Hjortekalven blei skadaskoten midt på dagen laurdag.
Ettersøket pågjekk til det blei mørkt.
Søndagmorgon var det på att.
Ein fann dyret, fekk løyst det, men sjølv med åtte jegerar var det fåfengt.
Kalven var sprek som berre det.
I dag stilte fem mann, hunden og eg opp att.
Inne i ein granskog gjekk sporet i tull, slik som i går.
Vel ein time gjekk her.
Me såg ikkje anna råd enn å ta eit spor ut.
Då kjem det melding frå den eine posten som har funne eit einsleg kalvespor med litt blod i. Yes!
Forflyttning, ompostering og ein ivrig hund som ventar.
Reven har følgt i kalvesporet.
Under ei nedblåst gran er det lege. Litt blod.
Spor rett opp bratta og så, - overvær på hunden.
Klar!
Ut spring kalven og to skot smell. Bom!
Ny sporing rett nedover og ut på ein skogbilveg.
Hunden og eg føl på. Bak kjem jegeren.
Det smell. Først to kjappe skot, pause, så eitt.
Melding på sambandet: Kalven er daud.
Jubbel og ros.
Denne kalven skulle ned, same om me måtte gå ei veke eller meir.