Milvet

Supervarmint er som min CTR bare med lenger løp og litt annen pynt, og den anbefaler jeg på det varmeste, etter syv års bruk. Hvis den hadde vært å få i 6,5x55 dengang, så hadde jeg valgt det, men .308 funker også fint til det meste.

De to går i alle fall gjennom.

Var det ikke Mauser som var med den gang? Altså VS85 (tilsv. NM 149). Hvilket jo i tilfelle bare styrker ditt poeng.

Gjetter jeg rett, at det er produksjonsåret som står her? Brno Mod 2.

Ingen praktisk forskjell. De to omtales gjerne som ‘ballistiske tvillinger’.

Icom Prohunt Compact funker flott for meg. God rekkevidde med skogsantenna og god lyd. Enkel betjening.

Tre uker på digital søknad om halvauto jaktrifle i Sør-Øst, hørte jeg idag. Vedkommende har flere våpen fra før.

Tanken er som sagt å holde det kompakt/håndterlig. Dessuten har jeg allerede Burrisen, som blir ledig når stjernekikkerten skal tilbake på Tikka CTR da det antagelig åpner seg muligheter for å strekke holdene litt. Forøvrig er American fortsatt med i trekningen. Den er jo egentlig penere, hvilket er et poeng i seg selv ved koseskyting. Og takk for vurdering av presisjon og avtrekk. Jeg må ha noen sånne momenter når jeg begynner å stille strenge spørsmål til meg selv, om jeg ”egentlig trenger” en 457.

På ett eller annet tidspunkt har de gått bort fra plastmuffe som standard. Jeg stupte rett i skapet da jeg leste denne tråden, for å sjekke om min 3-4 år gamle T3x CTR har plast, men der var det som jeg mente å huske metall.

Hvis jeg hadde sett som jeg gjorde før, da jeg kunne skyte snabelen av en mygg på 300 m med AG3, skulle jeg hatt M67 i 6,5x55 med jaktdiopter som eneste våpen. Det finnes ikke vakrere rifle. Og sluttstykkegangen er en nydelse. Med mine gammalmannsøyne er kikkertbørse bedre, og Tikka CTR passer fint for meg. Den går (veldig) rett fram, sluttstykkegangen er trivelig nok, avtrekket er helt OK, og den har den litt upretensiøst skranglete plastikkfølelsen jeg elsket med AG3 i ungdommen. Anbefales uten forbehold.

Fordelen med å skyte utendørs på 100 meter er at det er mer moro.

Er det noen som har ‘oppgradert’ fra Brno 2 til CZ 457, og vil dele noen erfaringer? Jeg er egentlig greit fornøyd med min Modell 2, til koseskyting, men er litt fristet av 60˚ hevarm og dermed ikke så trangt ladegrep, og av angivelig bedre avtrekk. Kikker på både std. synt og American, men er i øyeblikket mest fristet av Varmint, pga kjekk lengde og robust utseende. Tanken er å ha på en liten kikkert, Burris 1-4, for å holde det kompakt.

Termos på tuten er ikke pynt. Altså gjenstår flammedemper. Det får stå sin prøve! Det hører også med at det er null piping eller jantelov på den standplassen jeg sogner til. Nå er jeg egentlig bare litt føre var.

Ja. Sannsynligvis fordi guttane var greie og/eller ikke hadde lest reglene godt nok. Akkurat som jeg (dengang, for et par år siden) heller ikke hadde lest reglene, og stilte med brems i såkalt god tro.

Gratulerer med kretsmesterskap i vranglesing! Her er en forhåpentlig fortydliget kortversjon: ‘Fyren’ lever godt med rekyl, men synes børsa tar seg best ut med smellforsterker, og ber om tips til munningspynt som er mer akseptert på standplass.

