Tråden om Minnie. Omplassert

[M67]

For meg så det ut som hun var redd for å forlate deg, men samtidig at hun syntes det var ubehagelig gå i "utmark", hun vegret kraftig der vi gikk av veien gjennom bjørnebærkjerret, og der jeg trodde jeg så et dyr (som er på en rådyr-autostrada) var hun på vei opp - men psyket ut da det ble tungvint. Det samme gjorde hun omtrent ved alle de stedene jeg vet det går rådyr tur-retur kl 07 og 17... prøve litt, snuse litt, se litt ivrig ut - og så tilbake til pappa.

 

Der det var lettgådd, på myrflata loset hun jo faktisk på noe, og det er et godt tråkk der, det leder til et sted de kan krysse til andre sia av veien med et minumum av hage-gåing - der går de til et jorde som har saftig gress. Jeg går av og til tur der med hodelykt, og kan ikke komme på at jeg har gjort det uten å se rådyrøyne. I dagslys er det ofte en ikke ser dem, men går en med en jakthund så ser en ALLTID rådyr, for hunden anviser dem.

 

Jeg har jo ikke mye greie på hunder, men jeg setter fram to teorier:

1. hunden er alt for pysete og redd til å dra fra eier

2. hunden lukter det som er der, og har et visst innstinkt til å følge etter, men det har ikke blitt forsterket, og den skjønner ikke hvorfor den skal plages med å løpe etter det.

 

En skulle tro, at med oppmuntring, godbiter etc. hver gang hun følger etter et spor litt, så skulle det være håp for en ung hund. Men på andre siden så er jeg noenlunde rystet over at hun ikke fant et spor å følge her - og det midt i "gå et sted og spise" -tida.

 

 

 

K

[Ranger]

Litt kjedelig at det ikke har løsnet for henne ennå da... SÅ sene er ikke petiten i henne heller, normalt jager jo de aller fleste petiter i god tid før de er året gamle, Minnie burde vært i los før jul i fjor sånn sett. Har bladd tilbake i tråden her og sett på loggene du har skrevet (kjekt), men finner egentlig ikke noe klokt svar. Du har jo vært i skauen med henne, dog håper jeg du har vært mer ute med henne enn bare det som er oppført i denne tråden (spesielt i fjor høst).

 

Nesemidd kan jo være en ting som kan sjekkes, men generelt så virker det som det er noe umodent ved henne og. Jeg kommer dithen at jeg gjerne skulle visst hvordan foreldrene er jaktmessig, og stamtavlene bakover der i så måte. Er dette en mix med blanke meritter i generasjoner bakover så får man det man kjøper, så og si. Selv gode stamtavler gir ingen garanti da, men det øker sjansen vesentlig for at det blir jakthund av avkommet.

[Ilatad]

Nå har ikke jeg så voldsomt med erfaring med hund, men vet veldig godt hvordan du føler det.

I fjor når Casper var to år og enda ikke løsnet var jeg mildt sagt drit lei. Jeg fikk mange "gode" råd og tips, men ingen funket. I Oktober i fjor gjorde jeg et siste forsøk og var hos dyrlegen for å ta røntgen, de oppdaget ingen ting på røntgen, men dyrlegen så inn i nesen og så at den var rød og hoven. Det viste seg å være allergi. Casper fikk medisin og viste litt bedring ifjor, men ikke før nå har han "forstått" det. Tidlig i år var jeg på nippet til å gi opp, men nå ser det mye bedre ut.

Er ikke så sikker på at allergi er problemet her, men ikke gi opp helt enda.. Du får mange tips, sorter ut det du synes er mest fornuftig og prøv det.

Personlig tror jeg (som jeg har nevnt på chatten) at "nervøsiteten" kan være en årsak til at hunden ikke jager. Hvordan du skal styrke psyken vet jeg ikke, men jeg ville nokk funnet en måte for å få hunden mere selvstendig.

Du kan jo også prøve å spore ferskspor med langline.. kanskje hun får "tenning" av det

 

Lykke til og håper du ikke omplasserer henne "bare" fordi hun ikke jager.

