Jutul

Det er slett ikke usannsynlig at dette har kommet i slipp over Norge i krigsårene. Det kom en del forskjellige utgaver(fabrikanter) av 1911 og dertil utstyr. En eller annen form for dokumentasjon bør jo kanskje selger kunne bla opp, som feks. hvem som har hatt det, evt hvor det ble droppet osv. For de som samler slikt er det en stor forskjell på en standard 1911 rigg og en som har kommet i slipp, selv om de i utg.punktet er like. Den som cz27 sikter til er, en standard norskprodusert til vår egen KV1914.

Vil ikke uttale meg om pris, men finner det underlig om forsiktet er filt bort, da dette sitter på en hylse som er tredd på pipa og låst med en splint.

Selv om det er ES som står mitt hjerte nær, har jeg heldigvis ikke mistet gangsynet og ser veldig mye gode hunder rundt forbi på jaktprøvene våre. Innenfor de aller fleste raser Jeg vet ikke om en tråd som omfatter kun er rase kan bli noe snever. Selv har jeg fulgt med litt i tråden om GS men da rasen i seg selv ikke betyr noe for meg har jeg heller ikke engasjert meg i tråden. Vi får se hvordan dette utvikler seg. Dette med avl og diskusjoner rundt temaet kan utløse heftige diskusjoner og det er fort gjort å tråkke på noen tær. Det er jo på bakgrunn av resultater fra jaktprøvene vi blottlegger hva som er verdt å avle videre på, og sile ut hunder som en ikke bør bruke i avl. Andre kriterier er selvfølgelig slikt som fysisk og psykisk helse(gemytt). Dårlig helse eller ett dårlig gemytt bør være diskvalifiserende i seg selv.. På lik linje med Funnsjødalen, har jeg mang en gang stilt meg undrende til enkeltes meninger og holdninger i forhold til dette med jaktprøver. De latterligjør systemet men forteller gjerne om hvor bra premiert eller merittert foreldrene til deres egen hund er. Det absolutt lov å være kritisk til hvordan ting praktiseres eller benyttes, men da bør en ha noen løsninger eller forslag til forbedringer. I det store og det hele er det jaktprøvene og resultatene her som styrer avlen. Nødvendigvis vil det ikke alltid gi bra avkom om en parrer to gode hunder, men en bør forvente at avkommet representerer endel fra begge parter og vil ha forutsetninger for å kunne bli gode jakthunder. I engelsksettermiljøet har en i all tid hatt tradisjon for å avle på stjerner, noe som har vært nevnt i tideligere innlegg. Tildels har enkelte svært gode hunder blitt brukt uten noen form for begrensning og har veldig mye avkom etter seg. Sannsynligvis har dette med at tispeeiere benytter kjente hunder for lettere å få solgt avkom. De fleste av disse hundene hører man aldri noe mer fra eller om. En får jo regne med at det blir javnt over bra jakthunder og at de har fornøyde eiere rundt om. Likevel er det veldig mange oppdrettere av rasen som har enormt lang fartstid i gamet og som sitter med en enorm innsikt i rasen og utmerket godt vet hva som er solide og gode linjer ,og hvor resultene ikke bør komme som noen overraskelse. De har brukt sitt eget blod i utallige generasjoner og drevet både tett linjeavl og nøye selekterte hunder ved ut-avling. Disse kjenner linjenes positive og negative sider og vet oftest hva som skal til for å lykkes med hunder fra forskjellige linjer. Om en følger litt med på hva som rører seg i miljøet, ser en tydelig at en person som alltid har gode vk hunder ofte velger hunder etter blodslinjer de kjenner og er fortrolig med. Derfor bør det være ett kvalitetsstempel å kjøpe valp fra oppdrettere som ønsker å følge opp valpekjøperne med råd og hjelp. De aller fleste oppdrettere ønsker å ha fornøyde kjøpere samt folk som lykkes med akkurat deres linjer. En kan jo forsette med å skrive ned tanker og meninger til en hel bok, men for de fleste vil jo det bli totalt uintressant og kjedelig lesing Enhver bør gjøre grundig research før en handler valp. Når valpen er i hus har en anskaffet ett produkt som har potensiale til å bli veldig bra, men før det ligger det veldig mye arbeid og trening. For å sitere en nå avdød og ihuga pointermann og dommer- En person som har hatt en hund med 10 premieringer i vk har en fantastisk god hund. En person som har hatt 10 hunder med premiering i kvalitetsklasse er en veldig flink hundemann.

