Vargen

Jeg har blitt kontaktet av en kar som har en Radom vis.35 som han hevder at en kar skal ha fått utlevert i England under krigen, før vedkommende ble fraktet til Norge som agent eller noe slikt. Har ikke fått hele historien enda, skal snakke litt mere med ham. Historien virker litt "fishy" på meg, fordi våpenet har tysk merking som normalt for tyskbrukte pistoler. Vis.35 ble som kjent overtatt av tyskerne etter at de invaderte Polen, og relativt store mengder av dem ble sendt til Norge med de tyske okkupasjonsstyrkene her. Spørsmålet blir da om SOE eller andre allierte aktører under krigen på noe tidspunkt kan tenkes å ha utstyrt en nordmann (eller alliert soldat som skulle til Norge) med en tyskmerket Radom? Jeg tviler litt, men har funnet noen uverifiserte påstander om SOE-bruk av Radom ved et kjapt Google-søk. Noen som vet?

Ellers så er det jo mulig at det norske forsvaret har testet en sånn en, og at den ligger og vansmekter i et skap et eller annet sted. Du får ringe litt rundt. Sikkert vært gøy å prøvd en... - Øivind Nå nedlagte SVI på Terningmoen hadde en slik liggende, men det var en DAO-utgave med horribelt tungt, langt og krypende avtrekk. Jeg prøvde bare å tørrklikke med den, det var nok til å overbevise meg om at prøveskyting bare ville vært sløsing med ammunisjon som jeg heller kunne skyte i en P-90 maskinpistol som de også hadde et par stykker av. Det var så mye kryp og hakking i avtrekket at det var omtrent umulig å trekke av uten at våpenet virret i alle retninger. Selv Glocken til Forsvaret hadde uendelig mye bedre avtrekk. Nå er det mulig at den fem-sjuen de hadde var en tidlig utgave og dermed ikke representativ, men den fremsto som noe av det mest skranglete og billige møkkavåpenet jeg noen sinne har håndtert. Sleiden er egentlig bare en utstemplet, grovmaskinert bit "vinkeljern" med påstøpt plastikk utenpå, så den skal se noenlunde grei ut. Det "sexy" utseendet er altså bare "sparkel og pynt" utenpå et veldig simpelt våpen. Pistolen skranglet da jeg ristet på den, og ga ikke noe solid inntrykk. For øvrig testet vi penetrasjon i diverse mål med 5,7mm kontra 9x19 og fant ut at 9x19 er overlegen forutsatt at tilsvarende kuleteknologi blir brukt. Det sier seg selv at 5,7 med moderne stålkjerne-ammo beregnet på å penetrere kevlar går gjennom mere panser enn 9mm med vanlig fmj og bly av 1. verdenskrig-konstruksjon. Da vi skjøt svensk forsterket stålmantel med "låst" blykjerne i en MP5 ga det bedre penetrasjon enn 5,7'en; Bofors-ammoen deformeres ikke ved anslag og oppfører seg som en "solid" mens valig FMJ blir flat ved anslag og fordeler kraften så mye utover vesten at det ikke går igjennom. Å si at 5,7 har bedre effekt mot skuddsikre vester enn 9mm er altså bare å sammenligne epler og bananer; en må sammenligne tilsvarende kuleteknologi hvis noe slikt skal gi mening.

Oppfølgingen kom i egen tråd, "våpenkunnskap" under "børsemaker og prosjekt", da jeg ikke fant noe eget "kunnskapskammer" og gassdrevne våpen strengt tatt ikke har noe i denne tråden å gjøre.

Se også http://www.skinnersights.com/index.html Edit: fikk siktet mitt i posten i dag, en kort uke etter bestilling. Billigere tror jeg ikke du finner brukbare jernsikter, og kvaliteten ser helt OK ut. Har ikke fått montert det enda, men jeg tror dette blir bra!

Det må definitivt være ei dobbeltrifle, det var en periode nokså vanlig med "gauge bore rifles" i diverse "haglekalibre" som 12, 10, 8 og endog 4 (!) Dette er nå veldig lenge siden, men man skjøt blant annet elefant med slikt i gamle dager.

Enig, med Mauser-type kontrollert mating går det ikke så lett å bare blende av til enkeltskudd. Man må ha magasin for å få patronrilla til å skli riktig inn under utdrageren, det går ikke å bare legge en patron foran bolten. Det vil si, det går men bare med unødig mye makt og med fare for skade på utdrageren. hvor lett det er å gjøre noe med aner jeg ikke men jeg skyter selv med en enkeltskuddsmauser.fungerer fint det. Det går sikkert an å slipe bort masse gods fra utdrageren, men jeg ville ikke prøvd selv

Helt greie, utrolig driftssikre og plenty presise når skytteren gjør alt riktig. Avtrekket krever mye tilvenning, men det går nå greit. Dette er ikke konkurransevåpen, men den mekaniske presisjonen er helt på topp. Etter et par hundre skudd som får fjærer og slikt til å gå seg til, så mater den tomhylser opp fra magasinet inn i kammeret uten å kile seg. Nyttig for å avsløre avtrekksfeil (få noen andre til å lade et magasin med et par klikk sneket inn blant de skarpe), og det tyder på at våpenet er svært pålitelig. I prinsippet ville den ha matet wadcuttere feilfritt, for dem som måtte være interresert i slikt.

Nå skal jeg ikke kjefte på noen, men kan muligens forklare hvorfor politiet blant annet trener på svært korte hold med pistol. Det har seg nemlig slik at vi nettopp har skiftet fra S&W revolver til H&K pistol, og disse pistolene har et HELT annet avtrekk enn den gamle revolveren. Man må lære seg avtrekksteknikk helt på nytt, fra grunnen av. Gjør man litt feil med avtrekket, som er meget fjernt fra de lette og krypfrie avtrekkene mange "stiftepistol"-skyttere er vant til, så havner man lett utenfor skiva på 25 meter. Så lenge man treffer utenfor skiva vet man ikke hvilken vei man bommer, derfor trekker man nærmere. Når skuddene så sitter i skiva kan man se hvilken vei man sprer, og har da mulighet for å resonnere seg fram til hva det er man gjør feil i avtrekksfasen. I tillegg kan man på korte hold se treffene med en gang, og kan dermed lettere lære hva man gjør feil ved å observere treffpunkt for hvert skudd. Dessuten går det raskere å avvikle mange serier når man ikke trenger å gå så langt for å klistre Når man så har fått luket vekk de verste feilene kan man øke avstanden og presisjonskravene. Dette er så vidt jeg vet en anerkjent og mye brukt treningsmetode for pistol; man begynner ikke i skiflygningsbakken heller, men trener opp grunnteknikken og V-stilen i små bakker. For åvrig har vi også- blant annet- trent stående enhånds skyting med svakeste hånd på 60-70 meter.