[alimak]

Jeg synes ikke det er noen grunn til å sitte med en hund som ikke fungerer til det bruk man ønsker dem til, det vil ikke gjøre livet noe bedre for noen av partene. Omplassering er greit så lenge hunden fungerer og kan være et positivt tilskudd til en familie, men om den ikke funker til det heller er jeg ikke fremmed for å avlive hunder som ikke har egenskapene man leter etter på noen arenaer. Det var mitt bidrag til tråden, håper du finner ut av det!

[Lucy]

Jeg synes det virker som om hun kan mangle motivasjon. Har hun fått være med på fall? Kanskje til og med ragging? Har dere gått spor og latt henne få rådyrskank eller hareskinn som belønning? Jeg har sett at disse tingene hjelper på å tenne mine bordere i alle fall...

Har dere sporet opp dyr så hun har sett det foran seg i line og fått ros for det? Gå spor med henne og ros henne når hun jobber godt, vis henne at du er fornøyd når hun sporer riktig dyr.

Jeg vet ikke om det er noen gode tips til dere, men jeg ville prøvd på å gi henne noen reale oppturer

 

Hvis det er sånn at hun er usikker på å jobbe alene, så kan det hende at det kan lønne seg å ha henne i lang sporline til dere har dyret foran dere før du slipper henne. Rose og oppmuntre henne når hun jobber godt, og fortelle henne hva du vil hun skal gjøre. Kanskje hun er for usikker på seg selv og på hva som ventes av henne.

Kan også hende hun hadde respekt for den andre tispa når hun hadde los og ikke turte blande seg inn der.

 

En annen ting jeg tenkte da jeg leste tråden din er at hun kanskje ikke er så miljøsterk generelt. Det er ikke bare skogstrening som er viktig med en ung hund, men all miljøtrening vil styrke en hunds psyke. By-trening, kjøpesentre, skoleområder, industri-bråk osv osv... Følg instinktene dine og gjør det du mener er best for deres del, men hun er en skjønn skapning så jeg håper det ordner seg

[Kjetil-A]

@M67.

Jo, på myrflaten der var det ett eller annet hun loste/bjeffet på. Men aner ikke om det var rådyr, men det kan jo ha vært det. Jeg er litt usikker fordi jeg tror heller det var en eller annen lyd hun bjeffet på siden dette var rett i nærheten av hus. Når det gjelder teoriene dine tror jeg begge stemmer.

 

@Ranger.

Nå husker ikke jeg nøyaktig hvor mye jeg var ute med Minnie i fjor, men det var flere ganger enn det som står i tråden her. Nå var det riktignok en hel mnd i fjor jeg ikke rakk å ha henne med i skogen (november om jeg ikke husker feil), og kan derfor leve med at hun ikke hadde noen los i fjor. I år har jeg vært betraktelig mye mer ute med henne. I snitt har jeg mellom 1-2 ganger i uken, 2-5 timer av gangen siden 20 august. Jeg har stort sett sitti helt i ro, i håp om at hun skal tørre å gå lengre fra meg. Og til en viss grad har det vært noe progresjon, men det har stoppet opp, og overstiger aldri mer enn 40-50 meter.

 

Begge foreldrene hennes jager (i følge eiere) i ca 45 minutter. Så ingen langjagere, men absolutt dugenes jaktbikkjer som det har falt mange rådyr for. Hvordan resten av stamtavlen har vært vet jeg ikke så mye om. I følge han jeg kjøpte henne av har alle hennes søsken hatt los, dog er søsteren hennes heller ingen "jaktidiot". Men det har vært noe hvert fall.

 

@Ilatad.

Det kan naturligvis hende det er noe med snuten hennes, eller allergi. Men hun lukter jo andre ting ser det ut som. Pølse, vår mat etc. Senest idag brukte hun mye tid på å kose seg med å lukte på et området hvor en katt eller hund nylig hadde tisset. Jeg har likevel bestilt vet. time til henne. Så skal en tur dit på tirsdag.

 

Meg og Minnie har også gått i sporline. Hun sporte lenge etter, det jeg mener basert på spor og bæsj, var hjort. Dette er heller ikke for lenge siden. Men synes ikke det vekket noen interesse ved å følge sporet alene. Jeg er nå ganske overbevist om at psyken hennes spiller mye inn, men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal øke den. Jeg lar henne møte andre mennesker, har henne med i hundepark, når vi møter andre hunder på gåtur og hun begynner å bjeffe så setter jeg meg ned med henne og forsøker å roe henne ned og fortelle henne hvor flink hun er når hun slutter å bjeffe.

