Jump to content

Umbo

Members
  • Content Count

    116
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    3

Umbo last won the day on September 4

Umbo had the most liked content!

Community Reputation

169 Excellent

Recent Profile Visitors

952 profile views
  1. Jeg er også en liten sprett. En gang i sommer fikk jeg prøve en relativt grov sak. En av de (for å si det mildt) erfarne karene på vår skytebane har en .416 Rigby og han spurte om jeg ville prøve et skudd. Selvsagt! Han ville bare ta av kikkerten først siden min erfaring med grove saker før det kun var en håndfull skudd med 9.3. Det var med en viss følelse av andakt en jomfruelig sjel som meg mata inn en patron som ikke akkurat ligna på det som ligger oppi mine pakker med .308 og 7x64. Det var rett og slett gøy! Og bortsett fra en besynderlig knaselyd i nakken som ville kostet meg 500 kjappe hos en kiropraktor kom jeg fra det helt uten skader og med et smil som gikk fra øre til øre. Det er faktisk mulig å nyte rekyl. Problemet mitt nå er hvordan jeg kan forklare for meg selv at jeg virkelig trenger ei børse med skikkelig stort hull i pipa. For dette kommer jeg nok til å gjøre igjen... Læringspunktene i dette for nybegynnere som meg er som følger; #1 skikkelig rekyl er fascinerende. #2 prat med folk på banen. Da kan du lære mye og bli endel morsomme erfaringer rikere.
  2. Her var det jammen mye jeg var enig i. Det jeg tror kan være vanskelig av og til er å definere hva en nybegynner er. Og det er kanskje avgjørende for hvilke råd en skal gi. Hvis man tenker en 'rett ut av boksen'-nybegynner med ferskt jegerprøvebevis i hånda, på vei til å kjøpe sitt første våpen, ser jeg ingen problemer med 6,5+demper-kjøret. Det er det fornuftige valget. Og hvis de i tillegg ikke har skutt i det hele tatt før burde de kanskje på kurs i tillegg. Ikke for det, kurs har sikkert alle godt av innimellom. Og slikt er det altfor lite av. Andre nybegynnere igjen kan ha litt erfaring (og kanskje feil-læring som bør avprogrammeres?). Jeg er mer av den typen. Når jeg for noen år siden tok opp rifleskyting igjen var det med 20 år som haglejeger og skytter og titusener skudd under beltet. Rekylen fra en .308 var ikke så fæl og skremmende da. Og jeg kunne lære meg å skyte greit nok etter å ha smidd og spikka litt på banemauseren til far som stod i skapet og vansmekta. Men du verden hvor mye det var som måtte igjen-læres! Det tok meg ikke så lang tid å finne ut at skulle dette bli bedre enn oppskytnings-bra så måtte jeg til med både tid, innsats og dippedutter som tofot, demper og slikt. Samt trening. Mye trening. Og jeg er ikke akkurat noen god skytter ennå. Jeg liker egentlig tanken på å bruke det man har for hånden heller enn å skulle kjøpe alt flett nytt og state of the art. Selv om det er det siste jeg har gjort etter at jeg ble interessert i rifleskyting som noe mer enn et verktøy for å ta livet av dyr med kule. Så i den grad det er mulig tenker jeg det er lurt av oss å bruke den gamle børsa i skapet heller enn å kjøpe seg til fant. Og heller bruke pengene på ammunisjon. Det viktigste for nybegynnere er tross alt at de er villige til å lære seg å skyte. Altså, skyte, lytte, se, spørre om råd og ta imot tips og triks. Og hvis de tar imot noen gode triks om teknikk og skytestillinger kan det vise seg at den 'slemme' gamle 30-06'en ikke er så slem likevel? Og det viktigste klubber, foreninger og skytterlag kan gjøre for å lære nybegynnere å skyte er å tilby de kurs og veiledning. Men til slutt kan en ikke annet enn å lede hesten til vannet. Den må drikke selv. Og der har jeg en følelse av at det stikker litt i enkelte som jeg ser streve på skytebanen. Å innrømme for seg selv og for andre at man kanskje ikke er så god til noe er ikke så lett. Kanskje spesielt når det gjelder noe såpass synlig, målbart og i manges øyne 'mannsdefinerende' som å skyte med rifle? Der har nok mange av oss nybegynnere en jobb å gjøre med oss selv
  3. Umbo

