Vaquero

9,3x53 Swiss Modell 25 eller 9,3x53R Modell 26 er sært sveitsisk. Jeg har hatt denne sveistsiske 9,3x53 M25 liggende her en stund og studert denne litt nøyere, den er ganske enkelt en GP90-hylse utvidet til 9,3mm. (min er .364"). Jeg finner frem til at kula veier 12,85 gram og utgangshastigheten skulle være 625 m/s. 9,3x53R Swiss modell 26 er samme patron med rim/rand. Modell 25/26 indikerer årstallet hvor disse ble introdusert for sivile sportsvåpen i Sveits. Den skriftelige navnebroren den finske 9,3x53R er helt ulik. GP 90 (1890) 7,5x53,5 er som kjent for Schmidt-Rubin rettrekker versjonen M1889. Den bedre kjente GP 11 (1911) 7,5x55 kom senere og er den som lengst har vært i bruk og mest kjent. Alle nevnte patronen er vist her for sammenligning. Hetten er originalt farget grønn. Jeg får se om jeg finner Modell 26R etter hvert...

Den tabellen har jeg ikke sett, jeg har N-110 krutt og 165 grain HS, jeg tar en test når jeg får tid og legger inn resultatet her. Det er vel nesten ingen andre enn meg her inne som praktiserer skyting med MAS-36?

Jeg kjøpte 500 denne uken, Jaktdepotet har flere på lager. Jeg skal bruke dem til 7,5x54 Mle. 1929. Rifla er en MAS-36, brukes til papp på 100 meter, lader så svakt som mulig uten soting.

Ja, jeg kan jo nevne et par ting til, mulig noen finner det litt OT, men likevel: På plassen til denne skogsmannen, på stien opp til der låven sto ligger det en stor stein. I min familie har den alltid vært kjent og fredet der den står. Den er et Gammelt løft, det var ikke uvanlig for over hundreår siden å ha et løft på en gård. Før i tiden skrøt menn om sterke hester og menn som var dugende til å drifte, det var det som beviste mannen og hestens verdi. Vi må ha i bakhodet at "Sterkenils" fra Seljord (Nils Olavsson Langedal 1720 - 1800) var et heit samtaleemne i sin samtid og ettertid. (se Wikipedia). Denne plassen min har fortsatt løftet liggende, den skulle utfordre forbipasserende og besøkende, kan være en inspirasjon om Sterkenils. Severin het skogsmannen jeg prater om, han var skogsarbeider og hjalp til på nabogårder, levde svært spartansk selv i sin samtid. Han kunne dukke opp i skogen lydløst helt ut av ingenting, og forsvant like merkelig sier gamle jegere, han var alltid vennlig. Kong Oscar II og en snusdåse: Faren til Severin gjorde militærtjeneste og var visstnok på en øvelse i Uddevalla hvor han møtte Oscar II (Norsk/Svensk konge 1829-1907, regent f.o.m. 1872). Kongen var sportslig interessert og likte å bryte med soldatene, han ville teste de norske soldatene med bryting. Faren til Severin fikk prøve seg, men han turte ikke å ta i, kongen oppfordret ham til å gi sitt beste, gjorde han det skulle han få kongens snusdåse. Kongen ble kastet rundt og han fikk snusdåsen. En nær nabo noen "kilometer unna" har denne snusdåsen i dag. Oscar II var egentlig prins når dette fant sted, en gang før 1872. Sterkenils var nok aldri her å løftet denne steinen, den ville vært uten utfordring for ham, mulig et sted godt over 100 kg. pytt pytt. Jeg fikk aldri oppleve Severin. Jeg tenker meg at de nordiske skoger har hatt mange spennende personligheter som er glemt, noen prøver å bevare minnene.

