Jutul

De fleste jeg kjenner vektlegger resultater på jaktprøver veldig høyt. Å ha en pen hund(etter rasestandarden) blir regnet som en bonus, dog langt underordnet det jaktmessige og bikkjas iboende egenskaper mtp. gemytt/personlighet og helse. Jeg kjenner ikke til poengberegningen på andre bikkjer enn fuglehunder. Det må vel kanskje bli litt anderledes da kvalitetspartiene på en fuglehundprøve stiller 14 hunder og de alltid slippes 2 og 2, mens det i vk også slippes 2 og 2 hunder hvor inntil 20 hunder rangeres etter hverandre på etter parti.

Man har jo poengberegninger for å avgjøre slikt, men kanskje ikke på tvers av de forskjellige grupper. For hunder i gruppe 7 må man ha ett bestemt antall poeng hentet på jaktprøver for å søke om jaktchampionatet. I tilegg til oppnådde poeng må man vinne en cacitprøve eller ha 3 ganger ck på prøve. Dette med at 3 ganger ck skal telle som en cacit er en regel som kom for ikke lenge siden, og de som allerede hadde flere ck før reglen trådte i kraft kan ikke bruke disse.

Jerv finnes langt sør. Er jerv i både Vinje og Tinn i Telemark. Antar det finnes jerv i Agderfylkene også.

Ta kontakt med vinner av NM skog 2010. Han vant med pointer Asco og heter Kjell Enberget. Spør ham hvilke parringer som er avtalt og om han kan anbefale deg noen bestemte parringer. Asco har flere ck på både høyfjell og lavland og har representert Norge i VM to år på rad. Med seier i NM skog i fjor og høyt plassert i finsk ms får du evt valp etter en topphund.

Jeg husker en rifle som het Remington Nylon. Var vel ikke all verden den, da. Etter min mening skal pene våpen være i sort stål og treverk. Konservativt- Ja så det holder

Jeg abonerte på bladet, og har komplett samling. Artig å ta dem frem med javne mellomrom å lese i dem. Har ingen som kom ut under navnet Gunfact. jeg betalte forskuddsvis abonement, og husker jeg tapte noen kroner da bladet opphørte. Mener å huske de siste bladene ble trykket i Danmark. De har vel fått en viss samlerverdi

Jeg har ett veldig fint bilde av den, men har ikke snøring på hvordan jeg skal legge det ut på siden. Jeg er en analfabet med data . Om du hadde tatt deg bryet kan jeg sende det til deg på mailså kanskje du kan legge det ut. Vi mangler noen bilder i tråden.

Jeg har vært inne på DogWeb og sjekket hva som ligger bak oppdrettet ditt, Funnsjødalen. Ikke noe skremmer meg der Hva med den svenske UCJC, er det en hund som du har kjøpt ferdig? Ellers er jeg enig med deg i dette med reklamens makt og profilering av enkelte avlsmatadorer. Det er en grunn til at enkelte velger å ikke melde sin hund inn i NESK avlshundregister, da det medfører endel restriksjoner og begrensninger etter nedsatte regler fra NESK sitt avlsråd. Anders Haugen har jo vært en foregangsmann mtp. dette med å utvikle data på egenskaper som viltfinnervne hos både nålevende bikkjer, men også hva genrasjonene bak har tilført sdine avkom. Artig studering for de som er interresert. Jeg har selv hatt hund fra Kjell Hansen, som var en nær bekjent av min far. Jeg har ikke sett Indy, men ser at den har blitt brukt endel. Faren (Black)har jo faktisk avlet endel gode hunder og kommer helt sikkert til å på sikt å tilføre rasen postive eller verdifulle egenskaper.

