Vargen

Vil ha, hvis prisen ikke blir stort over tusenlappen. 1200 er absolutt maks, mer gir jeg ikke for et knivblad da jeg allerede har kniver som er greie nok og strengt tatt ikke trengs å byttes ut.

Det er nok lurt- men det går absolutt an å jakte småvilt med "snille" ladninger i den bøylerifla du har, så lenge du klarer å beregne avstanden godt nok til å treffe. Jeg har jaktet litt med en .44-40 og svartkruttladninger, kråkene detter fint for denne

Eh...

En 1866 er vel ikke verdens sterkeste mekanisme, om den er laget av aldri så moderne materialer. Jeg ville holdt meg til cowboy-nivå på ladningene, da varer nok børsa mye lengre. Litt forsiktig økning kan nok gå, men "toggle-link" mekanismen overfører all rekylkraften på et ganske lite areal og er simpelthen ikke beregnet på mye trykk. Det eksploderer nok ikke, men økning av headspace og generell slark kan visstnok være et problem på disse hvis de skytes med for heit ammunisjon.

Atskilling, enkel tuning og sammensetting av Winchester 1886 Takedown

For en tid tilbake var det noen som postet en beskrivelse av hvordan man atskiller en Marlin. Dette synes jeg var et bra tiltak, vi skulle hatt flere slike poster slik at Kammeret etter hvert blir et oppslagsverk av rang. Jeg synes å huske flere tråder av typen ”hvordan får jeg ut sluttstykket på mævsern?” eller ”jeg får ikke i sluttstykket, noe bakpå der har vridd seg og nå passer det ikke”. Hvis flere kammerater kunne ha laget detaljerte beskrivelser av hvordan man tar fra hverandre og setter sammen vanlige og uvanlige våpen, så hadde slike spørsmål blitt enkle å besvare. Slik atskilling er ikke noe man gjør ofte, blir børsa lite brukt så holder det kanskje med en gang i tiåret. Hyppig bruk av skrujern har også en tendens til å slite på ting, uansett hvor forsiktig man er. Dermed er det gjerne lenge siden sist, eller man har kanskje aldri hatt våpenet i småbiter, og et oppslagsverk kan være kjekt å ha.

Jeg vil derfor etter beste evne forsøke å gi en detaljert beskrivelse av (nesten) fullstendig atskillelse og sammensetting av et våpen jeg tilfeldigvis skulle til å finpusse. Noen av bildene er dessverre litt uskarpe, og jeg ber dere overse en del dritt og gammelt fett. Våpenet ble jo atskilt for puss, så bildene ble tatt mens dritten enda var der. Videre ble bildene tatt i litt annen rekkefølge enn de blir presentert her, jeg poster dem i den rekkefølgen man har behov for å vite hvilke skruer etc jeg snakker om og ikke nødvendigvis i den rekkefølgen bildene ble tatt mens jeg tok fra hverandre våpenet. Jeg håper likevel at det blir forståelig.

Jeg har hentet informasjon om dette våpenet fra diverse nettfora, fra egen eksperimentering, og ikke minst fra boka ”Gunsmithing guns of the old west” av David R. Chicone. Boka gir meget detaljert informasjon om mange gamle våpentyper, men er dessverre litt overfladisk om 1886. Jeg har derfor måttet finne ut av mye selv, og kan ha gjort en del feil. Konstruktiv kritikk og tips mottas med takk!

Alle retninger er angitt i forhold til våpenet slik det holdes i skytestilling.

Før vi starter må vi ha litt utstyr, og et egnet sted å jobbe. Jeg dekte kjøkkenbordet med aviser og slikt, så ikke fruen skal ha noe å klage på og slik at ingen ting blir ripet opp unødig. Av verktøy trenger du diverse skrujern som passer EKSAKT til skruene. Til arbeid på gamle våpen pleier jeg å kjøpe noen rimelige bits som jeg sliper til de passer. Min rifle har litt småherpede skruer fra før, men det er ingen grunn til å gjøre dem enda styggere.

For å løsne et par av skruene er det en fordel å ha ett eller to skrujern som er bøyd 90 grader, eventuelt bits og en skiftenøkkel.

Videre trengs det en pinnedor og hammer til å drive ut splinter, og noen mindre pinnedorer hvis du skal drive ut splintene til avtrekker, utdrager og tennstempel. Jeg tar ikke sjansen på å drive ut akkurat disse splintene, men hvis noe er ødelagt så må man vel til med dor og slegge.

OBS: splinter skal drives ut fra venstre mot høyre, og inn igjen andre veien. Det samme gjelder kiler og siktemidler.

For å kunne sette sammen igjen er det en stor fordel å ha ei tang som ikke riper opp ting, ei nebbtang med kjeften dekt av et par lag krympestrømpe vil nok fungere. Det er også en fordel å ha en fiber- eller plasthammer til å slå inn splinter uten å skade stålet.

Her er børsa, litt brukspreget og med uoriginale sikter samt en stokk som Ola Gujord skal ha laget.

Dette er på mange måter en erketypisk John M. Browning- konstruksjon, med mye intrikat maskinering og med noen tilsynelatende enkle deler som samhandler på lite intuitive måter. Til tross for et høyt antall bevegelige deler er våpenet meget pålitelig, det er da også konstruert for jakt på farlig vilt i en tid hvor amerikanere nylig hadde oppdaget Afrika som jaktreisemål. Våpenet fantes originalt i en rekke gromkalibre som .45-90 og .50-110, i tillegg til de mer vanlige. Mitt er i velkjente .45-70, en patron som faktisk er i korteste laget for optimal mating i denne lange kassa. Ikke at det fusker, altså- jeg får bare matefeil hvis jeg holder våpenet opp ned og tar langsomt ladegrep. Med hurtige ladegrep virker det også opp ned, og med lengre patroner ser det ut til at selv langsomme ladegrep opp ned ikke ville gitt problemer.

