Jutul

Ha,ha. Er vel heller snakk om å få fingrene raskt nok vekk når sluttstykket klapper igjen. Nesten som min fotballkariære- bli kvitt ballen så raskt som overhodet mulig

Som Olesøn viser i linken. Klips til M1 garand. Det er riktig ammo som er i klipset. 30.06. Festlig å skyte med. Vondt å lade om du gjør det feil. Garand-tommel er ett velkjent begrep for mange

Følger vel kanskje ikke helt resonomentet ditt. Jeg tror nok svært mange av de mest ihuga prøvedeltakerne tilbringer minst like mye tid i fjellet som den som kun jakter. Forskjellen er bare at hagla oftere er igjen hjemme, da det trenes i stedet for å jakte. Da har en også muligheten til å glede seg over naturen og hva den kan by på av opplevelser. Forøvrig deler jeg din skepsis til de som lar prøvene være målet og har en underordnet interesse for jakta. Da er man etter mitt syn, på gale veier Jeg har alltid forsvart jaktprøvene og deltakerne nettopp fordi vi etter min mening får mye ufortjent kritikk av de som kun ønsker å bruke sin tid til å jakte. Jeg har sjelden hørt prøvedeltakere på samme måte snakke negativt om de som ikke ønsker å delta på prøver. Mange av dem som uttaler seg negativt om prøver og dem som deltar, viser ved sine uttalelser at de kjenner lite til hvordan dette fungerer. De samme skryter gjerne av hvor gode bikkjer de har, og gjerne hvor godt merittert foreldrene er. Skjønne det den som skjønne det kan. Blir litt mye dobbeltmoral

He,he. Nå er dette en gammel tråd, og historien min spinner seg flerer ti-år tilbake Jeg har gjentatt til det kjedsommelige, men med glede, -det er svært mange gode hunder av alle raser innenfor de grener de i de i utgangspunktet de er avlet for, og mange av de rasene som opprinnelig har vært beregnet for skog og tette lavlandsområder begynner å gjøre seg gjeldende på høyfjellet. Som utøvere av jakt har vi alle forskjellige preferanser og utgangspunkt i hva slags hund vi ønsker og ikke minst hva vi krever av hunden eller hva vi synes er ok. Personlig ønsker jeg bikkjer med stort søk og enormt trykk. Dette fordi jeg deltar veldig mye på jaktprøver på høyfjellet. Ikke alle er like interesert i hund, og ikke alle har ønske om stortgående hunder som må passes opp og holdes i skinnet i ny og ne. Har man 25 starter på jaktprøver i løpet av året ser man mye forskjellige hunder. Da mener jeg en også ofte har ett bedre utgangspunkt i å kunne anbefale andre raser enn kanskje akkurat den ene rasen som en selv har hatt ett eksemplar av. Selv har jeg hatt 10 stk engelskettere, men ser stadig vekk pointere og irskettere som jeg kunne tenkt meg valp etter. Det er svært mange gode bretoner og vorstehe, men jeg personlig ville ikke hatt noen av disse. Det er viktig å trives med den rasen og hunden en harog mange ganger kan det være større variasjoner innenfor en rase enn mellom rasene. Det som mang en gang har forundret meg er at nesten samtlige anbefalerden rasen de selv har, uten å tilkjennegi nevneverdig kunnskap om andre raser eller hva som rører seg i miljøet generelt. Det har alltid vært kniving mellom rasene(eller eierne av dem), gjerne med en humoristisk undertone de fleste kan klare å leve med

De fleste hunder tar gjerne stand mellom 7 mnd alder og 18 mnd alder. Ofte korte og litt nølende stander som gjerne ender i at de tar opp fuglen. Det er ingenting å være bekymret over at det går galt noen ganger. En hund kan ikke læres å ta stand, da denne egenskapen er medfødt. Så lenge grunndressuren sitter sånn nogenlunde, så ikke stopp bikkja om den glir litt på slik at fuglen letter. Etterhvert som hunden henter seg erfaring blir standen fastere og bikkja har knekket noen koder. Hvor gammel er hunden?

Det er dette hun driver med. Hun har holdt på med ES i mange ti-år. Hun har kennelnavnet Svarholtens.

