Har du skadeskutt storvilt?

[Fjordajeger]

Kanskje litt tabubelagt tema dette, men kunne vore interessant å høyre litt om situasjonar folk har vore oppe i når det gjeld skadeskyting av storvilt? Tenker då på jaktsituasjonen, skuddet og ettersøket evt etterspel...?

[Vargen]

Jeg skadeskjøt en hjortekalv, grunnet kombinasjon av feilberegnet avstand og at dyret tilfeldigvis gjorde et lite byks i skuddøyeblikket.

Jeg hadde post med overhøyde og god oversikt over ei myr, da ei kolle med to kalver kom gående. Tok sikte på den bakerste kalven.

 

Kalven gikk egentlig helt rolig, men akkurat i det jeg trakk av skulle den opp på ei lita tue og kom dermed litt lengre opp med fremparten. Når holdet i tillegg var litt lengre enn beregnet var dette nok til at skuddet traff høyt i høyre frambein i stedet for i bogen. Høyre overarmsbein var skutt rett av, og kula sneiet i tillegg venstre frambein.

 

Kalven falt, rullet et par ganger, og kavet seg et stykke videre mens jeg relativt febrilsk forsøkte å få skutt den på nytt. I løpet av et par sekunder forsvant den ut av syne i et lite søkk, men jeg visste at den måtte ligge der siden den ikke kunne komme derifra uten å vise seg for meg. Hadde som sagt overhøyde, dyret hadde ingen fluktmuligheter fra det søkket.

 

Jeg etterfylte magasinet og ble liggende et minutt eller to i anleggsstilling i tilfelle kalven ville forsøke å gå derifra, men intet dyr viste seg. Jeg forlot derfor posten og gikk fram for å avlive, kunne ikke la dyret ligge der og pines. Fikk kalven i siktet igjen på ca 20 meters hold i det jeg kom over en lav kant og kunne se ned i myrsøkket. Kontant avlivning.

 

I dette tilfellet ble altså intet ettersøk nødvendig, kalven var ikke mobil med et avskutt og et skadet frambein så jeg fikk heldigvis avlivet den i løpet av noen få minutter.

 

Etterspill?

Sparer til avstandsmåler for å unngå å gjøre noe slikt igjen, da jeg innser at jeg ikke er flink nok til avstandsbedømmelse i alle situasjoner. Vital treffsone på en liten hjortekalv er ikke rare blinken egentlig, så en halvgrov feilvurdering av avstanden kan lett føre til skadeskyting. Her var det jo god tid til å måle opp avstand til henholdsvis nermeste og fjerneste kant av myra i det jeg satte meg ned på post, slik at jeg med en avstandsmåler ville ha visst hvor det var forsvarlig å skyte og hvordan jeg eventuelt måtte ha stilt kikkerten.

[KnuteriK]

Siden jeg har litt skrive kløe om dagen, kan jeg godt fortelle om en episode.

 

Dette var under hjortejakt for noen år siden. Jeg og en annen jaktkamerat oppdaga 2 dyr som lå i lyngen høyt oppe i fjellsida. Vi bestemte oss for å prøve og komme innpå, og en liten time seinere var vi ved stedet der dyra skulle være. Da vi ikke så noen dyr, tenkte vi at de hadde reist, og ble litt uforsiktige, som resulterte i at en ungkolle, plutselig stod forran oss. Den hadde ligget i en dump, og var umulig å se fra der vi stod. Den stakk oppover mot et stort bjørke kratt og stoppa inni der, da den ikke kom ut. Vi planla at jeg skylle gå rundt og legge meg på oppsiden, mens kompisen gikk rett inn. Som sagt så gjort. 10 minutter seinere, er jeg på plass og ser at Kåre går inn i krattet. Etter noen lange sekunder kommer kolla ut, skjener mot min høyre side, og springer langs fjellsida bortover. Etter et par hundre meter stopper den, og kikker seg tilbake. Den står da litt lavere i terrenget enn meg, med rompa mot meg, så jeg sikter imellom skulderbladene, og lar skuddet gå. Kolla går rett ned, og blir liggende. Jeg ser den godt fra der jeg er.

Kåre kommer opp, og vi deler en sjokolade og drikker litt brus før vi går bort til dyret. Dette tar 5-6 minutter.

 

Da vi kommer bort til der hjorten er, så finner vi den ikke. Blir litt febrilsk leiting da det er helt utenkelig at dyret er borte, da det lå der mens vi spiste sjokolade. Jeg går tilbake til der jeg skjøt fra, og ser da at dyret er borte. Det må ha rist seg mens vi gikk bort, og vi var bak noen busker så vi ikke såg at det stakk.

