Peter

Til de av dere som tålmodig har fulgt min innsats etter Tvarabukken... Etter 18 turer, ca. 50 effektive jakttimer, og rundt 100 forskjellige rådyrobservasjoner... Kl. 07:20 tirsdag 23.09.08: Stengenes lengde er 29,5 og 31 cm. Bukken ved siden av holder 137,5p Fornøyd nå

Gjorde som du sa Arild, og fant ut at kula hadde BC på 0.292

563g nå på mårran! Da vil jeg gratulere med god medalje. Antar du kommer til å veie bukken inn på ca. 420 gram netto.

Noen som har kjennskap til BC på denne kula. Evt. hvor på nettet slik info er å oppdrive

Flott bukk HK! Gratulerer så mye. Flott om du legger den på vekta om en dag eller to..?

Fint. Takk.

Pssst...160 grs Rhino Har truffet 12 elg og 3 hjort med denne kula de to siste årene; ...alle døde

Neida, har (nesten) ikke gitt opp Tvarabukken enda. Har hatt tre turer siden sist: to kvelder og en morgen. Tvarabukken har ikke vist seg. Det har derimot de fleste andre. Rådyr og elg "i mengder". Har gått tom for nye strategier, og er i ferd med å erkjenne at det neppe byr seg muligheter før hveteåkrene er tresket, og spillkornet spirer. Vil følge opp her dersom det er noe å melde.

11) Mandag 25. august: Rapporten ble skrevet på post(PDA). Klokka er 19:22, og jeg var på plass for ca. 20 minutter siden. Tett skydekke varsler om tidlig tap av skytelys. Ettermiddagen ble preget av regnskurer, og Mr. Gaffel og hans frender har ikke vist seg. Det er en mer markant østlig trekk i kveld. Ikke optimalt i forhold til stedet Tvarabukken har vist seg, men perfekt i forhold til Gaffels reservat. Har tidligere spekulert i hvor stort reviret til denne bukken kan være. Sikkert større enn de 10 dekarene jeg tidligere har skrevet om. Imidlertid er det slik at jeg dag etter dag har observert bukken, og da på et område på knappe dekaret. Helt åpenbart at så lenge bukkene kan være uforstyrret, det er godt nok med mat, og at hormonene igjen er på normalnivå, så har de ingen behov for særlig forflytning. Nå har jeg vært her en halv time. Nytt sveip med kikkerten. Niks. Ingen dyr så langt. Kikkerten er forøvrig en Nikon Monarch 8,5x56 - et av mine beste kjøp noensinne. Selvsagt stor og tung, men optimal til denne type jakt. Kanskje ikke helt på høyde med de aller beste optisk, men jaggu ikke langt bak. Prisen er derimot langt bak, og det er jo greit. Kikkerten ble kjøpt med tanke på en kronhjort jeg var på utkikk etter i fjor, og svært mye takket være den, henger det nå en 13 takker med gullmedalje i et visst hus i Telemark... Nå er det mer enn en time siden det sluttet å regne. Hadde kanskje forventet å se noe snart. Ikke Tvara, nei Gaffel eller hans venner. I forhold til Tvara sitter jeg feil. Posten jeg nå sitter på er en "ventepost", et sted jeg sitter før jeg beveger meg i posisjon siste halvtimen med skytelys. Forklaringen på dette opplegget er at jeg jakter i et område med så mye menneskelig aktivitet, at jeg avventer til kveldsroen, før jeg trekker fram i posisjon. To ringduer lettet nettopp nede i hjørnet på åkeren. Noe som skremte dem? Sjekker med kikkerten. Nei ingenting. Usedvanlig rolig i kveld. Etter snart en time, er det ingen rådyr å se. Stille før stormen? Har forresten en artig nabo like her jeg sitter. I låven bak bor det en kattugle. Nei, bor er ingen overdrivelse. Det lukter stram av all fuglemøkka som ligger der inne, og stadig ser jeg den sitter oppe på en av bjelkene oppunder taket. Har flere ganger stusset over at den tilsynelatende store fuglen så til de grader klarer å gli en meter over låvegulvet for deretter å vri seg vinkelrett ut mot veggen og forsvinne ut gjennom den åpne luka. Endelig! Et par ører vifter hissig der ute i hveteåkeren. Hunndyr. Geita med kjeet? Smaldyret. Dyret beveger seg fort. Ikke i sprang, men i rastløs beiting inn mot skogkanten. Joda; smaldyret. Stopp i to sekunder før hun glir inn i den mørke granskogen. Klokka er 20:45 og jeg har nettopp forflyttet meg til "bukkeposisjon". Med det samme jeg satt meg ned, kom geit og kje ut av skogen på andre siden av åkeren. De tok seg tvers igjennom og endte opp under epletreet 20 meter til venstre. Kunne høre hvordan geita tok store biter av glasseplene på bakken. Transparent, tror jeg eplene heter. Nå har dyrene trukket lenger til venstre - forsvunnet utenfor synsfeltet. Nok en halvtime har gått, og nå har skytelyset også forsvunnet…