1886-modellen ble også produsert i Europa under Browning- navnet, og ga opphav til Winchester/Browning 71 som er en lett modernisert utgave i kaliber .348 Winchester. I nyere tid har Miroku i Japan produsert kopier av 1886, som har blitt solgt under både Winchesters og Brownings merkenavn. Det finnes dermed våpen i alle aldre og tilstander, fra 1800-talls med dårlig stål i pipene til helt moderne utførelser med topp japansk metallurgi. Alle utgaver har visstnok låsekasse som skal tåle opp til ca 42000 psi kammertrykk fordi den godeste Browning la inn enorme sikkerhetsmarginer, men de eldste utgavene har dårlig pipestål og bør bare skytes med svartkrutt. Pipa er ganske tynn under kammeret, hvor det er en utfresning for å gi plass til magasinrøret. En bør derfor utvise forsiktighet med de eldste våpnene. Nyere våpen er såkalt ”light” eller ”extra light”, med tynnere vegger i låsekassa fordi mer moderne stål tillot tynnere gods for samme styrke. Mitt eksemplar er laget i 1905, og har ”nickel steel” pipe som skal tåle mantlede kuler og røyksvakt krutt på samme trykknivå som en Marlin.

Link til en ”exploded view”: http://www.rarewinchesters.com/images/Exploded%20Views/1886%20Exploded%20View.jpg

Vær obs på et det er noen unøyaktigheter i denne og en del andre ”eksploderte” tegninger av 1886, blant annet er delene til utkasteren tegnet inn i feil rekkefølge. Det refereres også til en skrue hvor det normalt er en splint som ligner på en skrue osv…

Det er også en del forskjellige varianter i omløp, spesielt er det forskjell på hvordan magasinrøret er festet på rifler, karabiner og takedown-versjoner. Videre er det noen små forskjeller mellom 1886 og 71, samt at moderne replicas (også de solgt under Winchester-navnet) har radikalt redesignet avtrekksmekanisme med hagle-aktig skyvesikring. Det aller meste skal likevel stemme, små forskjeller finner du nok ut av

Nok tørrprat, vi setter i gang:

Siden mitt våpen er en takedown, så passer det å starte med å ta av pipa. Det er viktig at man gjør dette mens sluttstykket er i bakre stilling, ellers vil utdrageren klemmes og kan skades (eller mer sannsynlig, utdrageren vil skade bakenden av pipa fordi utdrageren er herdet mens pipa er myk). Altså, ladearm ned. Vipp deretter ut takedown-hendelen, og bruk den til å skru ut magasinrøret noen omdreininger. For bare å ta av pipa er det ikke nødvendig å ta magasinet helt ut, men siden vi skal atskille i småbiter gjør vi det likevel. Skru så pipa løs fra låsekassa ved å vri 90 grader, og trekk pipa rett forover.

Vi kan fortsette med å atskille magasinet, det er nokså selvforklarende. Løsne skruene, og ta ut magasinpluggen. Pass på så ikke magasinfjæra spretter ut og bøyes.

Hvis du har en 1886 med fast løp, så kan magasinet være festet på flere måter. Nyere 1886’er samt 71 og noen replicas har røret gjenget inn på samme måte som takedown-utgaven, men kan i tillegg ha røret festet med splinter og/eller løpsbånd. Eldre utgaver har ikke gjenger på røret.

På eldre rifler, hvor røret går gjennom en eller flere ringer under pipa, må man først løsne skruen som holder endepluggen. Endepluggen har et skruespor i enden, som man bruker til å vri pluggen 90 grader så den løsner og kan tas ut sammen med fjær og tilbringer. Deretter må man drive ut en liten splint som sitter i den ringen som holder magasinet fast i pipa, denne ringen kan være skjult inne i forskjeftekappa så det lønner deg å ta løs denne først og se. Magasinet skal nå kunne trekkes rett ut framover.

På karabiner, hvor magasinet holdes fast av løpsbånd, må man først fjerne endeplugg med skrue samt fjær og tilbringer. Deretter skrus løpsbåndene løs, og magasinrøret trekkes av framover.

Når magasinrøret er helt ute og forskjeftekappa er klar av treverket, kan man på våpen med fast pipe løsne forskjeftet ved å vippe det ned i fremkant. På takedown-våpen er det litt mer komplisert. Forskjeftekappa og kilen som holder kappa til løpet må fjernes helt, og forskjeftet trekkes av rett framover. Vipper du for mye ned kan det brekke i bakkant, da en del av låsekasseforlengelsen går inni fortreet.

Så kan vi løsne kolben. Skru løs øvre og nedre tangeskrue, ikke rør de andre skruene enda. Nedre tangeskrue er en treskrue, så vær litt forsiktig når du senere skrur den på plass igjen. Trekk kolben rett bakover.

Løsne ladeportskruen, og ta ut ladeporten. Det er normalt ikke behov for å ta ladeporten løs fra ladeportbasen, de er festet sammen med en splint som eventuelt må drives ut. Ikke forsøk å tvinge ladeportfjæra løs, den kan ikke løsnes uten at ovennevnte splint er fjernet og porten løsnet fra basen. På mitt våpen har noen forsøkt å vippe ut fjæra med skrujern, og det ser ikke pent ut. Beveg mekanismen mens du ser inn i åpningen der ladeporten var, og legg merke til hvordan patronguiden styres av en utsparing i høyre låseklakk. Husk hvordan det ser ut til du skal sette det sammen igjen, her er det mulighet for feil da man kan få inn låseklakken uten at patronguiden er i utsparingen (på bildet som viser dette er jeg kommet litt lengre, jeg glemte å ta bildet på riktig punkt i rekkefølgen).

