Mine egne ord blir fattige i denne forbindelsen.
Jeg velger da å støtte meg til Arnulf Øverland og hans Tre Koraler
Den som du elsker, skal engang du miste,
trygg er han ikke engang i din favn.
En gang du ser ham, skal være den siste,
og du skal rope forgjeves hand navn.
Kom da ihu:
Du, også du
nærmer dig natten og kan ikke snu.
Veien du går, må du følge til ende,
fører den og gjennom skyggenes dal.
Ingen kan stanse, og ingen kan vende,
ingen kan skånes for tårer og kval.
Gråt eller le!
Vellyst og ve
levner du bak deg som roser i sne!
Hvad kan vel ligne den søvn, som han sover?
Stjerneløs himmel og blikkstille hav!
Uro som naget ham, nu er den over.
Lad ham da fare i fred til sinn grav!
Spør ikke mer,
hvorfor det skjer!
Løvet, det faller, og sneen, den sner.