Metallurgen

Dette vil være fakta da både seighet og abrasiv slitasjemotstand i stor grad er styrt av karbidene: Seighet: Elmax (sprøest) < CoS < VG-10 Abrasiv slitasjemotstand: Elmax (mest slitesterk) > CoS > VG-10 Disse to egenskapene henger sammen; økt abrasiv slitasjemotstand kommer med redusert seighet pga høyere hardhet og/eller høyere andel karbider. Dette er en naturlov som vil opptre i alle partikkelforsterka kompositter. Nå er disse tre ståla i samme gruppe, så ingen av de har spesielt god seighet, som kan sees på grafen jeg delte over, så det er ikke store forskjeller mellom de. Eggholdbarhet (Edge retention) er ikke det samme som abrasiv slitasjemotstand. Eggholdbarheten vil påvirkes av flere slitasjemekanismer, som chipping og karbidutriving, ikke bare abrasiv slitasje, så den vil være avhengig av eggvinkel, hva du kutter og hvordan kreftene kommer under kuttet. Om kniven kun brukes til myke materialer vil Elmax ha god eggholdbarhet, som gjør det godt egna til jaktkniver. Ved bruk i hardere materialer vil den dominerende slitasjemekansimen endres til chipping for sprø stål, mens seigere stål ikke vil chippe, som kan føre til høyere slitasje i denne gruppen stål i forhold til seigere stål.

På høylegerte stål kan man primært bare gjøre dette under produksjon og valsing. Prosesser som ESR og PM (kun brukt på høylegerte stål) gir finere kornstruktur og finere og bedre fordelt karbidstruktur. I tillegg får man finere korn under smiing/valsing. Man redusere faren for karbidutriving om karbidene er små og jevnt fordelte, som er det som gjør at PM stål har noe bedre egenskaper i kniver en konvensjonelle stål. Men det er bare til en viss grad, man får ikke et betydelig mye seigere stål bare fordi det er et PM-stål. Volumfraksjonen har mer å si en fordeling og størrelse. På lavlegerte stål kan man i tillegg få finere korn ved varmebehandling (normalisering). Man vil i teori kunne få finere korn ved smiing også, men den smiinga knivsmeder bruker, med relativt høy temperatur og liten deformasjonsgrad, vil ikke gjøre så mye med mindre man har god kontroll på prosessen og vet hvilke temperaturer man skal bruke, noe omtrent ingen smeder har. Karbidene kan ikke være for små, da de ikke vil bidra like mye til slitasjemotstand om de er det.

Alt stål til kniver vil i prinsippet være smidd i forbindelse med valsinga. I Norge er de fleste håndsmidde blader laminerte, og i den prosessen blir det ofte brukt litt for høy sveisetemperatur, som fører til kornvekst og utfelling av perlitt på korngrensene når det blir brukt eggstål med mer enn 0,8% karbon. Så det vil være mer sannsynlig at et fabrikkblad laget av en tynn plate har finere kornstruktur og høyere seighet enn et smidd blad. De ståla som har høy seighet til vanlig, vil også ha høy seighet ved lavere temperaturer. Lavlegerte stål er som regel seigere enn ulegerte og rustfrie stål. I tillegg er stål med moderate karboninnhold seigere enn de med høye karboninnhold. Nå har man i større grad mulighet til å gjøre ting i selve varmebehandlingen på ulegerte og lavlegerte stål, enn med de høylegerte, så man vil kunne se større variasjon i mekaniske egenskaper på lavlegerte og ulegerte stål etter hvordan de er herda. Strømeng har brukt stål med moderat karboninnhold, spesielt de tidligere som var produsert av Brusletto, så de er rimelig seige. Chipping kan nok forsatt skje i lave temperaturer, og det viser hvor viktig høy seighet er i knivstål ved bruk til hugging og spikking i treverk.