Esther Stenehjem på Skjervøy har flere ferdig dresserte engelsksettertisper tilsalgs. De ble lagt ut på FB i dag. Hun har også noen ES hannbikkjer. Esther har i mange år avlet gode og robuste jakthunder og har ett veldig godt befestet rykte som oppdretter av gode og håndterbare hunder. Prisene ligger på mellom 20-60 tusen for en ferdig dressert hund. Det er likevel ofte slik som Pal sier, at vedlikeholdsderessuren absolutt må opprettholdes. En bør også være litt skeptisk når ihuga prøvedeltakere kvitter seg med såkalte ferdigdresserte hunder(dette gjelder ikke Esther Stenehjem da hun driver med dette på ett helt annet nivå). Folk flest kvitter seg sjelden med hunder de er fornøyd med, og da ihvertfall ikke til en rimelig penge. Jeg har fått ett bud på en av mine hunder som oppdretter ønsker å kjøpe tilbake for 50 tusen + en vk hund samt at jeg skal få en parringsvalp etter en parring fra bikkja. Jeg har avslått tilbudet da jeg vet hvor mye arbeid det har kostet meg å få bikkja der jeg har den i dag. Mitt tips blir: Vær i utgangspunktet skeptisk til det du blir tilbudt, og sjekk nøye opp hva som ligger bak og hvorfor hunden skal selges. Ha hunden på prøve og ta den med i fjellet og se hva det bor i den. En ferdig dressert fuglehund er tross alt ikke gratis.

Jaktprøvene skal så langt det lar seg gjøre kunne sammenliknes med ordinær jakt. Deltakerne og dommerne legger på så måte en standard for hvordan lista bør legges for hva som er den optimale hund. Så enkelt er det. Dette gjelder både for lavland, høyfjell og skog. Så er det slik at noen satser på samtlige arenaer, mens andre satser eks. vis kun på skog eller høyfjell. En får velge valp etter resultatene av hva som er oppnådd på prøver. Ønskes en god skogsfugljeger velges jo valp etter en slik parring. De respektive raseklubbenes avlsråd legger føringer for hva slags retning avelen skal ta, og det er her en må prøve å påvirke. Det har foregått endringer i avelen i all tid, en utvikling jeg neppe tror kan reverseres.

Sålenge hunder bedømmes likt mtp jaklyst, fart, reviering, søksbredde og samarbeid(som er det viktigste) og selvstendighet vil ikke en mindre fin stil være diskvalifiserende eller trekke særlig ned. Jeg synes stil er viktig da den sier noe om hundens måte å bruke vinden på. Det er ikke derimot sakt at alle settere og pointere har fin stil i sitt søk. De som mener at kontinentale hunder som har ett trangt søk skal kunne få 1. premie på høyfjell, mener vel da kanskje at hunder som går svært stort uten å tilpasse seg terrenget skal kunne få 1. premie på skog, bare man finner hunden i stand? Nå er det heldigvis ikke slik at man berømmer og favoriserer svært storgående hunder med ett åpent søk og liten vilje til samarbeid og kontakt. Heldigvis. De fleste dømmer slike hunder ut etter andre slipp. Ta en titt på breton og hva den har prestert som rase de seneste 10 siste åra. Jeg tror ikke noen kan si at det har blitt en mindre god jakthund. Det er etter min mening i hovedsak jaktprøvene som har fått folk med forkjærlighet for rasen til å avle på de hundene som viser vilje til å gå. Dette ispedd endel importert blod har skapt en svært dugande jakthund som ikke kan sammenliknes med de bretoner man så for 30 år siden. Sjelden jeg hører noen som mener det har blitt noe borte på veien. Personlig tror jeg vi får se en helt annen munsterlander om noen ti-år. Etter min mening en bedre allround hund enn vi har i dag.

Du må ikke glemme å se dette i forhold til andre raser og hva de representerer i forhold. At det er enkelte hunder(av rasen munsterlander) som oppnår resultater på høyfjellsprøver, stemmer. Men det er en sjeldenhet. Etter å ha drevet aktivt med prøvesport i mer enn 25 år, kan jeg knapt huske å ha startet sammen med en munsterlander i eks.vis vk. Det hører med til sjeldeneheten å i det hele tatt se start i kvalitetsklassene. Derimot på skogsfuglprøver er de langt mere vanlige. Sett opp i mot eks. vis engelsketter som henter inn over tusen premier hvert år, blir det likevel veldig snevert med noen titals premier på høyfjell. Nå er det vel heller ikke primært høyfjellsjakt de fleste som anskaffer seg munsterlander, har i tankene.