Enig, med Mauser-type kontrollert mating går det ikke så lett å bare blende av til enkeltskudd. Man må ha magasin for å få patronrilla til å skli riktig inn under utdrageren, det går ikke å bare legge en patron foran bolten. Det vil si, det går men bare med unødig mye makt og med fare for skade på utdrageren.

Gassdrevne og gass- assisterte (gas boosted) mekanismer: Jeg var litt stor i kjeften i tråden ""full kraft demper" på salong?" og nevnte at jeg også kunne ta en gjennomgang av gassdrevne mekanismer, men så gikk det i glemmeboken. Vi får prøve oss på en oversikt, selv om jeg ikke har førstehånds informasjon om absolutt alle variantene som finnes. Det vil nok skinne gjennom at jeg har erfaring med enkelte våpensystemer, men bare overfladisk kjennskap til andre. Dersom noen har detaljkunnskap om ting som mangler her, så er det fint om de kan komplettere min viten Et gassdrevet våpen kan være så mangt, men hovedprinsippet er at man bruker gasstrykk fra kruttladningen til å drive en mekanisme som har mekanisk låsing av sluttstykkehodet. Hvordan sluttstykket låses kan variere, noen våpen har ”tilting block” hvor låseklakkene vipper eller glir enten vertikalt eller horisontalt ut og inn av inngrep, mens de fleste moderne gassmekanismer har roterende sluttstykkehode som i prinsipp låser på akkurat samme måten som en boltrifle. Enkelte tidlige utgaver hadde andre låsemekanismer, de aller første var basert på Winchester/Browning bøylerepeter mekanismer og jeg tror det finnes noen med Luger-aktig ”knebøy” låsing. Gasstrykket brukes uten unntak for å åpne mekanismen (*), låsing skjer automatisk ved at rekylfjæra skyver mekanismen i lås igjen. Jeg vil primært se på selve gassdriften, og bare i liten grad diskutere låsingen av sluttstykket. En gassdrevet mekanisme er altså i prinsippet en automatisert variant av en eller annen våpenmekanisme som ville ha fungert helt fint som manuelt repetert våpen, dersom man sjaltet ut gassdriften. Moderne utgaver kan enkelt brukes som manuell rett-trekker dersom gassmekanismen er tett eller ikke fungerer, og det finnes til og med fabrikkbygde utgaver med tett gassport for markeder som California hvor ”evil black assault rifles” er forbudt. Hvordan gassen ledes ut for å drive mekanismen: Vi bør vel gå tilbake til begynnelsen for å få best mulig innblikk. Den første kjente gassdrevne mekanismen ble, som så mye annet, oppfunnet av geniet John Moses Browning. Visstnok skal han ha lekt seg med å tre en trekloss med hull for kula inn på munningen av ei Winchester-rifle, og oppdaget at munningsblåsten kastet treklossen langt av gårde selv om ikke kula var borti klossen. Noe lignende skjer lett med lyddempere som ikke er festet skikkelig. Browning kunne jo ikke la være å eksperimentere når han hadde oppdaget et slikt fenomen, så han lagde et system med vippearmer og fjærer festet til bøylemekanismen på Winchesteren. En vinklet stålplate foran munningen, festet til en vippearm og forsynt med hull for kula, ble vippet nedover av munningsblåsten og drev mekanismen. Verdens første gassdrevne maskingevær var født- en Winchester bøylerepeter med svartkruttpatroner og et Reodor Felgen-aktig arrangement av hengsler og stålfjærer! Herligheten veide visstnok rundt 6 kilo, og var neppe spesielt praktisk i bruk med høy skuddtakt og lite rørmagasin. Det tok ikke lang tid før systemet var forbedret og utviklet til noe med mer militært tilsnitt, og i stedet for å bruke munningsblåsten boret man et hull under pipa. Vippearmen under pipa ble beholdt, nå med et kort stempel som passet inn i et hull i gassblokka. Vi nærmer oss nå den moderne gassmekanismen, bortsett fra at stempelet og ”sylinderen” står 90 grader på pipa i stedet for å bevege seg parallelt med pipa. Brownings forbedrede, gassdrevne mitraljøse ble produsert som Colt modell 1895, populært kalt ”potato digger”. Kallenavnet fikk den på grunn av vippearmen, som hadde det med å grave seg en grøft i jorda under løpet dersom våpenet var montert for lavt. Det geniale med Brownings design er at kruttslammet fra gassmekanismen blåser rett ut av våpenet, og på grunn av at det ikke er noen vinkel i gasskanalen er det enkelt å rengjøre gassystemet. Dermed var dette våpenet driftssikkert med datidens svartkrutt og blykuler, ammunisjonstyper som er fy-fy i mer moderne og fintfølende systemer. Senere har både Browning og andre konstruert et utall gassdrevne mekanismer, fellestrekket for alle moderne varianter er at de bevegelige delene går frem og tilbake parallelt med løpsaksen i stedet for å vippe og stikke ut i alle retninger. Moderne gassdrevne våpen har en gassport i pipa, men noen tidlige utgaver brukte i stedet en ”gas trap” som fanget opp munningsblåsten og ledet den bakover slik at trykket kunne drive et stempel. En ”gas trap” er i prinsippet noe lignende en liten lyddemper, med baffler som fanger opp munningsblåsten og får den til å skifte retning. Danske Søren Bang (passende navn, forresten ) har fått æren for å finne opp en variant av gassfella, men systemet fikk liten utbredelse. Bangs gassfelle ble brukt av tyskerne på noen eksperimentelle halvautorifler (G41 M og W) under krigen. De aller første utgavene av M1 Garand hadde også en slags ”gas trap” foran munningen i stedet for gassport, systemet har også blitt brukt i andre våpen men var vanskelig å holde rent og var regnet som lite driftssikkert i felt. ”Gas trap” Garand rifler ble senere ombygget til å bruke gassport, så originale utgaver er sjeldne. Det finnes i dag børsemakere som bygger dem tilbake igjen, og med moderne krutt og korrosjonsfrie tennhetter fungerer det nok greit. I dag er det gassport i pipa som er enerådende. Eldre gassdrevne våpentyper har ofte en justeringsmulighet for å endre størrelsen på gassporten, slik at man kan stille inn mekanismen avhengig av hvilken ammunisjonstype man bruker. De fleste moderne systemer er selvjusterende og skal fungere med det aller meste av tilgjengelig ammunisjon i det aktuelle kaliberet. Det vanligste unntaket er hagler, som ofte må kunne justeres fordi det er stor forskjell på gasstrykket fra lett lerdueammo og tunge jaktladninger. Med unntak av Brownings ”potato digger” med vippearm, så har alle våpen med gassport en 90 graders vinkel i kanalen inni gassblokka for å lede gassen bakover inn i mekanismen. Dette gjør det i praksis umulig å bruke umantlede blykuler, fordi gasskanalen fylles med bly og er umulig å stake opp på grunn av vinkelen. Bortsett fra dette er det forbausende få problemer forbundet med å ha et lite hull i løpsveggen. Dersom stålet er litt mykt og trykket høyt kan porten over tid slites og få større diameter slik at den slipper mer og mer gass inn i