Ranger#44

Helt ny? Da hadde jeg tatt den tilbake til butikken, med mindre du finner noe åpenlys dritt under utdrageren.

En annen Klinskystokk. Fortsatt fornøyd med den etter en 7-800 skudd. Trengte også litt arbeid, men relativt smal sak.

Med nytt sagblad på plass var det på tide å fortsette kuttingen: Ferdig kuttet kulbeforhøyer. Kolbeforhøyermekanismen ble lagt sånn høvelig på plass. Boret hull til stengene, samt skruene som fester mekanismen. Brukte stemjern til å ta bort materiale. Så var den på plass. Mens jeg holdt på med diverse prøvemonteringer, fant jeg ut at forskjeftet ikke ville gå helt i lås. Låsen ble først demontert og pusset grundig (hvilket var absolutt nødvendig), så ble det brukt sot på treverket. Det ble raskt konkludert med at forskjeftet tok litt for mye i forkant. Litt fil, mange testinger og til slutt var det hele slik det skulle være. Det var ikke så mye som måtte bort. Det neste punktet som stod på programmet, var å forlenge kolben. Tidligere har jeg hatt god erfaring med å bruke skjærefjøl, så dette ble løsningen her også. 3 plater gav meg ønsket lengde på kolben. Brukte lim og skruer for å holde det hele sammen. Som kolbekappe valgte jeg en Pachmayr SC100, som jeg er veldig fornøyd med på andre våpen jeg har. Kolbekappen ble skrudd fast til forlengerplatene og båndsliperen ble tatt frem. Hadde jeg vært smart, lur eller bare tenkt bittelitt, så hadde jeg nok laget en mal for å slipe etter. Jeg tenkte selvfølgelig at det er for pyser og tok det på frihånd med kolbekappen montert på kolben. Jeg må ha vært lur et lite øyeblikk, for jeg tok maskeringstape over kolben for beskyttelse. At maskeringstapen ikke hadde sjans når jeg ble utålmodig fant jeg ut etterpå. Menmen, stokken skulle nå uansett pusses ned. Ganske grisete arbeid. Så var den ferdig tilpasset. Etter dette ble avstandsstykkene malt svart for å skjule limfugene. Så var det på tide å pusse ned stokken. Tidligere når jeg har skrevet om stokkarbeid, har jeg ofte nevnt hvordan jeg pusser og tenker for å bevare de naturlige linjene. For denne kombien, som blir et rent bruksvåpen, så var det irrelevant. Ergo, frem med multisliper! Gikk fort det ja! Ferdig pusset ned. Det neste valget var da hvilken finish jeg skulle gi den. Jeg gikk lenge å tenkte på spraymaling, mest fordi det er enkelt. I vinter har jeg oljebehandlet 3 stokker, så nå er jeg møkk lei av det. En kompis tipset meg om vanlig beis, og jeg skal innrømme at jeg følte meg litt dust som ikke tenkte på det først. Så turen gikk først ut for å titte på terrassen. Etter å først ha fått bekreftet at den virkelig trenger beis i år (som i fjor også forsåvidt, da den ikke fikk), kom jeg frem til å det ikke var helt rette fargen. Jeg bestemte meg derfor for å bruke beisen som til vanlig brukes på garasjeporten. Den var sånn høvelig brun, og jeg hadde den lett tilgjengelig. 3 lag med Trebitt oljebeis gjorde susen. Etter å ha demontert mekanismen og gjort grundig rent, ble det hele satt sammen. Så var det bare å få tid til å komme seg på skytebanen.

Skal også sies at det typisk er full trangboring på kombier, for skudd mot hårvilt.

Tipper at 18.4 er boringen (i løpet) før trangboringen. En kjapp test er å ta et skyvelære i munningen og se om du får 18.4mm. Du kan også stikke innom børsemaker, så sjekker han det for det rimelig raskt med korrekt verktøy. Evt skyt på papp, så får du det faktiske svaret.

Ang det siste du skrev: Det var slik jeg gjorde med kragen min.

Full forståelse. Burde egentlig endre navn til noe som ikke virker så rosa. Samtidig er jeg fascinert av arbeidet ditt, så kommer til å mase på deg helt til du gjør det!