Bildene som C.E.A har funnet frem, viser reine Lawrack-settere. Lawerack reines som engelsksetterens far. Han drev en beinhar inneavl og tok livet av alle avkom som ikke stod til det han ønsket. Stammen hans hadde en stor jaktlyst og var kjent for å være egenrådige og vanskelige å håndtere. Alle hans hunder ble etterhvert overtatt av Llewelin som hentet inn nytt blod fra andre som ekeprementerte på samme måte som Lawerack.Det ble nok mikset inn blod både fra Irsksetter og Gordonsetter for å få rsen til å bli slik vi kjenner den i dag. Etter sigende har det i enkelte linjer i USA blitt parret inn pointer i engelsketteren. Derfor har man enklelte settere med sterke innslag av US blod som har ett dårligere hårlag enn ønskelig. Det har nok foregått ganske så mye rart for å få frem ønskede egenskaper hos avkom. Sikkert endel som også ikke er offentligjort og godkjent av raseklubbene Diskusjonene gikk jo hett for seg her på berget også om man skulle gå inn for en bevisst parring mellom engelsksetter og pointer for å skape en helt ny rase.

Det er svært mange oppdrettere av ES som har en enorm kunnskap om rasen og de forskjellige linjer. Personer som har deltatt på jaktprøver i en årrekke, kanskje i mer enn 40 år og har sett ett enormt antall bikkjer og lagt merke til positive og negative sider eller egenskaper meddeforskjellige hundene og linjene. Etterhvert ser man vel kanskje ett mønster som er utslagsgivende ved utplukkeing av de en ønsker å bruke i avl. Ofte ser en etter forskjellige egenskaper og kvaliteter. Man blir fort kjent med hvilke hunder(les linjer) som er harde og robuste, hvilke som er masete og stresset, hvilke som er særs gode vilfinnere, hvilke som revierer godt kontra og gå for åpent, hvilke som er djerve i fugl og hvilke som er veike osv. fakta er at slike egenskaper ofte følger linjene. Mange oppdrettere har drevet ett tett linjeavl for å forsterke visse egenskaper, men må ha i mente at også de negative eller uønskede egenskapene også forsterkes. I Trøndelag står engelsksetteren veldig sterk, og det er mange oppdrettere i fylket som innehar all den kompetansen som er beskrevet ovenfor, og som har en enormt lang fartstid i miljøet. Det er ikke uten grunn at men har fått ett eget begrep under navnet "trønderbikkjer eller trønderblod". Mye startet nok opp med Watlefamiliens store engasjement for rasen under kennelnavnet Vigdaættas. Familien driver ennå svært aktivt med ES, og både Per Arne Watle og Bjørn Watle blir regnet som gamle travere i miljøet. En av Per Arnes hunder, Kleivskogens Queen, blir sannsynligvis årets engelsksetter. Det er hunden Black(NM vinner) som tilhører hans bror som, er faren til Queen. Kan jo i samme slengen nevne navn som Kjell Hansen(Tarpans), Alfred Sæther(Rangelfjellets) eller Lars Kvalheim(Heggebakkens). Mennesker som har drevet stort med rasen og som kjenner linjen ut og inn. Selv om ingen som driver oppdrett over tid kan unngå enkelte "lik i lasta", er det en trygghet for en valpekjøper å få få valp fra anerkjente linjer. Når jeg har valgt valp denne gangen, er det ikke fra en kjent oppdretter, men kjente linjer. Det er en Vinsterfjellet/Jøldalen tispe som er parret med en hannbikkje med Heggebakken og Tarpansblod. Dette er velkjente, solide linjer som har avlet svært gode vilfinnere gjennom mange genrasjoner. Ved å velge ES som jakthund, har en alderede gjort det viktigste valget. Det er veldig mye gode hunder blant alle raser, men ved å velge ES eller pointer er man rimelig sikker på å få en hund med gode jaktegenskaper, tidelig standinstinkt osv. Og slik skal det være. Rasen skal ikke være forbeholdt proffe hundeførere eller oppdrettere som kun vil plassere valper hos kjente prøvedeltagere og dommere. Det mangfoldet vi har i rasen, med svært mange forskjellige linjer og oppdrettere er rasens styrke. Rasen trenger oppdrettere som driver oppdrett i liten skala, så lenge en velger å avle på¨gode hunder og som har fått bevist sine kvaliteter gjennom jaktprøver. Jeg er ikke bekymret for rasens fremtid. Tvert i mot. Fokuset som er satt på dette med import av nytt blod, djervhet i fugl og presisjon i fugelearbeidet har allerede gitt resultater. NESK har såpass mange dyktige lagspillere og mennesker med forkjærlighet for rasen at jeg er sikker på at rasen er på riktige veier og utvikling for fremtiden.

