Hvorfor jakter jeg?
I går kom jentungen hjem og fortalte at venninne mente jeg var et forferdelig menneske - jeg drepte jo uskyldige dyr. Jeg var en morder.
Det hender ikke rent sjelden at jeg får kritiske spørsmål om hvordan jeg kan forsvare å jakte. Og da blir synspunkter fra barna bare som bagateller å regne...
Ok. Hvorfor jakter jeg? Er det for sportens skyld? Er det fordi det er gøy? For trofeene sin skyld? For å skaffe mat? For å holde økosystemet i ballanse? For spenningens skyld?
Nei. For meg er det rett og slett helt naturlig å jakte. Det er en matressurs, det er en opplevelse, det hjelper til med å holde ballanse i naturen og ja, det er spennnende. Men, tror dere jaktmotstandere at ikke jeg tenker på dyrene? At jeg ikke tenker på at jeg tar et liv? Selvfølgelig gjør jeg det, MEN jeg tillegger ikke en hjort menneskelige trekk. Hjorten er et dyr. Ikke noe mer. Hva om jeg tillegger en gullfisk menneskelige følelser, personlighet og relasjoner. Er det da riktig å ale de opp, skille de fra familien og holde de fanget i en liten glassbolle? Hva med å fiske? Henge der på kroken i timesvis...Eller hva med å få hester til å springe i ring rundt en bane? Jeg tror dere skjønner hvor jeg vil, og jeg er faktisk litt usikker på hvor det vil ende. Stopper vi med å tillegge menneskelige egenskaper ved hjorten, gullfisken, eller ved flua?
Nå kan jeg skrive side opp og side ned om hvorfor det er slik, men la meg stoppe med disse ordene: urbanisering, fremmedgjøring, manglende kunnskap og ikke minst Disney..
Så lenge vi mennesker står på toppen av næringskjeden så kommer jeg til å jakte - med veldig god samvittighet. Jeg kjenner mitt ansvar, og jeg gjør det så humant som overhode mulig. Selvfølgelig. Men morder? Nei.