For å løsne slagfjæra må man først løsne strammeskruen, som sitter på undersiden av nedre tange. Det er mindre press på skruen hvis fjæra er helt slakk, i alle fall hvis skruen har blitt dratt hardt til. For å få den løs kan man derfor bli nødt til å holde ladearmen bare litt ned, mens man bruker et bøyd skrujern eller eventuelt en bits holdt i en skiftenøkkel eller lignende. Når skruen ikke lenger er i inngrep med fjæra, kan fjæra drives ut av hakket fra venstre mot høyre. Fjæras fremre ende løsner da fra hanens ”stigbøyle”, og faller ut.

Før vi skal ta ut hanen er det en fordel å løsne patronheisstopperen, hvis du kan få det til uten å ødelegge skruen. Jeg brukte en tilpasset bits som jeg skrudde rundt med en skiftenøkkel, man når ikke riktig til med et rett skrujern mens nedre tange er på plass. Det er ingen krise om du ikke løsner den enda, men stopperen legger press på patronheisen som holdes av haneskruen. Skruen er derfor lettere å få ut hvis patronheis-stopperen er fjernet først. Jeg husket ikke på dette, derfor er stopperen med på de fleste bildene.

Lukk mekanismen, og spenn ned hanen. Hold avtrekkeren inne mens du skrur ut haneskruen, så er det minst mulig press på den. Ta skruen ut, og trekk hanen ut oppover.

Når haneskruen er ute skal det gå an å trekke nedre tange løs rett bakover. Avtrekkeren er festet til tangen med en splint. Avtrekkerfjæra er festet med en skrue.

Nå er det på tide å fjerne patronheis-stopperen, hvis du ikke allerede har gjort det.

Med mekanismen åpen, driv ut splinten som holder låseklakkene fast i ladearmen. Den ser ut som en skrue, men er egentlig en slags fjærsplittpinne. Splinten drives ut fra den siden som ser ut som et skruehode, vanligvis fra venstre side men den kan ha blitt satt inn motsatt. Splinten sitter i ei hylse, ta ut denne også.

OBS: ”exploded view” tegningen angir at dette faktisk skal være en skrue og at hylsa skal ha skruespor på motsatt side slik at man må bruke to skrujern for å løsne dem. Det finnes nyere varianter med skrue, og noen med splint som låses av en delvis overlappende skrue. Er du usikker så se etter ”skruespor” på motsatt side også, og prøv å skru den løs før du bruker dor og slegge. Hvis det bare roterer uten å løsne, så er det en splint

Trekk låseklakkene ut nedover. OBS: hvis du ikke har tatt av ladeporten først, så vil høyre låseklakk sitte fast. Ikke bruk makt, bruk huet og følg anvisningene!

Ved å bevege på ladearmen, før sluttstykket så langt bakover at du ser splinten som holder ladearm og sluttstykke fast i hverandre. Driv splinten ut fra venstre mot høyre. Sluttstykket skal nå løsne og kan trekkes helt ut bakover, pass på å fange opp utkasteren med fjær og krage. Husk rekkefølgen på utkasterdelene, disse er feil inntegnet på ”exploded view”.

Trekk ladearmen og patronheisen ut nedover, legg merke til hvordan patronheis-kroken skal sitte mellom disse delene. Patronheis-kroken er ordentlig fiklete å få på plass igjen, spesielt hvis man ikke vet hvordan den skal være.

Skru løs patronstopper-skruen og patronguide-skruen, ta stopper og guide ut av låsekassa.

Enkel tuning, når vi først har våpenet fra hverandre:

Jeg tar ingen ansvar for hva som skjer hvis du mekker på egne våpen, ei heller for at det jeg skriver her er riktig.

Mitt våpen var slarkete i takedown-mekanismen, men heldigvis er det innebygd en justeringsmulighet som til en viss grad kan kompensere for slitasje. Innenfor forskjeftet, på låsekasseforlengelsen, sitter det tre skruer. Disse skruene er ikke gjennomgående, de sitter i blinde hull med tynn bunn. Når skruene strammes vil de bøye stålet litt ut i anleggsflaten mellom låsekasseforlenger og låskasse, slik at slarken fjernes. Her er det små marginer, og nokså sikkert muligheter for å ødelegge. Det skal bli fritt for slark, men det skal ikke gå tregt når man skrur pipa ut eller inn. Ideelt skal tilpasningen være slik at når man skrur inn pipa med håndmakt, så blir gjengene tighte akkurat på riktig punkt. Jeg skrudde bittelitt på disse skruene; mellom en åttendedels og en sekstenedels omdreining på den nedre skruen, og omtrent en sekstenedels omdreining på hver av sideskruene. Den nedre skruen fjernet høydeslark, de to andre sideslark. Nå er det absolutt null slark i pipeinnfestningen, uten at det er noe motstand når jeg fester eller løsner pipa.

Videre så var avtrekket etter mitt skjønn horribelt tungt, det var krypfritt men sikkert 5 kilo. Det hjalp litt å slakke slagfjæra ved å bakke ut strammeskruen en del, merk at det faktisk er en utsparing i ladearmen slik at man skal kunne bakke ut skruen litt uten at den blokkerer mekanismen. Likevel var avtrekket for tungt for min smak, jeg er litt bortskjemt med lette avtrekk. Jeg fant ut at avtrekkerfjæra var unødig hard, bare denne la til over to kilo på avtrekksvekta. Jeg lagde meg derfor en kileformet shim som jeg la under fjæra, så denne ble vippet litt opp i framkant uten at avtrekksfjærskruen trengte å bakkes så langt ut. Shimmen var bare en del av løsningen, fordi slagfjæra ligger an mot hodet til avtrekkerfjærskruen når hanen er i helspenn. Når slagfjærstrammeskruen ikke er strammet veldig mye, har strammeskruen mest innvirkning på fjærstramming i halvspenn og nedover. Jeg tok noen bilder med slagfjæras strammeskrue bakket ekstra langt ut, man kan se at fjæra ligger an mot skruen i halvspenn men at det er luft imellom i helspenn. Fjæra må da ligge nedpå avtrekkerfjærskruen, som er høyeste punkt under fjæra. I helspenn er det primært høyden på avtrekksfjærskruen som strammer fjæra, og når denne skruen stikker høyere opp pga shimming, blir slagfjæra strammere i helspenn enn den skal være.