9) og 10) Fredag 22. og søndag 24. august: Det jaktes og letes. 7 rådyrobservasjoner, hvorav 2 bukk. Tvarabukken er ikke blant disse. Begynner imidlertid å få en følelse for områdebruken, og er i ferd med å "ringe han inn" . Har trua nå...tror jeg

Det virker som om de fleste er tilfredse med årets bukkejakt? Det har i hvert fall blitt noe roligere i denne tråden. Som det stabeistet jeg er, fortsetter jeg likevel å dele opplevelsene med de som gidder å lese. Torsdag 21. august - premieredag etter gammel tidsregning... En smule frustrasjon har begynt og lure. Har til nå brukt ca. 30 timer på bukken. Har observert en rekke dyr, og har hatt flere 100% sjanser på bukk som ikke skal skytes. Frustrasjonen dreier seg ikke om at jeg ikke har felt bukken, det dreier seg om den usikkerheten det er rundt dyrenes bruk av området når brunsten er over. For noen år siden jaktet jeg på en god sølv i samme området. Observerte bukken første morgen, siden var den søkk vekk. Dagene gikk, minst like stor innsats som i år, men kontakt uteble. Så en morgen godt ut i jakta, endte det med å postere i tunet hjemme på gården. Valget var tilfeldig, en blanding av trøtthet, nedbør og dårlig vind. Etter hvert som demringen økte, ble jeg oppmerksom på to skygger i gresset i utkanten av storfébeitet. Ganske riktig; geit og bukk. Min bukk. Ventet på at han reiste seg, så... Henger nå som nr. 3 fra venstre, der høyeste poengsum er helt til venstre. Men så er det denne Tvarabukken. Kom på plass ca. kl. 20. Dårlig vind førte til en nødposting oppunder ei gammel låvebru på et delvis ubebodd gårdsbruk. Tidlig dukket det opp geit og kje i hveteåkeren. Mr. Gaffel dukket opp like etter. Dyrene gikk rolig og beitet, og bukken fortalte med sin fullstendige fokus på beiteoppgaven, at nå er det andre primærbehov som skal dekkes. Halvtimen senere dukker det opp ytterligere en geit. Følger bare sporadisk med på dyrene. Øver litt med trådkorset. Prøver å vurdere muligheter for halsskudd når dyrene befinner seg ute i åkeren. Skydekket er tett, og kvelden kommer tidlig. Merker vinden har snudd, og bestemmer meg for å smyge fram for å vurdere åkeren jeg to ganger har sett Tvarabukken ute i. Runder hjørnet på låven, og glor rett i bakhodet på Tvarabukken som står med baken til og betrakter skogkanten. Opp med kikkert, joda det er den - midt ute i hveteåkeren. Befinner meg for lavt i terrenget til å kunne skyte. Dessuten er lyset så dårlig at jeg fort kan overse strå som måtte stå i veien for kula. Her må det bare ventes. Bruker de neste 10 minuttene på å prøve ut ulike posisjoner. Bukken beveger seg minimalt. Beitinga er en altoppslukende aktivitet. Han bryr seg ikke en gang om en velvoksen elgokse som kommer ut av skogen knappe 100 meter unna. Uansett hvordan jeg prøver; skudd er og blir umulig. Ny strategi: "Jeg kommer ikke til deg. Kan du komme til meg?". Prøver meg med lette kvistknekk, dunking av neven i bakken og rasling i strå. Niks. Etter det jeg kan se, titter han knapt i min retning. Mat, mat, mat... Sniker meg 15 meter ut i åkeren. Med avstand på 30-40 meter må det vel skje noe? Flukt eller angrep? Niks igjen. Først når elgoksen halter over åkeren, ja for det er det den gjør, titter Tvara opp. Endrer fokus for et øyebblikk. Like fult ingenting å sette kulen på for meg. Etter enda 5 minutter, er lyset så godt som helt borte, og kun sveip med blikket over åkeren gjør det mulig å se den mørke flekken som består av et gevirprydet hode. Idet jeg sniker meg tilbake, har jeg allerde lagt planer for neste kveld. Det er forøverig i skrivende stund. Nå stikker jeg