    Kjøp av jaktrifle, kaliber

    Det er jo en viss logikk i det. Som andre sier er det dette ammunisjon og våpen man kan få tak i 'overalt' og for en relativt billig penge. Og det virker. Tanken som ligger bak er kanskje at en nybegynner bør bruke mest mulig tid og penger på skytebanen, ikke i ladebua eller på jakt etter spesielle patroner. Samtidig synes jeg alle har godt av å vite at det finnes andre muligheter. Min første egenkjøpte rifle var ikke i ett av de tre store kalibrene. Det var delvis pga 'nostalgi' (7x64-sakoen til Jurek som jeg felte mine første dyr med) og delvis pga ting jeg leste her på kammeret, blant annet fra deg. Til slutt er det jo opp til nybegynneren selv å gjøre et klokt valg. Såpass må vi stole på at de klarer , selv når presentert for odde kalibre
  4. Umbo

    Kikkertsikte for hjort og elgjakt

    Jeg tenker at det ikke er lurt eller praktisk å bruke kikkertsiktet om man ser en bevegelse. For det kan være hva som helst. Også mennesker. Og jeg tror jeg ville fått ganske vondt i magen om jeg pluteslig skulle se et menneske i trådkorset. Dersom man følger med dyr eller en biotop hvor man vet det er dyr, og der man forventer at en skudd-situasjon kan dukke opp er det annerledes. Men også der foretrekker jeg å bruke håndkikkert med mindre jeg tror det kan bli et veldig smalt tidsvindu for å skyte.
  5. Umbo

    Behandlingstid på våpensøknad

    Nei, si det? Tok meg likevel bare et øyeblikk å knipse et bilde av passet og sende i retur, jeg tenkte det var et lite offer for en smidig saksgang. Og som sagt virka det. 10min etterpå var alt på plass.
  6. Umbo