Vinninga går dermed litt opp i spinninga, hvis man ikke modifiserer avtrekksfjærskruen litt.

Det er vel helligbrøde å bruke fila på en over 100 år gammel skrue, men den er jo skjult inne i våpenet og formålet var bare å redusere slagfjæras stramming til samme nivå som originalt. Heldigvis har skruen et uvanlig høyt kuppelformet hode med dypt spor, muligens nettopp for å ha nok gods til at en kan file litt uten å gjøre skruen ubrukelig. Jeg tok et par drag med fila slik at skruen nå har flatt hode, og er tilnærmet like høy etter shimming som den originalt var uten shim.

Etter shimming og filing justerte jeg slagfjær-strammeskruen slik at den akkurat så vidt strammer litt i helspenn, den har da minst mulig å si for avtrekksvekta men gir likevel litt stramming mens hanen faller.

Resultatet ble over all forventning, helt rent avtrekk på så vidt over 1300 gram. Hanen står for press og slag, og avtrekksfjæra er stiv nok til at avtrekkeren snepper trygt i halvspenn hvis man slipper hanen. Slagtiden er nok ikke stort å skryte av, men det er nok kraft til sikker avfyring uten klikk. Og skulle det bli behov så kan jeg enkelt stramme slagfjæra litt mer.

Jeg har ikke rørt avtrekksflatene, hvis de ikke hadde vært så glatte etter 103 års slitasje kunne man selvsagt ha polert dem litt forsiktig. Filing på avtrekksflater er derimot en uting, og slike dyptgripende modifikasjoner bør overlates til profesjonelle. Jeg har kun ”ødelagt” en skrue, som fremdeles går an å få tak i ny da det selges reservedelesett med alle skruer til 1886 (i praksis ville jeg nok ha dreid en ny skrue selv, det går raskere enn å skaffe fra Unaiten).

Sammensetting:

Motsatt rekkefølge

Jeg beskriver ikke hele sekvensen, du kan stort sett ”lese baklengs”, men det er et par ting som er fiklete.

Det første C-momentet oppstår når du skal drive inn sluttstykkesplinten og få ladearm, patronheis og patronheiskrok sammen med sluttstykket inn i våpenet. For å få inn splinten må utkasteren være helt på plass med litt komprimert fjær. Tennstempelet må også være i bakre stilling for å få ladearmen på plass så splinten kan gå inn. IKKE bruk makt på splinten før den har passert utkasteren!

Patronheiskroken sitter løst og slarkete fordi den skal ha litt sideveis bevegelse, dermed detter den ut hele tiden inntil alt er på plass. Det går an å nå den gjennom utkasteråpning og ladeport- åpning, men dette er ikke helt enkelt. Noen tips:

- En kladd med grease mellom ladearm og krok gjør at delene ”klistrer” seg litt sammen, så ikke kroken faller like lett ut. Grease gjør ingen skade i moderate doser, heller tvert imot!

- Kroken behøver ikke å være helt på riktig plass før du skal til å skyve sluttstykket inn i låsekassa. Ikke bry deg om at den faller ut av sporet mens du driver inn sluttstykkesplinten, men få den på plass før du skyver sluttstykket og de andre delene inn mot riktig posisjon i låsekassa.

- Ikke fest patronheisstopperen før de ovennevnte delene er på plass, ellers vil den legge press på patronheisen slik den kommer ut av stilling og kroken faller ut av sporet.

- Så snart patronheisen har kommet i riktig stilling med kroken på plass, sett haneskruen midlertidig inn. Så lenge skruen holder patronheisen i riktig stilling vil kroken sitte.

Skyv låseklakkene på plass, se gjennom ladeportåpningen og sørg for at patronguiden treffer utsparingen i høyre låseklakk.

For å få inn ladearmsplinten og hylsa trenger du noe å legge hylsa an mot (en trekloss eller en blyklump), en polstret tang til å klemme splinten sammen med, og en fiberhammer eller annet ”mykt” redskap til å slå inn splinten med uten å lage riper. Sett hylsa inn fra venstre, og driv splinten inn fra høyre mot venstre.

Det er en fordel å utsette montering av patronheisstopperen til etter at nedre tange og hanen er montert, ellers kan det bli vanskelig å få haneskruen gjennom hullet i patronheisen da denne presses ut av stilling av patronheisstopperen. Dette krever dog et 90 graders bøyd skrujern eller tilsvarende, og det går an å fikle litt med en dor eller lignende for å line opp hullene med stopperen på plass. Du kan derfor montere stopperen nå, hvis du heller vil fikle med å få inn haneskruen enn med å skru i vinkel.

Skyv nedre tange (med avtrekker, avtrekkerfjær og avtrekkerfjærskrue montert) på plass og skyv haneskruen litt inn. Hold avtrekkeren tilbake mens du skyver hanen på plass ovenfra, og skyver haneskruen gjennom hanen. Kikk så inn i skruehullet på høyre side, og korriger om nødvendig patronheisens stilling så du får skjøvet skruen helt gjennom og kan feste den. Hint: patroneisen kan bevege seg en del når man beveger mekanismen, forsøk å bevege litt på ladearmen hvis hullene ikke flukter.

