Skadeskyting - hvorfor? Ettersøk - hvordan?

[Guttapåskauen]

Hva tror Kammerbrukerne er største synderen ved skadeskyting av småvilt? Hvilke krav setter man til seg selv for å unngå skadeskyting, og hvor mye legger du i et evt. ettersøk?

 

Noen setter sin ære i å få all påskutt vilt i sekken, mens andre er veldig raske med å konstantere bom.

 

Hvordan reagerer du når du finner dødt vilt i terrenget ditt. Og hvordan vil du forholde deg til påstander fra andre jegere at De finner dødt vilt etter at du har jaktet?

 

Har du rask tillgang på hund, eller føler du deg kapabel til å gjennomføre ettersøk alene?

 

 

Håper noen vil engasjere seg litt å svare på avstemningen eller på noen av spørsmålene jeg har satt opp. Ærlig talt så er skadeskyting et problem som alle før eller siden opplever, men man har et juridisk og moralsk ansvar å begrense lidelser til viltet. Jeg tror samfunnet vil stille større krav til småviltjegerne dersom vi ikke holder vår sti ren. Det finnes også grunneiere/jegere som finkjemmer terrengene med hunder for å forsikre seg om at det ikke ligger skadd vilt igjen. Personlig ville jeg ikke ønsket jegere velkommen i mitt terreng dersom ikke skyteferdigheter, holdninger og ettersøksrutiner er tilfredstillende.

[Per-S]

Mener du skyting med rifle eller hagle?

[vømmøl]

Ja, hva mener du med ettersøksrutiner. Noen steder er det ikke lov å jakte med hund.

Skal man legge fram internkontrollsystem, med rutiner og sjekklister for bruk ved skadeskutt rype?

 

Har skutt rype som trykker så jæv*** at jeg stirret lenge for å se den halvmeteren foran snuten på hunden som fant den. Hadde fått problemer uten hund ja.

[Guttapåskauen]

@Per-S

Personlig tenker jeg primært hagle, men det er opp til hver enkelt å svare ut fra sine forutsetninger og erfaringer.

[trombone]

Jeg jakter mest på sjøen, og ettersøk må jeg nødvendigvis gjøre selv. På den typenjakt er nok feilvurdering av avstand den største feilfaktoren tror jeg.. Har opplevd noen ganger at fugl dukker og ikke kommer opp igjen. Driver ikke med dykking lenger, så det er ikke mulig å få tak i slik fugl. Ettersøksmetoden når fulgl dykker blir å padle i ring til den kommer opp igjen, holde kontakten og komme meg på nytt skuddhold. med litt tålmodighet går det som oftest bra.

[Guttapåskauen]

Ja, hva mener du med ettersøksrutiner

 

Først og fremst å kunne lese skuddtegn, og sette inn tilltak som gir hurtig avlivning. Med litt erfaring vil man etablere prosedyrer for ettersøk. Ikke nødvendigvis av moralske hensyn, men fordi det ofte gir uttelling i sekken.

 

Noen steder er det ikke lov å jakte med hund.

Et paradoks, men kan man nektes å ha med ettersøkshund?

[vømmøl]

Personlig ville jeg ikke ønsket jegere velkommen i mitt terreng dersom ikke skyteferdigheter, holdninger og ettersøksrutiner er tilfredstillende.

Først og fremst å kunne lese skuddtegn, og sette inn tilltak som gir hurtig avlivning. Med litt erfaring vil man etablere prosedyrer for ettersøk. Ikke nødvendigvis av moralske hensyn, men fordi det ofte gir uttelling i sekken.

Problemet er å kunne dokumentere det. Jegerprøven gir rett til å jakte småvilt. Noe annen dokumentason er vanskelig å kreve uten flere pålagte kurs.

Personlig prøver jeg alltid å finne igjen påskutt småvilt, og jeg trener jevnlig både med rifle og hagle. Noe annet kan jeg ikke gjøre, bortsett fra å holde igjen "usikre" skudd. Har ihvertfall et problem om jeg som støkkjeger må dokumentere ettersøksrutiner.

[Guttapåskauen]

Dokumentering og byråkratisering ligger langt unna mine tanker. De eneste vi skal svare for er ovenfor oss selv, grunneier og vårherre.

[Carl-gustav12]

Skadeskyting skjer til tider, syns det har lett for å bli vingeskudd. Jakter stort sett ender, duer og gås. pluss diverse fugler.

