På min vei fra Hønefoss til Oslo, pga bomben i regjeringskvartalet, var det full stopp ved Utvika Camping. Politimannen som passet trafikken fortalte at det ikke var mulig å komme seg til Oslo da. I stedet kunne de trenge hjelp til å frakte noen av de (fysisk) uskadde ungdommene til Sundvolden Hotell, dersom jeg kunne tenke meg det !! Så fire livredde, sjokkskadde ungdommer ble lastet inn, og med nødblinken på bar det til Sundvolden. Der ble de registrert, og sendt til ett annet bygg for å få mat og drikke, møte de andre ungdommene og få all annen hjelp de trengte.
Etter bare kort tid følte jeg at det nå holdt på å bli nok for meg. Nok av vettskremte, gråtende, sjokkskadde, apatiske, hysteriske, sønderknuste, livredde ungdommer. Og akkurat i det jeg skal kaste inn håndkleet og si at nok er nok, så er det en 16 - 17 år gammel jente, bare iført undertøy og ett teppe, som ser meg i øynene, smiler og sier : Tusen takk for at dere hjelper oss !!!
Det ble mange timer til på Sundvolden før jeg ikke klarte mer !!
Men det lille jeg gjorde er ikke mye å snakke om. De som fortjener størst takk er gjestene på Utvika Camping, som reddet hundrevis av ungdommer, både fra vannet og fra selve Utøya. Med fare for eget liv, uten beskyttelsesutstyr, tok de tur etter tur og fyllte båtene.
Og en stor takk også til politi, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, ambulansepersonale, sykepleiere, hjelpepleiere, prester, ansatte ved Sundvollen Hotell og sikkert mange, mange flere.
Men de største heltene, de som fortjener å bli hedret, er ungdommene som var på Utøya. Jeg fikk høre utallige historier om det jeg vil betegne som heltemot. Det er ikke få av de som lever som kan takke en, eller flere, av de som nå er døde, for at de lever i dag.
Jeg håper alle kan klare å slette morderen fra sin bevissthet, men bevare minnet om de ungdommene som så tragisk ble slaktet ned.