Stykkjunkeren

Forhandler er allerede nevnt av forrige Kammerat her. Har ikke ladet .45LC nei, men .44Mag. og div. andre ulike patroner med både svart og Pyrodex. Oppskriften er enkel, men du må glemme alt som heter ladetabell og vekt. Du skal nemlig fylle akurat så mye Pyrodex oppi hylsa at du såvidt får plass til kula på toppen. Det er viktig at det IKKE er noe luft mellom Pyrodex og kule Du kan også legge en kartongskive og litt fett eller voks mellom krutt og kule, da slagger det ikke så fælt i løpet. Hvis du ønsker å redusere ladningen kan du helle et fyllstoff oppå kruttet, alt fra hvetemel til semulegryn har blitt brukt til det. Noen mener at man må brke magnumhetter for å få god nok tenning, men jeg har ikke merket forskjell de gangene jeg har glemt meg bort. Resten av ladeprosessen er akkurat som du er vant til fra før. Lykke til og puss godt etter skyting!

Min erfaring med 223 er at de er tunge å presse og trenger mye smøring, særlig kritisk når utstøter og sizerknappen skal opp gjennom halsen på hylsa igjen. Det er den bevegelsen på pressa der du har minst moment, og det er kjedelig om du røsker hele sulamitten løs fra ladebenken i frustrasjon. Du må også sørge for å sortere hylsene grundig, forskjellig godstykkelse gjør store utslag i hylsevolumet og normalladning for en type hylser kan renne over kanten på en annen type. Anbefaler enstasjonspresse og solid forankring av ladebenken.

Alle 3 hundene under samme tak igjen, og det er koreanske tilstander. Valpen ligger og sover under stolen min i stua. Svarthunden ligger i hulen sin under slagbenken på kjøkkenet og murrer innimellom. Kareleren ligger oppå slagbenken på kjøkkenet og later som han ikke hører han under den.

- FYLKE: Nord Trøndelag - FADDER: Stykkjunkeren - KONTAKTFORM: pm - HVA DU KAN HJELPE MED: Riflelading, røyksvakt og svartkrutt, enstasjonpresser og primitive teknikker. - ERFARING: 15-16 år med mange forskjellige kaliber. Har utstyr til å lade: Normalkalibre. .222 .223 6,5x55 .308Win. .30-06 .32S&W Long. 8x57 (med og uten rand) 9,3x57 9,3x62 .375H&H .44Mag. .45-70. Rariteter. 8x58RDansk 12x44R samt div.andre rariteter som blir improvisert på egen hånd.

Til å begynne med var det nok et element av "dressur" i oppførselen til svarthunden, men så virket det som han gikk lei av den lille plageånden. Eksempler som at svarthunden krabbet inn under slagbenken (hundesenga) på kjøkkenet og knurret når valpen nærmet seg virker i mine øyne som en form for avvisning. Det samme så vi ute, svarthunden kunne holde på med valpen en stund, men så trakk den seg unna og forsøkte aktivt å unngå valpen. Ved et par anledninger la jeg merke til at svarthunden satte kurs for skogen bak redskapshuset, og jeg misstenker at han hadde planer om å "gå av seg" valpen i skogen, en teori som understøttes av at han gikk langsomt og passet på at valpen fulgte etter, samt at han signaliserte dårlig samvittighet da jeg ropte ham inn. Akkurat det har jeg opplevd en gang tidligere for et par hundegenerasjoner siden. Jeg vet enkelte hevder at spisshunder som f.eks. svarthund og kareler ikke har noe kroppsspråk, men våre hunder er rimelig enkle å tolke.

Her vil jeg anmode om at man avstår fra spekulasjoner og holder seg strikt til saken. Trådstarter har spurt og fått svar, da er det liten vits i å koke suppe på spiker her. Kort sagt: oppfør dere pent. Mod.

Det kan du nok glemme, folkene på Blaser har allerede sendt deg en epost med beskjed om at det ikke er store nok toleranser i forskjeftet til å gjøre det, og da kan du være rimelig sikker på at de ikke gjør det heller. Enten må du gjøre det selv (kosteskaft og sandpapir metoden) eller du må finne en børsemaker som er villig til å gjøre det. I og med at Blaser er ansvarlig for alt de gjør av endringer på sine våpen, selv modifikasjoner etter kjøpers spesifikasjon, så må du bare avfinne deg med at de ikke kommer til å gjøre den jobben uten å ta meget godt betalt, og selv da blir det ikke gjort før etter at du har signert en kontrakt som fritar dem for alt garantiansvar for våpenet.