Endene kan være utrolig vanskelige å finne igjen. de dukker under og svømmer inn til sivet og gjemmer seg. Jeg skaffet meg en jaktlabrador som har fått jobben med å finne igjen vilt, og han har hittil finni alt. Uten han så hadde det nok blitt igjen en del fugl. Dette gjelder jo fugl som detter i bakken, det er jo værre med de som har fått noen haggel i seg og flyr like godt videre, som kanskje lever like godt en stund ihvertfall.

Har også jaktet noe gås i glomma, om man får vingeskutt en gås så svømmer den utrolig fort, og før man da har fått kommet seg i båten så er fuglen langt unna og vanskelig å få tatt igjen. Dette er erfaringer fra før jeg fikk hund. Observerte også mange døde gås som kom flytende i elva eller lå i sivkanter.

Det er nok mange som ikke gidder å legge så mye insats i å finne fuglene.

[GÅSEJEGERN FRA FOSEN]

Tror skadeskyting på gås skyldes at det skytes mye på for langt hold, og med ammo som ikke egner

seg til gåsejakt. Har selv testet en del forkjellig ammo til gås, og funnet ut at hagl som er tyngre en

bly gir mye mindre skadeskyting,bryr meg ikke om pris når det gjelder ammo til gås, kun det beste

er godt nok på gåsa.

[VestlandsJeger]

Hvorfor:

 

For min egen del so trur eg årsaken som regel ligger i feilvurdering eller dårlege skyteferdigheiter. (Eg har aldri vore noken stor fluktskytter). Etterkvart som eg har blitt litt eldre har eg roa meg ned ein del, og legger lista for kortid eg skal skyte mykje høgare enn før. Og det har hjulpe på statistikken min, som har vore til å leve med siste åra.

Ein god del skadeskyting trur eg skuldast feilvurdering mtp skothold. Det gjelder særleg på fugl som sitter på bakken eller ligger på vatnet. Det er ofte veldig fristande å skyte på fugl som er i ro på den måten, og nok mange som drøyer og/eller feilvurdera avstanden.

 

Hvordan ettersøk:

 

Eg har normalt ikkje hund med meg på småviltjakt, er nok ein typisk støkkjeger/smygjeger på småvilt. Ettersøket består som regel av å søke grundig i det området ein såg fuglen/viltet sist, og i den retning den bevega seg. Og då leitar eg so lenge eg anser at eg har sjans for å finne viltet. Av og til må ein dessverre gje seg før ein vil, fjellryper som kastar seg utfor eit stup på 200 m er so godt som umogelege å finne igjen. Slikt gjer ein skikkeleg kjip følelse og øydelegger den jaktdagen...

[Guttapåskauen]

Av og til må ein dessverre gje seg før ein vil, fjellryper som kastar seg utfor eit stup på 200 m er so godt som umogelege å finne igjen. Slikt gjer ein skikkeleg kjip følelse og øydelegger den jaktdagen...

 

 

Ikke for å moralisere, for jeg skjønner så indelig godt hva du mener. Men jeg har helt sluttet å skyte etter fugl som jeg ikke har mulighet til å gjøre ettersøk på. Å se fugl på stive vinger utover stupet eller over en frådene elv vil ofte umuliggjøre ettersøk.

 

Å skyte over vann krever også at man har mulighet til å hente fuglen. Om man så må strippe til skinnet og svømme i isvann. Slike erfaringer gir en ekstrem bratt læringskurve.

[frontier]

Eg syns avstemminga blir litt misvisande, fordi dei nemnte punkta er ei salig blanding av ÅRSAK og KONSEKVENS.

 

"Feilvudering", som dei fleste klikkar på, er ein årsak. "Upresis skyting" er ein konsekvens av feilvurderinga. Om ein hadde bytta ut "Upresis skyting" med f.eks. "For lite grunnleggande skytetrening" trur eg det ville påverka avstemmingsresultatet.

[VestlandsJeger]

Ikke for å moralisere, for jeg skjønner så indelig godt hva du mener. Men jeg har helt sluttet å skyte etter fugl som jeg ikke har mulighet til å gjøre ettersøk på. Å se fugl på stive vinger utover stupet eller over en frådene elv vil ofte umuliggjøre ettersøk.

Eg har heva lista ein del eg og. Men det er veldig vanskeleg å vurdere i løpet av brøkdelen av eit sekund akkurat kor mykje ein skarv kan klare etter eit eventuelt litt for dårleg skot. Skal ein vere heilt sikker her, må ein nok legge hagla på hylla her i vest (noko eg for so vidt langt på veg har gjort )