mekanismen; justeringsmulighet er da en fordel. Hva skjer med gassen etterpå? Noen mekanismer slipper ut den overflødige gassen fra sylinderen gjennom egne hull og ventiler, andre (som M1 Carbine) ”pumper” gassen tilbake til løpet igjen da de ikke har noen andre åpninger i gasssystemet. Når det er ventiler for å slippe ut gassen så åpnes de som regel av at stempelet passerer åpninger i sylinderveggen, omtrent som eksosventilene på en totaktsmotor. Hva gassen egentlig driver, og hvordan: Stempeldrevne gassmekanismer er det mest vanlige, og var blant de første som ble oppfunnet. Gassen ledes fra gassporten til en sylinder, hvor den presser et stempel bakover. Sylinderen sitter vanligvis like bak gassporten, og er ofte maskinert i ett stykke med gassblokka (Gassblokka er den ”klumpen” med stål som sitter rundt pipa over gassporten. Forsiktet er ofte montert oppå gassblokka). ”Long stroke” stempel: Langt stempelslag må ikke forveksles med lang stempelbevegelse; mange våpen har stempler som er fast i sluttstykkebæreren og beveger seg langt, men på de aller fleste moderne design blir stempelet bare drevet av gasstrykket i en liten del av den totale vandringen. I et våpen med langt stempelslag blir derimot stempelet presset bakover av gasstrykket i en stor del av bevegelsen, mye lengre enn diameteren på stempelet. For at ikke dette skal gi alt for stor kraft og skade mekanismen, er gassporten plassert helt framme ved munningen og den har liten åpning. ”Long stroke” gassmekanismer bruker altså lavt gasstrykk over langt stempelslag og relativt lang tid for å gi passelig kraft til å drive mekanismen. De er oftest justert til å bare så vidt drive ladebevegelsen, og er ofte følsomme for endringer i trykk-kurven. Eksempelvis tåler ikke en M1 Garand moderne jaktammo med tunge kuler og langsomtbrennende krutt, da dette gir alt for høyt trykk framme ved gassporten. Et annet problem med slike mekanismer er at man må ha lange og tunge ”operating rods”, overføringsstag som fører kraften fra stempelet som sitter helt framme ved munningen og bakover til sluttstykkebæreren. Lange og tunge bevegelige deler er ikke heldig for presisjonen, og gjør våpenet unødig tungt og dyrt. Dersom man skulle komme til å skyte moderne jaktammo i en Garand så er det ofte ”op rod” som bøyes da den ikke tåler kraften; lange stag er altså en svakhet. ”Short stroke” stempel: Så vidt jeg vet brukes dette i alle moderne gassdrevne våpen med stempelmekanisme (alle konstruert etter andre verdenskrig, tror jeg). Stempelet kan godt være festet i sluttstykkebæreren og ha lang bevegelse (som i AK-47), men det drives bare av kruttgassen den første centimeteren eller så og fortsetter videre på grunn av sluttstykkebærerens massefart. Noen systemer lukker gassporten når stempelet har beveget seg en viss lengde, andre åpner en eller flere ventiler slik at gasstrykket slippes ut når stempelet har beveget seg litt. Khalashnikovs berømte mekanisme har for eksempel noen langsgående spor og/eller hull boret i bakre del av sylinderveggen (det er flere varianter av Khalashnikov; de jeg har hatt fingrene i hadde spor i tillegg til hull), slik at gasstrykket lekker forbi stempelet bakover og ut gjennom hullene når stempelet har bevegd seg langt nok til å eksponere disse sporene. Mekanismer med kort stempelslag bruker relativt høyt gasstrykk over kort tid og kort vandring for å oppnå tilstrekkelig kraft; de kutter så ”kraftbruken” før det kan oppstå skade på mekanismen. De har som oftest gassporten plassert lengre bak på pipa enn våpen med ”long stroke”, gjerne omtrent midt på. De mest moderne systemene (som H&K 416, nylig innkjøpt av det Norske forsvaret) er i prinsippet like Khalashnikov, men har stempelet separat fra sluttstykkebæreren. Stempelet stanser her sin bakoverbevegelse raskt, og kraften overføres til sluttstykkebæreren av en tynn og lett stålstang. Dette gjør det mulig å ha lette bevegelige deler, med lett våpen og reduserte vibrasjoner som resultat. Sluttstykkebæreren fortsetter bakover under egen massefart, mens stempelet og stempelstanga blir igjen og returnerer framover under kraft fra en egen, liten fjær. Dette isolerer også varmen i stempelet fra sluttstykkebæreren; Khalashnikov bruker et langt og tynt parti på stempelets integrerte stempelstang for å redusere varmeoverføringen men får ikke eliminert den helt. Den store fordelen med stempeldrift er at mye av varmen og kruttslammet blir sluppet ut ved gassylinderen, i stedet for å ledes bakover inn til sluttstykket. Noen slike mekanismer er blitt nærmest myteomspunnet berømte for sin evne til å fungere uansett hvor mange skudd man skyter uten puss; en H&K 416 skal visstnok kunne skyte over 20000 skudd (!) uten puss, uten at kruttslam i mekanismen blir noe problem. Jeg har selv skutt med en G36 som har samme type gassdrift, og etter 1000 skudd var sluttstykket fremdeles reint med en anelse originalt, gjennomsiktig grønt lagringsfett på. Jeg overdriver ikke her: mekanismen var rein innvendig, med unntak av noen få uforbrente kruttkorn og ørsmå spor av messing på de delene som hadde vært i kontakt med patroner. Ulempen er at man ofte må ha flere bevegelige deler enn for den neste typen vi skal se på. ”Direct impingement”: Noen gassdrevne våpen sies å ikke ha noe stempel, kruttgassen virker direkte på sluttstykket og/eller sluttstykkebæreren. Det mest kjente våpenet med slik ”direct impingement” er M16 og dens sivile halvbror AR15. Svenske Ljungmann AG42 hadde et lignende system, men med en annen type låsing. Jeg har aldri sett innsiden av en AG42, og vil derfor ikke forsøke meg på noen detaljert forklaring av denne. I AR15 systemet ledes kruttgassen fra gassporten bakover inn i låskassa gjennom et langt, tynt stålrør. Enden på dette stålrøret havner inni en del kalt ”gas key” som er festet på sluttstykkebæreren, og som går utenpå bakre del av gassrøret når sluttstykket er låst i fremre stilling. ”Gassnøkkelen” er simpelthen et slags vinklet stålrør med flens, som leder gassen videre inn i sluttstykkebæreren og ned til et hulrom hvor sluttstykkehodet sitter. Her slippes gassen ut bak sluttstykkehodet, slik at den forsøker å presse sluttstykkehodet framover og sluttstykkebæreren bakover. Sluttstykkehodet er forsynt med stempelringer for å tette mot veggene i hullet i sluttstykkebæreren, så en AR15 har i realiteten et stempel og en sylinder. De heter bare noe annet, og gjør andre oppgaver i tillegg! Sluttstykkehodet kan jo ikke bevege seg lenger fram, så trykket presser sluttstykkebæreren bakover inntil et lite hull i siden av sluttstykkebæreren eksponeres når det passerer ringene på sluttstykkehodet. Gassen slippes så ut gjennom dette hullet, som