Jeg har brukt opp to kikkerter i min "karriere" som jeger og skytter, det ene var en grisebillig (under 1000 lappen) Bushnell 3-9x40 som ikke het Trophy, det andre var en Burris Fullfield 3-9x40... Jeg skjøt 4 skudd under innskyting og oppdaget at det fjerde skuddet gikk i torva midt mellom meg og skivene, ved nærmere inspeksjon oppdaget jeg at det var to halvmåneformede fjærer (?) som lå og skranglet inni kikkerten. I ren frustrasjon ringte jeg Svein Solli og spurte hvordan i all verden han kunne finne på å skrive pent om Burris i Våpenjournalen, men han småhumret og sa at jeg jeg hadde tabbet meg ut ved å gå for det billigste alternativet. Elendigheten ble returnert til selger (Aaserud) med et langt brev der jeg avsluttet en endeløs rekke med uforskammetheter med en beskjed om at de skule sende meg en Burris Signature 3-9x40 isteden, så skulle jeg betale mellomlegget. En kort oppsummering: Ligg langt unna Burris Fullfield Egentlig skal du holde deg langt unna den billigste kikkerten fra enhver produsent, men Meopta leverer ihvertfall mekanisk kvalitet der linsecoatingen kanskje ikke er den dyreste komponenten. Rent optisk er det neppe noen merkbar forskjell på disse i godt lys, men billig optikk med lyspunkt er ubrukelig til skumringsjakt uansett, de 10 minuttene du kanskje får ekstra med Meopta'n kan fordobles ved at den IKKE har lyspunkt. Forskjell i innkjøpspris er kanskje kr.2000,- for de alternativene du nevner, men bruksverdien er det dobbelte. Hvis du kan få en Meopta, og slippe unna en Burris Fullfield, for kr.700,- så skal du betale de 700 ekstra med glede

Vil tro at du kan føle deg rimelig trygg på at det ikke blir noen anmeldelse om du legger utpå med en 15 fot Mørebas med en 4 hester i hekken, bare husk å ta med årer i tilfelle motvind.

Halvstrup...kanskje jeg er analfabet, men den var ukjent for min del. Strømhalsbånd ble benyttet på sauerenhetstest, men de fleste bikkjene her er smarte nok til å skjønne at fuktig nakkepels og tungt halsbånd med klosser på betyr at man skal snu bakenden til sauene og se uinteressert ut etter første smellen. Med andre ord bortkastet tid, men også lite relevant for bandhunder.

Helt ærlig, jeg haaater nynorsk! Men siden det er såpass nært opptil dialekten deres, og jeg er glad i dialekter, så syns jeg det er topp at dere bruker den språkformen på bloggen. Språket du bruker er levende, litt kortfattet og knapt, men jeg tror ikke hjortejakt i stupbratte fjellsider kan beskrives bedre på noen annen språkform. Med tiden vil du kanskje spe på språket med noen stemningebeskrivelser som suset av vinden i gresset, fuglesangen eller myggen som driver deg til vanvidd, og det er bare bra. Det tekniske er konsist og greit, det forklares på en måte som leserne forstår. Jeg syns bloggen var fin, og dere bør fortsette som dere gjør. Det eneste jeg kan komme på er å ikke nevne rovdyrjakt (rev går under tvil) for ellers risikerer dere å bli offer for spamangrep fra rovdyrfantaster uten folkeskikk. Lykke til!

Først en kjapp oppklaring fra moderators synspunkt, det er ikke tillatt med mer en 1 konto på Kammeret og det gjelder alle her. Forklaringen er ganske enkelt at trådstarter er min samboer, og hun var først ute med å spørre om råd her. Når det gjelder tipset om munnkurv kan jeg ikke se at det vil minske stressfaktoren hos noen av hundene. Når det gjelder påstanden om at det ikke finnes noen intern rangordning hos hunder, jeg nevnte det for en som drev med hundekjøring og han så på meg som om jeg hadde ramlet ned fra månen. Assumption is the mother of all fuckups. Svarthunden har aldri vært hverken buret inne eller bundet, bortsett fra i korte perioder der lukten av løpske tisper i nabolaget har vært for fristende. Utenom det har tunet vært hans domene, og jaktlysten har vært koblet til sporselen. Kareleren må derimot være tjoret i løpestreng eller inngjerdet for ikke å starte jaktsesongen på feil tid eller besøke naboer med løpsk tispe. Om jeg hadde vært på Oscarsborg av andre grunner enn kanoner så hadde jeg sikkert hatt muligheten til å dressere bort den tendensen, samt å trene ham til å gå på stram line mens han balanserte en ball på nesen. Men det er altså ikke tilfellet her i gården, siden hundene her ikke jobber mer enn 5-6 uker i året og skal være familiehunder resten av tiden prioriterer vi sosialisering i første rekke. Å skille hundene var i første rekke nødvendig for å unngå at de skulle skade hverandre seriøst, og særlig for valpens del da den var midt oppi stridens kjerne. Hva angår "eierskap" til valpen var situasjonen nærmest tvert om, svarthunden viste tilnærmet null interesse og var stort sett overbærende eller avvisende, mens kareleren var mer tålmodig og leken. Så langt kan det virke som om kareleren gikk mellom og tok valpen i forsvar da svarthunden ble som mest gretten, og at dette trigget svarthunden til å angripe. Neste punkt for vår del blir å finne ut mer om hvilke stressfaktorer som kan ligge bak, og om det var en smertereaksjon fra svarthundens side som forårsaket agressiviteten. Han har problemer med beinstilling og "plattfot" fra før (antagelig grunnet uforsiktig avl) og det kan medføre konstante smerter som senker toleransenivået i sånne situasjoner. Ellers vil jeg få takke for rådet om å ikke la matskålen stå fremme konstant, etter at vi sluttet med det (valpen var mer interessert i voksenmat) har kareleren fått skjerpet apetitten.