Jeg ser overhodet ikke problemet i dette med utvanning eller utjamning innenfor og på tvers av rasene. De som ønsker å avle på hunder som jakter alt fra rype til rein må gjerne gjøre det, men slik hund vil ikke jeg ha. At det har blitt avlet vorstehe hunder som går knallhårdt og stort er jo bare bra. Det ligger i de bestemte linjene. Det blir hentet inn masse sæd og importert en hel masse hunder fra eks. vis tyskland slik at det blir tatt vare på hårvilt egenskapen hos. Problemet for de fleste er likevel at de har anledning eller høve/lov til å jakte kun en type viltart. Dvs at den dagen hunden jager og tar livet av eks.vis rådyr, reinsdyr eller annet, har man ett forklaringsproblem. I Norge har vi også mye større utfordringer mtp på terrenger og terrengtyper. De aller fleste jaktprøver i Europa og USA foregår på lavlandsbiotop. Å avsøke etter terreng i eks. vis medvind er helt uaktuellt på disse prøvene, mens her må hundene takle alle slags terrenger og vindforhold. Jeg skjønner veldig godt at det er mange vorstehe folk som ønsker hunder med stort format og mye trøkk. De vil ha gode rypehunder. En god hund vil også korte inn søket straks den blir sluppet i skog og avpasse søket etter terrengets beskaffenhet. Mange snakker i dag om Gordonsetternes uovervinnelige fortreffelighet som skogsfuglehund og at rasen har blitt ødelagt pga av høyfjellsprøvene og jaget etter å hevde seg der. Sannheten er jo at Gordonsetter i sin tid var den ledende rasen på høyfjellsprøvene inntil Engelsksetterens introduksjon her i landet feide Gordonsetteren av banen og lot den bli liggende nede i en skuff. Etter det har engelsksetteren vært vår høyfjellshund nr. 1 sammen med pointeren på en god 2.plass. Likevel har det skjedd mye med de andre rasene, og særlig er dette merkbart for Irsksetter, Vorstehe og Breton. At mange Munsterlandere hevder seg på høyfjellsprøvene, stemmer ikke. Det er enkelte som har gjort det middelmådig, men ikke noe mer enn det. Tore Røed har fått noen høyfjellspremier, samme har Pål Berge, men han har absolutt gjort det skarpt på lavland. Min mening er at så lenge dere med kontinentale raser fortsetter med kombinertprøver og henter inn blod fra utlandet, er det fullt mulig å bibeholde de forskjellige rasenes særegenheter selv om de stiller sammen med de britiske hundene på prøver. Det er jo ustyrtelig morsomt å se "Nebbenuse" med nesa i bakken støkker fugl, mens makker av britisk opprinnelse holder sitt hode høyt og spikrer stand på gjennliggers kroppslukt

Jeg mener at dette ikke bør skilles på prøvene våre. Vi har avlet kontinentale og britiske raser til å avsøke og gjøre den samme jobben i de samme terrengene gjennom mange ti-år. Den vesentligste forskjellen har ligget i måten å avsøke terrenget på, samt at de kontinentale rasene fullstendig mangler stil. Stil skal ikke lenger bedømmes som eget punkt, men noteres under den generelle kritikken. Jeg er av den oppfatning at stil og viltfinnerevne henger sammen, og skulle ønsket at stilbedømmelsen igjen ble satt inn som eget punkt under bedømmelsen og ble bedømt med tallkarakter. Av de kontinentale hundene er det stort sett vorstehe og breton som brukes her i landet, mens nede på kontinentet er det langt flere raser som går under betegnelsen kontinentale hunder(Weimaraner,wiszla,bracco osv) Likevel, det viktigste er å så raskt som mulig finne den nærmeste fuglen og bringe den for skudd. Da spiller det ingen rolle om den blir funnet av en engelsksetter eller breton.

Har sett dette hos noen ganger. Har kun tre ting jeg ser som mulig årsak. Enten er bikkja syk, eller den har blitt ekstremt redd(gått igjennom isen, nesten tatt av ulv e.l.). Bikkjer som blir tatt veldig hårdt kan miste fullstendig jaktlysta, men da vet kompisen din selv årsaken til at den ikke vil gå. Om dere ikke finner ut av årsaken ved å se tilbake til tiden før den ble slik, ville jeg absolutt ha mistenkt sykdom.