 

Hund ble kontaktet, det gikk 2 timer før ekvipasjen kom opp, det var nå nesten helt mørkt. Vi fant litt blod der dyret hadde ligget, men ikke noe særlig mer enn noen dråper. Spor på mosen som lå i ei steinur lenger nede, fortalte oss at dyret hadde gått på skrå nedover fjellsida. Etter noen hundre meter, uten noe mer blod eller noe som helst, mente ekvipasjen at jeg ikke hadde truffet kolla med et dødlig skudd, og at han ville friskmelde dyret. Men jeg stod på mitt, mente at det var en stjerne smell, og vi avtalte å ta opp søket neste morgen. Vi festa en plastpose i et tre, for å finne igjen stedet dagen etter.

 

Morgenen kom, og vi fortsatte søket, og bare 50 meter nedenfor der vi stoppa kvelden før, fant vi blod, mye blod. Her hadde hjorten ligget om natta, og nå når vi kom tilbake, hadde den reist videre. Hunden var nå skikkelig heit, og vi spora dyret nedover hele fjellsida og inn mot et større granfelt. Jeg løp ned på nedsiden av granfeltet der det er en trase, i håp om at dyret ville velge den veien, da den er lett å gå. Men etter noen minutter begynnte hundemannen å rope og jeg skjønte at dyret hadde gått inn i skogen. Da jeg kom opp til bikkja, sa hundemannen at han så hjorten, og at den nå var inni granfeltet. Det var umulig å gå inn der, så jeg måtte ned på alle fire, og krøp innunder greiner og einer og banna meg innover i skogen. Etter en stund hørte jeg at det knakk i kvister og at dyret pusta og pesa forran meg. Til slutt fikk jeg øye på det, og på 5 meters hold avslutta jeg jakta med et hodeskudd på kolla.

 

Jeg klarte å vomme den ut inni der, og dro den med meg ut igjen.

Takka ekvipasjen så mye for hjelpa, dette hadde vært en skikkelig heisatur med en god utgang.

 

Da jeg noe seinere flådde dyret, oppdaga jeg at kula hadde truffet der den skulle, den hadde knust ryggen, den var delt i 2, og så gått videre ned i venstre lunge og ut lavt forran venstre bog. At denne hjorten overlevde natta, og i det hele tatt greide å gå, er et mysterium av de sjeldne, jeg har ikke hørt om lignede tilfeller, hverken før eller siden. Men det var en lærerik opplevelse, og jeg har ingen betenkligheter med å sette et sånt skudd i fremtiden.

[Ladden]

Skadeskjøt en elg for 13 år siden. To dager etter at jeg hadde felt min aller første elg fikk jeg muligheten igjen. Verdensmester som jeg var da så hadde jeg selvfølgelig overdreven tro på egne ferdigheter. Jeg fikk en liten ku på post. Holdet var drøyt. Det var ufyselig regnvær og blåst så jeg måtte tørke dugg på kikkerten. Kua vinklet litt i fra meg, men jeg bedømte det som greit å skyte alikevel. I det kula forlot løpet fikk jeg en dårlig følelse. Angret med en gang. Elgen forsvant og det smalt to skudd hos naboposten rett bortenfor. Kua kom tilbake igjen og falt omtrent der jeg skjøt på ho. Helt merkelig. Vi fant to skudd i bogen på elgen der ho lå. Ett fra hver side. Naboposten hadde skutt fra hver side sa han. Men når vi flådde elgen fant vi ei kule bak i låret på elgen. Jeg var ikke i tvil da. Det var skuddet mitt. Jeg hadde feilbedømt avstand, fart og vinkel. Kronidiot! Og for en forjævlig følelse. Snakk om unggutt som ble dratt rett ned på jorden igjen etter å ha svevet i skyene etter den aller første elgen. Jeg fikk liten lyst til å jakte videre da. Men siden elgen ikke led så er jeg glad for at jeg fikk den opplevelsen så tidlig. Det gjør noe med en jeger når en skadeskyter sitt første vilt.