@psg-1Takk for tipset, jeg har sett denne boktittelen, jeg burde nok skaffe meg den. Ja det er trist på en måte, men den siste som bodde på plassen var en kjent og i dag en godt husket original som holdt til for seg selv langt der inne på skogen. Han minnes med respekt og som en god mann, det å ta vare på seg selv og sitt jordiske gods lå ham ikke nært. Han hadde noen få kontakter med de nærmeste naboer. Han var en ensom ungkar som vokste opp med sin mor og ei tante, faren hans døde når han var barn. Han har neppe vært en bruker av krutthornet, den tilhørte nok tidligere slekter på gården. Alt forfalt rundt ham. Som han sa: Ting holder ut min tid. Som ung gutt for over hundre år siden kom han hjem til sin mor med et lass takstein, da fikk han kjeft av sin mor som mente at han aldri ville få bruk for disse. Dette endret hans syn på å ta vare på ting, etter dette løftet han aldri en finger for å vedlikeholde eller ivareta noe som helst. Ikke minst børsa hans som vi i dag har som et minne. Han brukte børsa bl.a. til å rote i glørne i peisen. Børsa har jeg vist her inne tidligere, siste skuddet var en vinter under krigen hvor han bommet på en rev. Som han sa: jeg var borte in, det lå ei lita pelstust på snøen, ingen blodspor, og borte var Mikkel. Etter som årene gikk forfalt låven og huset rom etter rom, det siste rommet som var nesten vanntett var soverommet, men han måtte flytte senga bort fra en lekkasje. De fant ham død på skogen i 1964 med follede hender, han var født i 1890. Før ham bodde det flere aktive håndverkere på gården. For de som har en metallsøker kan en finne ting på slike plasser, viktig å huske på grunneiers tillatelse. Huset ble revet i 1965-66, i dag er alt av trevirke helt borte: Han bodde i dette huset i denne tilstanden. Hans gamle munnlader, han jaktet lite, men foretrakk heller å fiske. I dag står kun murene igjen og hans gamle kjøkkenovn, vedfyrt. En sprukken kjele og en stekepanne. Hans gravstøtte er også plassert på stedet, den store steinen var trappetrinnet til huset. Innlagt strøm og vann var han aldri i nærheten av, han kom til vår gård en dag i uken for å lytte på radio, det gjaldt folkemusikk som hardingfele.

Jeg har en skogeiendom langt inne i de dype skoger, min lille gård består ennå. For hundre år siden var det en husmannsplass til på min eiendom, husmannsplassen som nå bare består av gamle grunnmurer er trolig opprinnelig fra tidlig 1700-tallet, men der vet jeg lite om folket som bodde der. På 1800-tallet bodde det driftige og dyktige håndverkere der, de var gjørtlere, det vil si at de drev på med metallstøping i messing og annet metall, knapper - spenner til seletøy osv. Finsmeder, de reparerte klokker som store vegg og gulvur. I jorden der finnes fortsatt tannhjul etter klokker. Nå i høst fant vi restene etter et gammelt krutthorn, der den gamle låven en gang stod. Noen har lagt stor flid i krutthornet som må ha vært en staselig gjenstand som eieren stolt må ha vist frem, derfor litt merkelig at det ikke er tatt bedre vare på. På min gård som blir naboen fant vi tidligere en gammel kuletang. Tidlig på 1700-tallet og opp mot 1850 årene var bygda belastet med stor bjørneplage, gamle historier forteller mye om bjørnedramaer. Munnstykket har en snedig svingbar lås.

Ok, det gjelder altså om man lader med Pyrodex eller svartkrutt? Det som bekymrer meg i min uvitenhet er den luftlommen som oppstår mellom kule og skulder. Kulas settedybde passerer hylsehalsen og videre forbi skulderen, her ser jeg for meg et tomrom/luft mellom kulen og hylsehalsen. Jeg har skutt litt med 65 grain svartkrutt (groveste granulering). Og en dert med gryn. Jeg har selv hele tiden tvilt litt på bruk av gryn. Jeg har lurt på om det heller er tryggere å gå opp litt på ladningen og unngå annen fyll? Jeg har snakket med folk som har brukt 70 - 75 grain krutt, jeg har vært litt "forsiktig" med å legge meg på 65 grain. En amerikaner på Youtube demonstrerer med samme rifle med en ladning på 80 grain. Min hylse og kule og krutt butter sammen på 70 - 75 grain svartkrutt, med litt komprimering, inkl. pappskiver og bivoks. Mellomladning: Jeg lager en "Sandwich" med foliert papp og en skive bivoks og en foliert pappskive til. Den folierte siden berører mot krutt og kule. Jeg stanser ut pappskiver i 12mm. Jeg skyter .458" kuler i 400 grain. Jeg er nøye med å komprimere kruttet som man også gjør med en munnlader eller i tønna på en perkusjonsrevolver, jeg bruker hodet på en "tidsriktig" håndsmidd spiker... Jeg takker for alle korrigerende innspill. Jeg lager en "Sandwich" med pappskiver og bivoks som mellomladning, den utgjør 2,2mm. Presser kruttet godt ned i hylsa. Strekene viser fyllingsgradene, jeg har ikke prøvd over 65 grain. Hylsen min her er formskutt og viser en viss forskjell på mitt kammer og originalpatronen. Rifla under er en Dutch Beaumont produsert i 1877.