    Behandlingstid på våpensøknad

    Fire ukers behandlingstid i Vest Politidistrikt loggført. Synes det er helt innenfor nå på høsten, spesielt siden jeg presiserte at dette ikke akkurat var en hastesak. Skal ha pipe til systemvåpen. Og denne pipen har noe leveringstid (type julegave til meg selv). Kom forresten en mail fra våpenkontoret når jeg var på vei hjem fra jobb i går, jeg hadde glemt å legge ved kopi av legitimasjon. Rusla hjem, sendte bilde av passet, og fikk godkjent søknad/innbetalingskrav i retur ti minutter etterpå. Ved forrige våpenkjøp i februar var det to ukers behandlingstid samme sted. Min erfaring med kontoret i Odda er utelukkende positiv.
  7. Jeg synes skrivet er ganske ubehagelig. Det refereres kun til et dokumentasjonskrav for erverv og presiseres at dette kravet gjelder for hele eierperioden. Ingen referanser til rundskriv, ingen presiseringer. En som ikke er så mye 'inne' i problemstillingen kan lett føle seg litt utsatt med tanke på sitt våpeneie om livet vil det slik at man i en periode ikke kan henge på skytebanen like mye som før. Jeg synes faktisk dette er ganske problematisk. Jeg skyter bare med lange våpen og mine våpen er alle under jaktvåpengarderoben så jeg er ikke bekymret for egen del - ennå. Jeg mener å ha lest fra tidligere at man skulle vise en viss romslighet fra politiets side med hensyn til dette å dokumentere aktivitet. Dette da politiet også erkjente at aktivitetsnivået nødvendigvis må variere opp gjennom livet. For egen del kan jeg si at for 20 år siden skjøt jeg tusenvis av skudd hvert år og deltok i det som kunne krype og gå av interessante stevner. Sånn er det ikke nå lengre. Nå er jeg heldig hvis jeg får en trening i måneden utenom vaktene. Og jeg bor nær skytebanen. Det å foreslå for familien et stevne en søndag som jeg ikke er med på å arrangere selv er ikke spesielt taktisk. Man skal jo ha tid til å jakte også. Jeg vet ikke om jeg ville passert en slik dokumentasjonskontroll med fullt våpenskap om det var seks enhåndsvåpen jeg hadde. Så om min interesse var enhåndsvåpen og jeg bodde i nedslagsfeltet til det omtalte brevet ville jeg kjent på uro. Blir jeg ansett verdig til fortsatt å eie mine eiendeler og drive med min hobby? Kan jeg forklare Saksbehandleren at jeg planlegger å være mye mer aktiv om noen år når podene er ute av knebuksene og kan ta hørselvern på sammen med meg? For jeg ser som sagt ikke noen referanser til romslighet i skrivet over. Hvis man i tillegg tar innover seg at dette kommer fra Tromsø, arnestedet til forebygging gjennom forvaltningsgjøremål, er det hele dobbelt urovekkende. Jeg river meg egentlig litt i håret. Store ressurser brukes på dette. Årsverk kommer til å gå med. For å sette lupen på mennesker som aldri har gjort noe galt. For å se om de allikevel har noe å skjule, noe som ikke behager Saksbehandleren. Ressurser man kunne brukt til helt andre og vesentlig mer kriminalitetsforebyggende arbeide.
  8. Umbo