Det var mitt poeng når jeg skrevt at slitesterke stål er egnet til jaktkniver, men mindre egna til feltkniver. Når det kommer til ståls oppførsel ved lavere temperaturer er dette mye styrt av kornstørrelse, som er vanskeligere å vurdere på generell basis da det kommer an på deformasjonsgrad (hvor mye plata/skinna er valsa ned) og varmebehandling, ting som sjelden blir opplyst om. På generelt sett vil stål som har god seighet ved romtemperatur også beholde mer seighet ved lavere temperaturer. Tradisjonelt sett slipte man øksa buttere på vintertid for å kompensere noe for redusert seighet i lavere temperaturer, og dermed minimere fare for chipping på bekostning av dårligere kutteegenskaper.

Hadde Knife Steel Nerds testa CoS hadde det vært en grei kilde, selv om han også har noen slengere i slagseighetstestinga si. Det som er mest interessant av grafene han deler er denne, som viser at hele denne gruppa med rustfrie, høykarbonstål har svært lav slagseighet: Så verken VG-10, CoS eller Elmax vil være spesielt godt egna til feltkniver pga risiko for brudd og chipping. CoS vil ligge nære N690. Jonathan i Knifebasic derimot kommer ikke med noen dokumentasjon eller forklaring på hvorfor han mener CoS er seigere enn VG-10. Han tar feil er at han påstår at laminerte stål har bedre motstand mot chipping; laminatet fungerer bare mot brekking og påvirker ikke selve eggen.

Jeg er ikke den eneste som påstår dette. Alle andre metallurger vil være enige om at økt volumfraksjon karbider eller økt hardhet, vil redusere slagseighet når materialene ellers er like. Om CoS hadde vært raffinert under framstillingsprosessen i høyere grad enn VG-10 eller sistnevnte hadde vært dårligere herda vil situasjonen vært en annen, men jeg uttaler meg generelt om disse to ståla, ikke en spesifik produksjon. Jeg har heller ingen tro på at VG-10 blir herda noe mindre optimalt enn CoS i produksjonen til Hattori. Det meste av slike plansjer og grafer er laget av personer uten noen metallurgisk kompetanse, og i stor grad basert på hva personen tror er bra i kjemisk sammensetning og hvor opphypa stålene er, så dette er på ingen måte noen pålitelige vitenskaplige kilder. Et godt eksempel på dette er D2; veldig ofte omtalt som er seigt verktøystål blant knivmakere, men sjekker man slagseighetsverdier er det ingen tvil om at dette er et av de sprøeset ståla brukt i kniver, noe som også er opplagt når man ser på volumfraksjon karbider i dette stålet. Av kilder på nett er siden til Larrin Thomas er et av svært få unntak, men han har noen få "slengere" i tabellene sine man må være obs på.

Pulvermetallurgiske stål vil ha noe bedre egenskaper enn tilsvarende stål produsert ved en konvensjonell metode, men det er begrensa hvor mye bedre stålet blir. Det som har mest å si på de mekansike egenskapene er volumfraksjon karbider og varmebehanding. Elmax har en høy volumfraksjon karbider pga høyt innhold av karbon og krom, som gjør at det har begrensa seighet. Elmax er best egna til jakrkniver og foldekniver som brukes til mye materialer. Til harde materialer som treverk vil den høye andelen karbider føre til utriving av disse så man ikke får utnytta den teoretiske slitasjemotstanden.

Hvor har du det fra at CoS er seigere enn VG-10? Siden du "hater dissinfo" har du vel også referanser på påstandene dine? Jeg fremmer ikke en personlig påstand, kun fakta om at økt hardhet, økt karboninnhold og økt volumfraksjon karbider vil redusere seigheten.

De seigeste rustfrie stålene vil være de med lavt til moderat karboninnhold, som 12C27 og AEB-L. Se etter karboninnhold på 0,5 til 0,7%. Det er viktig at de er herda rett selvsagt, så de ikke blir for myke. Hvis det er ikke-rustfritt er det typisk et enkelt, tilnærma ulegert karbonstål på 0,9-1,0% karbon. Disse er de billigste ståla, men kan få en god egg om de er herda rett.

Hvis den er bøyd vil den kunne lage refleksjoner bare av det. Hvis det forsvinner med stropping kan det tyde på at du retter den ut igjen. Slitasje og chipping vil være mye mer tidkrevende å fjerne bare med stropping.

