Per-S

@asterixJeg har ikke skrevet at børsemakere i Ferlach ikke kan jobben sin og jeg har ikke skrevet at tyske firma ikke kan lage stål. Det jeg skriver er at opplysningene om disse stålene ikke er tilstrekkelig til å uttale seg særlig mye om dem. Du må gjerne tro på reklamen fra produsentene , men uansett er det objektive data som teller. For å avgjøre om disse ståltypene er bedre egnet enn andre må egenskapene til stålet være kjent. Disse stålene er ikke lengre i produksjon, hvorfor det om de er så mye bedre enn andre typer? Det kan ha en enkel forklaring, andre produsenter kan levere like gode eller bedre ståltyper til lavere pris. Kvaliteten på stål er svært avhengig av renheten. Da stål på 1860-70 tallet ble prøvd brukt i løp var stålet så urent at det var dårligere enn damaskpiper, først rund 1880 tallet ble det produsert så rent stål at det var egnet til piper. Etter som rafineringsprosesser ble forbedret ble stålet bedre og ulike produsenter fokuserte på å lage stål med høy renhet for å oppnå bedre styrke og seighet. Det er sannsynlig at disse ståltypene som er omhandlet tidligere i tråden var eksempler på det ypperste som var mulig å produsere da de ble introdusert. Utviklingen har imidlertid gått videre og de ståltyper som kan produseres i dag er bedre enn for 50 år siden.

@amatørDette stålet er et eksempel på typen stål som brukes til kvalitetspiper. Det finne flere lignenede ståltyper både etter europeiske og amerikanske standarder, men løpsprodusenter oppgir skjelde ståltypen. De bruker ofte typer som ikke er standard. Legerinselementene endres ut fra dimensjoner og kvalitetskrav fordi varmebehandlingsprosesser endres for ulike produkter. For hagler vil dobbelltøpere med chopper lumps kunne kreve andre egenskaper enn monoblokk. De enkelte løpsprodusenter har sine egne foretrukne ståltyper avhengig av produksjonsprosess, kvaliteskrav og ikke minst pris. Spør Ignorant om han vil oppgi hvilke stål han bruker.

Et mye brukt stål er3%NiCrMoV med 0,3%C.

Både duktilitet og "toughness" er definerte begreper i metallurgi. For enkelthets skyld kaller jeg det seighet slik at alle forstår hva det betyr i praksis.

Det er en lineær sammenheng mellom hardhet og strekkstyrke (UTS), og da blir det selvfølgelig slik at med høyere strekkstyrke får en høyere hardhet og for ståltyper for våpen blir de da også mindre seige. Et eksempel er et av de sterkeste ståltypene, det har flytgrense (YS) på 2400 MPa og UTS på 2430 med forlengelse på 9% og Charpy på 6J. Altså svært lite forskjell på flytgrense og direkte brudd samtidig som det tåler dårlig slag. Et typisk stål til piper har flytgrense på rundt 1000 MPa og UTS rundt 80 MPa høyere. Det har rundt 20 % forlengelse og rundt 122 J på Charpy testen. Da blir forskjellen på flytgrense og brudd under belastning svært mange prosent høyere for det stålet, og derfor er det valgt siden sikkerheten for brukere av våpenet blir mye større.

Ikke særlig overaskende resultater, men interessant at ATS har opplevd det i praksis. Jeg tror at resultatet kan endre seg om du har en bit hjorteskinn limt fast til gelatinen. (eller at du bruker hjorteskinn som form når gelatinen herder. Men jeg er ikke sikker på hvilken vei resultatet endres, det kan variere fra kule til kule.

amatør skrev (1 time siden):

De viktigste parameterne å vite er flytegrensen og bruddgrensen.

Det er greit å vite dette, men minst like viktig er det å kjenne til seighet og bruddmotstand/sprøhet. Stål med høy flytgrense er hardere og har mindre seighet og i et hagleløp kan det bety forskjellen mellom en skuddbule og en splintbombe. Det er grunnen til at man i våpen velger ståltyper som strekker seg uten å briste ved overbelastning. I vanlige våpen er det ikke behov for de "sterkeste" ståltypene.

asterix skrev (15 timer siden):

Kunne en moderator kanskje endret tittelen til "Våpenstål, typer og egenskaper"?