Hei, Funnsjødalen! Jeg vet ikke akkurat hvilke linjer du har brukt eller kjenner spesielt godt til ditt oppdrett, ei heller hvorfor du velger å legge opp. Det siste synes jeg er trist. Det er to hovedmåter å drive avl på. Den ene er parring av to gode individer, mens den andre er bevisst avl på gode og jamne linjer år etter år etter år. (selvfølgelig må kunnskap om linjer og individ ligge i bunn). Pointerfolket har vært særlig opptatt av sistnevnte og avler ofte ikke på¨stjerner, uansett hvor gode de er om ikke blodet er det rette. Ta f.eks Tverrfjellets De Soto til Robert Colbjørnsen som var en av sin tids beste pointere med rundt 20x 1.vk på jaktprøve, ble aldri brukt i avl. Blant ES oppdrettet i utlandet er man ofte mer opptatt av blodslinjer enn avl på stjerner. Selv har jeg personlig vel så stor tro på denne typen avl, i forhold til utstrakt bruk av "stjerneskudd". Jeg sitter med en følelse av at du også heller over mot den oppfattelsen av bevisst avl. ES som rase og vi som eiere skal være fornøyd med at det er såpass høyt nivå på rasen og det ikke er enkelt å selge valper etter umeritterte foreldre eller godt kjente linjer. Begge deler bør ligge til grunn. All avl bør tuftes etter å tilføre rasen noe positivt. Nå skrev jeg litt om mitt valg av valp før denne tråden ble skilt. Valpen er etter stort sett rene norske linjer og "trønderblodet"flyter tjukt i blodårene. Selv om faren til valpen er dobbeltschampion kan ikke tispa skilte med høyere premiering enn 1.ak på høyfjell. Likevel vet jeg at av det kullet som tispa kommer fra, er det 5 hunder i samme kull som har 1. ak og som er konkurrerer i vk. Oppdretteren av tispa har holdt på med ES oppdrett i en mannsalder og alltid hatt fokus på bruk av jamne og solide linjer, fremfor utstrakt bruk av stjerneskudd eller matadoravl. For meg er det ett kvalitetsstempel av høyeste sort. Jeg forventer å få en hund med stor fart og stort format, samtidig som samarbeid og evnen til åta vare på situasjonene er til stede. Så får vi se om ett par år, om det blir slik. Som jeg skrev innledningsvis, synes jeg det er trist at du velger å gi opp ditt arbeide med ES. Det kunne vært interessant om du forteller mer om hvorfor, og om hvilke intensjoner du har hatt med dine valg. Jeg tror jeg skjønner hva du sikter til at "NESK vil møte seg selv i døra", men både håper og tror du tar feil. ES er en sunn rase med ett stort mangfold og mange gode oppdrettere, hundeførere og ikke minst gode hunder og solide linjer. Mye, etter min mening, takket være ett bevisst avlsarbeide og fornuftig bruk av utenlandsk blod til utavling og for å få inn etterstrebede kvaliteter som fuglebehandling, reis og presisjon. Ønsker alle ett Godt Nytt Engelsksetterår

Takk for det): Tur/retur 30 mil. Valpen gulpa kun 1 gang på veg hjem. Nå ligger han i buret sammen med en annen voksen ES og sover. Flott og kraftig valp. Spiste som en ulv da jeg hadde fått ham innomhus. Får håpe det blir nattero, men som regel gjør det det når de legges i bur med en annen voksen hund.