    Pågrepet for bæring av blokkfløyte

    Det hadde likevel vært forfriskende og folkeoppdragende om politiet hadde sagt noe slikt. Jeg tror mange, generelt sett, er enige i at den vanlige borger ofte kan roe ned litt og selv analysere hva de egentlig ser før de ringer til politiet. Jeg tror de fleste synes det er for dumt å overreagere på småunger med kruttlapp-pistoler. 15-åringer med softgun i by-gatene er selvsagt en litt annen sak... Men greia er at det virker som samfunnet er på vei i en retning hvor Folk Flest(tm) synes alt blir fryktelig farlig og hvor alt egenansvar for å vurdere hva vi egentlig ser pulveriseres. Det ropes alarm og man ringer til politiet. Selv for det minste trigger-synsinntrykk som burde vært analysert og avskrevet som ufarlig i løpet av sekunder. Som skudd i skogen i september, rådyrjegere på post, fuglejegere på vei hjem, guttunger med lekepistoler eller byvandrere med litt for lang paraply...
  9. Nei, det er nok ikke noen slik politisk vandring. Det ser vi fordi de fleste jegere og skyttere aksepterer tilstramninger uten å mukke, ofte uten å tenke noe særlig over det. For det angår jo ikke de. Og de har jo rent mel i posen så det går nok bra uansett. Jeg er forhåpentligvis ikke verken kverulant eller negativ/konspiratorisk anlagt overfor myndigheter, byråkrater og politi. Men jeg er likevel skeptisk. For det er noe som er på vandring. Det er hvermansen, den vanlige velger, samfunnet sin erfaring med og eksponering for våpen slik vi kjenner det. Som verktøy for jakt og sport. Flere og flere synes våpen er skremmende, man kan risikere at bekymringsmeldinger ringes inn om en rådyrjeger sees poste på et jorde. Den utøvende myndighet lever ikke i et vakum, de får med seg dette. Da kommer historier som når en lokal jeger og hans sønner ble stoppet gående over et jorde på vei hjem fra jakt. Den lokale patruljen forstod og dimmiterte de. Men saken ble loggført og snart etter kom et skarpt brev fra det lokale våpenkontoret. Dette er et landskap hvor det er lett for politikere som Jan Bøhler å fiske etter stemmer, sympati og oppmerksomhet ved å peke på at visse gjenstander må reguleres, ikke ulovlig bruk av de. Dette er et landskap hvor forebygging gjennom forvaltningsgjøremål dyrkes frem som et verktøy hvor politiet kan utøve makt og myndighet over mennesker før de i det hele tatt har begått en straffbar handling relevant for inngrepet. Dette er et landskap hvor våre individrettigheter faktisk er under press, hvor mange politikere ser det som helt naturlig å oppheve grunnleggende individrettigheter, som i diskusjonen rundt opphevelse av varslingskravet i forbindelse med kontroll av våpenoppbevaring. Noe som de facto vil gjøre lovlydige våpeneiere mindre beskyttet overfor invaderende hjemmekontroller enn hardbarkede kriminelle. Det er ikke paranoid konspiranoia å bekymre seg for slikt. Det er sunn fornuft. Men, som andre er inne på, individrettigheter og personvern har aldri vært noe hett tema i norsk politisk debatt. Ikke til høyre og ikke til venstre. Vi ser at FrP ikke virker. Vi vet at de andre partiene synes det er alldeles utmerket å kunne regulere individer fordi vi da blir mer lik deres ideal av oss. De eneste som har sunne, prinsippielle holdninger til slikt har som regel såpass urealistiske holdninger til andre ting i sanfunnet at de diskvalifiserer seg selv. Det er liberalistene. Så i og med at ingen politiske krefter med unntak av en og annen SP-politiker står opp for oss er det mer enn noen gang viktig at vi, jegere og skyttere, spredt politisk som vi er sier fra hva vi synes. Ikke bare om innstramninger som truer oss som putler med hjortejakt og DFS. Men enda viktigere om innstramninger som truer våre våpenbrødre med andre interesser. Neste gang kan det være vår tur.
  10. Spørsmålet som klokere mennesker enn meg må svare på er hva som er de egentlige sammenhengene her? Er det en sammenheng mellom høye strafferammer og høy kriminalitetsrate? Eller er sammenhengen mellom sosiale strukturer og kriminalitet. Der det er slik at større andel mennesker i fattigdom og i håpløse livssituasjoner fører til økt kriminalitet? I tilfelle ligger vi enn så lenge relativt greit an i Norge. Poenget mitt er at økt kriminalitetsrate slett ikke behøver å være en nødvendig konsekvens av høyere straffer. Gitt norske forhold kunne det kanskje være mulig å oppnå redusert kriminalitet ved bruk av høyere straffer for visse typer kriminalitet? Det virker ikke akkurat som om de mest forherdete norske forbryterene responderer spesielt positivt på å bli vist omsorg og medfølelse. Og hvis vi ser på bekjempelse av forbrytelser som er begått med et åpenbart forsett (etter en slags kriminell risiko/konsekvensanalyse) kan muligens økt sannsynlighet for straff og strengere straffer virke preventivt? Og i noen tilfeller tror jeg vi som samfunn faktisk må komme til erkjennelsen av at de aktuelle individene må tas ut av sirkulasjon gjennom lange til svært lange dommer.
  11. Man kan selvsagt si at det enkle (og trygge) er det beste. Men det er i tilfelle en trist erkjennelse. I en ideell verden kunne man ønske seg at det heller ble stilt et krav til at politi og påtalemakt kunne sannsynliggjøre til utenfor rimelig tvil at det forelå en ikke aktverdig grunn til at kniven var der. Noe man forsåvidt kan lese mellom linjene i referatet fra dommen. Litt av poenget mitt er at man må ha en fornuftig grensedragning mellom individfrihet og risikoreduksjon. En verden hvor risiko er helt borte, hvor alt potensielt farlig er gjennomregulert vil for meg være en verden hvor individkontrollen går over i det utålelige. I det tenkte Tilfellet Umbo hvor jeg rett som det er sitter med jaktkniven fortsatt i beltet eller sammen med med det andre rotet i passasjersetet og har en leatherman liggende i midtkonsollen mener jeg det bør være svært vanskelig for politi og påtalemyndighet å bevise en slik mangel på aktverdig grunn. I det beskrevne tilfellet hvor man har koblingene svær kniv i hanskerom, politikontroll grunnet bråk på byen og Bandidos sitt klubblokale kan det være enklere for politiet og påtalemakten å føre de nødvendige beviser for at det ikke er aktverdig grunn til oppbevaringen. Det sies at man må ha klare regler og ikke kan skille på by og bygd for ikke å uthule lovens bokstav. Men jeg tenker det kan løses ved en speilvendning (jeg er gammel nok til å huske når speilvendningsprinsippet i jaktloven kom) slik at det må sannsynliggjøres at oppbevaringen ikke er av aktverdig art.
  12. Umbo