Er det riktig? Jeg mener å ha fått med meg at svartkrutt SKAL/MÅ komprimeres, Pyrodex lades til samme volum. Jeg er ingen svartkruttkyndig skytter, men tar gladelig i mot noen gode tips. Selv prøver jeg meg litt frem med en 11x52R Beaumont. Jeg har ved noen anledninger åpnet gamle originale svartkruttpatroner, de er alle godt komprimerte, jeg har funnet pappskillinger og filt som mellomladning. Jeg bruker noe som nesten blir det samme, Polenta maisgryn. Greia med min patron er at den har flaskehals, der er jeg advart litt med at fyllingen ikke bør fylle skulderen, siden denne fyllingen ikke forbrennes kan den "proppe" seg til på vei ut gjennom selve hylsehalsen, har jeg blitt fortalt. Jeg legger meg flat for de som kan mer om dette. TS skal lade til en rettvegget hylse som 12x44R, som skulle bli noe enklere. Jeg legger ved et par bilder fra en annen tråd jeg hadde her inne: Det handler lite om Pyrodex, men her ser vi originalpatronen i randtenningsutgaven. Kula veier 361 grain. Kula har en hulbase med 4mm. dybde, ingen mellomladning som pappskive o.l. ble funnet i dette tilfellet. Kruttladningen er selvfølgelig svartkrutt 64 grain.

Japanske våpen og ammunisjon fra andre verdenskrig har stort sett interesse for samlere: Japanske pistoler kan se upraktiske ut, særlig Type 94 Shiki-Kenju, den ble også opplevd som litt upraktisk og klumpete av japanske offiserer selv. Den pistolen som var mest utbredt var Type 14 Nambu, begge førstnevnte pistoler brukte patronen 8mm. Nambu. (8x22). Denne patronen ble også brukt i maskinpistolen Type 100. Det finnes også en 7mm.Nambu (intr. 1909 - 11), denne ble brukt i Nambu Type B, en pistol som ofte blir omtalt som "Baby Nambu". 8mm.Nambu introdusert i 1914 har en noe ukurant kulediameter som .320", så mantlede kuler blir vanskelig å oppdrive, da blir det kulestøping og trang sizing som må til for den som vil praktisere skyting. Bertram har produsert hylser, jeg kjøpte noen for moroskyld en gang. Selve patronen blir oppgitt med data som 102 grain kule v/0 = ca.310m/s. Noe som setter den i klassen ved siden av .380 ACP (9x17). Selve Type 14 pistolen var svært velfungerende og ble inspirasjonen til Sturm Ruger sin konstruksjon av pistolen Mark I-III osv, en velkjent .22LR pistol som de fleste av oss kjenner til, men det er en helt annen historie. Jeg har i den siste tiden fått tak i en original 8mm. Nambu, tidligere måtte jeg trøste meg med en "kopi" fra Bertram hylser. Originalpatronen har berdan hetter, Bertram har selvfølgelig boxer for small pistol hetter. Typisk for japanske håndvåpenpatroner er uten bunnstempel. Bilde under er mitt eget fotografert på et museumsbesøk: Øverst ser vi Type 94 og i midten Nambu Type B for 7mm. Nambu og nederst Type 14. Linkene under viser to interessante filmklipp: https://www.youtube.com/watch?v=80JlhZajaUo https://www.youtube.com/watch?v=O4wHkBs4UIM

Jeg løfter denne tråden litt til med en interessant oppdatering med originalpatroner: Franske ammunisjonsprodusenter ladet 7mm. Fournier i hylser som hadde bunnstempel 7,5 fra den opprinnelige 7,5x54 Mle 1929 patronen (7,5x54 er militærpatronen). Jeg har kun sett èn patron som har bunnstempel 7x54. Mitt eksemplar er produsert av "Atelier de Fabrication de Toulouse, Fabricacion Comercial" 1948. Derfor kan vi vel nesten frikjenne denne patronvarianten med riktig bunnstempel fra å være en kommersiell villkatt, CW. 7x54 fransk eller finsk har ingenting med hverandre å gjøre enn at tallbenevnelsen er lik, en annen felles likhet er 6,5x55 hylsen. Den franske 7x54 Fournier har en litt tykkere/rettere hylsekropp før avtrappingen til hylseskulderen, ca.0,30mm. Så den franske vil neppe kamre i den finske varianten som er helt basert på 6,5x55, finnen har litt trangere mål enn den franske. Jeg vil tippe at finnen går i kammeret til 7mm.Fournier. Som nevnt tidligere så har jeg ladet en del 7,5x54 Mle fra 6,5x55 hylser hvor de blir formskutt til kammeret, det er ikke store utvidelsen når hylsen retter seg litt ut mot skulderen. Som nevnt i tråden over så er 7mm.Fournier en sivil jaktrifle bygget på militære låsekasser fra Mas-36, min rifle er en slik originalrifle i kaliber 7,5x54 Mle.1929, den har en helstokk. De sivile Fournierriflene fikk fjernet dioptersiktet som er en bladfjær, den sivile fikk et nytt baksikte montert på løpet på tradisjonelt vis. Fournier fikk et mere sivilt preg med halvstokk. Braketten til dioptersiktet på låsekassen ble værende igjen på låsekassen, ikke så rart siden den er en enhet med den støpte låsekassa. 7x54 Fournier står til venstre, 7,5x54 til høyre, begge har FMJ kuler. 7x54 Fournier er produsert i 1948, militærpatronen 7,5x54 er produsert andre kvartal 1973 (2-73) #1: 7,5x54. #2: 7x54 Fournier. #3: 7x54 Finnish. #4: 6,5x55 for sammenligning. Tabellen under er for den finske 7x54.