 

Og det gikk et tredvetalls elger og halvparten rådyr og reinsdyr i bakken før jeg fikk en slik opplevelse igjen. I fjor høst skadeskjøt jeg en rådyrkilling. Vi hadde to dachser ute i hver sin los da en jaktkompis fikk ei geit på post ikke langt unna meg. Vi sparer geiter så godt vi kan så den fikk gå. Han meldte om retningen som var mot meg. Ikke lenge etter på kommer et rådyr på posten min et tett grovt granfelt. Jeg ventet på geita, men så at dette var et lite dyr. Det kom langs et tråkke og ville passere på kort hold. Jeg satt klar med rifla og anlegg på begge knærne. Det ble var meg og bråstoppet på 20 meters hold med framparten klar av en diger granlegg. Jeg var sikker på at det var en killing, la trådkorset i bogen og trakk av. I det pekefingeren krummet seg den siste 1/10 dels millimeteren starter rådyret en bevegelse og det smalt. Rådyret tverrvendte i en voldsom eksplosjon og dro i full fart tilbake der det kom fra. Rett før det blir borte for meg ser jeg at venstre bakbein slenger. Og noen sekunder etter hører jeg en voldsom skriking fra rådyret. Jeg sitter som et spørsmålstegn. Jeg hadde trådkorset i høyre bog og venstre bakbein er av? Gjennomskyting? Kulesplintring?

 

Vi kobler etterhvert den ene dachsen og jeg starter sporingen. Finner endel blod og noen solide beinsplinter de første hundre meterne og det bygger seg opp en uro i magen. Vi sporer dyret rett mot et par poster, men det skvetter opp inne i en tett granlugg og løper tilbake igjen. Jeg skimter dyret. Faen! 50 meter lenger fremme sitter en post. Ny runde tilbake og jeg finner fortsatt blod og en og annen beinsplint. Nå går det tvers igjennom terrenget og over mot naboterrenget. Dachsen jeg har i band klarer ikke holde kjeft så vi kommer ikke innpå. Rådyret har lagt seg ned ved flere anledninger. Når vi kommer til delet går jeg ned for å bytte dachs. Vi ringer nabolaget som ikke er på jakt og fortsetter ned i en dal hvor begge hundene har hatt hver sin los før på dagen. Mye spor på kryss og tvers i alle retninger. Her knoter vi endel før vi skjønner at her må vi rundere litt. Dachsen slår på et spor og etter 50 meter på det sporet finner jeg en bitteliten bloddråpe. Her er det riktige fælet. Sporet går opp i en ås og vinkler. Finner ikke mer blod. Det begynner å bli sent på dag så jeg slipper dachsen. Knappe hundre meter foran meg blir det uttak og den tetteste rådyrlosen jeg har hørt noen gang.

 

Losen tar retning tilbake i terrenget vårt og passerer en post. Han ser rådyret som ikke bruker det ene bakbeinet, men får ikke skutt. Dachsen ligger knappe 50 meter bak og jager omtrent på synet av dyret. Det er på tur over to store jorder med en bekk i mellom da losen stilner ved bekken. Jeg får stillesignaler på astroen og er på tur mot plassen. Brått mister jeg signalet på halsbåndet og er redd dachsen har satt seg fast i gjørmebekken og at halsbåndet er under vann!! Jeg småløper 5-600 meter for å komme meg til bekken. I det jeg kommer nærme ser jeg rådyret som ligger på andre siden av bekken og dachsen ligger ved siden av. Rådyret løfter hodet og ser på meg. Dachsen henger i halsen på det! Jeg må rope på hunden for at den skal slippe og da stabler killingen seg på bena, men får et nakkeskudd med en gang på kort hold.

 

Jeg setter meg ned i knestående og ser på det grufulle baklåret som den lille killingen har løpt rundt med og klapper dachsen som har gjort en kjempejobb. Jeg sitter der og griner så snørr og tårer renner. Jeg blir faktisk blank i øynene bare av å skrive denne situasjonen. Men det gikk bra tilslutt og jeg lurer fortsatt på hvordan i huleste kula kunne ta baklåret.

Edited April 12, 2011 by Guest

[Elgjeger88]

Jeg har felt tre elg og 1 rådyr, men har enda ikke opplevd å skadeskyte storvilt. Det kan jeg vel igrunn bare takke villmarksgudene for.

 

Jeg var på rådyrjakt på Inderøy i Trøndelag, og satt spent å hørte på losen til dacshen. Foran meg var en stor og oversiktlig åker. Plutselig sto det et enslig dyr på omlag 70 meter, med bredsiden til. Jeg fant bogen kjapt, og trakk av. Med 308. forventet jeg at dyret skulle dette i smellen, men det sto urørlig!! Jeg forsto absolutt ingenting. Før jeg rakk et oppfølgingsskudd, sprang det videre, stoppet med ryggen til i åkerkanten, før det forsvant.

