Guttapåskauen

fredrik skrev: Jerpa sitter svært ofte i fuktige skogsområder med løvskog. Små bekkedaler er sikkerstikk på jerpejakt. Jerpa kan gjerne gjøre en liten oppflukt og sette seg i et tre fullt eksponert og innenfor haglehold. Orrhøna er ikke så enkel å jakte på støkk, den vil gjerne flykte fra jegeren. Det er lett å forveksle disse fuglene dersom man ikke er forberedt på at begge artene finnes i terrenget, men dersom man er litt fokusert er det egentlig greit å skille disse.

Tipper du kommer et stykke for 40 000.

Hvordan defineres jakthund i denne sammenheng tro? Er det hund av jakthundrase eller er det hund som jakter.

10 timer i snø, det blir i underkant av 2 minutter i lufta det.

Jeg vil tro at den delen av vidda som er Nasjonalpark har kommunen liten råderett over.

Jeg er veldig enig i at vi har forbaska mye bra hunder her på berget. At det nå kommer høystatusprøver på løpende bånd fremover er selvsagt til enorm inspirasjon for oss. Det er artig å se hunder og førere som lykkes, men det er også befriende å se hvordan elitehunder kan gå på en kjempesprekk. Ellers så kommer nok både NM - lavland og VM til å bli fulgt med skjerpet interesse i det Guttapåskauenske hjem i år.

Dette smakte det svette, blodsmak i kjeften og jaktglede av M67. Gratulerer alle sammen.

For oss som må ha det med teskje: betyr det at (du mener) en kule som fragmenterer gir større skader pga. energiavsettning og ikke pga. alle de nye hullene i vevet? Og gir dette i såfall noen nytte på jakt? Eller er dette en effekt som gjør att du dør etter 4 dager uansett hvor mye kirurgen spikker og teiper? ...."finner fram teskjeen" Stikkord: KNALL OG FALL.

Jeger skrev: Skulle du noengang få sjansen til å diskutere dette med en erfaren krigskirurg så vil du antageligvis få så mye dokumentasjon du trenger. Samtidig kan det være verdt å få med seg hvordan forsvarsindustrien produserer ammo som gir maks energiavsetting, samtidig som man holder seg innenfor Genevekonvensjonen. Skulle den militære dokumentasjonen bli for makaber så finnes det fryktelig mange jegere rundtomkring som sitter med erfaringer. Av en eller annen grunn så er visst ikke de heller verdt å lytte til.

Hilsen er selvsagt i all vennskaplighet. Takker samtidig for engasjementet Deres.

Jeg vil bare sende en liten hilsen til General Custer og Jutul. Næmenn, se hvem som vant NM - lag høyfjell 2008 http://vorsteh.no.nordkapp.net/main/index.php?vis_artikkel=2059&avd_id=1&retur=1

En tiur med full gjennomtrekk kan fly forbausende langt....

Disse testene på kataloger, sier de egentlig så mye om hvordan haglmaterialene virker på et levende vesen av kjøtt og bein? Jeg vil gjerne spørre: Hvilke konklusjoner kan vi gjøre ut av disse katalogtestene? De sier lite om sårkanalen, vakuumeffekten i sårkanalen, sekundæreffekt rundt sårkanalen, effekt i beinstruktur, den totale mengde energi som avsettes og hvor fort energien avsettes.

Kan noen fortelle meg om dette med antall luktceller i nesen kun er en teoretisk kuriositet, eller om det har praktisk betydning?

Hvis du skal ha den som primært fuglehund bør du vente med sporing til den har fått 2-3 sesonger som fuglehund. Hvis du blander overværssøk og sportrening for en unghund vil du høyst sannsynlig få svært middelmådige resultater i begge disiplinene.

Hei T.urogallus. Takk for et sympatisk innlegg. Dette er faktisk ikke noe salgsannose for vorsteh, ei heller noen svertekampanje mot settere. Og du har veldig rett i en ting: Dette sier mye om mine erfaringer.

Når fjærfokka står og fuglen flyr videre så er det altså skytteren det er noe galt med? Kan noen fortelle meg hvordan man kan forbedre en kjernetreff!! Å sende avgårde dødsdømte fugler som potensiell revemat har jeg sluttet med for lenge siden.