Joda, jeg har hatt sjangsen til å følge ganske så mange kull i kassa. Korrigering er som du sier-lynrask og kortvarig. Men har du sett hvordan tispa ignorerer/bevisst overser valper som har en dårlig oppførsel? Dette kan gå over lang tid og valpen bruker mye energi på å få tispas oppmerksomhet. Vi sliter ofte med de samme problemene. Sannheten er nok at noen tar tak for å få slutt på unoter, mens andre er fornøyd om dressuren sitter sånn nogenlunde. Har man ambisjoner om en 90% lydig fuglehund, må en rett og slett ta noen tak. Vi har i mer enn 100 år avlet på de hundene som har størst jaktlyst. Mange av dagens hunder har en så ekstrem jaktlyst at vi som eiere må bruke mye tid og engasjament for å klare å ligge foran hundens utvikling med vår dressur. Selv om hjemmedressuren sitter, blir det omtrent alltid ramp og ettergang ved hundens første møte med vill fugl. Om en ikke etterhvert gjør grep som minsker hundens lyst på å gjøre ugagn, blir ramp og ettergang et så inngrodd mønster at en får mer og mer å slite med. Problemet for de fleste er at situasjonene som regel ikke oppstår i kort avstand til fører. Hva gjør man da, når støkk og ettergang skjer 400 meter fra deg som fører? Om hunden er nogenlunde dressert, bruker man stemmen til å brøle med, evt en fløyte for å påkalle hundens oppmerksomhet slik at den skjønner at du holder øye med den. Deretter er det raskest mulig opp i situasjonen og bære hunden tilbake til sete og roe den der. Det må gjøres svært bestemt, og slike grep som Fløysvik her viste, er ikke smertefullt for hunden. Likevel vil den uttrykke mishag med å ikke ha kontakt med bakken. Faktisk så er dette en veldig effektiv måte å stoppe hundens unoter på. Kanskje skjønner den ikke alltid hvorfor, men den vil garantert skjerpe seg. Min første engelsksetter var ett unikum. Jeg slapp bortimot fra alt som heter dressur. Den gikk hårdt og gjorde det veldig bra på jaktprøver, uten at jeg trengte å dressere den noe særlig. Reiste hardt, presist og kontant til den døde av en alder på 12 år. Oppdretteren var en eldre herremann som hadde hatt et stort antall hunder og kull over en periode på 40 år. Jeg trodde jeg var verdensmester, da karen sa til meg- du har ikke anelse om hvordan det er å dressere fuglehund. Han hadde rett. Etter å ha eid ett stort antall godt jaktprøvepremierte engelsksettere, vet jeg at min første hund var spesiell. Noen opplever en slik hund gjennom ett langt liv med hunder. Desverre er de en sjeldenhet. Å dressere en stortgående engelsksetter(eller annen fuglehund) med en ekstrem jaktlyst og et enormt vilbegjær er ikke alltid like lett. Svært mange gjør ett forsøk, og gir opp og er fornøyd med at hunden finner fugl og holder standen så de får felt fugl. For oss som driver aktivt med jaktprøver- må hunden respektere fugl og ikke gå etter. Om den ikke gjør det må den skjønne at det å gå etter fugl IKKE er lov. Det lærer den ikke med godbiter kosesnakk. Ettervert som ting er mer og mer på plass, kommer respekten for viltet også. Man får en veldressert og harmonisk hund som tar vare på sine sjangser. Da kan en høste av det arbeidet som er lagt ned i vilstyringen. Slik er nå ihvertfall min erfaring.

Ser du bruker ordet skambanking. Det er det vanligste å bruke for å stemple andre, og selv stikke av med seieren i en diskusjon om dressur og forskjellige måter av denne. Videosnutten viser ingen skambanking av hund, så hvorfor dra dette inn i debatten. Her var det vel egentlig grepet som ble brukt, som av enkelte ble stemplet som dyremishandling. Jeg kan garantere deg at Fløysvik kjenner til de hundene han har, og hva de tåler av håndtering. Det er nok ikke noen fare med treg reis og viltskyhet etter en slik inngrepen. Derimot- å skambanke en hund- er noe helt annet.

Jeg har terreng i Haukeli og jaktet der i en årrekke. Har aldri hatt så bra med fugl som i år. Tett med kull og mange fugl i kulla. Store og fine kyllinger. Det var også svært bra i fjor. Det er da det er viktig å ha tanke på hva en skal ta ut. Rett forvaltning er viktig, år etter år. Stort sett bare lirype i mitt terreng.

Det er helt normal praksis å løfte hunden tilbake på en slik måte, når den ramper. Tak i nakken og buk. Dette har da ingen ting med mishandling å gjøre. Jeg skal like å se den som får en heit setter i orden i fugl uten å ta noen grep. Jeg har gått sammen med Tor Fløysvik på prøver mange ganger og han er en veldig flink hundemann som har hatt gode hunder i svært mange år, selv om han har vært borte fra miljøet en stund. Han har bikkjer etter italienske linjer(mye franchini) og det er tøffe hunder som utmerket godt tåler å håndteres i fugl. Største feilen som vel her blir begått er at han skyter når hundene ramper. Det straffer seg ofte, da en ofte får mye å hanke inn igjen. Folk må slutte å hyle over seg hver gang noen tar tak i en hund. Ta en titt på valpemora og se hvordan hun oppdrar sitt avkom. Hver og en av oss har nok mye å lære der.