Nå er valpen 9 uker og jeg reiser avgårde i dag for å bringe hjem en ny og håpefull. Og det på selveste bursdagen min. Bedre gave skal vel vanskelig gjøres å anskaffe Jeg har plassert bort en hund som ikke har vært helt etter forventningene, men fortsatt teller "stallen" to ES. Gleder meg til å ta fatt på ny valp.

Kjøp de lengste. Jeg har selv de korteste og er 1.75 høy. Det er akkurat passe for meg. En kompiss av meg som er på din høyde kjøpte også de korteste, og han måtte bytte til de på 189 da de andre ble for korte og ustø. Forøvrig noen ypperlige ski i løssnø og kronglete bjørk. Ubrukelige på hard skare og is.

Jeg fikk ett Helsport telt av kona(håper ikke jeg får koffert til bursdagen min i januar ) Av guttungen fikk jeg en turkopp han har laget på sløyden på skolen. Av jentungen ble det forskjellige jåleremedier som aftershave og dusjsåpe ol.

Jeg har lyst til å legge til ett par komentarer til innlegget til Springer ang. hund og stålkanter. Det er ikke uten grunn at vetrinærer advarer mot å ha stålkanter på skia når en går med hund. Det er faktisk mange skader med slikt hvert eneste år. Jeg har selv vært vitne til ett par skader pga. stålkanter, og oftest skjer skaden når en går med hunden i band. Styggeste skaden jeg har sett var på en jaktprøve der en vorstehe fikk skjært foten nesten tvert av fordi en annen deltaker presterte å kjøre hele skia over beinet på bikkja som gikk i band hos føreren foran. Jeg antar bikkja ble avlivet. Skader skjer, og de kan bli veldig alvorlige. Nye stålkanter er skarpe og det blir som å dra en veldig lang kniv over bikkjas bein. Selv om du mener du har kontroll, er det alltid når en minst forventer det, at skaden skjer. Jeg synes det er merkelig at hundeiere går ut og sier at stålkanter ikke er ett problem.

Høres ut som ett spennende prosjekt/produkt. En god jaktkompis av meg mistet ene bikkja si pga. drukning i høst(engelsksetter). Har selv vært nære på ett par ganger, men har funnet bikkja i tide og klart å berge situasjonen. Fint om du holder oss oppdatert

Gratulerer med valg av ski. Som en rein jakt og løssnøski er den helt suveren. har hatt flere par av disse og vill ikke byttet dem ut med noen andre med den bruken jeg har på ski. Eneste gangene det dukker opp problemer er det er mye skare eller det blir reine transportetapper i vanlige løyper. Der er de ikke bra. Det fungere i og for seg i løyper, men du klarer ikke holde samme fart som andre med normale ski om dere er flere sammen. Støtter også valg av binding. Sammen med stive og gode støvler har du full kontroll i bjørka

Etter å ha vært borti noen av de billigste lufgeværene med ett helt håpløst tung og langt avtrekk og masse kryp, ville jeg ha styrt unna disse. Jeg valgte ett Gamo til sønnen min på 10 når han fikk lufgevær. Ene og alene fordi det var ett greit og rent avtrekk og at geværet var lett og håndterlig. Jeg har vært borti foreldre som har kjøpt luftgevær med håpløse avtrekk, med det resultatet at interessen hos "avkommet" raskt avtar.

