Ranger#44

Endelig mulighet for å trene utendørs om vinteren i nærområdet. Helt topp!

Det kommer selvfølgelig an på hvilken form dere er i, men 5-6 timer skal holde bra til Kjeragbolten. Jeg ville tatt prekestolen på dagen med dårlig vær. "Stien" der er så godt bygget nå, at du kan gå opp i lakksko og holde deg relativt tørr . Jeg var der nå på lørdag og brukte i underkant av 1 time hver vei uten å haste meg. Er et par år siden jeg var på Kjerag, men der er det mye mer natulig sti, så greit om det er tørt da. Alt i alt, absolutt gjennomførbar tur.

Bruk galleriet vi har her på kammeret http://www.kammeret.no/forum/viewtopic.php?f=147&t=67516

Eneste testen jeg har lest om patronlengden sin betydning på trykket, var i boken "Allt om krut & Lite til". Den angir at lengre COL gir høyere trykk. Så jeg ville ikke gjort ladningene "sikrere" ved å øke patronlengden.

Nei, det har han ikke.

Veldig spennende! Gleder meg til fortsettelsen. Jeg ble også litt nyskjettig på materialkilden din

Du la merke til alle klistrelappene bak der også ja? Har jo tenkt på dette med scoutkikkert, men det var jo du som overbeviste meg om å bruke jernsikter Men skulle det dukke oppe noe på finn med lang øyeavstand, så slår jeg nok til, picatinnyskinnen er jo på plass alt. Noe 1-4 i størrelse hadde vært ypperlig.

Jeg skjøt 70 skudd og rapporterer kun en 3skuddssamling, så var ikke optimalt nei Lå vel mellom 5 og 15 cm på 5skuddsseriene.

Takker for relativt positive tilbakemeldinger Hadde første tur på banen i dag. Beste 3skuddssamling ble 29mm, liggende med reim @100 meter. Brukte kun Lapua Scenar 100gr OTM. I beste kammerstil så er det kun beste samling som rapporteres, det andre ble raskt lappet over. Det er tydelig at jeg er evneveik til å skyte med åpne sikter ihverfall.