7) Onsdag 20. august – kveld: Jeg kler meg for styremøte i skytterlaget. Håper den småsure lukten; blandingen av lett svette og myggolje som gjennom gjentatte regnskyll er blandet sammen, skal påvirke møteleder slik at møtet blir tidlig ferdig. Skylaget har nettopp sprukket opp, og jeg har godfølelse for kvelden – forventer stor aktivitet. 20:30 er vi ferdig. Kjenner de små 6x45-patronene i lomma er varme. Siste timen har jeg sørvet patronene utålmodig mellom tommel og pekefinger i en lommetennismatch som kun er Wimbeldon verdig. På plass i treestanden 20:45. Hilste på et smaldyr på vei inn, ellers ingenting å se. Første halvtimen er rolig opplevelsesmessig, men lyd fra fugl, innsekter og menneskelig aktivitet gjør det ubehaglig å benytte Sordinen som hjelpemiddel. Plutselig står det en rev like foran meg. Normalt ville jeg prioritert å skyte denne, men siden det jaktes tett opp til hus, og folk er ute og aktive på tidspunktet, holder jeg skuddet tilbake. Ønsker ikke besøk av folk som lurer på om Tvarabukken har vandret. Resultatet av spart skudd er bivåning av at reven jager et rådyrkje i hogsten bak meg. Har nemlig kommet utpå geit og kje jeg ikke ble klar over før mikkel tro til. Mikkel misslyktes, og geit og kje kom rolig tilbake halvtimen etter. Bukken? Mmmmnei…