 

@alopex.

Jeg er akkurat nå i akkurat de samme tankene. Samtidig er jeg jo glad i Minnie, og har jo et ønske om å få henne til på jakt. Men akkurat nå synes jeg det virker ganske mørkt. Minnie burde klare å fungere hos en annen familie også, selv om hun er nervøs har hun aldri vist noen aggressive tendenser. Så jeg har ikke noe ønske om å avlive henne.

 

@Lucy.

Det kan hende hun mangler motivasjon, og hun har ikke fått være med på fall. Men jeg tok med rådyret jeg skjøt for en mnd tid siden (or so) hjem, dro det litt langs plenen og "satt Minnie på sporet". Hun sporte seg frem til rådyret, men viste overhodet ingen interesse for selve dyret. Jeg forsøkte å gi henne en skank etter dyret var gjort opp, men heller ikke det ville hun ha.

 

Så for å oppsummere er jeg helt rådvill. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er glad i Minnie, men jeg skaffet meg henne for å bruke henne til jakt. På den andre siden, om jeg skaffer meg ny valp er det jo ingen garanti for at det ikke blir det samme greiene der. Hva om det er meg som gjør noe galt? Kan en jakthund "arve" manglende interesse for jakt av andre hunder den tilbringer mye tid sammen med? De er aldri sluppet sammen på heia, men de er ellers sammen på gåturer, i hundegården og inne.

[Lucy]

@Lucy.

Det kan hende hun mangler motivasjon, og hun har ikke fått være med på fall. Men jeg tok med rådyret jeg skjøt for en mnd tid siden (or so) hjem, dro det litt langs plenen og "satt Minnie på sporet". Hun sporte seg frem til rådyret, men viste overhodet ingen interesse for selve dyret. Jeg forsøkte å gi henne en skank etter dyret var gjort opp, men heller ikke det ville hun ha.

 

Så for å oppsummere er jeg helt rådvill. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er glad i Minnie, men jeg skaffet meg henne for å bruke henne til jakt. På den andre siden, om jeg skaffer meg ny valp er det jo ingen garanti for at det ikke blir det samme greiene der. Hva om det er meg som gjør noe galt? Kan en jakthund "arve" manglende interesse for jakt av andre hunder den tilbringer mye tid sammen med? De er aldri sluppet sammen på heia, men de er ellers sammen på gåturer, i hundegården og inne.

 

Jeg synes det høres ut som at hun trenger en del mer motivasjon enn gjennomsnittet, men det er ikke sikkert alt håp er ute fordèt. At du prøver det meste og at det allikevel går tregt. Men jeg synes det er positivt at Minnie sporer og viser såpass interesse, forhåpentligvis er det noe som må "løsne" for henne. Jeg har opplevd hunder som sporer noen meter og finner på andre ting om de enten ikke skjønner hva som er i andre enden eller ikke bryr seg. Hvis hun sporer over lengre tid er det ikke noe dårlig tegn. Derfor tenker jeg at hun kanskje må få noen flere opplevelser av en mer reell jaktsituasjon, få opp adrenalinet mer. Et dyr som har vært dødt noen timer (?) er veldig dødt og ikke like spennende for en hund som ikke har skikkelig tenninga, tror jeg. Men en god måte å gjøre henne trygg på viltet på allikevel, for lukta fra det døde viltet kan skremme en ung hund til å begynne med. Det er mine erfaringer/ teorier...

 

Det siste du skriver om å arve manglende jaktegenskaper tror jeg ikke har like mye å si, heller motsatt. At en viltfokusert hund kan smitte over sin iver på andre.

Er du veldig nær ved å gi opp eller vil prøve noe mer, kan det kanskje være en annen kyndig hundejeger/jakthundtrener som kan trene litt med henne for å se hva h'n mener bor i henne? Som du sier kan hun sikkert bli en prima kosehund for ikke-jegere, men dersom du får det til å løsne for henne så hadde jo det vært det beste...

[Sauer 6,5x55]

Ikke gi opp ennå, minner meg om to forskjellige langhårete dachser jeg har hatt, utrolig trege å få i gang.