Med mindre du jobber som sterk mann på sirkus, så trengs det en polstret tang eller lignende for å installere slagfjæra igjen. Sørg for at strammeskruen er helt bakket ut, og at hanen er spent ned. Hekt ”klørne” på slagfjæra inn på hanens stigbøyle, og bruk tanga til å klemme fjæras bakende ned mot nedre tange slik at du kan skyve den inn i hakket sitt fra høyre mot venstre. Tanga må klemme over fjæra og inni fingerbøylen på ladearmen for å få til dette, og det er viktig at tanga er polstret eller glatt så den ikke lager riper. Muligens kan en slik enhånds snekkertvinge fungere bedre? Når fjæra er kommet inn i hakket, bruk om nødvendig en trepinne eller lignende som brekkstang for å skyve fjæra bakover så den kommer helt bakerst i hakket. Hakket er litt skrått for å gjøre det enklere å montere fjæra, så litt glipe bakerst til høyre blir det nok uansett. Sørg for at fjæra er sentrert i side, så den ligger over utfresingen til avtrekkerfjæra. I helspenn bøyes fjæra litt nedi denne utfresningen, så hvis den bommer i side blir den alt for hard.

Resten finner du ut av selv!

Edit: endret bildelinker, nå blir bildene litt større hvis du klikker på dem.

Det er ikke farlig å prøve med litegrann. Svartkrutt tåler også høye temperaturer, jeg mener å huske at antenningstemperaturen er ca 300 grader, mens nitrocellulose krutt tenner på 160-180.

 

Jeg har et par ganger forsøkt å antenne små mengder gammelt svartkrutt med fyrstikk. Det var vanskelig å få det til å tenne med flammen fra selve treverket i fyrstikken, men hvis jeg stakk det borti mens fyrstikksvovelet brant så tente kruttet med en gang. Dette sier vel noe om hvor "lett" det er å antenne svartkrutt; hvis jeg ikke rakk borti før svovelet var utbrent, så måtte jeg holde fyrstikken borti kruttet ganske lenge før det gikk av. Riktig nok var dette gammelt krutt som kanskje var litt fuktig, men når det først gikk av så fungerte det utmerket.

Fra andre siden av dammen har man også historier om munnladere som ble hengt over peishylla etter borgerkrigen, og som smalt da noen trakk av et hundreår senere. Dessuten er det ikke lenge siden (et år eller to?) en samler over there ble sprengt i lufta da han skulle desarmere en artillerigranat fra 1860-åra. Ammunisjon kan holde seg LENGE. Våpen likeså, så lenge de ikke ligger alt for fuktig eller gror igjen av spindelvev og muselort.

... men har ikke svarte hetter.

Absolutt friske greier, men en bør huske på at Walkeren ikke var noen moderne liten sak til å bære på hofta. Den er stor og tung, og var ment å være en "horse pistol", altså et kavallerivåpen som hang i salhylster.

LOL

Posten var ment som et svar på flere poster, ikke bare Høggerns.

Forresten så kan det gå an å sjekke det, ved å ringe politiet og be om å få snakke med den juristen som har gitt beslutningen. På nattestid er det ikke sikkert du blir satt over, det kan hende at man på grunn av nye arbeidstidsbestemmelser ikke har lov til å vekke vedkommende på nytt, men det kan jo være verdt et forsøk. Uansett så skal operasjonssentralen kunne bekrefte at man er på slik oppdrag og har fått beslutning av jurist.

Det var da voldsomt...

Altså, dere mener at vi på kvelds- og nattestid må ikke bare vekke juristen (slik vi nå gjør, pr telefon), vi må også dra ham ut av senga og kjøre utrykning med ham til stasjonen så han kan skrive en beslutning før bevisene er forsvunnet?

Dersom juristen er enig i at det er grunnlag for å ransake, så gir han oss en muntlig beslutning som gjelder på lik linje med en skriftlig. Deretter legger han seg til å sove igjen, og venter med å skrive til neste dag. Er han uenig med oss (og det skjer), så sier han nei og vi lar da selvsagt være med å ransake. Har juristen sagt nei, så vil det jo være direkte straffbart å aksjonere likevel. Uansett så er det juristen som bestemmer; hele poenget med å innhente beslutning er at da har noen med juridisk kompetanse vurdert de opplysningene man har og kvalitetssikret de juridiske aspektene før man går til noen form for aksjon.

En bør merke seg at muntlige beslutninger kun kan brukes i situasjoner hvor det er fare for bevisforspillelse ved opphold, typisk hvis vi får sikre opplysninger om at det _akkurat_nå_ befinner seg ørten gram nark i en leilighet og at det er kjøpere på vei. Hvis man da må innhente skriftlig og signert beslutning i original så går det fort en time eller to (spesielt i grisgrendte strøk, hvor juristen kan være langt unna), og i mellomtiden er stoffet forlengst borte. Hvis ikke vi kan bruke muntlige beslutninger i slike situasjoner, så blir det tilnærmet umulig å jobbe effektivt mot nark og til dels også vinningskriminalitet.

Men for all del, jeg forstår godt at man kan bli skeptisk hvis noen står på døra og sier de skal inn.

100 kroner sendt.

Jeg har lært mye her allerede, og kommer nok til å lære mer ser det ut til. Det er ikke mangel på slitne trestokker i mitt våpenskap, så Raudnakkes oppskrifter vil komme godt med.

En får ikke rare læreboka i tresløyd eller børsemaking for bare hundre kroner, så Raudnakkes tråder er vel verdt pengene!

TENKT eksempel:

politimann kommer inn i hjemmet ditt, du ber han forsvinne siden har ikke har med seg ransakelsesordre.

man har ikke lov til å fysisk fjerne han fra huset. altså har du i praksis ingen mulighet til å fjerne han om han ikke går frivillig.

så ja, du har rett, om man bruker fysisk makt mot en politimann har man et problem, men det er litt interessant at man faktisk står uten midler til å få fjernet den ubudne gjesten uten å bryte loven.