 

Jeg satt igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg kunne vel umulig ha truffet? Det ble meldt om påskutt dyr over radoen, og etterhvert var vi klar til ettersøk. Ikke èn eneste bloddråpe ble funnet. Kula hadde rett og slett bommet totalt, noe jeg synes var helt utrolig, da jeg var trygg på avtrekket.

 

Årsaken ble rimelig klar da jeg skjøt med rifla på blink senere. Den gikk ALTFOR høyt. Kikkerten må ha fått seg en kakk i transporten til jakta.. Jeg er idag sjeleglad for at det gikk så bra som det gjorde, og at rådyret ikke ble skadeskutt.

[ctm-4]

har skutt ca 80-90 rådyr ca 90 hjort og har vært uheldig å skadeskyte ja!!! dette har skjedd 3 ganger og dyrene ble heldigvis funnet og avlivet kort tid etter...Hvis man driver med storviltjakt så opplever man som regel et dålig plasert skudd.en skjelden gang MEN hvis man bruker hodet og kjenner sine begrensninger går det som regel godt.......

[Lynvingen]

Ingen er perfekte, og man lærer av feil..

For og bli en "bedre" og mere erfaren jeger kommer man dessverre borti skadeskyting om det er du eller en kollega som skøyt..

Alle kan være uheldig, men det viktigste er hvordan man behandler situasjonen etter det angrende skuddet og få avlivet det skadde viltet..

 

-JA har skadeskutt 1 gang.. Tok en sjanse og skøyt av elg kalv forbenet.. Kua var blitt skutt 4 min føre.. Takk pris lå dyret 100 meter lengere borte og fikk avlivet det.

[Hjortelusa]

Må vel bare innrømme at det har blitt skadeskutt fra meg ja,dessverre.

Første elgen jeg skjøt på,en piggokse fikk skutt av frembenet helt øverst mot bogen etter en kombinasjon av feil avstandsbedømming og en kikkkert 13 cm ute av kurs på 100 m.

Jeg anslo avstand til ca 100 m,men ved måling etterpå var det ca 165.

Kikkerten var en Fontaine som hadde tydekigvis fått en smell,den gikk 13 cm under på 100 m når jeg skjøt ettt testskudd rett etterpå...

Elgen ble sporet opp av hund og skutt i stålos ca 300 m unna førsteskuddet,en drøy time etter førsteskuddet.

Snakker om dårlig magefølelse når sånt skjer,får den samme følelsen enda,helt frem til jeg ser dyret er dødt....

Har blitt noen fall etter det,og en ny kikkert

 

Fontainekikkerten fikk plass på .22 istedet,var jo litt synd å kast den....

[Ranger]

Alle som har travet litt i skogen med børse har - eller vil - oppleve skadeskyting. Jeg husker jeg skadeskjøt et rådyr for endel år siden. Dyret viste ikke skuddtegn, men jumpet raskt inn i skogen og opp en ås. Nitidig undersøking av skuddstedet avslørte etterhvert en bitteliten bloddråpe på et gresstrå, og da var saken klar. Siden ettersøkshunden var langt unna bestemte jeg meg for å følge på selv, siden det oppå åsen var et lite dryss med snø på bakken.

 

Klarte å følge sporet, og så etterhvert litt mer blod hist og pist. Hørte etterhvert dyret i skogen, og fant et sårleie det hadde blødd endel i. Oppe fra toppen av åsen får jeg se et rådyr 300-350 meter unna som halter. Siden jeg hadde et stup foran meg og det var uråd å komme nærmere der og da, så la jeg an og skjøt. Første skuddet gikk rett under dyret, det neste satt midt i bogen.

 

Det viste seg at dyret hadde et treff i venstre framfot. Jeg hadde nok feilbedømt avstanden, eller at kula antagelig hadde vært borti noe vegetasjon. Heldigvis endte det bra.

[Kjell Olav]

Tråden er ryddet for off-topic.

[shooter 2]

Må si hvem har ikke hvert litt uheldig ! men etter å ha passert et tresifret antall for en del år tilbake har jeg skadeskutt ett rådyr og en elg men de ble avlivet dagen etterpå i begge tilfeller og det skjedde forholdsvis tidlig i min tid som jeger . Jeg har hvert veldig heldig etter så mange år i skogen under alle slags forhold så jeg håper lykken fortsetter . Jeg har deltatt i masse ettersøk både med og uten hund og har fått erfare hvor jævlig dette kan være så det er mulig jeg vet og holde igjen noen ganger .