Det ville være en bedre tittel. Stål til ulike deler av våpen vil være ulike da egenskapene som kreves er ulike.

Det er også viktig å få virkelig informasjon om ståltypene og egenskapene. Det som hittil er kommet frem om ståltyper og egenskaper i denne tråden er nærmest verdiløst. Det er handelsnavn på noen ståltyper og "styrke" der en ikke vet hva som er målt og hvordan. Måten opplysningene er oppgitt på tyder på strekkstyrke, men det er flere måter å måle strekkstyrke på. og det registreres flere parametre. Uten å vite hva som er målt kan en ikke sammenligne verdiene. Opplysninger hentet fra samme opprinnelige kilde kan man anta er sammenlignbare, men hvordan verdiene er i forhold til andre kilder er ukjent. Egenskaper til stål er svært avhengig av varmebehandling, og skal en ha nytte av opplysningene må verdiene være i den tilstand som stålet har når våpenet er ferdigstilt. For eksempel blir pipene i hagler ofte loddet sammen med messinglodd, og temperaturen under denne prosessen endrer både styrkeverdier, hardhet, seighet og sprøhet i stålet. Etter regulering blir pipene og skinner loddet inn med loddemetoder som har lavere smeltepunkt, men også en temperaturpåvirkning. Temperaturer ned mot 200 grader vil kunne påvirke stålets egenskaper. 

Et stål egnet for bruk i våpen må ha en balanse mellom flere egenskaper. Styrke, seighet, hardhet og sprøhet/slagstyrke. Et stål som har høy strekkstyrke eller høy hardhet vil alltid være sprøere. I et våpen er seighet viktig for å unngå katastrofal svikt med sprenging. Et seiger stål vil deformere uten å briste og vil minske farene for brukeren ved overtrykk. Varmebehandling er en viktig del av prosessen med å tilpasse stål til ulike bruksområder. Det blir derfor feil å bruke strekkstyrke som mål på hvor godt et stål er til bruk i våpen. Høy strekkstyrke vil føre til sprøere stål.

Det er en tråd om knivstål, der finnes mye god informasjon om stål og egenskaper.

1983 skrev (19 minutter siden):

På jaktfelt skal lang arm benyttes.

Det er heller ikke tillatt å bruke reim. Derfor blir alle skytestillinger for bruk i NSF og DFS programmer forbudt til jaktfelt.

bardp skrev (2 timer siden):

Her er det vel ikke noen fasit. Veldig begrenset hvor mye støtte en kan få fra reima i stående skyting. Noen bruker den for og binde opp arme en støtter våpenet med, andre bruker den for og få noe mer press i skuldra. Her må du nesten bare prøve deg frem å se hva som fungerer for deg.

Dette er vel den beste beskrivelsen. Strammer reimen for mye blir våpenet liggende for mye parallelt med kroppen slik at rekylopptaket  blir på armen i stedet for skulderen.

Bruk av reim på stående er noe som brukes i DFS. I internasjonal skyting brukes ikke reim på stående, men likevel blir det fantastiske resultater. Skal du lære stående skyting bør du starte uten reim og finne en stilling der kroppen er i balanse og våpenet ligger stabilt. Når du har funnet en slik stilling kan du prøve om du kan bruke reimen for å gi ytterligere støtte. Starter du med å skulle få støtte av reimen vil du fort la reimen styre stillingen slik at du ikke får en optimal balanse og ender med en stilling som blir for anstrengt. Da får du ofte oppleve at du klarer to eller tre skudd og så rakner det.

