Per-S

Torf skrev (7 minutter siden):

I 2022 var prisforskjellen på pipesett til Beretta SO5 i vanlig stål vs Antinit $6000 i USA. 

Da har vi noe konkret å forholde oss til, men vi vet fremdeles ikke hvilke av antinit stålene som er brukt. De gamle opplysningene fra Mauserwerke er ganske sikkert relatert til en annen variant av antinit. i 1927 var merkostnadene med antinitpiper i jaktrifler 32 mark, Det var nok mye penger i 1927. Jeg kunne prøve å finne ut hva en basisversjon kostet på samme tid.

16-65 skrev (På 10.4.2024 den 10.00):

Er Antinit så kompakt at gassene ikke trenger inn i stålet, og derfor ikke trenger forkromming?

Den artikkelen/rapporten du linker til er for artilleri og lite relevant for hagle og rifleløp.

Det i Russland dette er best utviklet og de har fått til haglepiper med hardforkrommet løp som viser god slitestyrke og som tåler slitasje. I AK riflene er det også vellykket med hardforkromming. For rifleløp til jakt og konkurranse er dette ikke vellykket.

Antinit og alle andre stål som brukes til piper i våpen er så kompakte at gasser ikke trenger inn i stålet. Fordelen med hardforkromming er at både korrosjon og erosjonen blir mindre, og oppvarmingen av overflaten på stålet innvendig i pipen blir mindre. Da blir det lavere utmatting av ståloverflaten og levetiden øker. Ulempene er at om det blir hull i krombelegget vil korrosjonen i dette området øke dramatisk og tære vekk stålet på innsiden av krombelegget. Det er veldig vanskelig å få krom til å sitte fast på en ståloverflate og normalt blir forkromming gjort ved at stålet først blir belagt med kobber som henger godt på stål. Deretter blir krombelegget lagt på kobberoverflaten. Denne prosessen kan ikke brukes i våpenløp, der må krommet forbindes direkte på ståloverflaten. Jeg husker ikke i detalj prosessen, men ståloverflaten må etses for å få binding direkte mellom krom og stål. Etsing og vanskeligheter med å styre tykkelsen på krombelegget gjør at rifleløp lett får innvendige diametervariasjoner som ødelegger presisjonen. Derfor brukes dette mest i høyt belastede våpensystemer, der er forbedringene i levetid store, og kostnadsbesparelsene gjør det verdt innsatsen. I et høyt belastet kanonløp er trykket gjerne det dobbelte av det vi har i et rifleløp, og varigheten av trykket er mange ganger større. Da blir gevinsten med krom verdt kostnadene. (et slikt rør koster gjerne et par millioner).

Ruger #1 skrev (På 9.4.2024 den 10.50):

Jeg måtte bare, siden jeg har tilgang til apparat 

Godt jobbet!

Så dette var ikke så vanskelig som Amatør i flere innlegg har hevdet?

Vet du omtrent når våpenet er produsert slik at bruk av denne ståltypen kan settes inn på en tidslinje?

amatør skrev (På 9.4.2024 den 9.53):

Stress måles ikke i newton.

Her tar du også feil.

Stress i denne sammenhengen er et engelsk ord, du som er så opptatt av å bruke korrekte ord bør bruke det norske ordet.

Newton er korrekt betegnelse. Det som måles er den kraften som stålstykket utsettes for. Du finner også bruk en av Newton i norske standarder for stål. 

Noen skudd med skinn på kan gi noe mer informasjon, 

Da jeg foreslo bruk av skinn i movikens gelatintester skrev jeg dette

"Jeg tror at resultatet kan endre seg om du har en bit hjorteskinn limt fast til gelatinen. (eller at du bruker hjorteskinn som form når gelatinen herder. Men jeg er ikke sikker på hvilken vei resultatet endres, det kan variere fra kule til kule."