munner ut gjennom utkasteråpningen på låskassa. Omtrent samtidig har gassnøkkelen gått så langt bak at den går klar av gassrøret, og gjenværende trykk i røret slippes ut i låskassa uten å drive noen ting. Sluttstykkebæreren har nå fått tilstrekkelig massefart til å fortsette ladebevegelsen på egenhånd. Sluttstykkehodet med låseklakker roteres av en slags kam-utfresning i sluttstykkebæreren, slik at det er låst når skuddet avfyres og låser opp når sluttstykkebæreren har beveget seg litt bakover. En av fordelene med direkte gassdrift (muligens den eneste fordelen?) er at man slipper unna med færre deler, og dermed et noe billigere våpen. Ulempene er relativt mange. Det tynne, lange gassrøret kan være vanskelig å holde reint. Med moderne rustfritt stål i røret og rentbrennende krutt skal røret ikke behøve å pusses innvendig, men det vanligste problemet som krever børsemakerarbeid på militære M16 varianter er visstnok at folk har prøvd å pusse gassrøret med piperenser og har satt fast piperenseren. Et annet problem spesielt for M16/AR15 er at gassnøkkelen er skrudd fast i sluttstykkebæreren og kan finne på å løsne, slik at gassen lekker ut mellom gassnøkkel og sluttstykkebærer i stedet for å drive mekanismen. Skruene skal være nitet fast, men kan løsne litt likevel. Dersom en AR begynner å trøble er gassnøkkelen det første jeg ville ha sjekket, sitter den lealaust på sluttstykkebæreren? Det andre jeg ville ha sjekket er stempelringene på sluttstykket. Disse har noen små gliper som ikke må være linet opp med hverandre, ellers lekker gassen forbi. Sistnevnte problem finnes det noen ”sømløse” ringer å få kjøpt for å kurere for godt. I tillegg blåser jo gassen mye kruttslam og varme bakover inn i låskassa, slik at våpenet ”eter og driter på samme sted”. Sluttstykket blir raskere varmt enn på stempeldrevne våpen, og det hoper seg opp med kruttslam inni våpenet. Dette er nok ikke noe reelt problem i de fleste situasjoner, men hvis man ikke får pusset (eller ikke gidder å pusse) etter hver 500 skudd så kan man fort få forkilinger. Avdelinger som skyter mye full auto har også rapportert om mye brekkasje på de bevegelige delene pga varmgang, sammenlignet med stempeldrevne våpen. For en konkurranseskytter er nok disse problemene helt irrelevante; ingen sivilister behøver et våpen som kan gå 20000 skudd uten puss uten forkiling. Gass-assisterte mekanismer: Dette kalles ofte også ”gas boosted”, og beskriver våpen som drives både av rekylkraft og gasstrykk. Dette er svært uvanlig på sivile våpen, men er relativt vanlig på beltematede mitraljøser og maskingeværer som behøver litt ekstra kraft for å få riktig skuddtakt og/eller for å kunne trekke et tungt ammobelte uten å få forkilinger. Slike våpen blir vanligvis i militær nomenklatur kalt rekyldrevne, men har altså en slags kombinert drift. I tillegg brukes en variant av prinsippet på noen lyddempede automatpistoler. På mitraljøser er den vanligste måten å få ”drivhjelp” av gasstrykket å fange opp munningsblåsten i en form for ”gas trap”, vanligvis integrert i flammedemperen, og bruke trykket til å presse pipa bakover. Pipa skal jo rekylere allikevel, og brukes derfor som en slags kombinert stempel og stempelstang. For oss nordmenn er det mest kjente eksempelet MG-3. Flammedemperen har et bakre kammer, som fremre pipeleie passer inn i som et stempel. Det er en rad med huller rundt siden av dette kammeret, og når fremre pipeleie er i fremre stilling tetter det for disse hullene. I det kula passerer framover ut av munningen og mot åpningen foran i flammedemperen, slipper det ut kruttgass under høyt trykk forbi kula. Kula tetter delvis mot ”kulehullet” i flammedemperen et lite øyeblikk, og kruttgassen blir i tillegg turbulent slik at den bruker noe tid på å slippe ut framover. Trykket bygges dermed opp inne i flammedemperen, og presser mot fremre pipeleie slik at pipa trykkes bakover. Når pipeleiet har beveget seg litt bakover åpner det for hullene i siden av flammedemperen, så trykket slippes raskt ut og pipa kan gå framover igjen. Et tilnærmet identisk system brukes på gamle Vickers og Maxim mitraljøser. Når man skal skyte med ”rødfis” løsammunisjon i MG-3 brukes en ”rekylforsterker”, som simpelthen er en flammedemper som er tett i front. Våpenet drives da utelukkende av gasstrykk, som bygges opp i rekylforsterkeren og presser pipeleiet bakover. Et spesialtilfelle, som mange nordmenn har vært borti, er rekylforsterkersatsen til 12,7mm Browning mitraljøse. Dette våpenet er konstruert for rekyldrift (av den samme J.M. Browning som fant opp det første gassdrevne våpenet), men når man skal skyte kortholds ”blåplast” eller løs ”rødplast” er det lite eller ingen rekylkraft å hente. Da setter man på en spesiell pipe som har en flens og noen gassporter rett foran overrøret, samt en stor koppformet gassylinder som går utenpå pipa og skrus fast i overrøret. Flensen på pipa fungerer da som stempel inni den store sylinderen. I det blåplast-kula passerer portene i pipa slipper gassen ut foran flensen på pipa, inni gass”koppen”. Trykket presser flensen (og dermed hele pipa) bakover, inntil flensen har beveget seg langt nok til å eksponere noen hull i veggene på koppen. Trykket slippes da ut til siden, og ladebevegelsen fortsetter under massefarten til pipe, låseramme og sluttstykke. Ved blåplastskyting er altså 12,7’en bygget om til gass-assistert drift. Skal man skyte rødplast må man i tilegg skru en propp-aktig ”rekylforsterker” inn i munningen, våpenet er da rent gassdrevet. Den siste varianten av gass-assistert drift er kanskje den sivile skyttere har størst sjanse for å stifte bekjentskap med. Når man setter en tung lyddemper på en rekyldrevet pistol, blir ofte rekylen dempet så mye at våpenet ikke fungerer. Man må ta ladegrep for hvert skudd. Løsningen er en spesiell type lyddemper med innebygget rekylforsterker; B&T Impulse dempere er vel de mest kjente med dette systemet. Rekylforsterkeren fungerer ved at munningsblåsten fanges opp i demperen, og trykket virker på en teleskoperende del av demperen som i prinsippet er et stempel og en sylinder. I motsetning til flammedemperen på en MG-3 sitter ikke lyddemperen fast i ramma på våpenet, men lyddemperen har nok masse og treghet til at gasstrykket likevel får noe å arbeide mot. Kraft er som kjent lik motkraft, så trykket forsøker å presse lyddemperen framover og pipa bakover. Resultatet er gass-assistert rekyldrift. Spørsmål og kommentarer? * ”Gas delayed blowback”, som på H&K P7, er bare gass-bremset og har ikke mekanisk låsing av sluttstykket. Disse våpnene faller utenfor min definisjon av gass-drevet, og ble diskutert i posten om rekyldrevne og masselåste våpen.