.280/30 British Experimental, patronen hadde flere betegnelser som bl.a. 7mm. Nato: Dette er en interessant patron med en interessant etterkrigshistorie, når vi først tenker på nyutvikling av patroner i "mellomklassen". Det skjedde en del på slagmarken med nye og lettere våpen og patroner under andre verdenskrig. Eks. tyskernes vellykkede Stg.44 med 7,92 kurz (patron i 1943) og USA med sin .30 US Carbine (patron i 1942). Russerne introduserte sin M43 (patron i 1943) som er bedre kjent som 7,62x39 og som så slagmarken først i 1945 med SKS Simonov, senere med AK-47. Det var under og etter krigen mye eksperimentelt med lettere patroner i mellomklassen, de fleste land utviklet sine forsøkspatroner, noen ble approbert, de fleste ikke approbert. Denne britiske .280/30 British Experimental fikk en noe turbulent flukt i byråkratiet før den ble skrotet. Patronen i seg selv var vellykket, men verre var det å komme til enighet med allierte om en standard. Britene landet etter hvert på 7,62x51 som de fleste allierte i NATO. .280/30 British har hylselengde 43,25mm. (For de som tenker på 7mm.BR så er det ingen relevante mål utenom kula og hylsebunn.) For de som vil lese mer så står det mye i denne linken: https://en.wikipedia.org/wiki/.280_British Mitt eksemplar er produsert i 1949 av Royal Ordnance Factory Radway Green,UK. For de som er interessert i bunnstempler og produsenter så finner en mye i denne linken: https://www.cartridgecollectors.org/headstampcodes

7,92x24,5 Spanish Training: For de fleste kan nok en patron se kjedelig ut, men en sjelden gang må en kikke litt ekstra en gang til. En patron kan enkelt forklares med at det er en messinghylse i ulike størrelser med små ulike fasonger, hylsen fungerer som emballasjen for en drivladning til en kule som kan variere i diameter og vekt. Denne patronen er en patron for et øvelsessystem i et våpen med større kaliber, et innleggsvåpen for øvelse. Eksempler kjenner de fleste til som har avtjent militærtjeneste i det norske forsvaret, som eks. innleggsystem i M72 granatkaster med 9X19mm. som har en redusert ladning. Eller 84mm. Carl Gustaf rekylfri kanon med 7,62x51 med sporlys og tilnærmet samme ballistiske egenskap. 7,92x24,5 Spanish Training er en tilsvarende patron med samme hensikter, den er opprinnelig spansk og opprinnelig datert til 1977. Mitt eksemplar har bunnstempel FNM som er portugisisk. Det finnes en til som er helt lik, men som har en 7,62 kule. Som referanse har jeg plassert en 9x19mm. og en tysk 7,92x57IS. 7,92x24,5 har samme hylsebunndiameter som en 9x19mm. FNM står for: Fábrica Nacional de Munições de Armas Ligeiras, Chelas, Portugal Jeg har ikke åpnet den for å veie kula, men det ser ut som den har en vanlig 198 grain FMJ.