Sikkert rett i det På en måte er jo ikke trådens budskap lenger aktuell, så derfor skled vel dette litt ut i forhold til det som var trådens misjon. Tar på meg det meste av skylden for det. Likevel er det alltid morro å dele synspunkter når en treffer andre som har samme interessefelt som en selv.

Enig med deg at de gamle norske linjer ikke ligger tilbake for nyere linjer med mye innslag av importblod. Selv om bikkjer fra andre sider av dammen ikke skal reise fugl, har det vist seg at avkom etter disse likevel er djerve reisere og tøffe fuglebehandlere. Det kan ikke skjules at det har vært endel engelsksettere(og linjer) som har hatt tendenser til å vise seg veike i fugl. Det viser seg gjerne i at hunden står langt unna og ikke tør avansere på løpende fugl eller kull som sniker seg vekk. Resultatet blir gjerne upresise reis eller fugl som letter på langt hold.Å se engelsksettere som nekter å reise er vel heller ingen sjeldenhet. Mye av dette skyldes selvfølgelig feil dressur. Likevel har Nesk sitt avlsråd sett på dette med bekymring og ønsker å sette fokus på akkurat dette med fuglebehandling og dette med "inngang i fugl"( ett utrykk som har blitt veldig populært å benytte). På markprøvene nede på kontinentet kreves en helt annen presisjon og fuglebehandling enn mye av det som har blitt sett på som godkjent her. Selv om de ikke ønsker kanonreisere forventes det at bikkja reiser ekstremt presist og hundene er står som regel svært nær fuglen og spikrer den til bakken. Tror du har misforstått meg(eller att jeg har uttrykt med litt dårlig) i dette med at vk hunder er jaktidioter som er umulig å dressere for de fleste. Jeg er absolutt av den erfaring og mening at vk hundene er de fremste hundene vi har og også er blandt de aller beste jakthundene. Likevel kan det ikke stikkes under en stol at en var på gale veier på -80 tallet da en ikke fikk hunder som gikk stort nok. Mye av det vi importerte fra USA var hunder som ble brukt på prærien hvor hundene hadde utslag på over 1 km til hver side og hvor speidere med hest og radiosamband meldte inn til fører hvor bikkja befant seg og om den hadde stand osv. Som aktiv prøvedeltaker fra midten av -80 tallet var jeg ofte på Kongsvold og ble sjelden imponert. Heldigvis er dette historie, selv om mange fortsatt tror det er slik ennå. Mange debatter tidligere her på forumet har vist seg at det er endel mennesker som sitter med intrykk av det. I usa og kontinentet forøvrig bruker man dressurmetoder vi ikke ønsker å være bekjent av og som nå har blitt ulovlig i Norge. Det er ingen godt bevart hemmlighet at bruk av strøm til tider har vært anvendt av endel i fuglehundmiljøet. Å bruke strøm er en uhyre effektiv måte å plukke vekk uønsket adferd, så lenge en har hund som tåler slik type "håndtering" og det gjøres på en rett måte. Når vi da også vet at bak eks.vis importerte hunder fra usa har det vært brukt strøm i generasjoner, vet man ikke alltid hva som må til av dressur for å få hunden rolig i oppflukt. At en skal avle på gode viltfinnere er jeg fulstendig enig med deg i. Som jeg skrev bør enhver parring være godt gjennomtenkt og en bør spørre seg hva positivt en kan tilføre rasen. En ønsker jo ingen lik i lasten. Jeg er også enig i deg med dette med store innslag av en bestemt linje(selv om hundeieren bor på Fosen er linjene fra Jan Telhaug i sør) ikke er heldig. Likevel deler jeg ikke din bekymring da vi har så stor bredde i avlsmatrialet som det vi har. Slik bruk av enkelte hunder er ikke ønskelig fra Nesk. Følgelig var heller aldri Treffen innmeldt som Nesk avlshund da det å stå på listene fører med seg visse forpliktelser i antall kull. Det er langt lettere å unngå disse linjene om en ønsker det, enn å komme utenom bikkjer hvor det ikke er innslag av utenlandske linjer ett stykke bak i slekta. Personlig liker jeg stortgående hunder, så lenge samarbeid og reviering er på plass. Det gjør meg ingenting om bikkja er borte i 5 minutter sålenge jeg vet at den krysser foran meg om den ikke står. En hund som finner sin fugl og tar vare på sine sjanser og ordner opp på en enkel og grei måte, bør jo være det en etterstreber. Så mye mer hokus pokus trenger det ikke være. Enig med deg. Ære være mangfoldet i avsarbeidet.