Det jeg tror er at skinn vil kunne ha stor negativ innvirkning der en er avhengig av stor hulspiss for å få ønsket effekt. En stor hulspiss vil virke som en stanse og kutte ut en seksjon av både hår og skinn som legger seg i bunnen av hulspissen slik at den hydrauliske virkningen av bløtvev i hulspissen blir begrenset til den øverste delen og dermed endrer kulens ekspansjon (eller fragmentering), og muligens begrenser den til kulespissen. En mindre hulspiss vil ikke være like effektiv til å stanse ut hår og skinn, og vil ikke like lett fylles av disse. Grunnen til at jeg nevnte hjorteskinn er to, først er det fordi hjort har kraftig hårlag og relativt tykt skinn. Det blir da en vanskelig test. Hjort er også det dyret det skytes mest av med litt kraftige patroner, over 50 000 pr år, og er derfor det som norsk jaktammunisjon bør optimaliseres mot.

Jeg jaktet i mange år med kuler fra Tonheim og besøkte ham flere ganger. Han var primært fokusert på å lage gode og funksjonelle jaktkuler og det klarte han godt. Hans kuler var etter mine erfaringer bedre enn andre produsenters kuler på den tid. Men som @ignorantskriver var han frustrert over variasjon  materialkvaliteten han fikk levert. Han kjøpte messinglegering som stangmateriale i flere dimensjoner. Både hardhet og duktilitet varierte mye fra parti til parti og det påvirket ytelsen til kulene slik at de fragmenterte for lett i stedet for kontrollert ekspansjon. Dette er egenskaper som er kritiske for funksjonen til monolittiske kuler og jeg regner med at også ignorant opplever samme problem med reproduserbart fragmenteringsmønster. Tonheim var også tidlig ute med kuler for presisjonsskyting, eller target. Bildet viser en 210 gr 338 kule fra Tonheim.

Jeg er som de fleste har oppfattet en smule kritisk til fragmenterende kuler, movikens test av Lutz Muller kulen forklarer greit hvorfor. En slik fragmenterende kule vil føre til at svært mange dyr skutt med perfekt treffpunkt vil få avskutt spiserør eller hull i vomm. Jeg liker ikke å øse ut gørr og halvtygget gras fra slaktet og mener at slike kuler er uegnet til bruk i Norge der vi har forfølgingsrett. Slike kuler gir heller ikke alltid utgangshull og det gjør dem mindre effektive, og det blir dårlig med blodspor om dyret ruser ut et stykke.

De Sonic kulene som moviken har testet ser ut til å brytes opp i biter som er store nok til å penetrere dyret og gi utgangshull og det blir interessant å se flere forsøk. Jeg har tidligere skrevet at slike kuler er svært effektive i større kalibre der fragmentene blir så store at de gir utgangshull uansett skuddvinkel, men det krever en viss masse i hvert fragment. Så flere skudd i vannkanner med disse kulene vil være interessant for å få litt statistikk over fragmentstørrelse og penetrasjon. Jeg jakter mest med litt grovere kalibre, og når jeg går tom for de jeg bruker nå er denne typen kuler et mulig valg både i 9,3 og .338.

@asterix @amatør For en gangs skyld skal jeg kommentere en tråd.

I sitt siste innlegg kommer asterix med usanne påstander. Jeg har ikke skiftet mening og jeg har ikke påstått at antinit ikke er i produksjon.Det er asterix som i flere innlegg skriver at antinit ikke lengre er i produksjon og at Beretta har kjøpt opp restpartiet. Det er asterix og amatør som skriver om flere "superstål" som skal være bedre enn det som produseres i dag. Jeg har kun spurt asterix om hvorfor antinit ikke er i produksjon når det er "verdens beste" våpenstål, og det har han gitt svar på. 

Årsaken til debatten i denne tråden er at amatør, asterix og noen til ikke forsto at antinit og andre betegnelser var varemerker og ikke ståltyper. Det ble skrevet mye om hvor gode disse ståltypene var og at de var bedre enn det som produseres i dag. Da jeg skrev mitt første innlegg i tråden skrev jeg at opplysningene om disse ståltypene var verdiløse. Det ble kommentert blant annet av amatør og det ble en del innlegg om ufine kommentarer og rapportering slik at også moderatorene kom på banen. Jeg ble vel nærmest idiotforklart som kunne mene at disse stålene ikke var "verdens beste" våpenstål og at det var mer enn nok kunnskap om de fremragende egenskapene til disse stålene.