Jeg har nå skutt med original munningsbrems på Tikka CTR i seks år, trening, oppskyting på DFS-bane, pluss en og annen jaktfelt. På den tiden har jeg fått to kommentarer. For to år siden kommenterte en av de gamle at ‘jaggu var det litt lyd i børsa di gitt’. I år kommenterte sidemann på standplass at ‘du hører hvor hu er hen’. Jeg svarte at en kanskje ikke blir den mest populære på standplass med smellforsterker, og han mente at ‘en må da tåle at det smeller på skytebanen’. Forrige kvelden kom jeg til å lese en uendelig lang tråd om smellforsterker på skytebanen, og skjønner nå at det kan være spørsmål om kort tid før jeg blir ekskommunikert som standplassens Voldemort, eller selveste Antikrist. Direkte ansvarlig for at folk 50 meter unna vrir seg i vånde, skriker i smerte og blør fra alle kroppsåpninger, når jeg er drittsekk og insisterer på å dundre i vei med mitt håndportable feltartilleri i .308. Så nå lurer jeg på tips om munningsassesoir med litt snillere smell. Rekyldemping er ikke kritisk. Faktisk savner jeg rekylen. Iallefall burde det være omtrent som AG3, som i forrige årtusen var som en kroppsdel å regne. Men K98 i 30-06, som jeg begynte å skyte med for drøyt 50 år siden, er også helt OK, hva rekyl anbelanger. En ting jeg bare må innrømme, som oldschool entusiast, er at estetikk; utseende, spiller en rolle. Jeg synes at CTR ser flott ut med original smellforsterker. Jeg har en ny, ubrukt lyddemper liggende i skuffen, men synes det bare blir så knapsu med en termos på tuten, at den forblir umontert. Det har jo også litt å gjøre med hvor hendig børsa oppfattes inn og ut av bilen og i krattet her jeg jakter. I en ideell verden kunne jeg kanskje hatt en mellomting mellom flammedemper og munningsbrems for utseendets skyld. Noen tips i 5/8-24? Dette altså for ikke (evnt) å oppfattes som drittsekk på standplass når jeg skyter akkurat de obligatoriske 30+5. Mesteparten av skytinga gjennom året er enten alene eller uformelt sammen med gamle soldatkamerater (intopsveteraner). Og da blir sammenligninga MØR, så det blir irrelevant. Også skyter vi uansett mer .22 enn grøvre greier.

Takk for fornuftige svar. Dette må nok tenkes enda grundigere gjennom.

Jeg sitter og lurer på om jeg skal oppgradere den børsa som har lavest status i skapet; en velbrukt Brno #2. Det er nesten så jeg får dårlig samvittighet for å nevne det, for det er ikke noe galt med den. Den går som en laserstråle og smeller pålitelig med et minimum av vedlikehold, men den er litt ”trang” for et menneskebarn på 193, og ladearmen går bare såvidt klar av billigkikkerten. Derfor lurer jeg på om jeg skulle investere litt mer i .22-skytingen, som egentlig fortjener høyere status i kraft av volum. I et normalår blir det ofte fire-fem ganger flere skudd med .22 enn med .308. Egentlig var jeg bestemt på en CZ 455 ‘Quiet’ i .22, dels fordi den ikke plager naboer og ikke stresser egen pus, og dels fordi den selvfølgelig er latterlig billig i drift. Men så har jeg begynt å lure på .22 WMR i stedet. Den bråker (kanskje) ikke såå mye mer enn .22 med Stinger, og selv om ammunisjon koster en krone eller to mer, så blir det ikke så stor forskjell med +- 1.000 skudd pr år. .22 WMR er jo også mye mer anvendelig, for eksempel den dagen jeg endelig får somlet meg til å delta i dugnaden for å kontrollere rødrevbestanden (uten å vekke naboen). En annen ting er at jeg på sikt lurer på en Ruger Single Six i .22 WMR, og standardisering av ammo er et poeng, når skapet i utgangspunktet er ‘velassortert’. Er det noen som vil ta seg bryet med å påpeke evnt. svikt i ovenstående resonnement, eller synse litt, så er jeg takknemlig.