I dag er det svært vanskelig å finne engelsksettere uten innslag av importbikkjer. Og uten denne importen hadde ikke engelsksetteren vært der vi har den i dag, som den mestvinnende rasen på høyfjellsarenaen. Særlig stor var jo importen av sæd og bikkjer fra USA og field trail miljøet. På kort sikt viste det seg at en fikk bikkjer med så enormt format og trøkk at det ofte ikke lot seg gjøre for "hvermansen" å tekkes med. Det var vel kanskje en liten historiebegivenhet når Jan Graff med flere importerte helitalieneren Abor som ble oppstallet hos Kjell Hansen i Trøndelag. Denne hunden har vist seg å ha tilført norsk engelsksetter noen av de beste viltfinneregenskaper og har hatt eneorm verdi som avlshund. Kjell Hansen parret jo denne med sin egen Toppdalens Irma og beholdt hunden Tarpans Bruno Capelli som igjen har avlet enormt mye gode bikkjer og vilfinnere av rang. Det som kjennetegner bikkjer etter italienske linjer er bikkjer med svært høy jaktlyst og intensitet samtidig som de revierer godt og er noen djerve fuglebehandlere. Likevel er mange av dem harde å dressere og det krever ofte noe mer enn mange ønsker. Har holdt meg langt unna linjer med store innslag av USA blod etter å ha sett for mye jaktgale bikkjer på -80 tallet etter eks. vis bikkjer som Jedi ,Equimark og I`m Oscar osv. Likevel har disse på sikt tilført rasen mye bra. Kan nevne slikt som tøffe reisere og robusthet og matglade hunder. Samme gjelder forøvrig bikkjer etter italiensk blod. Man får jo ofte den hunden en fortjener, men det forplikter enhver oppdretter å ha en plan eller en tanke for hva en kan tilføre rasen ved sine avlsvalg. Det samme bør enhver valpekjøper tenke igjennom og sette seg inn i hva slags hunder en velger hvalp etter. Informasjon til hvalpekjøper bør være ærlig. Ikke alle hunder egner seg for nybegynnere eller 1. gangs hundeier.

Bikkja er hjemmehørende i i Italia. Har møtt på mang en italiensk jeger i svenskefjella. Som over middels interessert i rasen har jeg somregel slått av en prat med de som har engelsksetter. Selv om det ofte er så som så med engelsken til mange italienere. Personlig har jeg hatt flere engelsksettere med ett stort innslag av italiensk blod og har nå to stykker som begge er av italienske linjer. Den ene nesten rein. Nok en engelsksettervalp er i anmarsj, men denne gangen blir det etter ett kull som er tett avlet etter gamle norske linjer så og si helt fritt for importblod. En må jo alltid ha noe og glede seg til

Sett inn med olje og unngå å ha våpenet i futteral eller koffert. Har dårlig erfaring med kondens og koffert.