Ett par ting virker veldig klart. Naboen har ikke kjøpt seg fuglehund for å jakte fugl, de mulighetene spolerer han etter alt å dømme ved å "ødelegge" bikkja på denne måten. Ei heller tar han hensyn til normal skikk og bruk eller viltvern, og etter min mening burde han aldri ha eid hund. Trådstarter ønsker ikke bråk og uvennskap med naboen, noe som virker som en fornuftig og gjennomtenkt sak. Støtter ham 100% i det, da han selv kanskje er hundeier og på en måte sitter i "glasshus" selv om han har ett bra hundehold. Krig med naboer kan ha en tendens til å eskalere, noe som svært få er tjent med. Jeg ville tatt en ny prat med naboen og fotalt ham hva slags skade bikkje hans gjør på rådyra og hvor alvorlig slike ting kan utarte seg. Det er jo hevet over enhver tvil om at hundeieren ikke er sitt ansvar bevisst, og det bør synligjøres på en slik måte at han faktisk skjønner det uten å måtte gå fullstendig ydmyket ut av situasjonen. Om han fortsatt ikke forstår alvoret og legger om sitt hundehold, må det jo være mangel på noe annet enn kkunnskap og forståelse. Uansett er min erfaring at de fleste tåler å bli snakket til om det gjøres på en ordentlig måte. Jeg ville ihvertfall prøvd en slik måte før en gikk til andre skritt.

Du skriver ikke hvor gammel valpen er. Som de andre her skriver, lær valpen betydninga av ett bestemt nei. Om valpen hopper tar jeg den i nakkesinnet(ikke hårdt) og tar den ned samtidig som jeg sier nei når den hopper. Når den har lært at den ikke skal hoppe uten lov, lærer jeg valpen at den får lov til å hoppe på MEG når jeg gir den lov. Jeg slår meg på brystet samtidig som jeg sier ja, slil at bikkja hopper opp. Dette gjør jeg når jeg skal støtte bikkja. Bikkjene hopper ofte på oss eiere når de trenger støtte eller anerkjennelse og jeg bruker dette bevisst for å ha en kontakt med bikkja når den fortjener det, eller trenger det. På denne måten hopper den aldri uten å være innvitert, ei heller på andre.

En av mine hunder spiste 2 store plater med melksjokolade når den var valp. Jeg hadde lagt bikkjevalpen i bilen, og sammen med den lå to store(200gr) sjokloladplater som den hadde spist med papir og sølvpapir. Jeg tok kontakt med vetrinær og reiste umiddelbart til kontroll. Bikkja ble senere påkjørt og måtte avlives. Likevel kan jeg ikke trekke en konklusjon om at siden det gikk bra med sjokoladen, er det uskadelig eller ufarlig. All forskning sier jo netteopp at sjokolade er skadelig for hunder. Derfor krysser jeg av på at mine hunder aldri får sjokolade.

Passer en sånn dress til meg også, tro? Nei, Buster. Da vil jeg heller anbefale deg en stor flaske Whisky av merket Ballantines

Funnsjødalen. Jeg har hatt mange sett av Jægernes kondomdress. De dekker hundens edlere organer og hindrer snøballer og is. Problemet har vært holdbarheten. Den ene bikkja mi(den som forfrøys seg) går så hardt at jeg ikke får de til å holde. Gang på gang har han kommet tilbake med hele dressen flerret opp og full av snø. Ene gangen hadde han klart å tre frembeina ut slik som Dunkerante skriver. I tilegg hadde han tredd begge frembeina gjennom sømmene i brystet så han sleit litt med å komme inn Driver å sysler litt med ideen om å få sydd på en eller annen form for beskyttelse på ett vanlig dekken. Beskyttelsen må festes på undersiden med noen kraftige tøystrikk og i framkant over hofta med ett eller annet. Det blir nok noen prøve og feilemodeller,men skal se hva som kommer ut av det etter hvert.

Det er ikke kun tempratur som bør avgjøre. Har akkurat gått på en smell med ene bikkja i langt mildere tempratur enn 15 minus. Ta for all del hensyn til biotop og føre. Jeg var og trente hund i rundt -10 og lite snø. Dette førte til at alt av ris og vier lå for dagen og bikkja ble sår på ballene. I tillegg var det akkurat såpass mye snø at stellet subbet nedi snøen. Jeg har ikke fulgt bra nok med og feilvurdert føret, noe som førte til stygge forfrysninger og betennelser i pungen. Bikkja lå rett ut i to dager med feber og smerte. Først nå etter ca. 10 dager ser det ut for at sårene begynner å leges. Mitt råd blir: Vær oppmerksom og ikke undervurder føre og tempratur.