Det finnes flere baner som er godkjent for "skyting i retning så i lendet, mot vollen" uten et ord om kaliberbegrensning eller våpentyper. Men det stemmer nok at de fleste (alle?) DFS baner har en setning i baneinstruksen om at skyting med 12,7mm er forbudt. Dette fordi DFS samarbeider med forsvaret, slik at det er stor sjanse for at noen HV-folk tropper opp på banen med en antimateriellrifle og eksplosive/brannstiftende prosjektiler. Mitt tips er å prøve baner eid og driftet av NJFF eller andre forbund, ikke DFS.

For å komme litt mer tilbake til topic: Så langt jeg har kunnet finne ut, er D200 og D300 i stand til å gi lysmåling og fokushjelp med "gamle" objektiver uten mikroprosessor. Setter du et slikt objektiv på en D40/60/70/80 kan du alltids ta bilder, men du har kun mattskiva å fokusere på, og du må eksponere manuelt med ekstern lysmåling. PS: Dette er fordelen med Nikon framfor Canon: Bajonetten til Nikon har vært den samme siden Nikon F kom på femtitallet, mens Canon har byttet bajonett minst en gang. Ergo kan man sette så å så ethvert stykke Nikonglass på så å si ethvert Nikonhus Mens fordelen med Canon er at alle nyere Canon dSLR gir automatisk lysmåling og eksponeringskontroll uansett om det er elektronikk i linsa eller ikke. Jeg har faktisk tatt bilder med et hjemmelaget "pin hole" objektiv på mitt 400D og automatisk eksponeringstid, med greit resultat. Har også brukt gammel manuell Nikon optikk på Canon kamera vha adapter ringer, det funket helt fint med lysmålingen i kameraet. Canon kameraer måler det lyset som kommer inn i kamerahuset og justerer lukkertid deretter, selv om kameraet ikke "vet" at det er en linse der en gang. Det finnes billige tredjeparts adaptere å få kjøpt så du kan montere nesten hva som helst på et Canon EOS kamerahus; adapteret behøver bare å være lystett og holde linsa på riktig plass i forhold til sensoren så virker det. Jeg har til og med i nødsfall brukt et par meter svart tape, en gammel filmboks og et oppboret støvdeksel som improvisert adapter for å koble et 400D kamerahus til et mikroskop og ta bilder med ekstrem makroforstørrelse. Bare å vri hjulet over på "AV" og trykke i vei, så ble det bra bilder.