Rett eier funnet. Bikkja er italiensk og har vært på egenhånd i over 1 mnd. Ikke rart eieren hadde avskrevet den som antatt død i fjellet etter så lang tid. tross alt, må dette vel kunne kaldes en happy ending.

Jeg har sett flere stygge skader på hund etter ett møte med stålkanter. Hovedsakelig på jaktprøver med fuglehund. Den styggeste skaden jeg så var for ett par år siden da en korthåra vorstehe fikk kuttet beinet på oversiden av foten og de meste hang og slang i noen ødelagte sener og muskler. Dette var ikke eieren selv som hadde gjort, men en annen deltaker som stilte med stålkanter på skia. Det er en gyllen regel å ha ski uten stålkanter når en går med hund. Den største faren er når hunden går i bånd ved siden av og eieren ikke er påpasselig. Fort gjort er det også om hunden er løs og eier kjører på hunden enten den har stand eller bare stopper opp. Har du ikke mulighet til å skaffe deg ski uten stålkanter synes jeg du bør runde disse med en fil og passe på at de ikke har grader etter møte med stein ol. Å være påpasselig er jo en fin regel, men det er ikke da skaden skjer. Uhell skjer når det intreffer noe uventet eller ting vi ikke har kontroll over.

For de som samler tyske våpen er det negativt om rifla er KNM stemplet og "tuklet" med av det norske forsvar. Sannsynligheten for reblånering/oppshining er stor og da er originalfinishen vekk. Disse var ikke bygget om til 7.62x63 For en som samler våpen brukt av norske forsvar er den ett stykke historie på lik linje med K98F1 merket hær eller fly.Likevel vil ikke prisen ligge i samme leie som en nummerlik K98 i 7.92 med originalfinish da disse ikke er så lett å få tak i lengre. Ihvertfall ikke her i landet

En nummerlik K98 som ikke er tuklet med begynner å¨bli ettertraktet. Såsant den ikke er KNM merket ville jeg anta en pris på rundt 3000-, alt etter stand.

Melvin. Jeg har vært borti ett par (spesielt ett) tilfeller som har vært vriene å få til. Det må da bli opp til eier sammen med instruktør hvor mye en kan eller bør legge i av "dressur". Mitt værste tilfelle var en voksen Gordonsetter hannbikkje som en kar hadde fått. Skulle visstnok aldri ha jaget sau før. Det er det værste jeg har sett og den gjøyv på med mord i blikket. Han som var instruktør hadde ikke koplet på line da han som hadde fått bikkja hadde blitt fortalt at den var saueren. Bikkja fikk så den gikk i bakken, spratt opp igjen og gikk til nytt angrep. Det endte med at den tok en sau inne i innhegningen(noe som overhodet ikke skal skje) Jeg og en annen fikk hoppet over gjerdet og kom til unnsetning og fikk reddet sau og bikkje. Eier var fast bestemt på få bikkja saueren. Personlig likte jeg ikke dette, men ok. Neste gang satte vi på to bånd, ett rundt halsen og ett rundt magen med elektrodene strategisk mot ømfintelige organer og lot det så til. Bikkja gikk på og ga seg rimelig kjapt. Neste gang også med samme resultat. Den prøvde seg men mistet fort lysten.Den sluttet med jaging av sau når den var hos oss, men jeg var skeptisk til hvordan dette ville gå i fjellet. Etter all overraskelse hadde den fått så det holdt og skydde sau som pesten, også i fjellet. Så om eieren vil, er det mulig å få krøket også harde negler. At denne bikkja hadde jaget sau for tideliggere eier, føler jeg meg ganske så sikker på. Muliggens hadde den også gjort mer enn å bare jage

Er usikker. Mange Spisshunder kan være bortimot umulig å dressere. Vi tar bl.a ikke imot polare spisshunder hos oss. Jeg kjenner for lite til Laika som hund og vet ikke hvordan de er å dressere til vanlig. Hva mener du selv? Regner med at du kjenner til rasen mtp. dresserbarhet osv. Hvor mye "urhund" har den i seg?

