Tomrommet etter jaktkameraten.

[Shaug]

Måtte avlive min nydelige terrier igår. 13,5 år og 11 jaktsesonger ga hun meg. Etter lang tids sykdom og skrantende ledd så var tiden inne for å la henne slippe.

 

Fikk henne i studietiden og siden har hun fulgt meg over alt, lang tur eller kort tur, hun var ved min side.

For de som har måtte avlive bestekompisen sin så vet dere alt om smerten det medfører. Heldigvis så er det jeg som bærer denne smerten nå og ikke hun. 

 

Er tom i kroppen min nå, føler at dette var en ganske så mye større ting enn bare en hund. Hun var en bestekompis, en som alltid var der.

Jeg ønsker å spørre andre som har erfart dette selv hvordan dere taklet sorgen. Er 194cm og 125kg, skjegg og ser skummel ut, men det spiller ingen rolle. Jeg gråter som en unge når jeg minnes henne. 

Jeg vet at jeg har gitt henne et optimalt liv og jeg vet at hun hadde det veldig godt hos meg. Jeg vet også at avgjørelsen om avliving var helt riktig. Hun var ikke lenger den hunden hun fortjente å være. 

 

For dere som har skaffet dere ny hund, hvordan føltes det? Såfremt sorgperioden er over, ble såret leget da? Akkurat nå så er det bare et stort mørkt hull i meg det veksler mellom håpløshet og sorg.

 

Hva er veien videre?

 

 

[sako_35]

Hei.

 

Føler med deg, tok min dachs 9 november, han ble 15år, 3 mnd, så siste mnd at han hadde flere dårlige dager enn gode, og siste 2 ukene fikk han mer og mer trøbbel, så reiste til dyrlegen den dagen. Han tok en sjekk, og suselyden på hjerteklaffen var nå så stor, så kunne kollapse når som helst var konklusjonen. Og for meg var det valget avgjort, den dagen han hadde flere dårlige dager enn gode, skulle han få slippe. Og ja, tapet av han er stort, jeg begravet han i skogen her jeg bor 2 dager senere, og han har løpt etter rådyrene i store deler av sitt liv. Så tapet er fortsatt der, stadig bortom gravplassen hans, og slår av en prat. Men han fikk hvile, og ikke noe mere smerte, var viktig. 

Skal ikke ha mere hund i denne omgang. Jeg er heldig, har en nabohund som står i hundegård, som jeg kan ta ut når jeg vil, og gå tur med, se om jeg ikke kan komme i gang med blodsportrening med henne igjen snart, håper hun er blitt litt mere moden. 

 

Sako_35

 

[Chiefen.v-2]

[Rausheim]

Det er dette som suger når man har kjæledyr som fort kan bli oppimot både 15 og 20 år gamle. Ofte er sorgen etterpå langt hardere enn om en eller annen slektning skulle bukke under.

[Shaug]

Hunden min var en virkelig særing. Så glad i meg og familien, men ukjente brydde hun seg pent lite om. Hun lot heller aldri noen fremmede klappe henne. Det er rart, så sær som hun var så ble jeg bare mer og mer glad i henne. Tror det var fordi jeg følte jeg måtte beskytte og passe på henne. Begravde henne i skogen jeg også, men usikker på om jeg noen gang kommer til å besøke plassen igjen. Var en plass der vi hadde jaktet mye sammen. Tror jeg lar denne plassen få ligge urørt å gå inn i minnene sammen med henne.

 

Det er virkelig vondt. Håper bare at med tiden så vil jeg bare huske det gode.

 

Jeg tror det blir ny hund på meg med tiden, men ikke nå, ikke på en stund. Samtidig så er sikkert (jeg vet ikke) den første hunden det samme som den første kjærligheten. Spesiell.

 

[Sølvrev]

Shaug skrev (1 time siden):

Hunden min var en virkelig særing. Så glad i meg og familien, men ukjente brydde hun seg pent lite om. Hun lot heller aldri noen fremmede klappe henne.

Jeg tror det kan være lurt å skaffe seg en ny firbeint kamerat om ikke så lenge.

Du skriver ikke hva du jaktet med terrieren, men jeg antar det kanskje var rev?

Om du vil ha en ny og sær hund med stor personlighet, prøv en strihårsdachs.

Edited December 1, 2022 by Sølvrev

[Shaug]

Det blir nok en ny hund etterhvert ja. Må bare vente på at den riktige dukker opp. Usikker på rase enda. Det får tiden vise  

 

Jo særere jo bedre, så tar med meg tipset ditt

[1983]

Jeg mista min bestekompis (hund) for 2 år siden, har fått en ny kompis som nå er halvannet år. 
Er utrolig glad i den nye kompissen, men savner enda den gamle. Det går nok aldri over. Og godt er det, savnet er betalingen for gode minner!

Det er ingenting som heter ‘bare en hund’

[Torf]

Hvis man har mulighet er det stor hjelp i å skaffe seg en hund til når den første blir rundt 10 år gammel.

"Overgangen" blir lettere å takle når det ikke blir tomt i huset.

[Sakoen75]

Forferdelig trist og sårt men den dypeste sorgen din går over slik som sorgen etter dødsfall blant venner og familie, selv om det kan være rimelig håpløst i noen stunder.

Noen dødsfall tar det lengre tid å bearbeide sorgen fra og det må vi bare akseptere.

Personlig hjelper det å tenke på alt det gode vi fikk sammen og ikke tenke for mye på det jeg har mistet, dyrker de gode minnene og prøver å feire det i livet som er bra.

 

Men for all del ikke hold tilbake tanker og følelser, må det gråtes så slipp det løs så snørr og tårer spruter. Kan virke "rensende" for tankene.

 

Snakk med noen du kjenner hvis du har muligheten ellers så finnes det telefon nummere du kan ringe anonymt. Høres ekstremt ut men trenger du det så gjør du det selv om det "bare" er en hund.

 

Selv store gutter griner, ingen skam i det.

Lykke til med prossen.