Debatten var like meningsløs som om noen påsto at Toro suppepose er verdens beste uten å oppgi hvilken suppe det gjaldt. Toro er kun et varemerke på lik linje med Antinit og de andre stålene. Status er fremdeles at vi ikke er kjent med hvilke stål i Antinit serien Beretta skal ha kjøpt, og vi vet ingenting om hvilke egenskaper dette stålet har. Jeg skrev min mening om Antinit og de andre merkevarenes produkter tidlig i tråden og ser ingen grunn til å endre den og jeg siterer meg selv "Det er sannsynlig at disse ståltypene som er omhandlet tidligere i tråden var eksempler på det ypperste som var mulig å produsere da de ble introdusert. Utviklingen har imidlertid gått videre og de ståltyper som kan produseres i dag er bedre enn for 50 år siden."

Mye av trådens siste innlegg fra "noen" virker mer som forsøk på å distansere seg fra sine egne innlegg tidligere i tråden i stedet for å bringe tråden videre. Amatør finner stadig grunner til at strekkstyrke er det viktigste i stedet for å se på alle egenskapene samlet. Dersom strekkstyrke var svaret på alle krav så var det kun behov for en ståltype, nemlig den med høyest strekkstyrke. Nå vet de fleste at det finnes hundrevis av ståltyper med definert sammensetning og egenskaper på markedet og grunnen er at de faktisk har ulike kombinasjoner av egenskaper og er tilpasset tiltenkt bruksområde. Jeg essesmir noen ganger knivblad etter gammel tradisjon som kan spores tilbake til vikingtiden. Med enkle karbonstål og tusen år gammel metode kan jeg nok få til strekkstyrke på godt over 1000 N, men de produktene er ubrukbare til all anvendelse og det første jeg må gjøre før emnene kan bli brukbare er å modifisere krystallstrukturen ved varmebehandling, det også etter gammel tradisjon. Så kunnskapen om at strekkstyrke ikke er svaret på alt er også tusen år gammel.

På jaktfelt kan du ikke bruke rem eller støtte så presisjonsskyting får du ikke til uansett. Prøv hvilke samlinger du klarer med støtte og sammenlign med samlinger i jakfeltstillinger. Du kan ofte bruke billige kuler til jaktfelt, du får tilstrekkelig presisjon til de store skivene.

@amatørTråden handler om egenskaper ved våpenstål, da er alle egenskaper som påvirker funksjonalitet og bruksegenskaper av interesse.

Når det gjelder prioritering er vi helt uenig, jeg ville prioritert strekkstyrke lavt fordi alle våpen som kan kjøpes på markedet i Norge har styrke nok. Mine prioriteringer kan også være ulike fra våpentype til våpentype. Om vi starter med kombivåpen og jakthagler så er disse dyre og relativt lite robust. Motstand mot rust ville jeg prioritert høyt om det var å få, det er ikke stas om våpenet ser ut som en revepels etter en jakttur i dårlig vær. Siden haglepiper er tynne og lett bulkes ved fall eller andre hendelser ville jeg prioritert et stål som gjør det mulig å rette ut bulker uten at de blir synlige eller at de svekker stålet. Et stål som tåler mekanisk slitasje står også høyt på listen, det samme gjør stål som lar seg polere til en fin overflate. Selv en drilling må ha litt vekt i pipebunten for å få balanse, og det er mulig å få så tynne piper en ønsker selv med relativt moderat strekkstyrke. Den som orker kan regne ut hvor tykt gods som er nødvendig i en haglepipe med sikkerhetsfaktor 2 og 500 N strekkstyrke. (500 N er fordi det er minimum for armeringsstål som er et billig stål og noe som alle kjenner til styrken på) Skal en ha utskiftbare choker er det som avgjør godstykkelsen den plassen gjengene trenger, ofte ser en at det er tegn til trompet på mange hagler for å få plass til gjengene.