5) Tirsdag 19. august: Været ble ikke som ønsket; tungt...grått. Begrenset sikt og tidlig kveld som følge av dårligere skytelys. Likevel; feberen herjer og draget er der like fult. Den alltid korrekte overbevisningen om at man må i det minste ut for å ha muligheter for suksess. Da kommer tanken: Hva er det som gjør at vi holder på med dette? Hva får oss til å gå ut gang etter gang, trøtte, slitne, våte og kalde? Hvorfor ikke bare skyte første og beste bukk. Hvis jeg ville kunne medaljen vært sikret for lenge siden. Ikke gullet, kanskje ikke sølvet heller. Men helt sikkert bronsen. Hvis målet var kjøtt i fryseren, ja så hadde den allerede vært fylt. Nei, fryseren er full. Den er alltid full. Den står i stil med resten av tilværelsen. Flott familie, god inntekt, egen eiendom, bil, båt, feriereiser, osv. Drivkraften bak bukkejakt slik jeg driver den, er selvfølgelig å lykkes til slutt, men også det å ikke lykkes under veis. Det å ikke kunne kjøpe varen, men jobbe hardt for å få den, Det å presse seg selv til å la være å skyte en annen bukk, det å bekjempe paranoide tanker om at bukken må ha flyttet eller blitt skutt av en annen. Det er det som er drivkraften, og det er summen av dette som skaper den endelige suksessen dersom det til slutt skulle komme til å smelle. Hvordan gikk det så? Jo, det ble en fuktig aften som ble avsluttet ved mangel av skytelys ca. kl. 22. Hadde besøk av et smaldyr i timen mellom 20 og 21. Hun beitet seg gjennom en hveteåker, la seg ned i utkanten, for så å beite seg tilbake. Ingen bukk å se. 6) Onsdag 20. august. Bukkejakten har vart i 10 dager, og jeg debuterer på morgenjakt. Har aldri skjedd tidligere at det har tatt så lang tid før morgenposten er prøvd, men slik er det nå engang når selv bukkejakten må konkurrere med andre aktiviteter. Været var om mulig enda fuktigere enn kvelden før. Fryktet en aktivitetsdød demring, men tok feil: Det startet med observasjon av en pen elgokse der jeg kvelden i forveien hadde sett smaldyret. Han gikk og nappet til rogna i åkerkanten. Krona vagget fra side til side når han gikk. Dårlig lys og bastkledd gevir, i tillegg til 180 meters avstand, gjorde det vanskelig å telle. Mener imidlertid det er 9 eller 10 takker på noe som ser ut til å bli et flott stanggevir. Rådyrene var roligere, men Mr. Gaffel passerte i fint driv på 50 meter, mens en geit med tvillinger stod og koste seg i et av juletrefeltene nede på jordet. Tvarabukken?? Jo, han er sikkert der ute et sted, og i likhet med storgjedda man hadde på kroken en maikveld: Den er stor - vanvittig stor. Trolig den største noen har sett

Takket være to "gamle" travere er jeg nå både lokalisert og medisinert Skal komme tilbake med mer - kanskje også med bilde Dersom det ikke blir bilde kan jeg dele min mentale poengsum med dere: Lengde: 30,5 + 27,5/2 * 0,5 = 14,5p Tellende vekt: 440g * 0,25 = 110p Subjektive poeng = 13p Sum 137,5p Hmm...synes kanskje han ser større ut... (Snakk om å bjørne skinnet før salget er skutt)