Vel. En ting er ihvertfall sikkert og det er at en hund som har lært å løpe etter sau er langt værrre å få ren iforhold til en som ikke har fått lov å jage. Puddel er generelt en tøff hund og absolutt ikke av de enkleste å få dressert. Jeg setter den ganske likt med Risenschnauser og Vorstehe. Om du velger å gå for punkt 4 på lista du har satt opp, så sørg for all del å snakke med grunneier/saueier på forhånd og husk på å stille båndet på max styrke og sørg for at du har vettet bikkja ordentlig på halsen. Stram båndet så du er sikker på at du har god kontakt. Du bør som sagt bruke en dummy i god tid føre.

Vent med å skyte før hunden er sikker i stand. Bruk av line er en effektiv måte å stoppe en hund på etter reis, men jeg vil ikke anbefale å bruke den til å stoppe en avanse. Mislykket eller ei. Sannsynligheten for at fuglen ligger helt i ro er stor, særlig nå tidelig på høsten, så det er ikke sikkert det kommer til å være noe problem. Om grunndressuren sitter, og du ser at dette er ett problem som kan utarte seg, er vel bikkja nå såpass moden at du kan stoppe den med tilsnakk om nødvendig. Det betinger selvsagt at bikkja har fått endel erfaring i fugl og at den bevisst går opp fuglen uten å direkte tjuvreise. Med å stoppe bikkja kan det holde med å kremte litt eller gi fra deg litt lyd så bikkja hører at du er på vei opp. Slik kan virke som støtte. Om bikkja har tendens til å stå tomt, bør du ikke snakke til den i det hele tatt. Er du uerfaren og usikker på hva som gjør at bikkja opptrer på denne måten er det greieste å se tiden litt ann så løsner det sannsynligvis av seg selv. Husk bare at fuglehunder skal jakte med nesa, og ikke øynene

Dette har jeg lest/hørt mange ganger og er noe av det dummeste jeg hører. Kjenner du noen tannleger som rotfyller seg selv bare for å føle smerten? Ikke jeg heller, enda rotfylling er ett nødvendig onde for å få stopp på ett enda værre onde. Jeg har drevet med aversjonsdressur hund/sau i mange år og er autorisert fra NJFF og FKF. Bruk av strøm er veldig effektivt og er en human måte å venne bikkjer fra å jage sau- satt oppimot den enorme lidelse og tragedie det er når en hund jager sau og river. Både for sau, saueeier og ikke minst for hund og hundeier medfølger det så mye elendighet når bikkjer tar sau at ett skikkelig støt absolutt kan forsvares. Ved bruk av strømband under aversjonsdressur gjøres dette i innhegning under kontrollerte former. Det kan mang en gang være tilfeller av hund som er i gråsonen og som ikke er riktig å strømme der og da. Da skal bikkja inn en gang til for å gi den støtet når instruktøren finner det riktig. Mao er timing en svært viktig faktor. Som sinstruktør hviler det ett stort ansvar å få dette inn på riktig plass, og mange ganger må en skille en sau fra resten av flokken for å få bikkja til å jage. Det er uhyre viktig at bikkja skal sette smerten i forbindelse med sau, og aldri med deg som eier eller evt. instruktøren. Bruk av dummy er en stor fortel, gjerne 14 dager føre. Ett sauereinhetsbevis er ett bevis på at bikkja har vært på aversjonsdressur og at instruktøren mener det har hatt den ønskede virkning. Det er derimot aldri en garanti for at bikkja ikke vil jage sau under andre forhold. Her må vi som hundeiere være oss bevisst og ta tak i problemet på nytt om det skulle dukke opp. Akkurat som trådstarter her gjør.