For hagler til leirdueskyting er det evnen til å tåle flere hundre tusen skudd uten utmattingsproblemer i pipe og uten slitasje i mekanismen som er viktig.

For jaktrifler er det igjen motstand mot rust og deretter slitsjeegenskaper. Det er for alle typer riflepiper høy prioritet for stål som kan gi presisjon tilstrekkelig for jakt.

Men alle vil nok prioritere litt ulikt om det hadde vært en mulighet, men opplysningene en kan få om hvilke stål som er brukt er så begrenset at en i praksis må velge det en kan få, og på bruktmarkedet er det enda vanskeligere. Men det er lov å drømme.

Gjør det enkelt. Velg et krutt som kan brukes til alle kulevekter. Gjerne et skytterlagskrutt. Velg en egnet kule, jeg ville brukt rundt 100 gr kuler som start. velg en krutladning som er litt under maksimum og start skyting. Dersom du får god nok presisjon så fortsett å skyte. Er det dårlig så velg en annen kule og lad til litt under maks og prøv den. Dersom det fremdeles er dårlig så skift krutt. Ladestiger er stort sett bortkastet.

amatør skrev (10 timer siden):

Selvsagt kan man anta det.

Du har helt rett, jeg formulerte meg dårlig.

Det jeg skulle skrevet var at alle med erfaring og kompetanse innen dynamisk styrkeberegning og beregninger av effekten som vibrasjon og sykliske belastninger har på levetid og nødvendig sikkerhetsmargin, vet at en ikke kan bruke flytgrense eller bruddgrense alene som grunnlag ved endring av ståltype. Du kan selvfølgelig anta hva du selv ønsker, men når du fremstiller dette som om det kun er å multiplisere flytgrenser med en faktor så mangler du nødvendig kunnskap eller du er kun opptatt av å kverulere. Det du skriver gjelder kun for statiske belastninger og de fleste alvorlige ulykker på grunn av struktursvikt skyldes at det har blitt brukt den type beregninger som du beskriver på konstruksjoner utsatt for sykliske eller dynamiske påkjenninger. Havariene med Comet flyet og libertyskip som plutselig knakk i to deler er typiske eksempler der en ikke forsto følgene av materialvalg og sikkerhetsmargin. Innen flysikkerhet er dette en selvfølge, alle kritiske komponenter er vurdert med hensyn til fare for utmattingsbrudd og de får ofte begrenset levetid basert på dette selv om sikkerhetsmarginen langt overskrider de du refererer til.

Skytevåpen er konstruksjoner som utsettes for store belastninger ved hver eneste avfyring og det krever materialer som tåler denne type sjokkbelastninger. Materialvalg blir derfor ofte styrt av utmattingsmotstand mer enn krav til styrke. Øket styrke får en lett ved å øke dimensjoner, men om materialet ikke tåler de dynamiske påkjenningene kan det ikke brukes. Heldigvis er det sjelden at våpen er blitt lagd med uegnede ståltyper, Springfield m 1903 er vel det mest kjente eksempelet. Et nyere eksempel er de Sauer pipene som ble tilbakekalt for et par år siden fordi de sprakk etter en tids skyting. Disse hadde bestått trykktesting, og ut fra ståltype og beregnet belastning skulle disse ha en sikkerhetsmargin svært mye høyere enn 1,5 eller 2,5. Men likevel sviktet de ved bruk.

Jeg går ut i fra at @asterixsikter til sine egne innlegg, jeg klarer nemlig ikke å bli fornærmet over slikt.

Asterix ønsket i et tidligere innlegg at flere engasjerte seg og jeg har ventet på at noen andre skulle slippe katten ut av sekken. 