Aller først må jeg få gi mine grundige gratulasjoner til alle som har lykkes med gode opplevelser så langt under årets bukkejakt - det være seg opplevelser med eller uten bukk, og til de med bukk: stor eller liten... Alle bukker er flotte, og store bukker er fantastiske. Selv har jeg ikke skutt bukk, men jeg har alvorlig feber. Jeg kaller det gullfeber, men vet ikke om det er det det er. Med 16 medaljer på veggen, deriblant gull, har jeg imidlertid bestemt meg å ha gullfeber fram til det motsatte er bevist. Jeg kaller den Tvarabukken, og ble først kjent med han uka før jaktstart. Høy, mørk og med flotte trekk. Kanskje litt barnslig i oppførselen, men likevel på vakt. Han virker å ha full kontroll i området, og gidder knapt å bruke energi på en 25 cm godt utvikla gaffelbukk, som til stadighet henger etter damene hans. Kan imidlertid se ut til at gaffelbukkens revir er redusert til en åker på 10 dekar, og at den høye mørke viser 10 dekar sjenerøsitet. Min gullfeber rir meg til stadighet, og jeg erkjenner med stor tilfredshet at alskens tidligere medaljer ikke kan fjerne denne primitive følelsen. Nesten som en forelskelse, sitter tankene fordelt mellom hodet og magen, ja man kjenner det jo i magen: Blir liksom litt urolig - rastløs... Har gjort flere forsøk på å felle bukken – kun kveldsjakt. Her kommer et kort resymé: 1) Tirsdag 12. august: Hadde bestemt meg for å smyge rundt i området. Først og fremst gjøre meg kjent, men håpet selvfølgelig på flaksen. Strategien var å smyge rundt åkrene - hele tiden skjult av skogen – for så å gå frem å benytte kikkerten på egna steder. Ekstremt med spark og feiemerker. Fornøyelige greier det der. Etter halvannen time og 350 meter blir jeg overfalt av Mr. Gaffel. Han har stått i åkerkanten og tydeligvis registrert en lyd. Kommer som et prosjektil inn i skogen. Mer stuper enn løper. Stopper bak en stor gran. Jeg løfter rifla mens hodet er skjult. Avsikrer. Bukken går to skritt fram og begynner å feie på en liten gråor. Holdet er 10 meter. Trekker sikringen tilbake og siger ned på huk da bukken vender seg vekk. Bukken snur og går med rolige skritt tilbake ut i åkeren. Følger etter, og kan etter hvert konstantere at fru gaffel også er til stedet. Blir sittende i 10 minutter og betrakte paret. I likhet med meg selv, virker det som om fru gaffel ikke er helt fornøyd med Mr. Gaffel. Hun virker oppriktig uinteressert. 2) Torsdag 14. august: Kveldens strategi er å poste på ei lita eng i skogen 2-300 meter fra der jeg så bukken første gang. Har hatt en følelse at bukkens kjerneområde er konsentrert noe lenger vest enn der bukken ble observert, og med medaljefangst på denne enga tidligere, er troen til stede. Resultatet ble fordelt mellom observasjoner av rev og mygg. Myggen vant. 3) Nærkontakt! Kalenderen viser søndag 17. august. Første prioritet er å poste på en bukk i området der jeg skjøt gullbukken for tre år siden. Her går Postkassebukken – en svært lovende 6-takker som nå ligger i grenseland mellom bronse og sølv. Har bestemt meg for at denne skal minst få et år til, men så har jeg fått melding om at denne muligens var halt. Kun etter 20 minutter kommer han over åkeren mot meg. Går inn i en gammel eplehage og begynner å spise tidlig nedfall. Holdet er 70 meter. Etter to minutter fortsetter han rett mot meg. Stopper på 20 meter, men fortsetter. Passerer på 10 meter. Fin form på alle mulige måter. Venter i 5 minutter før jeg smyger tilbake til bilen. Kjapp forflytning, og gullfeberknappen er igjen på. Pga. vinden må strategien endres. Kan ikke poste der jeg ønsker, så jeg bestemmer meg for å sitte inne i skogen til skumringen kommer. Det er tett vegetasjon og sikten er redusert til rundt 25 meter. Det går imidlertid en mye brukt rådyrsti i bekkedalen nedenfor, så hvem vet… Og ganske riktig. Rett før kl. 21 kommer det dyr: Geit med tvillinger. Kommer bukken bak?? Niks. Geita beiter seg rolig oppover, men på 7 meter stirrer hun inn i trynet på en halvfeit byråkrat. Resultatet er selvfølgelig at jeg får den kjeften jeg fortjener. Geita løper i bue og skjeller meg ut som bare en god mor kan. Kjea forsvinner kjapt og lydløst opp bakken på motsatt side. Stille igjen. 21:30 er lyset slik jeg vil ha det. Smyger forsiktig ut i åkerkanten, og setter meg på huk. Minuttene tikker av sted. Lyset svinner, og det er dørgende stille. Eller… Registrerer en subbelyd, kanskje et lite knekk. Et tørt strå som brekker. Titter utover åkeren. I svarte hæl… Var ikke det et sett gevir som stakk opp like der framme? 30 meter? Opp med kikkerten. Nei, ingenting. Kikkerten ned, mens blikket er låst på stedet der ute. Jo, sannelig – der er du. Opp igjen med kikkerten. Jo da, det er storbukken. Han må stå å beite i kanten på en liten grusvei som splitter åkeren. Ser bare toppen av geviret innimellom, så det er tydelig han er opptatt med å beite. Plutselig brytes beiterytmen. Det er tydelig at et eller annet har fanget bukkens oppmerksomhet. Jeg ser hvordan geviret siger opp over åkeren. Ser mer og mer og mer og mer, Hvor i huleste blir det av ørene tenker jeg, idet jeg ser de mørke kantene av ører som lytter. Så springer han mot skogkanten jeg står ved. 20 meter til høyre er det en legdeflekk. Løp dit og stopp, er tanken som på tusendelen har blitt produsert i en ellers ganske heit topp. Og jaggu, rett i legdeflekken. Men stopp? Niks, i legdeflekken trykkes det på en lystgassbryter eller to. Bukken akselererer i vill fart oppover i åkeren. I min iver hadde jeg ikke registrert at Mr. Gaffel hadde våget seg utenfor sine tilmålte 10 dekar. Sjefen derimot er ansvarsfull, og med opparbeidet autoritet jages Gaffel tilbake til reservatet. Får et glimt av storbukken der han stopper i vegen lenger oppe. I det jeg kjenner etter om jeg har husket å sikre våpenet igjen, forsvinner han inn i skogen. 4) Mandag 18. august: Sjefen holder til i et område med finn landskapsmosaikk. Skog og innmark om hverandre. Imidlertid er det noen bygninger i området, hvilket gjør jakten svært krevende med tanke på sikkerhet. Gårsdagens strategi gikk derfor ut på å etablere en god post. Brukte mer enn en time på å bestemme meg, og havnet til slutt i et tre med min ”treestand”. Bestemte meg for å dekke stedet der jeg kvelden i forveien observerte bukken. En knappeteltduk hengende i greinverket foran, gjør nytte som kamuflasje – for både folk og dyr. Til sammen 6 personer passerte under 20 meter fra posten. Ingen oppdaget skjulet, og da skytelyset var i ferd med å forsvinne, kom det et smaldyr. Hun stoppet opp, tok noen munnfuller og spaserte inn rett under noen illeluktende jaktsko. Ingen bukk sett, men det kom en brølekonsert uten like fra gaffelreservatet. 5) Det er i kveld…