6mm. Lee Navy introdusert i 1895 av U.S. Navy: Dette er en spesiell patron med en mindre vellykket historie og derfor ble den utfaset etter relativt kort tjenestetid. Enda spesielt var riflen den var ment for, en rett-trekker (Straight Pull) Lee Model 1895. Selve rifla ble levert til USN i et beskjedent antall som 15.000 eks. og produsert av Winchester. Remington og Winchester kamret sine sivile boltrifler i 6mm. Lee Navy. I følge "Cartrigdes of the World" er det ikke kjent om fabrikkladet ammunisjon etter 1935. 6mm. Lee Navy patronen hadde en del problemer innledningsvis, også senere når den var etablert i tjenesten. Produsentene av komponenter slet med flere ting, vesentlig var kruttet som ikke holdt en stabil standard. Husk at dette var en pionertid med småkaliber og særlig med 6mm. Patronen jeg har er sivil med jaktkule. Årene 1893-94 ville USN modernisere sine våpen, U.S.-Army gikk for Springfield M1892 (Krag-Jørgensen) i kaliber .30 U.S. Service (.30-40 Krag). Både for marinen og hæren var tiden overmoden for å fase ut Springfield Trapdoor i kaliber .45-70 U.S. Government. U.S. Navy ville litt senere enn U.S. Army gå for en 6 mm. for repeterrifle og Colt-Browning M1895 MG. Riflen som ble valgt var Lee Model 1895, konstruert av James Paris Lee. Denne riflen med patronen var kun brukt av U.S. Navy og Marine Corps. Allerede i 1898-99 så de etter andre alternativer. Innledningsvis ble forsøkene utført med .236 Navy patronen (bunnmål .244"). .236 Navy som hadde kravehylse (rimmed) er oppført i den norske boken "Cartridge Cases" som eksperimentell. Senere kom endelig løsningen med kraveløs patron og ble USAs første militærpatron med metrisk betegnelse, 6mm. Lee Navy. For å holde på tema litt videre med .236 Navy så ble denne utgangspunktet for en helt sivil patron i 1935, 220 Swift. Forskjellen på .236 Navy og .220 Swift er at Swift fikk kortet ned hylsehalsen og redusert en krave fra 13,0 mm. Navy til semi rimmed 11,9 mm. Swift. og selvfølgelig nedstrupet til .22 kaliber, ellers er hylsekroppen lik. 6mm. Lee Navy leverte utgangshastigheter i kulevekter: 75 grain 1000 m/s 100 grain 820 m/s. 112 grain 780 m/s Ser vi på andre relevante 6mm. i mitt oppsett som alle presterer mer enn 6mm. Lee Navy så er 6mm.BR. et hestehode foran i ytelser. 6 mm. Remington har vel aldri fått noe særlig fotfeste i Skandinavia, men derimot .243 Winchester er populær og godt utbredt. Offisielt var 6 mm. Lee Navy med våpen i tjeneste 1895 - 1907, det skrives likevel om at riflen var å finne på fartøyer ut i 1920 årene, mest for øvelser. Denne Youtube videoen viser en interessant rifle: https://www.youtube.com/watch?v=3BtY5N41q_E

@Ruger #1har forklaringen på hvem og hva du bør følge med på. jeg lader enkelte hylser 20+, særlig 7,62x54R (finsk 7,62x53R). Enkelte sære kaliber er interessant å plukke fra bøtta, helst fra de som skyter nye patroner fra "pappeske". Jeg vurderte her for noen uker siden å gå til innkjøp av noen nye hylser til .30-30 Winchester, jeg var heldig, en jeger hadde tatt med seg noen hundre av disse hylsene for å berike skytterlaget med messing. Han hadde samlet disse i flere år med planer om å begynne å lade, det ble aldri noe av. Passet meg helt topp, jeg sparte et par tusen kroner og litt til. Det er ikke lett å se hvor mye en hylse har gått:

Dere langholdskyttere, hvorfor er .338 Lapua Magnum mer utbredt enn .338 Norma Magnum? Det er ikke mye fart som skiller med 300 grain kule, det virker som om .338 NM eksisterer i skyggen av .338 LM. .338 Norma Magnum har jo en normal låskasselengde.

Spennende med noe orientalsk patron og historie: Thailand, tidligere Siam utviklet en patron Type 45, en patron som var inspirert av 8x50R Østerrikes Mannlicher Model 1888. Siam utviklet sin egen patron med noen små dimensjonsforskjeller, eks. en kan kamre og skyte en 8x50R Siamese i en østerriker og ikke omvendt. 8x50R Siamese Type 45 kom før selve rifla. Siam/Thailand utviklet patronen i 1903 hvor de ville modernisere sitt forsvar, historien er ganske anstrengt i forhold til Stor-Britannia og Frankrikes innflytelser i Asia/Indonesia på denne tiden. Siam henvendte seg til Japan for å produsere en Mauser m98 variant. Den japanske fabrikken ved Tokyo Koishikawa-Arsenal produserte disse riflene for denne patronen, rifla fikk betegnelsen Type 46 kaliber 8x50R. Det skulle vare frem til 1923 hvor Siam ville oppgradere kaliberet til 8x52R Siamese med spiss kule, en patron som ikke lot seg kombinere med 8x50R. Siam bestilte et nytt våpen fra Japan som var basert på Arisaka Type 38, som er bedre kjent for de fleste. Denne Arisaka-riflen fikk betegnelsen Type 66. De tidligere Type 46-riflene ble kamret om og baksiktet modifisert til denne nyere 8x52R patronen og derfor betegnet som Type 46/66. Alle disse riflene Mauser og Arisaka hadde den typiske japanske løsningen med støvdeksel over mekanismen. Disse riflene ble bruk i Thailand etter andre verdenskrig inn et stykke på 1950 tallet. Så en liten annen historie: Thailand hadde nære relasjoner til USA og på 50-tallet kortet de ned noen Type 66-rifler og pipet dem om til .30-06 Springfield, betegnet som Type 83/88s. Disse blir påstått og ha blitt brukt i Koreakrigen. Jeg har en bekjent som har en "Arisaka" Type 38 i dette kaliberet, det har vært et mysterium hvordan denne rifla har havnet i Norge og hvem som har funnet bryet verdt med dette konseptet. Nå som jeg har gravd litt i Siamese-patroner og Thailands våpenhistorie har jeg begynt å undre meg på om denne rifla kan stamme fra dette. Neste gang jeg påtreffer denne rifla skal jeg studere merkingen nøyere, jeg legger ved noen bilder jeg tok for få år siden. Dersom det går an å skrive at et bunnstempel er vakkert, så synes nå jeg det da. Det gjenstår å finne ut om dette kan være en Type 83/88s i kaliber .30-06. Skal være gjort slike omgjøringer i Thailand på tidlig 50-tallet.