Da var det endelig på tide med en liten oppdatering. Forrige oppdatering ble avsluttet med at det første laget med karbonfiber ble lagt i støpeformen. Første lag med karbonfiber under nedpussing. Etter at nedpussing var gjort, la jeg merke til at det var endel feil. Jeg bruker ikke vakum og karbonen hadde ikke lagt seg helt ned til formen alle steder. Jeg bestemte meg derfor for å legge et nytt lag på oversiden. Skallet mitt skulle få flere lag med både karbon og glassfiber, men dette var det eneste laget som ble lagt på utsiden av kosmetiske årsaker. Ytterste lag med karbonfiberduk. Dette ble selvfølgelig heller ikke perfekt, knapt nok godt nok, men mer om det senere. Videre så måtte skallet få økt styrken sin i form av flere lag med glassfiber og karbonfiberduk. Lagene støpes på plass. Totalt så la jeg 3 lag med karbonfiber, 4 lag med glassfiber og noen ekstra lag karbonfiber rundt kassen for ekstra styrke. Prosessen er tidkrevende og jeg brukte vel en uke på dette. Ferdig skall. Grunnet en haug av feil og justeringer under støpingen av skallene, så passet de egentlig svært dårlig sammen. Jeg måtte pusse en hel del og vurderer nå litt på hvordan jeg skal få det til å se greit ut. Tanken om at det skal bli et vakkert resultat, har jeg egentlig gitt opp for lengst. Ikke at det var noen overraskelse. Neste punkt på programmet var å få lagt innmat i kolben. Fra CZ prosjektet så hadde jeg fortsatt endel divinycell liggende. Dette ble kappet, pusset og støpt på plass. Legg merke til mellomrommet mellom divinycellen og skallet. Dette rommet ble laget for å lage flenser til å lime skallene sammen med. For å øke styken på stokken valgte jeg å legge inn et karbonrør når jeg støpte flensene. Flenser og karbonrør på plass. Etter dette ble skallene limt sammen, noe som jeg glemte å ta bilde av. Resultatet ble at det ikke er perfekt skjøt mellom de to skallene, noe som jeg jobber med nå for tiden. For å øke styrken og redusere fleks i forskjeftet ble det også støpt inn et karbonfiberrør her. Røret på plass. Som nevnt tidligere, så gjorde mitt ytterste lag at formen ikke lengre passet over skallet mitt. Dette gjorde at tilpasningen til kassen ble ganske mye vanskeligere. Jeg hadde ikke noen mal å gå utifra lengre, så det ble gjort på frihånd med varierende resultat. Endel pussing var nok nødvendig her. For å bygge opp kassen, og få den beddet, så var det nødvendig med endel epoxy. Denne ble lagt i flere lag for å hindre varmgang. Første lag med epoxy. Et karbonrør ble lagt igjennom det smaleste punktet på stokken. Jeg antar at dette er en relativt svak del, så litt forsterkning skader ikke. Videre fulgte mange lag med gradvis oppbygging av epoxy: Beddingen for fremre del av kassen/løpet måtte bygges opp. Det ble gjort med tape for å hindre renning, og stokken i vertikal posisjon. Her legges epoxy i bakre del av kassen. Så ble det seende slik ut! Det var jo, fint…. ehm.. «Siste» laget med bedding. Dette er selvfølgelig bare tull. Tror den ble beddet 3-4 ganger til slutt. Alltid noe feil som måtte pusses bort. Med kassen endelig på plass, var det på tide å få tilpasset kolbekappen. Valget falt på den originale kappen, for den var den jeg da hadde liggende. Pussing måtte til her også. Et viktig punkt, som alt for mange glemmer, er bedding av rekylkappe. Alle vil bedde riflen, men ingen tenker på kappen. Vel, denne karen har ting på stell! For å avslutte stokken, ble det lagt et par lag med epoxy over, som siden skulle pusses ned. Disse lagene ble desverre litt tullete, og jeg fikk en drøss med luftbobler. På dette stadiet var jeg rimelig lei, så boblene er der fremdeles. Jeg får pusse ned en mørk vinterkveld og gjøre det på nytt når jeg får motivasjon igjen. Epoxy legges på. Etter epoxyen var tørket, var det å gå igang med sandpapir. Pusset vått og gikk fra P240 til P600. Våtsliping av stokken. Stokken ble avsluttet med klarlakk for å få frem glansen. Eller, det fikk ihvertfall frem alle feilene mine! Mens jeg holdt på med stokken, ble kasse og løp duracoatet i garasjen. Dette har jeg ikke bilder av, men fremgangsmåten burde være relativt kjent etterhvert. Underveis i prosessen klarte jeg å velte riflen. Dette burde ikke være noe problem, men forsiktet mitt klarte å falle av. Det å støpe siktet på plass var med andre ord ikke noen optimal løsning. En ny patent måtte til, og jeg hadde tilfeldigvis et gammelt flip-upsikte med picatinnyfeste liggende. Siktet jeg hadde liggende. Dette ble så totalslaktet og pusset ned for å få plass til hullkornet. Hullkornet ferdig støpt på plass. Etter en hyggelig prat med noen «venner», ble ideen min slaktet rått. Kommentarer som «Skal være ett skikkelig feit rådyr for at hullkorn skal være riktig valg» og «lukter også DFS dress av slike hullkorn sikter», så ny løsning måtte på plass! Heldigvis hadde en kompis et korn med picatinnyfeste liggende i en skuff, så ny løsning kom på plass. Nytt sikte. Med nytt sikte på riflen anser jeg prosjektet som ferdig for denne gangen. Litt mer kosmetisk arbeid er nok nødvendig, men nå er det jakt og børsa skal brukes. Vekten endte på 3.6 kg, altså ble det ingen lettvekter! Men kort og hendig er den, så er ikke i tvil om at den kommer til å bli med på jakt. Det vil si, om den faktisk fungerer, jeg har jo ikke skutt med den enda. Noen avsluttende bilder:

Med ekstra reimfeste på en jaktmatch fungerer den glimrende:

Tiden det tar for meg å montere hagle og avsikre tror jeg er neglisjerbart lengre enn om jeg hadde gått rundt avsikret. Med bittelitt trening blir avsikring endel av bevegelsen under montering og ettersom dette er to forskjellige bevegelser, som går uavhennig av hverandre, klarer jeg ikke å se hvordan det skal ta mer tid. Så argumentet om at man mister skuddsjanser med sikret våpen på støkkjakt, kjøper jeg ikke. Hadde noen av mine kompiser jaktet støkkjakt sammen med meg, og gått med usikret hagle, ville jeg sendt dem på et annet fjell. De hadde neppe fått invitasjon til jakt igjen. Det hadde ikke nyttet om de mumlet Coopes fire, muskelminne eller gode rutiner. Ang topic med manuell vs automatisk sikring, så ser jeg det som hipp som happ. Har jaktet med begge deler, og kan ikke se noen sammenheng mellom hvilken sikring jeg har hatt og antall ryper i sekken. De fleste hagler i dag har automatisk, så da blir det valget tatt for deg.