Dette kan være litt problematisk, men utgangspunktet er altså at hvis jeg skulle gjøre noe slikt så kan du ikke fysisk kaste meg ut med mindre jeg begår et "klart overgrep". Det du kan gjøre er å anmelde meg, og uansett vil eventuelle bevis fremskaffet ved ulovlig ransaking være tilnærmet verdiløse da de ikke kan legges frem for retten. Ulovlig ransaking er dermed en ganske meningsløs aktivitet, det setter politimannen i straffeansvar uten at han oppnår noe som helst, og de ganger det skjer skyldes det nok heller feilvurdering enn ond vilje.

Jeg må forresten korrigere din oppfatning litt, hva gjelder "ransakelsesordre". I minst 90% av de ransakingene jeg har vært med på hadde vi ingen skriftlig beslutning om ransaking, fordi det hastet med å få ransaket før bevisene kunne forspilles. Da har man ikke tid til å innhente skriftlig beslutning, man ringer en jurist som sier ja eller nei. Juristen skriver så beslutningen i ettertid, det holder å ha muntlig beslutning for å kunne ransake. Har vi ikke beslutning, så går vi ikke inn i huset. Og skulle en eller annen tulling gå inn likevel, så vil som sagt eventuelle funn ikke kunne brukes som bevis i retten (med mindre vi snakker om akuttsituasjoner med fersk gjerning/ferske spor og slikt; hører du skudd i huset, bryter deg inn og finner et lik, så blir neppe saken avvist med den begrunnelse at du ikke hadde tatt deg tid til å ringe juristen før du brøt opp døra).

For øvrig har jeg lest artikkelen det linkes til, og så vidt jeg kan se strider høyesteretts oppfatning av visitasjonsparagrafen med den tolkningen som nylig ble undervist i ved PHS

Slik jeg tolker artikkelens referat av høyesteretts avgjørelse, så må vi ta folk med inn til stasjonen før vi kan sjekke lommene deres for å finne legitimasjonspapirer. Det må da være mere mere lempelig å visitere på stedet, så folk slipper å bli tatt med inn? Dessuten er det meningsløst å skulle utsette visitasjon til man er inne på stasjonen, for man må jo uansett visitere mtp farlige gjenstander før man setter noen bak i politibilen. Lommeboka dukker nok opp mens man leter etter kniver eller nåler tenker jeg...

Jeg trøblet litt med min loadmaster, og ødela noen deler til hettematingen (satte av et par hetter, ingen kjedereaksjon) før jeg skjønte hvordan alt skulle justeres og brukes. Nå funker det utmerket, men innkjøringen var ikke bare enkel.

Noen tips for dem som sliter med hettemating:

Det er viktig at hylsa er dønn sentrert i denne stasjonen, og i noen kalibre (spesielt 9mm) er det nok rom i toleransene mellom hylse og hylseholder til at noen hylser treffer skjevt. Dette kommer av at det er mange forskjellige dimensjoner på hylseranda til 9mm ute og går, og holderen er laget som "one size misfits all". Måten å sentrere hylsa på er at man bare har en decapper-die (eller en sizedie for et større kaliber) i første stasjon, og en sizedie uten utstøter i den stasjonen hvor hetta settes i. Da blir hylsa sentrert av dien mens hetta settes, og alt blir så mye bedre.

Videre er leamikken til hettematingen konstruert for små patroner, lader du noe særlig større enn 9mm blir det konflikt mellom en liten plastikkarm og en av de "fingrene" som skal holde hylsa på plass mot hylseholderplata. Jeg lader blant annet 12,7x44 på min loadmaster, og måte file/spikke bort nokså mye fra plastikkarmen og metallfingeren før hettematingen gikk uten unødig friksjon. Dette var også nødvendig for .45-70 og .44-40, men funker det først på en femtikaliber så funker det på alt

"Index" (vridning av hele "hodet" på pressas stempel) og mating/låsing av hylseholderen må justeres riktig slik at hylsene treffer på eksakt riktig sted, ellers blir det kræsj med hettematingen.

Videre MÅ du skifte alle slitte deler i hettematermekanismen etter at ei hette har gått av, eller hvis ting har buttet imot for mye ved bruk av skjevt justert presse. Når ting blir bare littegrann skjevt her vil slitasjen bli stadig værre, hettene bli satt skjevere og skjevere, inntil hver eneste hette snur seg. Den gode nyheten er at disse delene slutter å ryke så snart du har justert alt riktig og har funnet ut av triksene.

Jeg har forøvrig også hylsemater og kulemater. Hylsemateren funker greit, og er ikke så vanskelig å sette opp hvis man ser instruksjonsvideoene på youtube. Kulemateren har derimot trøblet litt, en må ikke fylle for mange kuler i magasinet ellers vil vekten av ørti kuler oppå hverandre gjøre at den nederste kulen sitter for godt fast til at matefingrene får den med seg. Hver kuletype/vekt kan bare stables til et gitt nivå, og hvor høyt dette er kan man bare finne ved prøving og feiling. Videre, hvis friksjonen i mekanismen er sterkere enn vekten av kula vil kula løftes opp før den er skjøvet helt inn under hylsa. Kulenesa sneier da bunnen av settedia, så kula snur seg sideveis og faller ut eller kiles fast. Med tunge kuler og/eller god smøring av matefingrene er ikke dette noe problem, men med kuler lettere enn ca 150 grains ble det mye kluss. Jeg løste dette ved å feste på en gummistrikk, som øker den vertikale belastningen på materen slik at kula ikke løftes før mekanismen har gått helt til ende sideveis. Etter at en stk vanlig kontorstrikk ble montert mellom materens bevegelige deler (den biten som går opp og ned, ikke de som går både opp/ned og sideveis) og smørenippelen på pressa (hendig sted å hekte på strikken) matet det 500 kuler feilfritt. Før strikktrikset ble opdaget falt annenhver kule ut av matefingrene.

Konklusjonen er vel at Loadmaster er for folk med høy teknisk innsikt og høy toleranse for duppeditter som må bygges om og finjusteres før de virker. Den er etter min mening ikke brukbar for folk som vil skru den fast i benken og trykke ut 1000 skudd med en gang. Men jeg er absolutt fornøyd med min, selv etter litt bytting av deler er prisen langt under det jeg måtte gitt for noe annet med tilsvarende kapasitet og allsidighet.