En antydning til 0 har også jeg mistanker om. Ellers har jeg hatt de samme tankene som @Vargenog @Per-Som at hylsene har blitt ladet til 8x57IR M88 med militære hylser. Selv om jeg ikke har en original 7,92x57R Dutch MG patron så har denne sivile patronen sin egen industrihistorie og krigshistorie/etterkrigshistorie, gåten er hvor og hvem som har stått for produksjonen. Inn til videre så bærer den for meg på en liten hemmelighet. Nå gjelder det å få oppsporet og skaffet til veie en militær utgave med FMJ kule, (SAA 4360). Det er alltid gøy å være på utkikk etter noe nytt. Takk for innspill!

Dette er grubling for nerder: Jeg har kommet over en patron som angivelig er en 7,92x57R Dutch MG (hylse), her er det noe som skurrer. Bunnstempelet derimot får en til å undre seg om opphavet til denne jaktpatronen. I årene 1925-26 ville nederlenderne ha en patron med mer energi enn deres standardpatron 6,5x53R for Geweer M.95 Mannlicher. De kom frem til en 7,92x57R med den tyske kulediameteren-S .323". Denne patronen ble approbert for deres MG Schwarzlose M.08 . Når jeg studerer oppgitte hylsemål fra boken til Trond Strømstad og Vidar Andresen (Cartridge Cases 1st. Edition 1995) er det så ubetydelig forskjell på denne nederlenderen og den vanlige tyske jaktpatronen 8x57IR at de burde kamre om hverandre. Bunnstempelet på mitt eksemplar har en L som vi finner igjen på nederlandske bunnstempler og som står for L-Ligspoor (Tracer). Mitt eksemplar har en kulediameter som på den gamle tyske 7,9mm. M.88 .318". Dermed ser det ut som jeg har en 8x57JR (også nevnt som 8x57IR som egentlig er riktig) som er ladet i en nederlandsk MG-hylse. 7,92mm.Dutch MG har nummer SAA 4360 og 8x57IR har SAA 4350, 8x57IRS SAA 4365. Etter alt å dømme har hylsemålene på papiret ubetydelige forskjeller. Denne linken forteller en del historie: https://www.cartridgecollector.net/792-x-57r-dutch-schwarzlose Dette er også en interessant side for de som liker å studere patroner: https://militarycartridges.com/category/120-7-92mm-x-57mmr/ Etter alt å dømme så er denne patronen industrielt ladet/produsert. Dersom mine antagelser stemmer, hvordan har en .318" jaktkulen havnet i denne hylsen, hvem og når? Dersom noen har en oppklarende teori er jeg takknemlig. Tok tyske okkupanter beslag i hylser og ladet dem om til 8x57IR ?

Jeg løfter denne tråden litt med en oppdatering: Dette er nok ikke den mest spennende tråden, kanskje litt interessant for "8x57R-folket" her inne. Jeg omtaler 8x57R/ 360 og 360/8x57R som har noe forvirrende tallbegrep. Som nevnt i innlegget først så har vi også litt det samme rundt 9,3x57. Siden snart ett år har gått har jeg oppdatert samlingen med en 8x57R/360 (SAA 4370), det gjør samlingen min litt mer komplett i gamle 8mm.R patroner. Jeg setter opp en sammenligning med noen andre kjente patroner. #1: Er denne 8x57R/.360 Express, med flaskehals. Introdusert i 1890 - 1904, Tyskland. #2: Den tidligere omtalte .360/8,25x57R (8x57R Hagen). Introdusert i 1880 - 1900. For sammenligning i 8x57R #3: 8x57JR (med gammel stålhylse) som det ikke lages våpen til lenger, det er ille nok for enkelte å skaffe patroner i denne .318" diameteren. #4: 8x57JRS lever i beste velgående i kombivåpen, kulediameter er dagens standard .323" (derav S i betegnelsen) For sammenligning i "72-familien": #5: 8x72R ble introdusert i 1890 - 1900. Dette er en patron som har samme lesten som 9,3x72, introdusert i 1880 - 1900. #6: 9,3x72R er en gammel kjenning i brekkvåpen og enkeltskudd rifler, etter det jeg vet lages ikke våpen i dette kaliberet lenger, men ammunisjon og hylser er å oppdrive. Introdusert ca.1900. 9,3x72R ble som i tidens ånd innen markedsføring omtalt og skrevet med EXPRESS, 9,3x72R Express eller 8x57R/.360 Express. Mange patroner fra denne epoken fikk begrepet Express. Ulike R-patroner for sivile våpen er utrolig tallrike fra perioden 1880 - 1900, for det meste svartkrutt og i dag kun for samlere, både våpen og patroner er stort sett ukjente og uaktuelle for dagens jegere.