Det er kommentarfelt under bloggfunksjonen, så det anbefales.

Et godt valg. Ser alt for mange våpen som har ødelagte skruehoder pga feil verktøy desverre.

I fjor høst, etter å ha mistet et par skuddsjanser, kom jeg på at den kombi hadde vært greit å ha. Jeg har jo en drilling fra før av, men den er ikke godkjent for storvilt. Ergo startet jakten på en kombi. Det første jeg gjør når jeg skal få meg et nytt våpen er å sette opp hva det er jeg ønsker, for så å se om det er noen merker/modeller som passer det jeg er på jakt etter. Denne gangen var heller intet unntak. Det jeg ønsket var da naturligvis en kombi og den skulle ha rifleløp i godkjent storviltkaliber. Patronen skulle også ha krage. Helst 8×57 IRS, men 7x57R ville også fungere. Hagleløpet skulle være kaliber 12, mest fordi det gjør alt lettere for meg. Løpene skulle være loddet og rifleløpet, som skulle være på fremre avtrekker, skulle ha snellertfunksjon. Sikringen skulle være plassert på tangen. Det var også et vesentlig krav om at den skulle være billig. Et typisk kast-kombien-ned-i-steinrøysa-først-og-gå-etter-våpen. Litt søking på finn.no gav meg til slutt det jeg ønsket. En CZ/Brno 502.2 kaliber 12/7x57R. Stokken var relativt rett og prisen var fin, så da var det bare å vente på at postmannen skulle levere. Det skal også sies at fra starten av har planen hele tiden vært å lage en prosjektbørse av kombien, der veien egentlig er viktigere enn målet. Det neste spørsmålet som da dukket opp var om jeg skulle gjøre den fin, slik som med drillingen og rolling blocken, eller gå en helt annen vei. Jeg tenkte en stund på om jeg skulle prøve meg på litt 3Dprinting, men den planen ble satt litt på hold. Etterhvert kom jeg egentlig frem til at jeg ønsket meg en rat-gun, altså et våpen som ikke nødvendigvis er så vakkert, men som fungerer og passer til meg. Ikke nødvendigvis det vakreste jeg har sett. Den første inspeksjonen ga meg egentlig bare svar på det jeg alt hadde forventet, kolben var for kort og for lav. Dette måtte gjøres noe med. Den hadde i tillegg en helt håpløs rekylkappe, så denne må nok byttes ut. Det første som måtte gjøres var naturligvis å demontere kolben, samt ta en titt på hvordan den så ut mekanisk. Oisann. Grease over alt. Det er som å be om problemer. Sett bort fra greasen, så så det hele riktig så greit ut. Sikringen er litt treg, men det burde løses ganske så enkelt. Så var det bare å ta med kolben ned i kjelleren. Kinnstøtten er jo ikke i veien for meg som er links, men den måtte uansett bort. Frem med raspen og linjal. Bruker metoden nevnt fra tidligere stokken og raspet til jeg hadde en rett linje. Litt sandpapir, så var den borte. Det neste som sto på programmet var å gjøre grepet litt mer vennlig. På rifler er jeg glad i en god palmswell, men på våpen med to avtrekkere blir det fort knot. Jeg ønsket allikevel å file ned litt på baksiden av grepet, for at hånden skulle ligge litt mer naturlig. Frem med raspen igjen. Så var det i orden. Sett ovenfra ser en litt mer formen jeg ønsket Det neste på programmet var en justerbar kolbeforhøyer. Fra før av har jeg hatt liggende en slik mekanisme, så da var det frem med tape og tommestokk. Ferdig målt opp. Rimelig etter øyemål. Selvfølgelig røyk bladet på båndsagen på en søndag med stengte butikker. Så lengre kom jeg ikke. Og det var så langt jeg kom i dag. Så er det bare å følge med for videre oppdateringer.

Med håndoverfres og stemjern er det også en oppgave som er relativt enkel å gjøre selv. Kjekt er det også.

Jeg har sett den utstilt i butikken, og ord som "kraftig" og "solid" var ikke det første som slo meg. Vil anbefale å helle lage noe selv. Benkeplater i eik fra kjøkken gis ofte bort på finn.no. Da har man en solid plate å ta utgangspunkt i.