Min erfaring fra jegerprøvekurs i vår: Det var så lærerikt og interessant at det er verd både penger og innsats selv om jeg aldri skulle komme til å løse skudd mot vilt. Dette er sånt som alle som er det minste interessert i dyr og natur burde kunne. Skulle det bli noe på høstens jakt, så er det nærmest som en bonus å regne. En annen ting er at avlagt jegerprøve kan bli ansett som indikasjon på seriøs interesse, altså aktverdig grunn til erverv av våpen.

X-bolt 6,5 går tilnærmet hull-i-hull på 100 meter. ( .. sittende i benk, med sandsekk som anlegg )

Hvis rekyl er viktig, hvorfor ikke la henne prøve 6,5x55 med en god demper? Så kan hun avgjøre selv. Det er også det absolutt snilleste/beste for bikkjas ører. Fruen her i huset har X-bolt i 6,5. Den går godt, er behagelig å skyte med, og sier mer "ploossjh" enn "pang". Valget ble gjort etter at hun fikk prøve litt forskjellig. Kikkert ble en lett og nett 1-4x24, etter drøftelser med de mest drevne i jaktlaget, og egen utprøving. På "normalt" elghold står den stort sett på 2ggr forstørrelse. Hele pakka kom på snaut 20.000 hos lokal forhandler.

Det er et godt navn. Rent generelt kan anføres at navn på hund (eller hest eller katt) bør velges med omhu og respekt. Velger du et tullenavn, så får du ei tullebikkje, eller en tullehest.

Det er mulig det er tilfelle, helt generelt, drSmart, men eksempler på "halvtam" og tildels meget sjarmerende adferd finnes også i Sør-Norge; i rikt monn, dessverre. Dessverre, fordi slik sjarmerende adferd bidrar til å svekke rasjonelle vurderinger hos naturromantiske blautfisker som jeg. Jeg er allerede i utgangspunktet meget svak for Mikkel; et av de vakreste og mest intelligente rovdyr i norsk fauna. Bedre blir det ikke av at jeg har møtt Mikkel i forskjellige sammenhenger, og sett ham oppføre seg som en nesten-hund. For to vintre siden hadde vi, for eksempel, en gjenganger på tunet hos svigermor (på fjellgård øverst i Telemark). Etterhvert som han forsto at hun lot seg sjarmere ble han mer og mer varm i trøya og endte med å invitere til lek, på samme måte som hunder gjør. Gang på gang pusset jeg sauebikkja på ham, men han forsto snart at hun bare jaget og ikke jaktet, så han kom tilbake gang på gang. Hvis jeg ikke hadde fortsatt å trekke opp bikkja, men overlatt dem til seg selv, tipper jeg at de hadde begynte å leke. Flere ganger har jeg også sett Mikkel fra bil, stoppet og gått ut for å "snakke" med ham. Ved et tilfelle kom han mot meg, fra 50-60 meters hold, til 20-30 meter, der han ble stående lenge og studere meg før han skred avsted. Det er klart at slike sjarmører forstyrrer rasjonelle vurderinger, og det er synd. For faktum er jo at Mikkel, sine kvaliteter til tross, er blitt så fremgangsrik & tallrik at han er et problem. - han plyndrer for mye storfugl-reir - han tar for mye rådyrkje (i verste fall 30-40% av kullene) - han truer fjellreven (og ikke bare i revirstrid, men også ved direkte angrep/jakt) - han kan ta bufe (f.eks. huskatt) Den nylig rapporterte observasjon av at rødrev avlivet fjellrev, var noe av en åpenbaring for meg. (På "min" del av Hardangervidda rapporteres at flere hundre opprinnelige fjellrev-hi er overtatt av rødrev. Sånn kan vi ikke ha det.) Fjellrev-observasjonen bidro i samme retning som beretninger om at reven, når det blir for mange i matfatet, bevisst trekker ned i bygda for å jakte huskatt, spesielt om våren når valpene skal ha mat. Det samme gjelder beretningen fra gamlekona på nabogården, om hvordan hennes gamle katt skrek da hun fånyttes forsøkte å forsvare seg mot Mikkel. Det sterkeste, i min tidligere så romantiserte verden, var dog da selveste godkatten, min øyensten Lucas, var borte 4 døgn på vårparten, og jeg begynte å frykte at Mikkel hadde tatt ham. (Nærmeste naboer har mistet fem katter til Mikkel, men de har ikke hund.) Da kjente jeg at alle mine sjarmerte motforestillinger mot revejakt forsvant som dugg for sola, og jeg var klar for å skyte rev med alt som smeller, i enhver sammenheng. Nå kom heldigvis Lucas tilbake, og ligger mett og varm og trygg så lang han er i sofaen mens dette skrives, men jeg er ettertrykkelig avromantisert. Nå er og forblir jeg overbevist om at Mikkel, sjarm eller ikke sjarm, generelt bør beskattes så hardt som mulig, inntil Direktoratet sier at bestanden nærmer seg rødlistenivå. Selvfølgelig innenfor gjeldende regler og begrensninger, og innenfor det den enkelte jeger finner etisk forsvarlig. Dette nærmer seg faktisk en slik overbevisning at til-og-med jeg kunne finne på å trekke av dersom Mikkel hadde retikkel 4 i bogområdet på forsvarlig hold.