Det kan være lurt å veie noen hylser av hvert fabrikat. I noen magnumpatroner er vektforskjellen så stor at det kan ha betydning. Eneste som kan være farlig er Norma hylser i 300 Win mag. Der finnes det to typer, og det er 50 gr vektforskjell på dem. Henholdsvis ca 220 gr og 270 gr. Måle innvendig volum er bortkastet, alle hylser former seg etter kammeret når de skytes og da blir det kun vektforskjellen som forteller hvor mye messing som er inne i kammeret.

Jeg har brukt en malingsfjerner fra Biltema, den virker å ta bort selv vanskelige flekker. De første gangene vr jeg forsiktig, men det virker ikke som om den skader treverket. Den jeg har er en plast litersflaske med gul etikett.

Jeg tror ikke det er noen verdi, det er vel avlange16 skudd pakker.

Dersom du tar av forskjeftet kan du hekte av løpene. Enten er det en hendel du åpner med eller så henger det bare med en fjær. Da tar du tak under fremste delen av forskjeftet og vipper det ut.

Du må ta et bilde av stemplene under løpene og på låskassen.

Ingen samlerverdi, disse var i bruk i alle skl for lading av 6,5 helt frem til 90 tallet da det ble god tilgang av boxerhylser. Jeg har mange igjen fra mitt skl og jeg tror det finnes mange av dem rundt omkring. Jeg lader av og til noen berdan hylser, men det er mye arbeid.

De er vel fra -64 om en skal tro lot nr.

Jeg har ikke opplevd problemer med super Sierra, men har sett mye Super i de hvite pakkene med disse problemene.

Kjøttødeleggelse er i hovedsak hastighetsbetinget. Stagnasjonstrykket fremfor kulen er høyt, og litt enkelt kan en si at det påfører vevet skjærkrefter som ødelegger vevet. Det høye trykket setter også vevet i kraftig bevegelse. Formen på kulen påvirker hvor stort område som har trykk som er høyt nok til gi slike skader. Kuler som velter har penetrert et stykke før de velter og har mistet noe hastighet. For 7,62 Nato regner en at kulen velter etter litt over 20 cm mens en 5,56 Nato velter etter 12-14 cm. Disse tallene er tatt fra hukommelsen og kan være noe feile, det varierer også med hvilke kule som er målt.

Men for trådstarter er poenget at en kule med lavere hastighet ofte gir mindre skader, og som @M67skrev i en annen tråd skal det ikke så mye til for å drepe et rådyr så kulen gir god nok effekt.

LXXV skrev (9 timer siden):

Hva gjør det med rekylopptaket kontra klassisk?

Torf skrev (3 minutter siden):

Rekylopptak på et godt MC-skjefte er i praksis et teoretisk problem.

Teorien om rekyloptak er gammel, det ble mye diskutert i engelsk media på 1870-80 tallet da ekspressriflene ble introdusert. Konsekvensene av kinnstøtte og skjefteform for treffpunkt var betydelige for datidens grove rifler. For finkaliber rifler til hjort og mindre vilt (.40 og .45 kaliber) var det uten praktisk betydning. For grove rifler til farlig vilt hadde det stor betydning og treffpunktet ble mye forandret. Da ble det brukt 160 gr svartkrutt og 600 gr kule i en .577 patron til middels vilt. Elefant krevde noe mer og koniske kuler i kaliber 4-8 og 10 var normalt. I dagens våpen er det vel kun for de absolutt kraftigste patronene dette er noe å tenke på.

Dette kruttet har en levetid på mer enn 20 år så du behøver ikke bekymre deg. Sammenlign med de som skyter gammel ammunisjon, ammunisjon fra 50 og 60 tallet fungerer helt fint fremdeles. (Med noen få unntak for RA produsert 7,62x63 med kronehylser og noe Rano Super).

Det er merkelig at du ikke har sett slike skader. Jeg finner ofte kjøttskader der vevet har forandret tekstur og ser ut som biffen når den er banket hardt. Om vi skal kalle det blodslått eller knust kan diskuteres. Dette er også det krigskirurger rapporterer, vev som er ødelagt av knusningsskader og som må fjernes. Slike skader er ofte med høyhastighetspatroner, men dårlige kuler er også en faktor.