Du setter ihvertfall fokus på de tinga du ønsker å forbedre. Det er bra. Som du skriver er det en god viltfinner og for meg ser det ut som om du både fører bikkja på en tydelig måte og tar hensyn til biotop og vind. Kan ikke gi noen andre tips enn det jeg alderede har gjort, bortsett i fra at du har den hunden du har, og om kanskje(om intet annet nytter) du må lære deg å utnytte dette på den beste måten. Moa å følge hunden tettere og føre den mer ved å blåse den inn hver gang den er for langt ute og på den måten styre hundens søk. Det er på ingen måte optimalt, men kan jo være med på å deg og hunden flere opplevelser sammen. Å la bikkja gå så stort at du mister kontroll medfører jo,som du selv skriver- at bikkja ordner opp på egenhånd og blir perifer i både søk og fuglesituasjoner. Ta deg en pause etter hvert fuglearbeid, det kan jo godt hende at bikkja roer seg litt etterhvert som alderen og erfaringa kommer. Ønsker deg virkelig lykke til

Ville også fulgt rådet til siste her. Kople bikkje når du ser tendensene og ro bikkja helt ned. Bruk gjerne tida til noen dressurøvelser under hviletida. Sannsynligvis bobler det over i bikkjas hode. Prøv å holde bikkja med fløyte i terrenget for å få snudd den og tving den til å følge deg. Nå er det mange som setter ett liketstegn mellom stor jaktlyst og sterker nerver, og slik er det ofte ikke. Har bikkja sterke nerver kan du "håndtere" den litt i fjellet for å presisere at det er du som er sjefen. Jeg nevnte noe tidliggere om en full rundte med tvangsapport, noe som kan være løsningen på "problemet" Gå innpå http://www.hovdmyra.no og let deg frem til det han har skrevet om emnet. Jeg har kjørt tvangsapport på ett stort antall engelsksettere med svært gode resultater. Ett tips: Følg det som Jostein Hellevik har skrevet slavisk ang tvangsapport. Husk bare at det ikke finnes noen god snarvei og at gjennomføring av tvangsapport er en lang prosess som til tider kan virke både meningsløs og uten fremgang/progresjon. Det er da det er viktig å ikke gi seg. Nå skriver du lite om hvordan du beveger deg i terrenget mtp. på vind og biotop. Det kan hende at bikkja faktisk sliter med å "lese" deg og hvordan du beveger deg i terrenget. Husk at ES er avlet på vindbruk og vil eks.vis i medvind slå langt ut, rett fremover for så og søke seg tilbake til deg i sidevise slag. Om du da beveger det raskt fremover for å se hvor den blir av er sjansen stor for at bikkja vil mistolke hva du er ute etter og bare slå lenger ut og frem i terrenget. Finner den dan fugl langt ute er det som du skriver vanskelig å komme opp i situasjonen Den største feilen vi som førere ofte gjør er å bevege oss for raskt frem i terrenget, særlig i medvind eller sidevind. Motsatt er det ofte i motvind. Om du legger opp til ett raskt tempo vil bikja avsøke terrenget i smalere slag eller gjerne komme inn bak deg. Legger du merke til at bikkja ofte kommer inn bak, så ha dette i mente. Personlig har jeg bikkjer etter stortgående linjer og liker det slik. Det hender jo at bikkjene blir borte i ny og ne, særlig på jaktprøver hvor konkurransenervene setter inn og bikkja virkelig skal vise at han kan gå både større og bredere og fortere enn makker. Min medisin blir da å ha en "morgenandakt" med dressur og disiplin før start så bikkja ikke glemmer hvem som er sjef. Nå ser jeg at du bruker astro på bikkja, og til syvende og sist er det kanskje det som blir redningen. I så måte er jo astro ett fremragende hjelpemiddel for å finne bikkja kjapt. Du skriver ikke noe om hvor langt ut bikkja slår. Selv setter jeg en grense på 500 m +- for hva som er greie slag alt etter terreng og biotop. Det sier seg selv at om en beveger seg for raskt frem når bikkja har slike slag vil den krysse inn bak deg og gjerne fortsette sitt slag på din andre side i samme format uten at du vet at den har krysset bak deg. Da blir det ganske så håpløst. Håper du finner ut av problemet, enten ved form av dressur(eks. vis tvangsapport) eller at du bare godtar at det er slik. Kanskje en repitisjon av det med å ta en skikkelig "medarbeidersamtale" er på sin plass. Det hender desverre at det er ett nødvendig onde som kan være løsningen på problemet. Håper andre kan komme med tips de har god erfaring med som kan vært til hjelp.