Jeg drøftet dette med en branningeniør i kveld. Han resonnerte slik: Bly smelter ved ca 325 grader. .22-kula er ikke engang i nærheten av å være myk ved anslag på 25m; kfr gjennomskyting av 2" plank. Dermed er gjetningen at kula maks har 200-250 grader ved anslag, altså ikke nok til å antenne tørr mose. Deretter skjøt jeg noen prøveserier mot tørre materialer fra passende avstand, for sjekke ev. svimerker der kulene ble sittende. Ingenting å se. Men ettersom jeg bor 37 km fra brannstasjonen, kommer jeg neppe til å slå meg til ro med dette. Kanskje en brukelig felt-test kunne være å fylle et stålrør med stein, og så med noen håndfuller med den tørreste mose jeg kan finne, og så skyte på det (inn i det) fra 10-15m? Mer brannfarlige forhold enn det er vel vanskelig å simulere? Over-forsiktig? Ja, det har jeg ofte blitt kalt!

Jeg har en velbrukt Brno 2 som jeg kjøpte for en slikk og ingenting hos Våpensmia, og er så langt veldig godt fornøyd. En fordel med denne, synes jeg, er at det er lettvint å smekke baksiktet av og på. Jeg liker å kunne skyte med jernsikter, dels av nostalgiske grunner, og dels fordi det gir god nok trening i konsentrasjon, pust og avtrekk - ikke minst stående med lang arm, der jeg ikke trenger noen optisk hjelp for å se hvor mye jeg veiver ... Med en liten A-tec demper og CCI Standard låter det ikke mer enn luftgevær eller kruttlappistol. Heller mindre. Dermed kan jeg skyte så mye jeg vil hjemme på tunet uten å sjenere sambygdinger. Det er flere fordeler ved å handle med fagfolk (Våpensmia), fremfor privat via finn.no. En ting er at de har rutine med våpntillatelse, forsendelse, osv. En annen er at våpenet er sjekket av børsemaker, slik at en er trygg på ikke å kjøpe skrot. De har jo et godt rykte å ivareta. Nok en ting er at jeg opplevde å få ærlige, gode råd. Egentlig ringte jeg dem for å handle en noe dyrere halvautomat, men etter å ha hørt hva jeg skulle ha børsa til rådet selgeren meg til heller å ta den langt billigere boltrifla. Det kaller jeg seriøs faghandel.