G-max Forus.

Det er to krav. Det ene er løpslengden (40cm) og det andre er total våpenlengde (84 cm). Om jeg husker rett, så må du ha et stykke over 40 cm løpslengde for å tilfredsstille totallengden på en Contender, men er ikke sikker. Demper teller ikke som en del av totallengden. Det du kan gjøre, er å få børsemaker til å slakte løpet, slik at du bare sitter igjen med monoblokken, http://www.kammeret.no/forum/viewtopic.php?f=51&t=27572, for siden å montere et annet løp.

Jeg brukte (og bruker fortsatt om det er behov) det ene beinet i en joggebukse. Fungerer som futteral opp til hytten og joggebukse når jeg er på hytten.

Det er ikke ofte revolusjonerende jaktprodukter kommer på markedet og når det i tillegg er fra norsk produsent, så er det noe som virkelig burde få jegeren til å ta en nærmere titt. Produktet det er snakk om er Neopod tofot, som sies at skal være verdens letteste. Tofoten er produsert av Steinert Sensing Systems, som tidligere har laget SuperChrono, så de vet nok hva de driver med. Det er de tekniske dataene, da spesielt vekten, som gjør at denne tofoten skiller seg ut: -Vekt, tofot 82 g -Vekt, adapter 32 g -Minimumshøyde, fra senter av adapter 14.5 cm -Maksimumshøyde, fra senter av adapter 21.5 cm -Pris oppgitt av produsent, 3 995 kr. Min supernøyaktige IKEA kjøkkenvekt gir meg 80 gram på tofoten og 32 gram på adapteren. Ganske enkelt imponerende. Tofoten blir levert i en pakke som virker å være inspirert av Apple, for alt er lekkert pakket inn. Dette er ingen billig tofot og innpakningen gir et eksklusivt inntrykk. Pakken, slik jeg fikk den levert. Det følger med adapter, 2 hylser til å feste over reimfestet, 3 splinter til hylsene, 2 mellomlegg til adapter, låsemutter til adapter, 2 ekstra pakninger for adapteren, verktøy til låsemutter, tofot, oppbevaringspose og enkel bruksanvisning. Når man ser tofoten på bilder eller på avstand, så ser det ut som at den er laget av plast. I det du tar i den merker en riktignok at dette ikke er den plasten du finner i barneleker. Produsenten opplyser om at den er laget av karbonforsterket PEEK Polymer, som egentlig ikke sier meg noen ting. Når man tar på tofoten så virker det som at den er laget av fyldig karbonfiber, hvilket gir et veldig robust inntrykk. Styrken på tofoten har jeg ikke sjekket til det ekstreme, men å bøye føttene ved bruk av håndmakt er det bare å gi opp. Produsenten oppgir at materialet har en strekkfasthet lik rustfritt stål med halve egenvekten til aluminium. Jeg kan heller ikke sjekke dette inngående, men jeg er ikke tvil om at denne tofoten er meget sterk selv om den lette vekten umiddelbart tilsier noe annet. Holdbarheten til tofoten vil kun en langtidstest si noe om. Adapteren ferdig festet. Montering av adapteren til reimfestet er rimelig enkelt. Man setter hylsen over reimfestet, trer splinten igjennom hylsen og reimfestet. Videre velger rett man mellomlegg basert på hvordan forskjeftet er formet. For min Sauer 202 Jaktmatch gikk jeg for den flate varianten. Adapteren føres så over hylsen og festes med låsemutteren. Med det medfølgende verktøyet strammes låsemutteren og adapteren er festet. Adapteren stikker ca 1.7 cm opp fra forskjeftet, hvilket gjør det rimelig strømlinjeformet. I motsetning til andre toføtter, så er reimfestet plassert i bakkant av adapteren. Dette gjør at man slipper å rusle rundt med en adapter gnagende inn i skulderen. Ulempen med denne plasseringen er at rifla kommer høyere på ryggen og gir høyere tyngdepunkt. De 2 cm det gjelder har uansett trolig liten betydning. Med mutteren strammet med medfølgende verktøy sitter adapteren godt fast, og vil neppe løsne under bruk, men en låsesplint på