Mange gode ideer her ja! Får tenkte på det neste gang @Jeger'nHusker ikke helt, men vil tro at det var matt svar. Jeg pleier å holde meg unna farger med fancy navn. Så for dere som nå måtte logge av kammeret i vemmelse over det som har skjedd, så håper jeg at dette innlegget vil få dere tilbake:

Med stokkens utforming ferdig i forrige innlegg, så var det på tide å få litt farge og olje på stokken. For dem som ikke er kjent med treverket fra før av, så kan bildene til nå tyde på at det er lite liv i treet. Tiden for å se hva som faktisk bor i emnet har nå kommet, og det er nå det begynner å bli gøy. Fra forrige innlegg så var hele stokken pusset ned med 320 papir, og det er fra det utgangspunktet jeg nå fortsetter. Det første jeg måtte gjøre var å få tak i beisen. Jeg bruker Herdins pulverbeis i fargen brunoker. Herdins har også spritbeis, men jeg brukte pulverbeisen på drillingen og da blir det det. Så glad og fornøyd ruslet jeg ned på Monter for å kjøpe meg en ny pakke. Vel fremme foran hyllen til beisen ble jeg desverre skuffet.Det var kun noen få poser igjen, og ingen av dem i rett farge. Damen bak disken kunne fortelle at de hadde sluttet å ta inn pulverbeis, så jeg måtte på nettet. Der fant jeg heldigvis, men sitter med en uggen følelse på at produktet snart skal bort, så jeg kjøpte nå en del poser. Man vet jo aldri når neste stokkprosjekt dukker opp. Pulveret ble løst opp i vann, ihht. oppskriften og første laget ble lagt på. En av fordelene, slik jeg ser det, med denne vannbaserte beisen, er at i tillegg til å farge treet så får den fibrene til å reise seg. Når man laget en stokk fra bunnen er det vanlig å bruke vann til dette, i forkant av farging, men med vannbasert beis så slipper jeg det. Dagen etter første strøk med beis, så ble det hele pusset ned med 240 sandpapir og så beiset på nytt. Dette nye laget ble pusset ned med P320, og på med nytt lag. Jeg avsluttet det hele med P800. Totalt sett la jeg 5 strøk beis, som ble pusset ned med 240, 2×320, 400 og 800 sandpapir. Hvor mange strøk med beis som er nødvendig, evt hensiktsmessig, vet jeg ikke. Men jeg syntes at stokken hadde fått en fin farge, samtidig som at det ikke reiste seg noen fibre lengre. Med stokken ferdig beiset var det på tide å få på sealeren. Jeg bruker den fra Birchwood Casey, fordi det er den jeg har. Ergo, jeg vet ikke om andre gjerne er bedre, men den gjør da jobben. Sealeren smøres godt på og pusses ned med sandpapir etter at det har tørket. Til dette brukte jeg P400, som jeg synes gav en fin overflate samtidig som at det gikk relativt hurtig. Totalt brukte jeg 4 strøk med sealeren. Med våt stokk ser det riktig så bra ut. Med stokken ferdig forseglet, var det neste trinnet oljen. Jeg bruker en linoljebasert olje, kjøpt fra en på facebook. Denne tørket relativt hurtig og er enkel å jobbe med. Selve fremgangsmåten er relativt enkel: Smører på med en fille, lar det tørke, matter ned med 0000 stålull og legger på nytt lag. Det skal sies at jeg ikke bruker stålull hver gang, ser det egentlig litt an. Men er nok maks 3-4 ganger jeg la to lag olje uten puss i mellom. Mens jeg først var i dytten, gav jeg også den ene haglen en behandling. På bildet over er jeg på strøk nummer 7. Totalt ble det lagt 16 strøk. Metallarbeid: Mens stokken fikk sine siste lag med olje, så var det på tide å gå i gang med metallet. For dem som ikke husker første innlegg, så så det altså slik ut: Selv om det ikke var håpløst stygt, så var det stygt nok til at jeg ville gjøre noe med det. Enkelte steder var det spor etter flammeherding, noe som hadde vært riktig så pent. Men jeg har verken utstyret eller kompetansen for det. Som den glade amatør jeg er, så ble det derfor løsningen med sandpapir. En proff person, altså Larry Potterfield, hadde temperert stålet først, polert, for så å herde igjen. Jeg er en lykkelig amatør, så her gikk det i timesvis med sandpapir. Etterhvert som arbeidet skred frem, ble det ganske tydelig at flatene på låskassen ikke var flate lengre, mer som bølger. Jeg lekte lenge med tanken om å gå på med pussestein for å få alt flatt, men jeg antar at herdingen sitter i overflaten, så da turde jeg ikke å gå særlig dypt. Selve pussingen startet med P80 og avsluttet med P400. Jeg kunne nok gått finere, men et fingermerke ødelegger alt uansett, så den ideen ble forkastet. En kompis 3Dprintet en kloss til sandpapiret, den var gull. Avtrekkerbøylen, skuer, hammer, høne, etc. ble selvsagt også pusset. Da stålet var ferdig pusset, ble det satt inn med olje før det hele ble satt sammen. Ikke så ille om jeg får si det selv. På dette stadiet var stokken enda ikke ferdig, så det ble noen lange dager før de to siste strøkene ble lagt. Med stokken ferdig oljet var det endelig på tide å montere hele riflen sammen og invitere en kompis med skikkelig kamera på besøk:

Takk for link. Er helt enig

Har gått en stund siden oppdatering her, men kan ihvertfall legge ut innlegget som tilhører bildet over. Innlegget er hentet fra bloggen. I forbindelse med serien jeg har hatt om min Merkel drilling, har jeg merket en økning av abonnenter både her på WordPress og på facebooksiden. Dessverre har det seg slik at dette innlegget måtte komme. Jeg hadde i det lengste håpet på at jeg skulle få slippe å skrive dette innlegget, men slik ble det altså ikke. Dersom noen, evt alle, velger å slutte og følge hjortefall på bakgrunn av dette innlegget så har dere min fulle forståelse. Jeg har i lengre tid, i hvert fall 5 minutt, hatt en amper diskusjon med meg selv om jeg skulle skrive om hva jeg hadde gjort. Alternativet var å ikke si noe i håp om at det ikke ville bli merket av noen, men det hadde nok fort blitt vanskelig. Enkelte hendelser er såpass alvorlige at det blir lagt merke til. Spørsmålet jeg stiller meg selv, er om jeg har syndet. Wikipedia, som alltid er sant, beskriver synd som «tanker, ord og/eller handlinger som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje». Basert på dette må jeg nok innrømme at jo, jeg har syndet. Første skritt mot tilgivelse er at vi bekjenner våre synder for Gud. Det står i Bibelen, 1. Johannes 1,9 «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» Spørsmålet man da stiller seg er jo hvem Gud egentlig er. Amerikanerne har det lett, for de har John Moses Browning. I disse tider har det blitt en slags mote å være imot andre religioner, så jeg føler at jeg ikke kan bruke han for å få forlatelse. Ikke hadde han så mye med drillinger å gjøre heller. Her på berget har vi naturligvis Ole Herman Krag og Erik Jørgensen. Men etter hva jeg gjorde med kragen min, så tipper jeg at det toget er gått når det kommer til forlatelse. Etter hva jeg har hørt, ruller de fortsatt rundt i graven sin etter at de fant ut hva jeg hadde gjort. Konklusjonen er nok at jeg må leve i synden resten av livet mitt. I kristendommen snakkes det om den siste oljen. I Jakobs brev 5,14-16 står det «Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.» Jeg på min side har trolig gitt drillingen den siste olje, i hvert fall av den mineralske typen. Etter hva jeg har lest på nettsteder som nettavisen.no, side2.no, seher.no, vg.no og andre sider som påstår at de er aviser, så er det leserne som er en slags Gud for bloggerne. Unge jenter skriver om uvesentlige ting på bloggen for så å gå til de såkalte nettavisene og sutre over at folk i kommentatorfeltet er slemme mot dem. Ettersom dette er en blogg på tilnærmet lik linje med de andre, så er det nok bare dere lesere jeg står igjen med om jeg skal kunne unngå å leve et liv i synd og fortapelse. At leserne av Hjortefall primært er bekjente av meg, som jeg må tvinge til å klikke seg innpå når det kommer et nytt innlegg, velger jeg glatt å ignorere. Bønn, trusler og mild vold er forøvrig ypperlige midler for å øke antall besøk på hjemmesider. Anbefales! Men det er vel på tide å komme litt mer til saken. Det er vel forøvrig ingen som merker at jeg kvier meg litt for å fortelle hva jeg har gjort? For å fortelle hva jeg har gjort, er det nok best å ta det hele fra starten. For noen uker siden var jeg for første gang på skytebanen med drillingen. Været var nydelig, med sol og litt lett vind. Noen duer traff jeg også. Jeg sitter med en liten mistanke om at kolben er litt for høy, men jeg må teste dette ut på papp før jeg kan si noe skikkelig. For øyeblikket liker jeg i hvert fall å tro at kolben er perfekt, for jeg er ikke særlig gira på å måtte file ned og starte med overflatebehandlingen på nytt. Kolbens tilpasning til meg har naturligvis ingenting med hva dette innlegget skal handle om, men jeg tar de digresjonene jeg får. Tilbake til skytebanen denne solfylte dagen. Etter endt skyting ble drillingen pakket ned i futteralet sitt og tatt med hjem. Ettersom det hadde vært fin sol hele dagen ble forskjeftet lagt i våpenskapet og resten satt utenfor. Jeg gjorde ingen form for vedlikehold, ettersom den hadde fått et godt oljelag kvelden i forveien. Den neste uken hadde jeg litt småprosjekter som måtte ordnes hjemme, og drillingen ble