Det er rart at ingen har stilt spørsmål om hva "antinit" betyr, anti forstår de fleste, men nit er mer vanskelig. Men enkelt forklart betyr antinit omtrent det samme som "stainless" på engelsk. Altså et korrosjonsbestandig stål.  Antinit ble opprinnelig valgt til bruk i våpen på grunn av at det ikke rustet. Det ble ikke valgt på grunn av styrke. Antinit eksisterer fremdeles som et varemerke Bøhler bruker for markedsføring av rustfrie ståltyper, det er på ingen måte slutt på produksjonen. Jeg vet ikke hvor mange typer stål Bøhler har produsert med varemerket Antinit, men det kan være mange. Om noen er interessert går det sikkert å sende mail til Bøhler og be om teknisk dokumentasjon, så slipper en mer overtro og kan forholde seg til fakta.

Chiefen.v-2 skrev (1 time siden):

De interesserte kan jo Google og lese  om elefanter og Kruger nasjonalpark.

Omtrent 20000 elefanter mer enn det område har bæreevne for?

Man kan mene hva man vil om Antinit. Mauser kunne i sin tid levere sine jaktvåpen med pipe stål i den kvalitet kunden ønsket. Jeg har sett på kalkulasjonene som mauserwerke gjorde for de som ville ha Bøhler Antinitt pipe i 1929. Da var materialkostnaden 12,08 Mark, maskineringskostnader for rund pipe 8,73 mark og totalkostnader for rund pipe 46,25 mark.

For en rund pipe i Krupp Vierosta? stål var materialkostnadene 7, 50 mark.

Verdien av tyske mark på den tiden vet jeg lite om, men sammenligning med maskineringskostnadene kan gi et bilde av verdien på pipemnet.

amatør skrev (13 timer siden):

Og at man da kan anta at man kan bruke tynnere gods med de sterkeste stålene.

Det er feil konklusjon, man kan ikke anta det.

Jeg har flere ganger skrevet at seighet er en viktigere parameter enn strekkstyrke og har antatt at de fleste forstår det. I begrepet seighet ligger det flere egenskaper som jeg ikke har nevnt, men når strekkstyrke fremdeles dukker opp som den viktigste parameteren må det mer forklaring til. Som jeg har skrevet er belastningen i et våpen dynamisk og syklisk. Da er det noe som heter utmatting eller materialtretthet som blir en viktig egenskap. Seige stål har generelt større utmattingsmotstand end harde stål med stor strekkstyrke. Jo nærmere flytgrensen et stål belastes jo raskere oppstår utmatting og en balanse mellom belastning og stålets utmattingsegenskaper er viktig i valg av ståltype. Ved å redusere tykkelse på stål blir utmattingsmotstanden mye viktigere enn når en har tykkere gods og ikke belaster stålet nær maksimum. I skytevåpen er det ikke ofte at utmattingsegenskapene i stålet har betydning fordi det er rikelig med styrke. Men for høyt belastede komponenter finnes det slike begrensinger, på engelsk heter det "fatigue life". Et eksempel er 120 mm kanonen på Chieftain stridsvognen, der har røret et fatigue life på 500 skudd. På bakgrunn av  forskning og utviklig på 70-80 tallet der man har fått bedre innsikt i årsakene til utmatting kan man med moderne ståltyper flerdoble fatigue life for slike stridsvognkanoner. Samme problemet rundt høyt belastede metall komponenter har man i flyindustrien, og der er det normal å sette begrensinger på antall sykler hver komponent kan utsettes for før den skal skiftes. Partnair ulykken er et eksempel på en komponent som sviktet på grunn av utmatting.

For vanlige våpen forekommer utmattingsbrudd nesten aldri, og er noe vi ikke behøver å bekymre oss over, men om en strekker strikken for langt så kan det forekomme om dimensjonene blir redusert for mye. For liten utmattingsmotstand vil ikke bli oppdaget ved prøveskyting av et våpen, men er noe som kan oppstå etter mange år, spesielt om det er feil i stålet som gjør det svakere enn det som er forutsatt. Derfor er renhet og minimalt med innesluttninger viktig for stålets bruksegenskaper.

Jeg jaktet i Zimbabwe for noen år siden, det var ingen mangel på elefanter, men det var for lite mat til dem. Derfor ble store områder ødelagt, noe som igjen gir enda mindre mat for elefantene. Det hjelper "selvfølgelig" til å øke bestanden!