 

De krevde 10 ganger så mye trening for å få dem brukbare i forhold til en blanding av beagle/drever jeg har. De måtte også trenes på en litt annen måte. Den vanlige fastiten med å sitte en plass å la hunden søke ut fungerer dårlig på hunder som du beskriver. Har sittet i det uendelige med dachsene uten resultat da de ikke hadde noen vilje til å søke på egen hånd.

 

Gå heller sakte rundt i terrenget på de beste plassene, hver gang hunden stikker ut venter du til den kommer igjen, støkker dere dyr girer du den opp på sporet, er det liten innteresse stikker du nesen din ned i sporet og girer den opp. Hvis den forfølger ett kort stykke for å gi seg går du med den på sporet igjen og motiverer til å fortsette (her er garmin astro ett fantastisk hjelpemiddel) Hvis det er sporsnø er det en enkel sak uansett.

På denne måten kommer du i mange flere dyr enn å sitte på stubben din. Har du en tålmodig jaktkamerat eller to setter du ut forposter, er dere heldig å feller dyr følger dere sporet inn til fallet, masse ros selvfølgelig.

 

Den første dachsen min hadde ikke jaget lengre enn 10 minutter når den var 4 år gammel, men 5 året jagde den 1-2,5 timer på hver los, i 8 årsalder begynte lostidene å bli vel lange, noe som ble dens bane, på togskinnene

 

Når lostidene begynner å komme kan du gå tilbake til stubben din.

 

Det at hunden ikke brydde seg om rådyret er ikke noe å bekymre seg over, dreaglen min ble det felt rundt 10 rådyr for før den brydde seg om ett dødt dyr, så det kommer etter hvert.

 

Austagder dreverklubb har ett harehegn på rykene ved, Arendal hvor det kryr av harer (gjorde ihvertfall det for noen år siden)

[krone]

Metoden til Sauer er Ikke dum. Jeg ville prøvd den resten av året før jeg eventuelt kvittet meg med bikkja.

[HyprJinta]

Høres fryktelig ut som min Keira dette her. Ho har hatt to loser på ca 15-20 min etter å ha sett haren først. Jeg VET at ho kan, men etter at hun ble påkjørt for 3 år siden har hun ikke turt å gå unna meg. Sensasjon hvis hun har vært 150 meter unna...

 

Keira er slik at hv,is jeg setter meg ned, setter ho seg også. Derfor gått veeeldig sakte, kanskje 10 og 10 meter om gangen, og når ho søker unna, stopper jeg helt opp og blir der til ho kommer tilbake. Det virker rett og slett som om ho i tillegg til separasjonsangst fra meg, ikke helt har skjønt hva ho skal gjøre enda..

 

Mitt råd er vel å ikke gi opp enda. Ift at hun er redd og usikker ellers - er det ting dere kan gjøre for å skape mer selvtillitt hos henne?

[alimak]

Men det finnes jo så innmari mye ordentlig BRA hunder der ute, som jakter fra ung alder - hvorfor sitte i mange, mange år med en hund som gir en utallige frustrasjoner for så at det skal "løsne" ved fem års alder?? Da har man jo bare noen få år igjen som hunden er sprek nok til å jakte på, og har "kastet" bort så mange år uten å få jaktet med den, bare ventet på at den skal begynne å funke?

 

I tillegg så er det sikkert mange som avler på en så treg hund når den først begynner å virke - for da ble den jo så veldig god - og så videreføres denne negative egenskapen (eller mangel på egenskap) til andre jegere og hunderasen blir gradvis utvannet med dårlig blod.. IKKE gjør det - det finnes dachser som jakter godt på rådyr fra sitt første leveår, en kompis av meg har en slik og det er mange fler der den kommer fra

 

Jeg var visst ikke helt ferdig

[Sauer 6,5x55]

Forstår og respekterer ditt syn på dette, men vi er alle forskellige i våres forhold med hunder, jeg blir så knyttet og glad i en hund at det å omplassere eller avlive sitter svært langt inne. Jeg trenger ikke ha den beste hunden, men en brukbar jakthund som jeg har nytte og glede av i skogen og hjemme. Det får man til med de fleste hunder med tilstrekkelig trening.

 

Det at en hund våkner sent betyr nødvendigvis ikke at den blir en dårligere jakthund heller.