Ja, du kan.

Kaliber

Gratulerer så mye! Har selv en tilsvarende i .375 H&H. Lett, men samtidig god å skyte med.

Enig med Buster. Synes vi burde samle inn litt penger, så Roe også kan får seg en tur på jakt Gratulerer med flott tur, og takk for skildringen!

Stygge bilder og motbydelig presantert Poacher. Ikke det granne moro å lese... PS: Når reiser vi i 2009?

I teksten har du forklart regelverket slik du forklarte det i posten over - altså at det er tilstrekkelig at det er en annen person til stedet når skytingen finner sted - uavhengig av om vedkommende er med i cupen eller ikke. Det jeg da mener avviker fra denne forståelsen, er formuleringen i pkt. 4, hvor du bruker ordet delta. Personlig leste jeg det som at det er et krav om at to deltagere(underforstått påmeldt cupen) må være til stedet når skyting avholdes. Slik har jeg oppfattet det hele tiden, og det er hovedårsaken til at jeg ikke har meldt meg på. Foreslår du omskriver punktet til: Uhildet person må være til stede på banen når tellende serier avvikles/skytes for å kunne rapporteres inn. Vedkommende skal bekrefte at korrekte serier sendes inn. ...eller noe lignende...

Tror mange, inkl. styret, blir glad om du eller andre tar initiativ til å arrangere noe slikt Hallgeir. Problemet så langt, er at mange sier de kunne tenke seg et stevne, noen sier de godt kan arrangere det, men ingen kommer langt nok til å si sted, dato, klokkeslett og ta med x antall skudd.