Din poengtering, min utheving. Beklager OT-en, men denne påstanden må inkludere også pointer? Å snørekjøre etter en pointer på skarpt føre er sikkert ganske rått. Men det kan fort få litt preg av dragracing; brenner allt drivstoffet før du er halveis til hytta. Dersom jeg hadde hatt pointer ville jeg definintivt brukt den som trekkhund. Utfordringen ville være å få den til å bruke krefter i motbakkene. Dette er jo langt på vei en treningssak. Men man bør huske på at hunder som ikke trekker oppover ikke kan kalles en trekkhund. Det ser ut til å gå et lite skille mellom de britiske og de tyske fuglehundene på dette området, og det sitter mellom øra. Personlig er jeg facinert av pointeren som jakthund. Den har en egenart som ingen av de andre rasene matcher. Rett og slett underholdene å se jobbe..., men man skal jo helst ha litt fugl i sekken også.

Når man blir sittende å vente i flere minutter på at et firma skal svare potensielle kunder så sier dette noe om servicenivået. Nå skal det sies at Agria har salgskonsulenter som ringer opp på kveldstid dersom man registrerer seg på Deres nettside, så de har organisert seg litt anderledes enn hva man er vandt til fra andre forsikringsselskaper. Jeg har i ettertid snakket med endel folk som har erfaringer og meninger om dette emnet og har faktiskt landet på å forsikre hundene mine i Agria.

Ser ut til å å være drenerende masser dette ja. Problemet oppstår ikke før man har leire i bakken. Dersom det skulle bli barfrost så kan tæla bli ganske dyp, man løser det enkelt med en vintermatte som fåes hos alle byggvarehandler. Dersom snøen kommer tidlig vil den isolere kulda effektivt. Spennede prosjekt dette, skal følge denne tråden med interesse.

Sikkert ikke noen stor jobb å finne vitner som kan bekrefte at vedkommende vet hvordan en elghund ser ut. Ser ikke ut til at forsvarsadvokaten legger noe særlig energi i denne saken. Det ender vel med skjerpet straff for forakt for retten.

Jeg har vært noen turer til Brennfjell og Helligskogen i forbinnelse med forsvaret. Jeg husker spesiellt en øvelse vi var på i området der troppen min skulle oppspore og uskadeligjøre en "fiendtlig" OP post. Dette var langt opp på snaufjellet. Jeg husker vi gravde fram noen gutter fra opkl.esk, og jeg husker en mengde med ryper. I mangel av hagle fikk jeg låne et salonggevær fra velferden ved første anledning. Jeg rasket med meg noen hundre skudd og drev litt innskyting og skytetrening på vei opp på fjellet. Vel, nå har ikke denne historien noe annet poeng enn at det var forbaska mye rype der det året. Jeg kan jo også komme med en liten kuriøs sak fra samme turen. Dette var før murens fall og dette området mellom Norge og Finland var strengt bevoktet. En dag kom det et sett med bilder i fra den Finske ambassaden levert til Det Norske Utenriksdepartement. Bildene viste en kjekk ung jeger iført den norske feltuniformen og bevæpnet med salonggevær, laaangt inne på Finsk territorium. Departementet hadde ingen humor på dette, men kommandanten på Brennfjell syntes det hele var temmelig festlig. Den skyldige ble visstnok aldri avslørt. Det skal også sies at andre i min kontigent rotet seg over på finskesiden og ble arrestert av finske grensejegere og fikk et helvete (men de hadde AG3).

Slaraffenmannen skrev: Ovenfor mennesker (inkl. barn) har V alle sperrer intakte. Men vi skal huske at dette er hunder som gjennom generasjoner har blitt avlet med rovdyrskarphet. Mange av oss har sett hvordan perifere slektninger som dachser og TJT nesten klikker ovenfor f.eks rev. De siste årene har avlsarbeidet på V hatt fokus på fuglehunden. Vi har ønsket dresserbare og "kalde" hunder, og det fantastiske er at arbeidet har lykkes. Det har blitt avlet fram en hund som passer Ola Nordmann, samtidig som Norske V gjør det knivskarpt på internasjonale prøver. Hva er denne striheten det snakkes om? Vi skal huske at V antageligvis er den mest atletiske hunderasen vi har. En kraftpakke med muskler. En slik hund som ikke kan gå pent i bånd vil man fort kunne kalle stri, den drar nesten armen av deg. En V er definitivt mer dresserbar enn mange andre fuglehunder, men den trenger også en fast og konsekvent hånd. Med litt trening går en V fri ved foten fra Oslo S, opp Karl Johan, en liten pause i slottsparken mens vi mater duene og hunden sitter rolig å ser på. Deretter blir hunden plassert i en liten ukjent hybel i mange timer mens far er ute å drikker øl. Hunden ligger på anvist plass uten å lage en lyd. Det er en hund som krever litt, og gir masse tilbake. Mange V har et mer vaktsomt gemytt enn mange andre fuglehunder. Det betyr ikke bjeffing eller aggresjon. Det betyr som oftes at de liker å se ut av vinduet (og mange elsker naturprogrammer på tv ). V og flyktende katter er et lite kapittel for seg selv. Her kommer også dressur inn i bildet. Vi kan konkludere med at noen vil kjøre moped, og er fornøyd med det. De fleste kjører Ford eller Toyota. Noen vil ha Hummer.