Denne illustrasjonen tror jeg ikke mye på, den er nok lagd av noen reklamefolk uten kunnskap om emnet. Bare det at begrepet "hydrostatisk" brukes er nok til å bekrefte den antagelsen. De best dokumenterte forsøkene med kavitasjon rundt kuler i simulert vev er vel fremdeles FBI sine tester. Selv om konklusjonene er tvilsomme er forsøkene godt dokumentert. De viser at den permanente sårkanalen alltid er vesentlig mindre enn den maksimale diameteren ved kavitasjonen og at kavitasjonen øker mye ved øket hastighet. I virkelig vev vil vevet trekke seg mye mer sammen enn gelatin. Det stemmer godt med det alle jegere finner når de slakter dyr. Hullet i dyret er stort sett som ekspandert diameter på kulen. Unntak har en om dyret revner fordi kulen er så nær en overflate at kavitasjonen sprenger seg ut til skinnet. Det har vel de fleste revejegere opplevd med vanlig jaktammunisjon om skuddet sitter litt langt bak, da er det ofte bare noen skinnfiller som holder forpart og bakpart sammen. Effekten av de kreftene som fører til kavitasjon er ødeleggelse av muskelfibre og kapilarårer. Større blodårer og sener er så elastiske at de kun ødelegges i selve såkanalen. Det ser en ved treff i "manifolden" på toppen av hjertet. Der kan en finne hull i en blodåre uten at de andre er skadd.

Torf skrev (9 timer siden):

er det min skyld

Skyld eller fortjeneste?

Denne forklaringen holder for en flyvinge, men hvordan vil du forklare at kaviteten rundt kulen faktisk blir svært mange kulediametere. Det kan umulig skyldes et undertrykk rundt kulen at kaviteten utvides til mer enn 10 cm. Det skyldes enkelt forklart at kulen trenger plass og skyver vevet til side med så stor hastighet at det blir en stor kavitet rund kulen. Dette kan en også beregne ved å se på stagnasjonstrykket rundt kulenesen som faktisk skyver på vevet. 

SteinarBM skrev (3 timer siden):

Nei. Kavitasjon oppstår fordi trykket kommer under damptrykket.

Isolert sett er dette riktig, men hvorfor kommer trykket under damptrykket? Kan det skyldes kulens innvirkning på vevet?

Du kan også se på videoer av ulike kuleformer skutt i gelatin, da ser en tydelig betydningen av hastigheten vevet skyves til side med. Samme hastighet med ulike kuleformer gir enorme forskjeller.

Din observasjon er nok sammenfallende med mange andre. Tyske jaktkuler bør en ikke bruke. Årsaken til at de lager for jævlige slakt er jaktlovgivningen i Tyskland. Der tilfaller viltet grunneier der viltet faller, uansett hvem som skyter. Det jaktes også på små jordflekker slik at om dyret beveger seg noen titalls meter så blir det naboen som få kjøttet. Derfor er tyske kuler lagd for å gi knall og fall med lite tanke på kjøttødeleggelse. Kuler fra amerikanske leverandører er også lite fokusert på fine slakt, de skal ha kuler som dreper effektivt på lange hold, og det er for mye vekt på pris og presisjon fremfor fine slakt. Norma Elite som et eksempel var ladd med en Hornady kule og oppførte seg som en splintbombe. De aller fleste som kjøper jaktammunisjon ender opp med det billigste alternativet, og det er sjelden det beste. På et jaktlag der det stort sett skytes fabrikkammunisjon vil det derfor bli mye dårlige kuler og tilsvarende stygge slakt. Velger en gode kuler vil det også bli flere fine slakt, men noe må ødelegges for å drepe dyret. Om du husker hvordan 9,3x57 fungerte, så kan det være en pekepinn på hva som er mulig å oppnå ved bevisst valg av kule. 

Rent generelt tror jeg at mange fremdeles har en drøm om snauflaterifle bakerst i hodet. Den type patroner som egner seg i dem gir oftest stygge slakt som en "bonus".