Nå har jeg fått skutt en del, men er ikke blitt så mye klokere Har fått til ladninger i akseptabel hastighet med 350 grains Hornady og 400 grs Speer som begge skal være greie jaktkuler, men jeg får enda ikke skutt presist nok til å tørre å jakte med våpenet. Jeg fikk til en brukbar samling med 350 grains Hornady, men skyter veldig ujevnt med denne rifla . Har en stygg tendens til å spre i høyde på 100 meter, men ikke på 50. Hastighetene var ganske jevne, så dette skyldes nok først og fremst at jeg sliter med å holde det tykke perlekornet likt på skiva fra skudd til skudd. Jeg pleier å skyte greit med jernsikter, men disse siktene likte jeg ikke. Kornet dekker svært mye av skiva, og det er vanskelig å se akkurat hvor toppen av rundingen er. Det funket litt bedre å skyte inn slik at jeg treffer midt i kornet i stedet for oppå det, men da dekker jo kornet blinken så det er vanskelig å sentrere skikkelig. Spesielt i høyde, da en bare ser den øvre delen av skiva langt over treffpunktet. Det hjelper heller ikke at baksiktet har en slakk V-form med U-formet skur i bunn, det er svært vanskelig for meg å se om kornet er plassert rett i høyde i forhold til skuret, uten å hele tiden måtte fokusere bak på skuret og fram igjen. Hadde baksiktet vært plant oppå med et enkelt, rett skur og rett stolpekorn, så hadde det vært mye bedre. Ikke at det er noe fundamentalt galt med perlekorn siktet slik det er; det er utmerket til raske skudd på kloss hold, men for meg blir det sjansespill å skulle forsøke å skyte opp (eller skyte på noe levende) på 100 meter slik siktene er satt opp i dag. Plan A: Bytte korn til rett stolpe, og enten bytte hele baksiktet (ghost ring?) eller lage til et nytt sikteblad (det er festet inn et "innerskur" med en skrue, ser det ut til). Plan B: Kjøpe, lage eller på annen måte anskaffe montasje for et eller annet lett optisk sikte (docter?), slik at det festes i svalehalesporet for det originale baksiktet. Mindre elegant, men sikkert mye enklere å skyte med og det bør gå an å feste det uten varige endringer på våpenet. Plan C: Bore og tappe enten låskassa eller sluttstykket for montering av dioptersikte.

Foreløpig status er at fabrikkammo med 300 grains kuler ga håpløst dårlig presisjon, muligens fordi pipa er litt slitt og riflingen svært grunn. Spredningen var så ille at jeg ikke forsøkte å ta prøven med denne ammoen en gang, jeg pleier å merke når jeg napper eller gjør andre feil men her var det uforklarlige slengere i tillegg. 460 grains Performance Cast blykuler samlet mye bedre, men jeg har ikke fått skutt nok med rifla enda til å trekke noen bastante konklusjoner. Jeg tipper riflene får bedre tak i kuler med lang bæreflate og moderat hastighet, enn i korte og lynraske kuler. Skal prøve noen 350 grains Hornady og 400 grains Speer, samt jobbe meg oppover mot akseptabel hastighet med 460 grains bly. Så får vi se hvordan det går...

På 100 meter DFS skive, med rifle i .308. Nato gikk i nedre kant av svarten, Norma Nosler gikk i senter. Satte så på demperen; da gikk nato helt nede i område 2-3 og Nosleren lavt i svarten. Alle var sentrert i side, bare høydeforskjell. Fikk nå skrudd meg inn med demper og jaktammo, natoen er bare for trening alikevel

Strengt tatt er det jo en G98/40, altså den varianten ungarerne lagde på kontrakt for tyskerne og ikke den varianten som var til ungarerne selv.

Har kjøpt inn en boks 135, skal bli moro å få eksperimentert litt med dette kaliberet. Nå kommer visst diesettet i dag, posten hadde lagt en lapp i postkassa mi på lørdag om at pakken kunne hentes på nærmeste postkontor etter kl 1600- men "nærmeste postkontor" er en butikk som stenger kl 1400 på lørdager så de funket ikke helt...

Det er helt sikkert forskjell, og jeg skal ikke være bombastisk før jeg har prøveskutt og kronografert grundig. Men hvis vi antar at ladedata fra Ladeboken 6 er til å stole på, samt at BC-verdier i PCB er noenlunde korrekte, så er forskjellen ganske minimal i de hastigheter man får i langt løp og innenfor trykkbegrensningen. I følge Ladeboken skal "startladningen" brukes som maksladning i i alt annet enn Ruger nr 1 og 3. Da skal det i mitt våpen gå å lade en 405 grains kule til 1800 fps, eller en 300 grains til 2000 fps. Ved 1800 fps blir kulebanen "litt" flatere enn ved dine 1250 En .454 jobber vel med mye høyere trykk så forskjellen i ytelse med tunge og lette kuler blir kanskje litt større? I følge PCB er det mindre enn en cm forskjell i de to kulebanene ut til 120 meter, forutsatt at de BC verdiene som ligger inne i PCB er til å stole på. Forskjellen blir større hvis vi bruker beregnet BC ut ifra den kulebanetabellen som står på pakka med Federal fabrikkammo, men dette er en mistenkelig høy BC som jeg ikke tror helt på. Mistenker at Federal har trikset litt med tallene, i forvissning om at ingen kronograferer på 300 yards uansett. Videre har den tyngste kula mere anslagsenergi på alle hold. Den tyngste kula har bedre BC, og holder bedre på fart og energi på lengre hold. Omkring 230 meter har den lette kula mistet så mye fart at de har samme hastighet, forbi dette går 405 grs kula fortest. Nå vil jeg ikke skyte på 230 meter uansett, men slikt er interressant å synse om Takker for nyttige innspill!