    Bukkejakta 2018

    Morgendagen blir i likhet med skogsfuglpremieren i Sverige 25 august en dag som er litt tyngre enn vanlig på kontoret. Spesielt siden jeg ikke fikk min vanlige forsesongtur til Polen i år. Da kan jeg sitte der som et annet nek, kikke ut av vinduet på lier og åser hvor det ikke finnes så mye som en rådyrfjert engang og tenke på alle dere som har fine timer på jakt. Og innimellom arbeidet og trøstekaffien tikker det inn bilder både her og der av fine og fjonge bukker. Jaja, den drukner ei som henges skal. Senere i høst blir det min tur. Skitt jakt alle sammen! Jeg gleder meg på deres vegne.
  13. Umbo

    Var virkelig dette nødvendig av DFS?

    Da tenker jeg vi er inne på at det finnes våpen og så finnes det våpen. Min mistanke er at Sauer 200STR, andre rifler, hagler og håndvåpen i lovlig privat eie ikke akkurat er overrepresentert blant de våpen den gjengse politimann bør bekymre seg for i det daglige. Kanskje bør de se ting fra et annet perspektiv? Alle som tilbringer noe tid i DFS lærer seg våpenbehandling, disiplin og våpenrespekt. Min egen DFS-'karriere' sluttet for 30 år siden. Men det jeg lærte der som en liten pode sitter i ryggmargen den dag i dag. Man kan mene mye om DFS, og NJFF for den saks skyld. Men jeg tror disse to organisasjonene og alle de aktive medlemmene der gjør et utrolig viktig arbeid i samfunnet. Et arbeid for å øke forståelse for privat våpeneie og kunnskap om fornuftig våpenbruk. Det være seg til rekreasjons og konkurranseskyting eller til høsting av naturressurser.
  14. Umbo

    Var virkelig dette nødvendig av DFS?

    Men hvorfor i all verden skulle tilfeldige kampsport-folk mene noe som helst om hva en DFS-skytter bruker fritiden sin på? Og skal det på noe som helst vis bære ekstra tyngde til argumentet at det er din omgangskrets av kampsport-folk og politifolk som mener dette? For min del bærer det like mye vekt som om det var en tilfeldig golfspiller som mente det. For all del, alle kan mene noe om berettigelsen av statsstøtte både til DFS-skyting og til kampsport. Men å gå derfra til å si at en stor del av medlemmene i DFS burde finne seg noe annet fornuftig å gjøre på er et tankemessig kvantesprang uten særlig logisk fundament. Noen vil også finne det underlig at mennesker som har som hobby å trene på teknikker som kan brukes til å skade andre mennesker mener at en stor del av DFS-skyttere driver med ufornuftige ting
  15. Umbo

    Var virkelig dette nødvendig av DFS?

    Jeg tror nok at den jevne DFS-skytter driter en lang marsj i hva tilfeldige politifolk og mennesker i kampsport-miljøer mener om de. Og det gjør DFS-skytterne i tilfelle helt rett i
×