Progressive presser krever mer rutine av bruker, men med ditt estimerte forbruk vil jeg likevel anbefale en progressiv presse. Jeg bruker Dillon og anbefaler det. Hvilken modell, 550 eller mer avanserte må du tenke på ut fra din tekniske innsikt og økonomi.

Det jeg anser som viktig er at du bruker den progressive pressen som enkeltstasjonspresse til du har fått prosessen inn i fingrene, ellers blir det fort patroner uten krutt og noen med dobbel ladning. Men velger du å lade med langsomme krutt vil du ikke få plass til dobbel ladning i riflehylsene og slik unngå de verste farene. Ta det lanngsomt og et trinn av gangen. Kontroller hvert trinn før du går videre. Da vil det nok gå bra.

Ranger#44 skrev (1 minutt siden):

Blaser F3 og F16

Der tok du meg, de burde jeg ha husket på, jeg var like ved å kjøpe en Blaser f3 for noen år siden. Takk for korrigering.

Jeg kaller en spade for en spade. Jeg forklarte hvorfor det som fantes av data for ståltyper var verdiløst og kan forklare nærmere. Når vi skal vurdere egenskaper må se på den informasjonen som foreligger. I dette tilfellet var det oppgitt styrke med kg som benevning. Det tyder på gamle data, og det er da usikkert hvilke måleutstyr som er brukt og hva som egentlig er målt. Strekkstyrke eller flytgrense alene er ikke noe god indikator uten at en vet målemetode, hva som er registrert og hvilke tilstand stålet er testet i. Tester en stålet umiddelbart etter herding og uten anløping kan en få svært høye verdier, men stålet er ubrukbart i denne formen. Skal testene fortelle noe om de praktiske egenskapene må det testes i den tilstand det brukes i våpenet og det må være tester som gir informasjon om seighet og hvor mye stålet tåler å strekkes før det gir etter. 

Et annet moment som er lite kjent er at standardtestene for karakterisering av stål er statiske tester. i våpen er det de dynamiske egenskapene som er avgjørende og de gir noe ulike verdier. Det er også en sammenheng mellom dynamiske verdier og temperatur slik at stål kan oppføre seg på en annen måte i et våpen når det er kaldt. Derfor er strekkstyrke alene en dårlig indikator på om et stål er egnet for bruk i våpen. Men som reklame er det jo utmerket å skrive at vårt stål er det sterkeste som finnes.

asterix skrev (5 timer siden):

Ståltypene i standard våpen var nok det. Det jeg lurer på er forskjellen på de edle/lette/rustfrie stålene i noe dyrere våpen.

Du misforstår litt, jeg mener at de ståltypene du kaller edle og rustfrie stort sett er av samme type.  Jeg vil tro at de har et karboninnhold akkurat høyt nok til å kunne få dem martensittisk ved herding og med et nikkelinnhold på 3-4%. I tillegg en del krom og mangan. Jeg er usikker på hva du mener med ståltyper i standard våpen. Ser vi på våpenproduksjon i Tyskland/Østerike så var det ikke produsert mindreverdige våpen, selv de billigste jeg har sett har vært av god kvalitet. Selv under de siste månedene av siste krig var kvaliteten på ståldelene i Mauser geværer av god kvalitet. De kunne se ut som om de var produsert på en yrkesskole for blinde, men styrkemessig var de innenfor spesifikasjoner. Om andre i tråden har erfaring med tyske våpen av dårlig kvalitet så skriv gjerne om dem. Generelt var Tysk industri flink til å ta i bruk ny materialteknologi og jeg tror ikke at de billigste tyske våpen hadde ståltyper som hadde svært mye dårligere egenskaper enn det du kaller edle ståltyper. Det var ofte militære krav som styrte våpenfabrikker, og sivile våpen ble oftest produsert på samme fabrikker som militære.

