Gammel-Erik er dau!
I dag klappa Gammel-Erik vingene sammen for siste gang. Vi har hatt en del utestående med hverandre denna spesielle tiuren og jeg. Våre veier har stadig vekk kryssa i, og med at n’Erik har hatt fast bopel i samme skogteigen som jeg trives i. Stadig vekk har han skremt livskiten ut av meg, ved å kaste seg på vingene med bulder og brak rett over hue på meg. Eller erte meg med å sitte og strekke hals i toppen på ei furu, vel vitende om at det var han som var sjef og hadde oversikt. Men i dag fikk jeg tatt igjen.
Han Gammel-Erik har levd under et stygt press de siste to ukene. To ganger tidligere har trådkorset ligget høvelig til, men det laga seg liksom ikke helt til. Ei stygg feilbedømming fra mi side, avstanden mellom oss, førte til et dårlig skudd. Gammel-Erik såg heldigvis ut til å ha kommet fra det i god behold, og alt tyda på at jeg hadde bomma, men sikker var jeg ikke. Jeg måtte til skogs igjen, for å se om jeg fant att fuglen som gjorde at samvittigheta gnog. Det var ikke lett. Det var tydelig at det gamle nabolaget var blitt litt utrygt, men etter mye trakking og leiting fant jeg heldigvis att n’Erik...
Han satt å storkosa seg i siste rest varmen og lyset fra adventsola i toppen av ei nedbeita furu, da det kom en stygg smell, det reiv stygt i bringen og kvisten var ikke til å sitte på lenger, og han datt livlaus i snøen rett ved rota på go’furua.
Gammel-Erik vil alltid bli hugsa!