Nå er det vel vanskelig å kombinere små blad og store hender på noen annen måte, jeg syns det var mye godt håndtverk her. Ikke ulik noen av de jeg snekret sammen en gang i tiden.

Jo takk, det kom mye rart her, og det eneste vi ser ut til å være enige om er at hvis du må banke en hund skulle du ikke hatt hund i utgangspunktet. Antydning til agressivitet ender som regel etter et kremt her, men situasjonen som oppsto var eksplosiv. Ellers har jeg ingen problemer med å lese hundene her, de er nærmest gjennomsiktige i ett og alt. Etter konfrontasjonen ble begge kamphanene sendt på dør og valpen gravd frem under veltede stoler. Som et eksperiment ble den eldste hunden sendt i eksil hos naboen mens de to yngste ble her. Kareleren leker med valpen og deler gladelig matskålen med den, men signaliserer at han vil ut når det blir for mye lek og oppmerksomhet fra valpen. Situasjonen i skrivende stund er at kareleren ligger i slagbenken på kjøkkenet og snorker med hodet på puta si, mens valpeen ligger under stolen min med hodet oppå venstrefoten min. Fullkommen harmoni frem til jeg må på toalettet med andre ord.

Har du googlet alt dette eller pleier du å skyte alle hunder du ikke klarer å holde styr på? Så snart en valp kommer i hus her så blir de oppdratt etter "pisk&gulrot" systemet, det vil si at: 1. Uønsket oppførsel blir straffet med at man tar valpen i nakkeskinnet og knurrer. 2. Ønsket oppførsel blir belønnet med ros, kos og godbiter. At vi er nødt til å ta noen av hundene i nakkeskinnet etter det første leveåret hører til sjeldenhetene, bortsett fra de gangene de kommer i kamp av en eller annen grunn, være seg elgslakt, godbit eller andre hunder. Som regel er det tilstrekkelig å kremte skarpt når hundene prøver seg på noe, for eksempel å snike seg oppi sofaen på stua. Hundene her har en egen sofa/slagbenk på kjøkkenet som de normalt deler i fredlig fordraglighet, og de gangene jeg hviler middag der ligger de nærmest oppå meg, karelern har favorittplassen i armkroken min med haka på armlenet, svarthunden foretrekker fotenden og et par puter. Stort mer harmonisk får man det neppe med hunder i huset. Rangordningen hundene i mellom blir regulert med knurring og et par bjeff, og den eldste har fortsatt rang over den yngre. Problemet vårt er at de voksne gikk løs på hverandre etter at vi fikk valpen i hus, og det såpass grundig at de måtte skilles ad fysisk for å unngå seriøse skader.

Du Litago, hva høres dette ut som: Begge to er fullstendig klar over at de tobeinte i flokken er øverst på rangstigen.

Noe sier meg at du enten ble fritatt eller avtjente verneplikt etter 1998. Nå er altså ikke problemet at hundene bestrider min rang i flokken, men at de kjemper innbyrdes om sin egen rang. Og de gir seg ikke.

Jeg vet ikke om man kan markere noe tydligere lederskap enn den situasjonen der man holder 1 stk. frådende og glefsende hund i hver hånd på strak arm mens man kjefter dem opp etter noter. Og da jeg satte dem ned barket de sammen igjen, men denne gangen sto jeg i midten. Begge ble kastet på dør mens jeg renset og plastret sårene i lår og fingre.

Den har krone over ovalen med ELG og dermed er den trykkprøvet etter 1892, dessuten ser jeg at den er stemplet for røyksvakt krutt. Trenger ikke være noen dårlig hagle, det kan være dusinvare, men den kan også være laget av en mindre bøssemaker som ikke stemplet våpenet med eget navn i håp om å få solgt den som kontraktsvåpen til en eller annen kjede.

Utrolig hva man kan utrette på Kammeret, om ikke annet så skal jeg komme bilder på prosjektet.

Hei. Holder på med et prosjekt her, gjenoppliving av en gammel "kølabrenner" i udda kaliber, og lurer på om det er noen som skyter .45 AutoRim og evt. har 3-4 hylser å avse? Har ikke så lyst til å kjøpe inn en hel pakke med sorten bare for å oppdage at de ikke kan brukes.

Alt er mulig, bare husk at .30 US (Carbine) egentlig er en laaang pistolpatron og kamrer på hylsemunningen. Altså må man være påpasselig med trimming av hylser og unngå rullekrymp og lignende.

Tviler på at jeg hadde skutt om noe sånt kom på min post, det ser jo ut som en Schäferhund.

Ja hva skal en si til sånt, jeg har også en Meostar 3-12x56 med lys, og jeg har heller ikke kjøpt noe nytt etter den.

Jarmann stemplet med kronet C er produsert i Sverige.