De land som er/var kjent for å lage våpen med dårlig materialkvalitet er Belgia og Spania. Sammenlignes stålkvaliteten i billige våpen fra disse landene med tyske produkter er det stor forskjell. Årsaken er nok sammensatt, men de mindre produsentene i disse landene var villig til å produsere det kundene ønsket, og ønsket kundene et (drit)billig våpen så fikk de et drittvåpen. Spania hadde et tilleggsproblem, Franco prøvde å kvele baskerland, og hindret tilgang av råvarer, derfor ble mange våpen derfra produsert i mindreverdige ståltyper. Begge land har faglig dyktige børsemakere som kan lage våpen fullt på høyde med børsemakerne i Ferlach og Suhl.

En god indikasjon på hvor en finner kvalitetsvåpen er å gå på leirduebaner. De haglene som brukes der forventes å kunne skyte flere hundre tusen skudd uten å bli utslitt. Da er det Italia og Belgia/Japan som dominerer. Jeg setter Belgia og Japan sammen fordi Miroku produserer Browning hagler og den andre topp produsenten i Japan, SKB ikke lenger produserer hagler. I Italia er det Beretta og Perazzi som er de store, men det finnes flere. Jeg kan ikke huske å ha sett tyske/østeriske våpen, men jeg har sett spanske  og engelske. De som satser på leirdueskyting handler på øverste hylle, og krever topp kvalitet.

amatør skrev (22 timer siden):

Det er det du skriver i tråden som er tilnærmet verdiløst.

@amatørSlike kommentarer forteller mer om deg enn om det vi diskutere i denne tråden. Det viser at du ikke har lest trådens tittel eller ikke forstått den. Det du skriver om diverse stempler på løp viser en stor grad av naivitet. Det eneste som er å stole på av stemplene på et våpen er prøvestemplene, de viser hva våpenet er testet for. Alle stempler om ståltyper med spesial, super eller andre fantasifulle betegnelser er verdens eldste reklametriks. I dag kalles det merkevarebygging og dine skriverier om det minner meg om husmødrnes diskusjoner på -70 tallet da vaskepulverreklamene herjet som verst. Virkeligheten var at alle inneholdt det samme. Tyske stålverk hadde et godt rykte og produserte gode ståltyper, og flere av dem prøvde å bygge en merkevare for å øke salget og konkurrere med andre stålverk. Men ståltypene var mye av det samme. Det som er viktig er at ståltypen har tilstrekkelig seighet for å unngå splintring. Alle aktuelle ståltyper har tilstrekkelig styrke til å gi gode våpen. Ett eksempel på det er USA's mod 03 Springfield, der ble det brukt en ståltype som var for sprø slik at det ble våpensprenging.

Sammenlign vekten av våpen fra anerkjente produsenter i samme område og se om det er vektforskjeller på våpen med og uten reklame så får en et grunnlag for diskusjon. Det at ingen av disse ståltypene er i produksjon lengre sier vel nok.

Så tilbake til det tråden handler om, egenskaper til ståltyper. Stålets egenskaper er målbare og er avhengig av legering og varmebehandling. Uten å kjenne til dette er det ikke mulig å uttale seg om en ståltypes egenskaper og egnethet. I dagens verden har alle stålverk tilgang til de samme råvarer og legerinselementer av samme høye renhet. De som produserer våpen og piper kan bestille det de ønsker av ståltype og få det levert som ferdige emner for videre bearbeiding om de kjøper en hel charge. For mange er dessverre prisen det viktigste, og mange produsenter velger stål ut fra pris og bearbeidingsegenskaper, ikke for ytelse og slitestyrke. Slitestyrke er en av egenskapene ved stål som er vanskelig å måle, men de fleste vet at noen våpen tåler svært mye mer bruk enn andre. På Eley fabrikken i England var det en topp kvalitet hagle som ble brukt for testskyting av haglpatroner. Den ble brukt i svært mange år, helt til fabrikken ble nedlagt. Da var den fremdeles uten vesentlig slitasje eller slark. Den hadde da skutt anslagsvis 2 millioner skudd. Et annet eksempel fra England er Vickers mitraljøsen, den var nærmest uslitelig. I 1963 ble det skutt 5 millioner skudd i 250 skudd serier fra samme våpen kontinuerlig i en uke. Våpenet var ikke preget av slitasje etter skytingen, kun noen smådeler og et antall piper ble skiftet. Slike slitasjemotstand ble ofte oppnådd ved bruk av relativt bløtt stål med stor seighet. Delene ble settherdet for å få en hard overflate som var glatt og hard. Den motsto slitasje og ga minimal friksjon. I Krag-Jørgensen riflene ble samme metode brukt, og de fleste kjenner det glatte ladegrepet på kragen. Sammenligner vi det med en Remington 700 merker man fort at sluttstykket går tregere og t det fort blir sitasjemerker.