 

For at man skal avle videre på en hund tror/håper jeg de fleste gjør det for å forhåpentlig beholde egenskapene til den hunden man har. Eks. dachsen jeg har nå har etter hvert blitt en brukbar rådyr/hjorte hund, men det kunne ikke ramle meg inn å avle på den for å få en ny drevhund da det har krevd så alt for mye trening. Dreaglen derimot har jeg planer om en valp etter på sikt, da den har alt jeg ser etter i en jaktkamerat.

[Lynvingen]

Par ting som er godt og huske på.. Ut i fra de erfaringer jeg har med disse 2 rasene.

 

Petit Basseten min er trang i søk, og hu følger så si kunn ferske spor. Og hu går veldig mye på over vær.. Muligens fordi hu enda er ung. Holder loser opp til 2 timer føre hu retunerer til sin herre..

 

Dachs: Hørt mange si at det kan ta lang tid føre en slår til som god drivende hund..

 

Er i allefall en fin hund.

[Pripyat]

Jeg må bare si meg enig i han ovenfor her. De beste linjene i hver respektive rase gjør nesten hele jobben for deg, sett deg i skauen et par ganger i uka første året så er 90% av jobben gjort.

 

Hvorfor skal man gidde å dikke og dakke i 5 år med helt håpløse linjer? Skjønner at man blir glad i en bikkje, men du hadde blitt like glad i en som gjør jobben sin og..

[Kjetil-A]

Jeg har i utgangspunktet bestemt meg for å beholde Minnie ut sesongen for å se om det er noe fremgang. Og om det var noe fremgang, til og med så lite som at hun søker litt lengre ut eller sporer litt lenger, så har jeg tenkt å forsøke neste høst også.

 

Men idag så føler jeg planen min ble litt veltet om.

Jeg tok med Minnie til vet. for å sjekke henne for nesemidd, for å utelukke dette. Hun (vet.) foretok de vanlige sjekkene og lyttet blant annet på hjertet. Og helt uventet så fant hun en kraftig suselyd fra hjertet. Jeg sier uventet fordi det ikke er lenger enn tre mnd siden sist hun var inne på sjekk sist. Veterinæren mente på at lyden var såpass sterk at hun ikke kunne ha oversett den forrige gang, så den må ha utviklet seg siden da.

 

Hun kunne anbefale en hjertespesialist jeg kunne ta Minnie til, men en jakthund med hjerteproblemer var kanskje ikke så veldig greit.

 

Uff, dette blir jo bare kjipere og kjipere

[Beago]

Ikke at man ikke skal stole på veterinæren sin, men akkurat det der ville jeg ha fått sjekket hos en annen veterinær også...

[Lucy]

Jâmten på elglaget vårt har hatt bilyd på hjertet hele livet, er gråhårig i barten og over 8 år gammel, men jager elg som bare dèt hver høst og sykles med flere ggr i uka hele året så det trenger ikke være noen dødspakt. Dachsen til noen jeg kjenner ble ikke så gammel men hadde også mange gode rådysesonger før han ble alvorlig syk på grunn av kennelhoste.

Tror jeg ville gjort som tipset over, gått til en ekstra veterinær/spesialist for å vite mer om hva det kan bety. Gitt henne denne sesongen og evt vurdert om det bør bli en ny valp dersom hun ikke fungerer eller vil orke å jakte. Hun er fortsatt ung og det er ikke nødvendigvis håpløst mtp alder og jaktegenskapene ennå. Hvis hjertet viser seg å være for svakt kan det jo være en avgjørende faktor for deg om hun bør nedgraderes til kosehund hos dere eller andre. Avlive henne uten at hun er alvorlig syk synes jeg er kynisk dersom det finnes gode alternativer. Kunne egentlig tenkt meg å adoptere henne selv, dersom jeg hadde hatt tillatelse til å ha flere hunder av samboern

[Kjetil-A]

Hadde Minnie for litt siden inne hos vet. igjen, og hun kunne ikke høre noen særlig lyd lengre. Merkelige greier.

 

Uansett er Minnie nå omplassert. Det kom en familie som primært ville ha henne som kosehund, men hun skulle fortsatt få lov til å være med på jakt med far og sønn. Som far sa så har han allerede flere bikkjer som jager, så om Minnie ikke vil så er det ikke så farlig. Løsner det så løsner det, om ikke, nei nei så ble det bare slik. Virket som et kjempe allright sted for Minnie å komme til hvertfall.

[Ranger]

Fint å høre at Minnie har kommet til bra folk.