mutteren hadde trolig gjort seg for å være helt sikker. Tofoten festet på adapteren i transportoppsett. Utløserknappen er i midten av bildet. Tofoten tres enkelt over pinnen og festes med et tydelig knepp. For å løsne tofoten, så trykker man enkelt inn knappen øverst, og trekker den av. Knappen er stor og ikke noe problem å betjene med hansker. Det er forøvrig samme type knapper som er brukt for å løsne ut de teleskopiske beinene. I transportkondisjon står beinene horisontalt fremover og er festet sammen av magnet. Dette gjør at jeg ikke hører en eneste lyd når jeg rister på riflen. Magneten mellom beinene gjør det også svært lett å slå beinene ned, en bare fører dem rett ned, det kreves lite krefter og de går sikkert i lås. Den enkleste metoden jeg har sett på toføtter til nå. For å folde beina opp igjen, så det det bare å dra foten litt ned, slik at den går ut av hakket sitt, og føre den opp. Magneten klipser dem sikkert fast hver gang. For rifler med kort løp/stor diameter på demper, så kan beina treffe demper og hindre at dem går i lås. En mulighet for å trekke beina bakover ville løst dette problemet. På de riflene jeg har prøvd denne tofoten på, har det ikke vært et problem, men det er noe å være obs på. Besøker man produsentens hjemmeside, så er det listet opp flere typer adaptere som er, eller skal bli, mulig å få tak i. Dette gir brukeren stor valgfrihet basert på hvilken rifle tofoten skal brukes på. Tofoten er, som tidligere nevnt, teleskopisk og det ytterste leddet spretter ut ved å trykke på knappen. Det er litt lyd i utløserknappen, men ellers er det temmelig lydløst. Ettersom skytebanene i området er stengt i juli, har jeg enda ikke hatt mulighet til å skyte med den. Dette innlegget vil bli oppdatert så snart dette er gjort. Følgende erfaringer har jeg gjort ved å ligge på stuegulvet: Tofoten tar seg godt ut på rifla. Høyden er glimrende for liggende skyting, men kan trolig by på problemer om det er høyt gress. For reinsjegeren er dette som regel ikke noe problem, men ligger man på bøen så kan det være av betydning. Riflen kan rotere (rull) 20 grader til hver side, og gire 4 grader. Dette gjør tofoten fleksibel uten å bli for ustabil som for store utslag kan gi. Rotasjonspunktet er høyt, hvilket hjelper godt på tyngdepunktet. Med press fremover ligger tofoten godt på stuegulvet, og gummibeina gjør en god jobb med friksjonen. Dette hjelper spesielt godt på betonggulvet på skytebanen om man jakter de gode samlingene. Nå har jeg enda ikke fått prøvd tofoten på banen enda, så en skikkelig konklusjon må avvente. Foreløpig er inntrykket at dette er et solid kvalitetsprodukt levert i en veldig lett pakke. I første setning av dette innlegget skrev jeg at produktet er revolusjonerende og det er et inntrykk jeg fortsatt står for. For jegeren virker dette som å være den ultimate tofoten. Jeg gleder meg til å se hvordan den er sammenlignet med andre, tyngre, skytemaskintoføtter på banen.

Frifluktens påvirkning av trykket er testet og skrevet litt om i boken Allt om krut & lite till. Der testet de en .300 Win. Mag. 0 mm friflukt ga 31 MPa høyere trykk enn 5.33 mm friflukt (som var korteste patronlengde de testet), som ga en forskjell i trykk på 7.5 %.

2 ukers ferie gjorde at det ble liten stans i prosjektet. Har nå klart å bli arbeidsledig, så forhåpentligvis vil det gå fremover nå ettersom jeg plutselig fikk mye ferie. Fikk lagt de siste lagene med glassfiber og karbonfiber i dag, så i morgen blir det pussing. Om jeg klarer å pusse det slik at delene passer godt sammen, så får jeg forhåpentligvis startet med innmaten i morgen. Ellers blir det utsatt til neste uke ettersom jeg drar 5 dager på laksefiske.