Jeg har faktisk over 1000 skudd som er ladet med 3,2 grain 310 krutt,og med 125,9 grains bly kuler..

Fikk de med pistolen jeg kjøpte.. funker utmerket etter min mening..lite rekyl,og ok presisjon,men de skuddene jeg selv lader er med 340 krutt

Det kan være nokså stor forskjell på bly og mantlede kuler, mantlede er hardere og kan gi mye høyere trykk. En kan derfor ikke bruke data fra bly på mantlede kuler...

 

2 - Mener bestemt å ha lest at kula har forlatt munningen (som sj-knives sier) når rekylen mottas i skuldra! Newton var nok en skikkelig smarting, men i det en fyrer av ei kule har gamle Isaac bare en del av svaret for hva som skjer. Hvis man bare regner vekt og hastighet på kule har du bomma. "Gasstrykk" er ikke med i det enkle regnestykket. Hvis Per-S skulle ha rett i sitt regnestykke skulle ikke noen munningsbrems være verdt stålet de er laget av. Mye av rekylen du kjenner kommer av at børsepipa fungerer som en nyttårsrakett når gasstrykket står ut av munningen; også det ETTER at kula har forlatt munningen.

 

3 - Børsas bevegelse bakover starter (i all hovedsak) parallelt med løpets retning (jfr Newton). Først når den møter motstand fra skuldra får skytejernet den berømte munningsvippen ettersom kolbekappa ikke er lineær med løpsretningen.

Gode gamle "kraft x arm" sier at når skuldra er rotasjonens sentrum og kraftens retning virker 10cm over dette sentrumet, kan du bli medlem av "Ridderne av den røde halvmåne"!

Det er DERFOR kikkerten treffer høyere opp i panna enn man skulle tro!

En god del av rekylen begynner før kula har forlatt løpet. Hvorfor tror du man får treffpunktforandring hvis man ikke holder børsa likt for hvert skudd? Det er da en kjent sak for konkurranseskyttere at man må ha godt rekylopptak for å treffe bra, og at man må tilstrebe å holde børsa akkurat like hardt på alle skudd. Dette er spesielt tydelig i enkelte våpen med kraftig rekyl og lang pipe (dermed lang løpstid kombindert med mye svingninger), som f.eks. forsvarets 12,7mm MØR. Har du ikke godt rekylopptak med den, så bommer du (jeg har prøvd, og bommet mye før jeg fikk plassert meg riktig bak våpenet).

Det er selvsagt helt riktig at mye av den følte rekylen kommer av gassblåst fra munningen, og at denne kommer etter at kula har forlatt munningen. Men noe av rekylen skyldes altså kulas og gassens akselerasjon i løpet, og begynner definitivt før kula har forlatt munningen.

Videre er det riktig at rekylkraften virker langs løpsaksen, så den kan være fristende å tro at børsa beveger seg i rett linje. Desverre er det få rifler som er dønn sylindriske og har massen symmetrisk plassert rundt løpsaksen, og tregheten i asymmetrisk masse fører til at en lineær kraft gir et vridningsmoment og dermed begynnende munningsvipp også før kolben stopper mot skuldra. Lav kolbe og andre ting som har en viss masse og er under løpsaksen (magasin, underbeslag o.a.) vil føre til munningsvipp, mens en tung kikkert kan flytte tyngdepunktet oppover og dermed motvirke munningsvipp.

Rifla kan bare ha rettlinjet rekylbevegelse dersom riflas tyngdepunkt er i eller langs løpsaksen, og det er vel bare noen få "tube guns" til BR-skyting som er slik konstruert.

1 - Pipesvingninger kan sikkert få pipa til å svinge både opp og ned, sideveis og rundt sin egen akse (twistreaksjon), men jeg har aldri sett at spissen på fluestanga havner nærmere vannflata av å starte et løft/tilslag!

Neida, den havner ikke nærmere vannflata- men stangtuppen peker nedover et øyeblikk mens stanga er bøyd. Forestill deg at du fester en laserpeker på stangtuppen, og observerer laserprikken mens du beveger på stanga. Når du gjør en bevegelse som ved tilslag vil stangtuppen og dermed laserstrålen et øyeblikk peke nedover, selv om stangtuppen er på vei opp. Det relevante er ikke bare stangtuppens/munningens posisjon, men hvilken vei den peker. Og når pipa er bøyd pga svingninger kan munningen peke ned, opp eller sideveis eller hva det nå skulle være, selv om den er på vei i stikk motsatt retning. Kula forlater jo munningen langs løpsaksen, eller i dette tilfellet langs tangenten av det krumme løpet.

En artig hissigpropp;

7,92x94mm Panzerbuchse. En tysk antipanser-kreasjon, som ser nesten ut som den er basert på en noe nedkortet 12,7x99, og strupt ned til 7,92mm. Jeg kan nevne 225grs i 3500f/s.....

 

Denne er vel utviklet fra tyske 13x92, som ble brukt i noen overdimensjonerte Mauser antipanser-rifler under 1. verdenskrig.

Forbindelsen til 12,7x99 er at denne var delvis inspirert av 13x92, og at testvåpenet de første 12,7x99 patronene ble prøveskutt i var en ombygd Mauser antitankrifle som amerikanerne hadde rasket med seg under 1.VK.

Dette med treffpunkt og forskjellige ladninger kan være merkelige greier.

Jeg har ei forholdsvis lett rifle i .45-70, hvor pipa har ganske tynt gods og antakelig er ekstra utsatt for pipesvingninger. I denne rifla får jeg 30 cm forskjell i treffpunkt på 100 meter, med 460 og 350 grains kuler skutt i samme hastighet. 460 grains kula har vesentlig bedre BC og burde treffe litt høyere i følge all ytreballistisk teori, men den treffer altså 30 cm lavere enn ei lett kule med dårligere BC i samme utgangshastighet.