Jeg har vurdert ghost ring, kan godt hende det blir en slik variant etter hvert. Foreløpig er synet godt nok til å bruke skur og korn, så lenge jeg ikke blir for optimistisk med avstandsbedømmelsen. Winchester modell 71, som var en 1886-variant med nytt navn, kunne i sin tid leveres med en snedig liten jaktdiopter montert på sluttstykket. Dette var en robust og enkel løsning som ga maksimal sikteradius uten å bruke tangesikte. Jeg kunne godt ha tenkt meg en slik diopter, men da må det bores og freses i sluttstykket på et klassisk våpen og det vet jeg ikke om jeg er helt komfortabel med. I tillegg er jo dette en takedown-variant, og da bør vel siktene stå på løpet så man ikke får treffpunktforandringer. Dere som har ghost ring, hvor langt fra øyet kan sikteringen stå? Vil det fungere å ha den bakerst på løpet, samme sted som skuret tradisjonelt står?

Joda, litt flatere går det nok med 300-grains kule i høy hastighet- men disse lette kulene mister fart raskt, så det blir vel ikke all verdens forskjell på andre siden av 100 meter? Og innenfor 100 meter blir det flatt nok til å treffe lungene på dyret uansett. Det er for meg uaktuelt å bruke bøylerifla på lange hold, skal jeg jakte på bøen så tar jeg .308'en. Tanken min er å bruke .45-70 til jakt i tett skog, som det er flust av på Vestlandet. Da er det nokså urealistisk med skuddhold over 100 meter, og ballistikk ut over dette blir dermed irrelevant. Jeg har lekt litt med PCB, og det ser ut til at jeg kan ha brukbar "point blank range" litt forbi 100 meter også med middels tunge kuler, uten å måtte sprenglade til astronomiske hastigheter. Denne rifla har ingen praktisk mulighet for kikkertmontasje (det måtte være en slags scout-aktig variant festet på løpet i så fall), og dette begrenser den praktiske skuddvidden såpass at jeg nok ikke vil tørre å trekke av på mer enn kanskje 80 meter. Skulle jeg få se hjorten på lengre hold, så får det heller bare være; enten må jeg komme meg nærmere, eller så blir det ingen steik Ellers så ser det ut til att dette kaliberet må være meget anvendelig og allsidig, i ei rifle som tåler litt mere trykk enn en "trap door". Min 1886 er ny nok til å ha forholdsvis moderne stål i løpet, og skal visstnok tåle ladninger opp mot 42000 PSI kammertrykk. Jeg har dermed slingringsmonn nok til å kunne velge ladninger fra nest øverste hylle, og med riktig kule duger vel det på omtrent alt landlevende vilt hvis sjansen skulle by seg

Eh... Mulig jeg har misforstått, men er ikke SD (tverrsnittbelastning) kraft per areal, eller for kuler i samme hastighet, masse per frontareal? I så fall vil to kuler med samme vekt og diameter ha samme SD, selv om den ene kula er lengre enn den andre. For kuler av samme materiale vil jo lange kuler ha høyere SD, men det er en funksjon av masse og ikke egentlig av lengre. Eller tar jeg helt feil nå? For øvrig er jeg enig i at det er litt meningsløst å skyte lette kuler i en .45-70, når kalibret er så godt egnet til å lobbe tunge, dypt penetrerende kuler i moderat hastighet i stedet.

Jeg har nylig blitt den lykkelige eier av en Winchester 1886 takedown i kaliber .45-70 (det vil si, posten somler så jeg har ikke fått den enda- men blålappen er kommet, så da er nok rifla like rundt hjørnet). Vidunderet skal selvsagt prøves på jakt, men da må jeg ha noe ammunisjon som duger. Det blir i første omgang hjortejakt så jeg trenger ikke premiumkuler som kan penetrere fem bøfler på rad, men det må være noe som holder storviltkravet og som ikke rives i fillebiter ved anslag. Diesett og diverse kuler er bestilt, men har ikke kommet fram enda. Planen var å bruke fabrikkammo på årets jakt, da jeg neppe får tid til å utvikle en pålitelig ladning før sesongen starter. Ekspeditøren i den lokale våpensjappa påsto at han hadde fire typer ammo inne, to av dem med moderne storviltkuler. Den ene skulle være disse nye Hornady-greiene med aerodynamisk plastspiss. Ved nærmere ettersyn viste det seg at de to antatt beste ladningene ikke var i .45-70, men .450 Marlin. Da satt han igjen med to typer ammo: Remington "Express Rifle" med 300 grs "semi-jacketed hollow point" (skummelt utseende gul/grønn pakke uten noen som helst opplysninger om utgangshastighet eller ballistiske egenskaper), og Federal "Power Shok" med 300 grs Speer "Hot-Cor" blyspiss. Denne pakken er i alle fall merket med nok hastighets- og kulebane- informasjon til at jeg kunne regne ut at den holder storviltkravet. Dette forutsetter dog at dataene ikke bare er oppfunnet av markedsføringsavdelingen, og i så fall har disse flatnesede kulene mye bedre BC enn jeg ville antatt. Jeg kjøpte en pakke av hver sort, og satser på å bruke den som viser seg å gå best. Først da jeg kom hjem åpnet jeg pakkene for å se nærmere på patronene. Jeg oppdaget da at Remington- patronene er synlig vindskjeve, med skjevt satte kuler og stygg, høyst variabel krymp. Jeg skyter ikke BR og bryr meg ikke om littegrann kast, men jeg liker ikke patroner som er så skjeve at man ser kast med det blotte øye og som i tillegg har synlige deformasjoner i hylsa etter kuleisettingen. Hylsa har krymp både i krymperilla og rett under kula, antakelig for å hindre at kula trykkes inn i hylsa under rekyl. Kulene har en diger åpning i front, som går ned halve kulelengden omtrent. Jeg ble veldig skeptisk til disse- det kan godt hende de går bra nok, men de ser ikke gode ut. Den dype og vide hullspissen får meg til å tro at disse ekspanderer svært fort, og det er jo ikke varmintkule jeg vil ha. Litt googling måtte til for å finne en utgangshastighet for ladningen; en amerikansk våpenskribent hadde klokket den til over 2000 fps ut av en 1886. Dette tyder på at den vil holde kravet, men jeg finner ingenting om BC på kula. Stor hullspiss i slik fart høres ikke smart ut, kan fort bli "granat" og dårlig dybdevirkning. Federal-ammoen så mere tillitsvekkende ut, rette og fine hylser uten synlige skjevheter. Stor eksponert blyspiss med en liten hullspiss i midten, bare noen millimeter dyp. I følge det som står på pakken skal disse kulene være optimalisert for "medium game" som tynnhudete antiloper, diverse arter "deer", og svartbjørn. Produsenten anbefaler dem ikke for tykkhudet "big game" som elg og brunbjørn. Dette høres forsåvidt helt riktig ut- norsk hjort er vel midt i kategorien "medium game". Det jeg er usikker på er dybdevirkningen hvis det skulle bli behov for skudd i uvanlig vinkel, ved eventuelt annetskudd på skadet vilt for eksempel. Ei 300 grs kule i så grovt kaliber har dårlig tverrsnittbelastning, jeg skulle gjerne hatt noe tyngre. Spørsmålet mitt er, finnes det jaktammo av dugandes kvalitet i .45-70 å få kjøpt noe sted? Helst på Vestlandet, så jeg slipper å reise land og strand rundt. Sekundært, finnes det gode jaktkuler å få tak i på kort varsel, så jeg rekker å utvikle en ladning? Noen som har ladedata som har gitt gode resultater på vilt?