Jeg har valgt å la guttungen på 11 skyte med en eldre og litt tung Miroku. Hagla veier ca. 3.5 kg og med lette leirdueladninger går det glatt 3 serier før han blir øm. Jeg har også en gassdrevet automat(Beretta Urika) som har mildere rekyl. Problemet er at den har vesentlig lenger mekanisme som gjør grepet for venstre hånd mere kronglete. Han må holde en mye slakere vinkel i leddet for å rekke frem til forskjeftet. En annen ting som jeg har tenkt på er at en vanlig dobbeltløpet hagle er enklere og mere oversiktlige å betjene på bane. Tenker særlig på dette med at hagla er brekt mellom hvert skudd. Likevel er det Berettaen som er guttungens favoritt, selv om han ikke bruker den på banen

Det cameron skriver, bør ikke avfeies. Har hunden levd 5 mnd. uten sosialisering og dressur, ei heller hatt mye kontakt med tispemora, har mye av dens viktigste tid for preging rent ut i sanden. Derimot, om hunden har blitt sosialisert og preget samtidig som den har fått gått mye med tispa, ser jeg på det som en absolutt fordel å hente valpen i en alder av 5 mnd. Intet menneske kan oppdra sin valp like konsist og bra som tispa. Den vikigste preginstda starter vel rundt 12 ukers alder og en god stund fremover. Jeg ville tatt kontakt med eier/oppdretter og forhørt meg om akkurat dette. Min personlie erfaring og mening er at sålenge valpen har blitt sosalisert og preget på en riktig og god/trygg måte er det ingen fare med nakketak og fysisk berøring så lenge det blir gjort umiddelbart og direkte slik at hunden forstår hvorfor. Jeg snakker selvfølgelig IKKE om fillersting og fysisk vold. Ta en titt i valpekasse og se hvordan en ansvarsbevisst og sikker tispe oppdrar sitt avkom.

Har vært å jaktet i områder som ble stemplet som elendige etter de første jaktprøvene(startet selv og gikk tre dager i tomme terrenger) Har privat terreng ikke lang unna, og reiste inn med kun tur som mål. Det viste seg at dette var det året med best tetthet av fugl i løpet av de 8 årene jeg har hatt terrenget. Aldri har jeg hatt så mange kull med så mange kyllinger i hvert kull som i år. Samme har vist seg i tilstøtende terreng, da jeg har bekjente i flere av terrngene rundt. Mang engang har det vist seg at fuglen er i terrengene selv om bikkjene ikke finner den.

Var der selv, på svensk side fra 25/8. Samme erfaring. Kun stamfugl. Vi fant kun ett orrekull. Likevel var det svært bra med stamfugl i terrenget vi leide, men det gir ingen god følelse å jakte i ett terreng hvor ett eller annet har gått galt med klekkinga.

Det hendte visstnok i ny og ne at det var kvist i prosjektilene, og da løste de seg ikke opp som de skulle. Selv har jeg både 30.06, 6,5x55 og 7,92 trepropp. I 7,92 har jeg sikkert 1000 stk som er etterlatenskaper fra tyskerne. Har aldri skutt med disse, men har hørt at det har vært ulykker.

Sennalandet mellom Alta og Repparfjorddalen. Åpne vidder så langt auget rekker. Mye myr med tørre rabber innemellom. Ca. 1.5 timers kjøring, mener jeg.

Ofte er det laget små hakk i munningen som angir choke. Sjekk om den har slike små hakk. Antall hakk angir choke

Putt aldri sink i hagla di. Kjøpte endel nittedal sink. Dårligere patroner har jeg aldri vært borti. Jeg regner meg som en habil hagleskytter med mer enn 1000 ryper på samvittigheten, men med sink datt rypene i bakken og lettet igjen eller sprang som ett he.... på bakken. Det gir ingen god følelse å jakte med ammo som ikke er bra. Har brukt forskjellige typer med vismut også. Beste jeg har vært borti er RIO Venum(tror jeg de heter). Likevel er det langt fra disse til de gode gammeldagse av bly. Har ennå ett stort lager av bly, og har med bly til Sverige hvert år. Det gir en god følelse å kunne jakte forsvarlig.