Det vesentlige her er at maksladningen med 460 grains kule har ubehagelig kraftig rekyl, mens 350'en er mye snillere i samme hastighet. Det jeg antar at skjer med mitt våpen er at den kraftige rekylen, kombinert med gammeldags kolbefasong som gir mye oppad-rettet rekylbevegelse, setter pipa i kraftige svingninger slik at munningen bøyes nedover.

Ulogisk at mer rekyl oppover kan gi munningsvipp nedover? Neida. Tenk deg at du holder ei fiskestang etter skaftet på normalt vis, og raskt vipper oppover som for å gi tilslag når det napper. Treghet i stanga fører da til at stanga bøyes i omvendt U-form; midten av stanga vippes opp, mens stangtuppen bøyes ned et øyeblikk. Riflepipa oppfører seg på samme måten under rekyl, men selvsagt er utslaget mindre fordi pipa er både stivere og kortere enn ei fiskestang.

Altså: riflepiper under rekyl kan stå i bue som ei fiskestang, bare med mindre og mye raskere (dermed usynlig) utslag. Avhengig av hvor munningen er i denne bølgebevegelsen i det kula forlater løpet, vil kulas kurs ut av løpet kunne variere kraftig. Forskjellig kulevekt og hastighet vil gi både forskjellig utslag på rekylkraften som bestemmer hvor mye pipa bøyer seg, og på forskjellig løpstid som forandrer tidspunktet kula forlater munningen i forhold til svingningen. Ei lett kule kan f.eks. rekke fram til munningen mens pipa er svai en vei, mens ei tung kule bruker så lang tid fram til munningen at pipa har rukket å svinge tilbake andre veien.

Den praktiske konsekvensen av dette er at man aldri kan regne med å få et bestemt treffpunkt for en ladning, når rifla er innskutt med en annen og vesentlig annerledes ladning.

Har man derimot skutt inn med den ladningen man skal bruke, så vil man oppleve at kulebanen som sådan er upåvirket av pipesvingningene. Ytreballistikk handler om hva som skjer etter at kula har forlatt munningen, mens pipesvingninger er et indreballistisk fenomen og kan ikke forutsies av ytreballistiske beregninger.

Dine antakelser om kulebanens form kan høres riktige ut, men de er altså ytreballistikk og kan bare kontrolleres etter at du har skutt inn med den aktuelle ladningen.

Hilde Furuseth på Sørarnøy er jo en kort hurtigbåttur unna Bodø. Hun har visstnok tatt børsemakerutdanning i utlandet (USA?), men jeg aner ikke om hun er flink eller ikke.

Jeg vet om en bajkal enkeltløper som henger på veggen på et oppdrettsanlegg, utsatt for sjøsprøyt og diverse organisk guffe som ikke er bra for stål. Børsa brukes til å skyte fugl som forsyner seg av for og/eller fisk, og har så vidt jeg vet aldri klikket selv om den er rødere enn reven. Denne hagla får NULL vedlikehold, og har fungert som arbeidsredskap i mange år. Utvendig er det bare rust, men løpet er jo krommet innvendig og godset er så tjukt at det kan ruste lenge før det svekkes nevneverdig.

I gode, gamle dager hendte det faktisk at sentrale personer i det som nå er POD postet på no.sport.skyting, og så vidt jeg husker var det noen såvidt innom på sluttstykket også. Desverre sluttet de med dette, mest sannsynlig fordi de ikke ble tatt spesielt godt imot...

Da har jeg trukket lodd, og viper_block_50 vant rusthaugen. Pakke sendt.

Da har jeg omsider fått somlet meg til å sende pakke til Johs. Det går ikke så fort med meg alltid...

For øvrig har Finnlight sagt fra seg den siste pakka, så den går til nestemann som melder deg. Ulempen, som jeg nettopp oppdaget, er at slike 25-skudds pakker akkurat ikke går i billigste størrelse smartpost. Det påløper derfor noe porto, jeg kan ikke stadig vekk betale 65 kroner for å få gitt vekk noe

Skal forsøke å lage mindre pakker framover, det blir betraktelig billigere frakt pr patron hvis det akkurat går i minste smartpost-konvolutt.

Jeg ville likevel ha prøvd en ladning med tyngre kule først. P30 er laget for tjenesteammunisjon med 124 grains kule og relativt heftig trykk, så den har nokså stiv rekylfjær. Spesielt når den er ny kan dette gi problemer slik du beskriver hvis du bruker litt svak ammo og lette kuler.

Jeg har forsket litt på funksjonsfeil i denne våpentypen, og i min private P30L kan jeg provosere fram akkurat slik oppførsel som du beskriver ved å skyte 115 grains kuler og litt slappe ladninger. Med 124 grains og ladning nær maks er den dønn pålitelig.

I følge amerikanere som har skutt MYE med P30 blir de mere pålitelige også med lette kuler når de har gått noen hundre (eller noen tusen) skudd.

Forresten, det at sleiden ikke stopper i bakre stilling skyldes ofte at man kommer borti utløseren under rekylbevegelsen. Prøv å se nøye etter hvordan du holder tomlene dine

(politiets våpen har kappet sleideutløser for å hindre dette problemet).

Videre, har du pusset den før bruk eller er den full av lagringsfett? Det pleier å funke med fettet i, men det skal egentlig pusses vekk...

Shadob:

Hvilken lot ammo var det som kilte seg?

Det viser seg nå at det er veldig ujevne hastigheter på noe av ammoen, og de svakeste skuddene gir ikke nok fart på sleiden slik at tomhylsa ikke kastes ut skikkelig. Kan du utelukke at denne kvinnelige betjenten tilfeldigvis fikk et par dårlige patroner?