Det høres helt greit ut, poenget mitt er ikke at sluttstykket absolutt må være ute av våpenet men at det skal være lett å se at våpenet ikke er ladd/skuddklart. Sluttstykket bak eller ut er OK, sluttstykke fram er fy-fy i mine øyne. Og for å etterleve dette blir jeg antakelig nødt til å spikke meg et "kammerflagg" eller noe slikt; jeg har nylig kjøpt en Winchester 1886, og den er det jo ikke så lett å ta ut sluttstykket eller låse sluttstykket i bakre stilling på. Hvis pipa peker opp, så faller nok ladearmen bak så sluttstykket går i lås. Man kan jo spenne ned hanen, men det blir ikke helt det samme...

Enig i mye av det du sier. Jeg har nettopp skutt opp, på en bane med relativt stor pågang av jegere i alle aldre og grader av erfaring. Det var mye rar våpenhåndtering gitt Hvis ikke jeg hadde sett at standplasslederne var _veldig_ nøye med å visitere alle våpen før noen fikk forlate standplass, så hadde jeg løpt min vei. Det var piper i alle retninger, med sluttstykke i lås og synlig spent tennstempel (kan lett se dette på mausere og slikt). Å snu seg rundt med rifla holdt horisontalt er så åpenbart feil at alle som eier ei rifle burde skjønne at man ikke gjør sånt i nærheten av andre mennesker. I alle fall ikke med sluttstykket i fremre stilling. Desverre var pågangen av folk som ville skyte og mengden åpenbare svikt i våpenhåndtering så stor at det ikke hadde blitt tid til annet, hvis alle forhold skulle blitt påpekt. Jeg regner med det var derfor standplasslederne konsentrerte seg om å være sikre på at det ikke var ammo i noen av de våpnene det ble viftet med, og fikk unnagjort skytingen effektivt slik at ikke det hopet seg opp med folk på banen. Samtidig la jeg merke til at drøyt halvparten av skytterne (meg selv inkludert) møtte på banen med sluttstykket i lomma, og bare hadde sluttstykket i våpenet den lille tiden vi faktisk skulle skyte. De som gikk rundt med våpen uten sluttstykke, holdt nesten uten unntak pipa i ufarlig retning hele tiden også. Dobbelt sikkerhet med andre ord- og det burde være en selvfølge! Desverre var det stort sett godt voksne folk som viftet med våpen i alle retninger, og jegere med 50 års erfaring er det nok ikke så lett å forandre vanene til. Jeg så få eller ingen ungdommer med hårreisende våpenbehandling, men gråsjeggete gubber derimot For å ta et lite moteksempel: Jeg har i uniformert sammenheng blitt vant til å skyte på en "hot range", hvor alle våpen alltid holdes ladd og man bærer ladd pistol i hylster eller ladd langvåpen i reim mens man går fram og klistrer. Dette med mannskaper som har høyst varierende erfaring med våpen, noen av dem svært uerfarne skyttere som jeg muligens ikke ville ha turt å ha med meg på rypejakt. Likevel føler jeg meg trygg i en slik setting, fordi standplassleders hovedfokus er på våpenbehandling og alle blir drillet i å gjøre ting på en bestemt måte slik at eventuelle avvik blir lett synlige. Dersom en skytter gjør en annen bevegelse enn de andre i rekka, så skiller han seg visuelt ut og blir umiddelbart veiledet i hvordan det egentlig skal gjøres. Ingen blir jaget vekk fra banen med mindre de aktivt går inn for å være farlige, men alle får nødvendig veiledning i sikkerhet primært og skyteteknikk sekundært. Jeg har sett folk som fra det sivile liv har mindre enn 100 skudds erfaring med kruttvåpen (enkelte har aldri tatt i et våpen før), som har lært seg korrekt og sikker våpenbehandling i løpet av en times effektiv trening og som etter dette er helt trygge å ha med seg på banen- også på en "hot range". Hva er det da som har sviktet, når mange har jaktet og skutt i 50 år uten noensinne å lære de grunnleggende ferdighetene innen våpensikkerhet?

"Parafin" kan være så mangt... Jeg gjorde den bommerten å forsøke å fyre med noe "luktfri" lampeolje en gang. Det ble riktignok minimalt med parafinlukt, men det var fordi alle de flyktige bestanddelene var destillert bort og luriumet hadde så høyt flammepunkt at det ikke lot seg bruke i en primus. Etter grundig forvarming med rødsprit funket det i et halvt minutt eller så, deretter ble brenneren for kald med store, gule flammer som resultat. Ny forvarming med to runder rødsprit, blå fine flammer i et halvt minutt, så gul sotende "flameout" igjen. Selv med plenty forvarming funket det ikke i mer enn noen sekunder om gangen; lampeolja produserte ikke nok varme til å fordampe seg selv. I nøden prøvde jeg white spirit i steden, og det funka som f... men luktet en del og var sikkert ikke sunt. Selv fargadiesel fungerte bedre enn den lampeolja de solgte på coop'en. Så, om multifuelbrenneren din ikke er i godlage- prøv et fuel som er litt mindre multi