Hvordan er dette for de beste våpene fra Tyskland/Østerike, brukes settherding eller er det gjennomherding i deler som glir mot hverqandre? Jeg skyter så lite med mine at jeg ikke ser utvikling av slitasje tydelig, men på Merkel hagler virker det å være en hard overflate.

Når det gjelder arbeidet og kvaliteten på våpen fra børsemakere både i Ferlach og Suhl så er det ofte fantastisk godt. Særlig er det kombinasjonsvåpen som områdene er kjent for, det er slike våpen som er deres spesialitet og som er utviklet i disse områdene. Når det gjelder vekt så er lav vekt og god balanse et kjennetegn på kvalitetsvåpen fra alle områder med gode børsemakertradisjoner. Det tar tid å fjerne metall for å få ned vekten, og det krever flinke fagfolk. Både i London, Birminham og Baskiske områder vil du finne våpen som er så lette som det er mulig å få dem om de skal være brukbare (og du vil finne våpen som er så lett at de ikke er brukbare i praksis). Et interessant moment er at da baskiske produsenter kom på fote igjen og skulle produsere dobbelrifler og kombivåpen ble rifleløpene ofte produsert i Ferlach.

Men dette er en avsporing, når det gjelder ståltyper så er det ingen tvil om at tysk stålindustri var avansert og drev produksjon av høykvalitetsstål ganske tidlig og produserte ståltyper beregnet for våpen. I tillegg til de som allerede er nevnt er "Krupp gevehrlaufstahl" noe en finner på tyske våpen. Men utviklingen innen metallurgi har ikke stoppet, og det har vært en kontinuerlig utvikling mot  ståltyper med bedre egenskaper og kunnskap som gjør det mulig å skreddersy stål til ulike formål. Det skyldes bedre utstyr for å karakterisere stål og bedre kunnskap om innvirkningen av legeringselementenes betydning for stålets egenskaper. Skal vi diskutere stålets egnethet i våpen må vi være objektive og kritisk til det som skrives. Det må finnes opplysninger om stålets innhold, testverdier og varmebehandling. Det er sitert flere ganger fra ulike kilder som mangler faktiske opplysninger og som jeg karakteriserer som reklame. For å vurdere disse kildene så er det et viktig spørsmål, når er dette skrevet? og hvilke andre ståltyper er brukt i sammenligningen? De som har pipesett i disse ståltypene kan lett undersøke sammensetningen da det i dag finnes håndholdte røntgen instrumenter som analyserer sammensetningen i løpet av sekunder. De fleste "skraphandlere" har slike. 

For de som ikke kjenner Burnside systemet så kan det sammenlignes med en kammerlader. Kammeret åpnes, og en patron legges ned i kammeret som da lukkes. Avfyring er med en perkusjonshette som settes på en pistong. Tettingen mellom kammer og løp ser ut som på en norsk kammerlader, men i tillegg til en kon seksjon på kammeret så har hylsen en flens som også tetter åpningen. Prinsipielt tror jeg det vil være mulig å lade Burnside med løst krutt og kule som på en norsk kammerlader.

En slik du tenker på?

Mugga skrev (1 time siden):

Er lungeskumgummien du skyter i tørr eller bløt? Ser for meg at den bør være bløt for å ligne mest på lungevev 

Våt skumgummi har en tetthet som er mye høyere enn lungevev og vil gi feil resultat. Det er mulig at tørr ikke er ideell, men den er nokså nær tetthet i lungevev.