Jeg sogner til en DFS-bane. Jeg pleier å være der en gang i uken.
På banen vår treffer jeg forskjellige skyttere: en benkeskytter, noen PRS-typer, jegere, gubber som morer seg med gamle engelske rifler, ungdom som skyter DFS.
Selv tilhører jeg ikke noen av disse kategoriene, jeg møter bare opp med en jaktrifle fordi jeg liker å skyte.
Jeg har aldri hørt noen klage på dette mangfoldet. Folk viser hensyn til hverandre og stemningen er god.
I disse triste tider er det å gå på skytebanen, tømme hodet og bare fokuserer på hvert enkelt skudd en vederkvegelse.
Beklager, dette hadde visst ingenting med stål å gjøre.