egentlig bare stående i kroken sin. Da prosjektene var ferdig, synes jeg det var på tide å titte litt på drillingen igjen. Tanken om kolbens høyde surret fortsatt i bakhodet mitt, så jeg ville bare sjekke en ekstra gang. Jeg gjorde derfor som jeg pleier, tok meg en kopp kaffe og ruslet opp på rommet mitt. Vel oppe tittet jeg inn i hjørnet der drillingen sto, og løftet den frem. Jeg skulle til å låse opp våpenskapet da øynene mine plutselig la merke til et brunt belegg som dekket nesten alt av stål. Jeg har lest om det tidligere og har vel skrevet det her også, disse børsene ruster lett. Nå tenkte jeg at «å ruste lett» vil si at man bør tørke av dem etter en tur i regnvær. Men her var det snakk om en hel del rust over det meste etter en dag på skytebanen. Om delen var blånert eller blank spilte forsåvidt ingen rolle, for rust var det over alt. Planen jeg først hadde med å teste tilpasning ble fort lagt på hyllen og pussesaker ble tatt opp av skuffen. Min første tanke var naturligvis at dette var lett overflaterust som forsvant bare fillen nærmet seg stålet. Det skulle dessverre vise seg å være en feil antagelse, og endel albuefett måtte til for å få det fint igjen. Der er som regel når man sitter og pusser at de vonde tankene kommer i hodet. Dunsten fra løsemidler hjelper neppe positiv på rasjonelle tanker. For det var her tanken kom, tanken som aldri burde komme når man jobber med en drilling: Duracoat. Vel ferdig med pussing i alle krinker og kroker ble drillingen satt tilbake til kroken sin. Denne gangen med streng beskjed om å tenke over hva den hadde gjort. Selv gikk jeg på dataen og slo inn durano.no i nettleseren. Durano.no møtte meg med flotte bilder av AR-15 og custom 1911 modeller farget i alt fra tactical viper combat stealth black til hello kitty rosa. Allerede nå burde nok varsellampene begynne å blinke, men dette ble ignorert og jeg trykket på linken for Cerakote C-serie. Det er på slike sider det burde komme opp pop-ups med single mødre i mitt nabolag som vil treffe meg, sånn for at jeg kunne komme på bedre tanker. Men det gjorde det ikke. Det som derimot kom opp var tilbud på en pakke med spray og 2 valgfrie farger. Jeg velger fortsatt å skylde på løsemidler og uklart hode, for plutselig var både adresse og kortinformasjon lagt inn på siden. Mobilen min vibrerte og en e-post kunne bekrefte hvilken ugjerning jeg hadde gjort. Neste morgen våknet jeg opp med en følelse av angst og skam. Jeg hadde selvfølgelig håpet om at pakken kunne bli rotet bort av posten, eller at bestillingen hadde forsvunnet. Dessverre tikket det inn en sms om at pakken var sendt og den var nå på vei hjem til meg. Jeg hadde derfor ikke annet valg enn å begynne jobben med sandpapir og maskeringstape for å klargjøre drillingen. Demonterte det som var nødvendig. Alt ble gått over med sandpapir og skrubbeklut før det ble avfettet. I motsetning til Duracoat er Cerakote en-komponent og påføringen var enkel med medfølgende sprøyte. Jeg har en kompressor liggende, men i fremtiden bruker jeg liksågodt sprøyten med Co2, jeg merket i hvert fall ingen forskjell. Selv om det gjerne sier mer om meg og mine ferdigheter med airbrush. Ingen vei tilbake. Etter 5 dager var det hele tørt og det var på tide å få satt det sammen igjen. Jeg hadde ikke vært helt nøyaktig med all maskering, så enkelte steder måtte det pusses av litt Cerakote. Så for å avslutte det hele så er jeg egentlig godt fornøyd. Eller, så fornøyd som jeg kunne blitt. Skammen må jeg nok leve med i all ettertid. Jeg gikk for fargene svart og sølv i håp om at dette skulle se sånn noen lunde ut når jeg var ferdig og en kan jo bedømme selv hvordan det ble. Tommelfingerregelen når man skal gjøre noe slikt er å ikke prøve og etterligne det originale, for det kan aldri bli bra. Heldigvis er jeg i besittelse av 10 tommeltotter, slik at jeg fint kan droppe slike små regler. Jeg står ihvertfall klar med nettavisen.no på hurtigtast, klar for å videreformidle alle negative kommentarer som måtte komme. Forhåpentligvis kommer det litt, for det hadde absolutt hjulpet med litt PR for bloggen. En drilling har blitt Cerakotet. Nå trengs det en lang dusj for å vaske av meg skammen.