Dette er en samlerpatron som opprinnelig var til de tidligste selvladerpistoler, generelt lite kjente og sjeldnere pistoler. Patronen er opprinnelig spansk og ble introdusert til en liten pistol som minner mye om Mauser C96, ellers helt ulik funksjon. Oppgitt årstall for selve patronen er 1897, en sivil patron. Nå har ikke jeg tidligere utenlandske årganger på div. våpentidskrifter som omhandler pistoler i dette kaliberet, det jeg finner gjennom googling viser at historien har mangler og udokumenterte fakta fra produsenter og mangel på noen angivelige våpeneksemplarer. Denne patronen fra Charola y Anitua (Eibar i Spania) ble senere mer kjent som 5mm. Clement gjennom den belgiske våpenkonstruktøren Clement, Clement introduserte en liten pistol mod.1903 i dette kaliberet som igjen ga navnet til patronen. Clement sin pistol hadde en kort produksjonstid med noen få eksemplarer, allerede i 1906 gikk hans pistoler over til Brownings kaliber 6,35, kjent som .25 acp. https://unblinkingeye.com/Guns/Clement/clement.html Mine to eksemplarer er uten bunnstempel. Data for patronen er en kule på 28 grain som gir en fart på 1030 ft. En finner å lese at kula stabiliserte dårlig og begynte å tumle.

For 7 år siden hadde jeg et tilbud på en Springfield Krag, en lokal våpenbutikk hadde den inne en lang tid uten å få napp. Jeg hadde litt for spenstig garderobe til å få den innvilget, så det ble med drømmen. Jeg var stadig innom og tafset på den. Den var stort sett strøken, litt ubetydelig overflaterust som lett kunne pusses bort. Hver gang jeg kikket på den fikk jeg nesten umotiverte spasmer og sovnet litt for sent på kvelden. Jeg har i dag disse bildene som jeg tok med min mob.tlf.

Når det gjelder gamle våpen som ikke skal brukes til annet enn hygge og lage hull i papp på 100 meter, da er det helst greit å holde seg trygt under maks ladning. I mitt skyttermiljø er det flere av oss som skyter med gamle infanterivåpen og litt annet gammelt. Jeg har hjulpet flere med å lade til Enfield i .303 British (jeg har tilfeldigvis die-settet, i tilfelle). Her legger vi oss bevisst et sted minus middels ladning, litt over minimum midtveis fra maks. Poenget er å hygge seg på en fin dag og skyte litt på 100 metern og skravle og ha med en termos og spise litt kjeks. En annen skyter med en Krag i 8x57JS MODERAT, han skryter av hvor milde ladningene hans er med støpte blykuler med Gas Checks. Fart og joules er ikke tema. På en god dag i beste fall duger slike rifler til rådyr. Hadde jeg hatt en Springfield Krag i .30-40 (skulle ønske) ville jeg holdt meg unna maks ladedata og ladet så passe lavt at den fungerte trygt og greit til hyggeskyting.

At ladningene kan se litt "slappe" ut tror jeg en må bare innse, det er en Krag: Jeg har en gammel Winchester tabell med W-W-Krutt: W-760 krutt har en Burning Rate Chart på mellom N-140 og N-150, nå bør en ikke trekke ladevekten med Vihtavuori linjert fra dette, men det gir et visst inntrykk. Det som er vert å merke seg er at .30-40 Krag-ladninger ligger godt under 40.000 C.U.P. .303 Britisk legger seg godt opp til 42.000 C.U.P. .30-06 Springfield presenterer trykk opp til 50.000 C.U.P. .30-40 Krag er i "lavtrykklassen". Vær forsiktig. Når en leter litt ser jeg en tendens til at .303 british med samme kulevekt og krutt legger ladningen høyere enn .30-40 krag. Winchester har følgende for W-W 760 krutt .30-40 Krag: 180 grain kule, Krutt 760 - 44,5 grain 2380ft. 37.000 C.U.P. 220 grain kule, Krutt 760 - 40,5 grain 2070ft. 36.000 C.U.P. Patronlengde er lett å måle selv, men Hodgdon oppgir .3090" / 78,48 mm. Stort sett for en slik patron bruker krymperilla å stemme noenlunde. https://www.hodgdonreloading.com/reloading-data-center Les litt i Hodgdon sin tabell her for Hodgdon og IMR-krutt, her finner du også trykkdata. Ellers ser dataene til @spindriftfornuftige ut. Dersom du skulle starte forsiktig med N-160 krutt blir jeg ikke overrasket om du skulle få litt soting på hylsene. Kule og patron til venstre er en Winchester 180 grain Silver Tip, Kula er utgått for lenge siden.