Ved rulling er eggen gjerne like skarp, bare bøyd, så i teori er den skarpere enn alternativene.

Refleksjoner kan komme av både abrasiv slitasje, chipping og rulling. Om det forsvinner etterstropping er det antagelig rolling. Stål som S30V vil jo chippe framfor å rulle, med mindre det er herda lavt i hardhet.

Ja, kommer litt an på hva man skal gjøre. I noen spikkeoperasjoner kan det bli litt mer sidekrefter enn andre. Så er harde kvister en utfordring. Tenker du på lysrefleksjoner? Legeringselement og mengde karbider vil nok ha litt å si, men ikke så mye.

Hvis du ikke ser noe chipping etter den bruken er det et godt tegn. Hvorvidt eggen chipper kommer ikke kan av hva man spikker i, men også hvor flink man er til å unngå sideveis påkjenning. Trykk vil ikke føre til brudd/chipping, men strekk og bøy vil gjøre det. Får man alle krefter rett mot eggen blir det i hovedsak kun trykk, og da vil eggen slites mest ved abrasiv slitasje. Det man må unngå er å presse eggen inn i en kvist og så "vrenge" den ut sideveis, og det er her slitasjemekanismen vil gå over til chipping, og også ved hugging. A8-mod vil ha bedre motstand mot chipping, men lavere motstand mot ren abrasiv slitasje. Så til fin bruk og myke materialer vil Sleipner ha fordeler, mens til hard/røff bruk vil A8-mod ha fordeler. Få knivfabrikanter bryr seg om akkurat disse egenskapene. Fokus for de er pris, tilgjengelighet, salgbarhet, og korrosjonsmotstand. Når man først går for et høylegert, dyrere stål velger man i en slik produksjon noe rustfritt stål, for å slippe klager på rust.

Til spikking i treverk med lav eggvinkel (under 30 grader totalt) vil et stål med høy hardhet og lite karbider være det beste, som 80CrV2, gitt at herdinga er god. Stål med mye karbider, som Sleipner og Magnacut, vil i teori ha abrasiv slitasjemotstand, men i praktisk bruk er slitasjen en blanding av abrasiv slitasje og chipping, hvor det vil være økende chipping med økende mengde karbider i stålet. Akkurat hvilket stål som er mest optimalt for deg, vil i tillegg til eggvinkel, ståltype og herding, også være styrt av hvordan du bruker kniven og på hvilke tresorter. På kvistfrie og myke tresorter, og forsiktig bruk vil du kunne bruke et sprøere og mer slitasjemotstandig stål, enn på røff spikking i tørr grankvist. En annen ting som bør taes med i vurderinga er at et mer slitasjemotstandig stål (med mye karvider) er tyngre å bryne, så du bruker lenger tid. Hvis du hører med treskjærere og tømrere vil du se at de aller fleste av disse foretrekker enkle, seige stål som tåler kvist og er lett å bryne.

Nei, absolutt ikke. Magnacut oppfører seg rimelig likt RWL-34. Det skal i teori være litt seigere, men høyere herdetemperatur kan fort motvirke dette. Stål som Vanadis 4E vil ha bedre slitasjemotstand og høyere seighet enn Magnacut, om korrosjonsmotstand ikke er viktig. Både magnacut og Sleipner er stål med en god andel karbider, som reduserer seigheten, og gjør de mindre egna til batonering og lave eggvinkler. De er best egna til myke materialer, som til rene jaktkniver, eller moderat hard bruk om man kan bruke en buttere eggvinkel. Forsiktig batonering bør gå greit. A8-mod har en lav andel karbider, og kan sammenlignes mer med stål med høy seighet, som S7, L6, 5160 og lignende, som tåler mye høyere påkjenninger før de knekker. Ahti Kaato'en er antagelig i 80CrV2, som er et godt stål til lave eggvinkler, og seigere enn Magnacut og sleipner, dog ikke fult like seigt som A8-mod. Vurderingen forutsetter riktig herding. Ved feil herding kan alt stål bli sprøtt.