Det tar tid ja. Det er derfor det kun er jaktsesong om høsten, slik at jegere kan bruke resten av året på å olje treverket. Men for å være litt mer seriøs, jeg har nå 3 stokker som henger og får oljebehandling. Skal jeg en tur på banen, så monterer jeg bare sammen og drar (dersom forrige lag er tørt nok), selv om behandlingen ikke er ferdig. Så forresten et innlegg fra Landrø på facebook med en heftig, altså dyr, S404 som var solgt. Her kunne en lett se åpne porer på bildene. Så de jukser nå endel disse produsentene, selv på de dyreste våpnene.

Vet ihvertfall at skytterlinken (Wheeler) og brownells (Magna-tip) har. Evt bruker du en benkesliper og lager samme fasong på et gammelt skrujern.

Det høres ut som at det du ønsker deg er en vortex strike eagle 1-6. Jaktfall har.

Har anskaffet meg en Brno 502.2 og trenger da naturligvis montasje til denne. På skinnen ser jeg at det er frest et skrått spor, er dette for å kunne få repeterbart treffpunkt med hurtigmontasjer? Hurtigmontasje hadde selvsagt vært trivelig, men ikke et absolutt. Så, noen gode tips her? 30mm kikkert.

Når jeg nå ser bildene dine litt mer skikkelig, så ville jeg også holdt meg til orignialkolben. Sikle ned, evt pusse litt i skjøtene, og olje opp burde gjøre det ganske så usynlig.

Den drillingen det ble linket til har gitt meg både fugl og rådyr i høst, så vil absolutt anbefale deg å prøve på noe selv! Blir litt ekstra gøy med noe man selv har gjort. God tålmodighet og et par YouTube videoer hjelper lang vei.

Sjekk ut thingiverse.com. Der ligger det en drøss med ferdige filer, de fleste gratis.

Jeg begynte med selve inlettingen, for så å lage stokken rundt denne. Den holder ihvertfall enda.

Se der ja, fikk den jo sammen igjen. Det hadde jeg ikke trodd Fikk du løst "problemet" med vakuum på tønneakselen? For det er jo det desidert tøffeste på hele revolveren. Ang RB'en så har jeg skrevet om det i disse to innleggene til nå. For tiden henger den og får oljebehandling, har enda ikke begynt å se på metallet.