Du skriver ikke noe om alder eller rase, men en ting er sikkert. Bikkja må presenteres for fugl. Gjerne i første omgang på lavland og utsatt tamfugl. Om interessen tennes reiser man til fjells for å finpusse om den normele dressur ellers er på plass. Glem slikt som ro i oppfluk og konsentrer deg heller om å skryte av bikkja om den finner fugl og står. Viktig å felle fugl så raskt som mulig så er det ikke sikkert løpet er kjørt. Å ta med en slik hund i tett skau, vil jeg ikke anbefale deg før du evt har hatt bikkja til fjells og sett hvordan den takler fugl og situasjoner. Rype er en enkel fugl å hanskes med i forhold til skogsfugl. Lykke til

Som Join skriver, sjekk ut nettsiden til Lundhags ang dette med størrelse og krymping http://www.lundhags.se Jeg kjøpte ett par med Syncro High i sommer og iflg. forhandleren som jeg kjøpte av (i Sverige) og Lundhags egne nettsider skal hverken Syncro eller Ranger krympe så her skal en følge sitt normale skonummer. Jeg blir fuktig på beina etter en dag i våt myr. Vannet trenger imellom læret i pløsa, men dette har som skrevet over blitt bedre etter noen omganger med fett. Det som værre er, er at sålene på begge skoa begynte å slippe i fremkant etter noen uker med bruk. I og med at disse er kjøpe i Sverige ble det å levere for liming hos en skomaker. Selv om det ikke kostet stort er det irriternde med såpass dyre støvler. Når fdet gjelder stivhet og ankelstøtte er Syncro High debeste støvlene jeg har hatt. Komfort er også topp så satser på å ha disse en stund.

Hagla tar 3+1, mao 3 skudd i magasinet og ett i kammeret/løpet. Grunnen til at du får dyttet en 4. patron ett stykke inn er sannsynligvis at du har prøvd med 12/70 mens om du mater med 3 stk 12/76 som også er gangbar ammo i Urikaen har du mindre dødplass.

For dårlig. Slik skal det ikke være med støvler til 3.000,-' Mine nye Lundhags har begge sålene løsnet i fremkant etter noen få turer i fjellet. Enten har jeg veldig uflaks eller så sliter jeg sko på en unormal måte. I og med at jeg kjøpte disse i Sverige måtte jeg levere dem til en skomaker å få dem limt for egen regning. Kostet kun kr. 100,- men irriternde likevel. Håper du er heldig med reklamasjon og slipper ubehageligheter.

Ser det blir anbefalt Crispi Hunter. Jeg kan være helt enig med at de har en topp komfort, slik som dimex har erfart. Kvaliteten er jeg derimot ikke like fornøyd med. Kjøpte ett par som begynte å lekke etter en sesong. Fikk byttet disse og fikk nye. De holdt tett toppen 1 mnd. og fikk nok ett par. Disse har faktisk holdt tett, men gummikappene på tærne har løsnet. Samme har sålene gjort i fremkant. I tillegg har flere av spennene til lissene blitt ødelagte. Støvlene er drøye to år. Nå skal sant sies at de blir mye brukt, men likevel ikke helt den kvaliteten jeg forventa. Har nettopp kjøpt meg ett par med Lundhags Syncro så da blir vel Crispistøvlene degradert til reservestøvler.

Denne typen løvemerking ble gjort for å vise at rifla er lovlig solgt fra forsvaret. På ett tidspunkt ble det gjort opp status over hva tyskerne hadde ettrlatt av våpen og alt som var ukurant ble solgt. Ofte til ansatte i forsvaret. Jeg har selv en G 98/40 som har samme løvemerking som din.