General Custer skrev dette om vorsteh: Dette er en sannhet med modifikasjoner. Dersom man er vant med setter, og trener en vorsteh som man trener en setter vil dette fort bli en sannhet. Vi som har trent noen settere vet et setterne nærmest er ferdigprogrammerte til å reviere og ta stand. Egentlig så er det uforskammet lett å få til en setter, den vet hva den er skapt til fra første dag i fjellet. Jeg har sett det mange ganger på 7-10 mnd. gamle settere; en fomlende start dag 1, etterfulgt av en enorm progresjon de neste dagene. Etter en snau uke i fjellet er unghunden nærmest ferdig utviklet som jakthund. Vorsteh'en er som vi vet ikke noen fuglespesialist i utgangspunktet. Den trenger myyye mer praktisk trening for å komme opp på nivå med setterne på unghundstadiet. Der setteren vil bruke vinden og lete etter fugl, vil en vorsteh være på utkikk etter alt som den kan få kloa i. Lemmen, jordrotter, småfugl, sau, rein, rådyr osv. er fryktelig spennende for en vorsteh. Dette må avvennes med preging og trening. En vorsteh må også lære seg kunsten å reviere, noe en setter har i blodet. Dette betyr ikke at vorsteh er sent utviklet, men at den trenger mer timer i terrenget. Det som er veldig intressant er at dette merarbeidet som en vorsteh krever som regel vil betale seg tilbake. Man har en større innflytelse på utviklingen til hunden. Det er ingen hemmelighet at velstående folk med SUV'er og hyttepalasser foretrekker settere. Travle folk som jakter 1 uke i året. En setter finner gjerne fugl til dem. Disse folka ville aldri lykkes med en vorsteh. Mange prøvefolk vil heller aldri ta sjansen på en vorsteh, dette sier derimot lite om vorsteh'ens kvalitet som viltfinner. Jutul skrev: Roting på fot kan man fort få orden på med noen medarbeidersamtaler. Men det skal også sies at min fotende skogsfuglhund er betydelig mer effektiv enn en ren overværssøker. Det blir færre situasjoner som er tatt ut av læreboka, men flere skuddsjanser. Min erfaring er at fotende hunder presser fuglen mer, mens snikende overværshunder gir fuglen sjansen til å løpe avgårde. Dessuten trenger man ikke sitte på hytta å spille yatzy når det er dårlige vittringsforhold dersom man har en hund som har litt interesse for fot.

Så, så Custer'n ta deg en beroligende pille og pust dyyypt. Innlegget mitt er faktisk ikke tull. Jeg har drevet med hund hele livet, og samtlige av mine hunder har blitt rutinerte trekkhunder. Det har vært retrivere, settere og vorsteh. Men når jeg første gang snørekjørte med en vorsteh var det nesten en sjokkopplevelse. Det var en kombinasjon av fart og kraft som jeg aldri hadde opplevd før. Det er enkelt og greit en motor og gearkasse som ingen andre raser jeg vet om besitter. Det er vel unødvendig å minne om at man bør ha vorsteh for å hevde seg i Nordisk stil og at vorsteh ofte er mixet med polarhunder for å gi dem mer fart. Samtidig kan det være på sin plass å minne om at tidligere EM vinner i hunderkjøring og nå gullvinner fra ST.Hubertus, Nina Smidsrød og KV Salsa er en av Norges fremste jaktekvipasjer. Og Salsa er avlet fram fra trekklinjer. Så man trenger slett ikke å kompromisse selv om man ønsker seg en jakthund/trekkhund. Men det er helt klart at det finnes gode settere og dårlige vorsteh til trekk også, så det er ikke rart om vi har ulike erfaringer. Dersom det oppfattes som om jeg fremhever vorsteh på bekostning av settere så er ikke det min intensjon. Jeg har ingen problemer å finne fordeler med settere vs vorsteh, men dersom vi snakker trekkhunder så er jeg ikke i tvil hva som er best.