En interessant og historisk patron som fortjener en liten oppmerksomhet: 11,66x57R (Berdan no.2) SAA 8160, også nevnt som 11,66x58R, en finner også benevnelser som .42 og .43 Russian. Patronen kom først i 1868 til en Colt-produsert rifle "Berdan no.1" som var en Trapdoor-type konstruksjon, enkeltskudd. Denne riflen ble produsert i et mindre antall på ca.30.000 eks. Deretter kom en boltriflekonstruksjon (enkeltskudd) Berdan no.2 i 1870, kikker man litt nøyere på Berdan no.2 så ser vi fort slektskapet til den senere og bedre kjente Mosin-Nagant. Selve patronen beskrives godt i denne youtube-linken. Mitt eksemplar har følgende mål: Hylselengde 57,45mm. Kule dia. 10,90mm. C.O.L. 75,25mm. Jeg finner opplysninger om kulevekt på 24 gram og en svartkruttladning på ca.5 gram. Patronen ble produsert av både Winchester og Remington, også britisk produsert. Utgangshastighet er oppgitt til 427 til ca.440 m/s. Berdan no.2 riflen ble produsert i respektable over 3 millioner eksemplarer. Patronen hadde tre fargevarianter på papirviklingen: Hvit for gevær, karabin hadde rosa og maskingevær hadde grå papirvikling. En interessant opplysning finner en om mellomladningen som besto av div. voks-talg, her var det opprinnelig en vintertype og en sommertype. Vintertypen besto av talg og bivoks og sommertypen bestod av bivoks bak kula. Under den russisk-tyrkiske krigen i 1877 - 78 viste det seg at i vinterpatronen smeltet mellomladningen i varmen og skadet kruttladningen, deretter ble det utviklet en talgløsning som senere ble standard for alle patronene. Berdan no.2 riflen og patronen var kjent for å være meget presise. I 1892 ble noen Berdan no.2 sendt til Belgia for omgjøring til den nyere og røksvake patronen 7,62x54R, det nevnes at 3004 rifler ble omgjort, planen var å bygge om 40.000 rifler. Dette ble som å "koke suppe på spiker" og skrinlagt, Mosin-Nagant med 7,62x54R overtok som standard gevær. For sammenligning har jeg satt opp en 7,62x54R, patronen her har bunnstempel 188 som ble produsert av Novosibirsk i 1978.

@Brosmebeistet46 grain N-130 med disse kulene er ikke overdrevet, de er trygge så lenge rifla ikke er over 100 år eller har skader. Vihtavuori oppgir startladning med Sierra FN HP 300 grain N-130 52,2 grain, maksladningen på 57,1 grain bør en være litt forsiktig med. Husk at Vihtavuori advarer om at ladningene er for moderne våpenmekanismer og ikke eldre Marlin mod. 1895 eller Trapdoor. Sierra og Hornady 300 grain er stort sett like på en måte som en ikke bør ta mye hensyn til ang. trykk, homogen kule i samme vekt blir et annet kapittel. Jeg har ladet Hornady 300 grain med 53,0 grain N-130 og fikk v/0 = 610 m/s. med 18,5" løp. Jeg anbefaler deg å ta en kikk på Hodgdon sin tabell: Det jeg savner fra Vihtavuori er en mer "kundevennlig" tabell beregnet for Lever Actions slik Hodgdon har gjort. 45/70 Government er litt spesielt å være oppmerksom på, dette har Hodgdon tatt hensyn til, vi snakker om tre nivåer for dette kaliberet. Nivå 1: er for eldre og svakere mekanismer, trykk under 30.000 cup (En SAMMI-verdi oppgir 28.000 psi). Nivå 2: er for Lever Actions (nyere) Trykk under 40.000 cup. Nivå 3: er for moderne mekanismer som Ruger #1 og nyere boltrifler. Trykk under 50.000 cup. Hodgdon oppgir trykk litt under disse verdiene. Vi som bruker nye Marlin rifler er på nivå 2. https://www.hodgdonreloading.com/reloading-data-center?rdc=true&type=54 Når man følger tabellen til Hodgdon på disse tre nivåene ved å følge samme kule og krutt ser vi hvordan forskjellen er på ladestiger og hvor mye trykket endrer seg med bare 3 grain mer eller mindre krutt.