Sleipner er ikke et godt stål til batonering, så det må eventuelt bare være lett og kun slå med trestokk. A8-mod er betydelig seigere, og dermed mye bedre egna til sånt. Du har stål som S7, L6 og 8670M som også har høy seighet, men de har dårligere slitasjemotstand og korrosjon igjen.

Sleipner vil ha bedre abrasiv slitasjemotstand på samme hardhet enn de andre stålene nevnt, så i teori vil eggen holde bedre hvis du unngår chipping, dvs jobber med mykere materiale eller har butt nok egg. Sleipner vil, pga høyere abrasiv slitasjemotstand, også være tyngre å bryne.

Sleipner vil være noe sprøere og ha litt lavere korrosjonsmotstand enn de andre stålene du nevner (pga større volumfraksjon karbider), forutsatt at herdingen er utført korrekt. Det burde ikke skje noe chipping ved stropping, derimot vil det kunne skje ved spikking, spesielt i kvistholdig treverk. Tørr grankvist er noe av det mer utfordrende for eggen å spikke i. En totalvinkel på 28 grader på Sleipner er nok rimelig spist for hva dette stålet tåler uten å chippe, men så lenge du ikke har noe problem med chipping nå trenger det ikke være noe problem. Du kan spikke i litt tørr grankvist og se om du er fornøyd med hvordan det oppfører seg, men selv et seigere stål vil kunne få utfordringer her om eggen er for spiss eller herdinga ikke er topp, dog vil seigere stål få mindre skader.

Litt sen med responsen ser jeg, får ikke varsel alltid. Det lave karboninnholdet i A8-mod/Chipper gjør at man ikke har så stort spekter i hvordan det kan herdes, og hvis man ikke gjør det optimalt blir det fort en lavere hardhet enn man ønsker. Hovedgrunnen til at det ikke blir brukt av mange fabrikker er nok at det ikke er rustfritt, og heller ikke billig. Ikke at det er spesielt dyrt verktøystål, men de vanlige rustfrie stålene brukt i kniver blir produsert i stor skala til choil som er det foretrukne til masseproduksjon. Det er dog noen som bruker en lightversjon av A8-mod, som Marttiini i carbinox T508-modellene. Ellers kan jeg si at høylegerte stål som regel blir sprøere enn lavlegerte stål på samme hardhet, seigheten går ned med økende volumfraksjon karbider. Stål med god abrasiv slitasjemotstand vil da få tilsvarende dårlig seighet. Et pulvermetallurgisk stål er litt seigere enn en konvensjonelt stål med samme hardhet, men de er ikke så seige som mytene på diverse knivforum og reklamematerial for disse stålene skal ha det til. VG-10 vil være seigere enn CoS og 3G, og har et bredere bruksområde enn de andre.

Elmax og N690 er ikke noen allround-stål, men mer nisjestål som har god korrosjonsmotstand og slitasjemotstand, på kostnad av seighet/motstand mot chipping og slipbarhet. Greie valg til dedikerte jaktkniver, men vil du bruke kniven til spikking og annen hardere bruk er de ikke optimale. O1 vil derimot ruste lett, men er seigere, og lettere å bryne.

Om det er damasteel'en du tenker på, så er dette høylegert/rustfritt og er mindre egna til smiing, så vil fungere best med utsliping. Bør også herdes i elektrisk ovn pga herdetemperatur og holdetid. Har laga blader både av damasteel og RWL-34, selv om det ikke er så ofte.

Hvis det er laga for bruk, så er den nok ikke for hard. Et det er "hardt stål" kan bare bety at den er bedre herda enn mye annet.

Det går an om det er høy hardhet som er problemet. Skaftet må nok av, siden temperaturen vil skade både limet og treverket. Hjelper å vite hva slags stål det er og hvor mye det er anløpt på før, men du kan prøve 2 timer på 225 grader.

Et bål blir nok ikke varmt nok, du må ha enn form for lufttilførsel så det blir en "esse". Du må også ha høyere temperatur enn når magneten slipper. For dette stålet vil det skje rundt 720 C, mens du må opp i rundt 800-820 C. Ideelt skal du holde i 15-20 minutter minimum, men i praksis skal det gå greit å kjøle omtrent når du når rett temperarur, siden oppvarmingen går langsomt.