Lucy

Jeg stusser litt på at det største fokuset ligger på nm titler når målet er rekruttering... Man må begynne et sted og for de fleste så er det på start... Jeg vil anta at Som jeger begynner de fleste med den jaktrifla man har, uten noe storslått fancy konkurranseutstyr . Jeg tror en tidligere kommentar stemmer bra, at mange jegere prioriterer bort "unødvendig" baneskyting utenom jaktsesongen, så kanskje flere klubbkonkurranser og jaktfelttreninger bør legges til de tidene da jegerne endelig kommer på banen igjen før høsten...? Lage litt moro tilpasset jegerne... Jeg synes faktisk det burde kåres en mester i sport og en i jegerklasse når de stiller med nokså forskjellige utgangspunkt, men det er neppe hovedproblemet vedr rekrutteringen. Dersom det strammes inn på utstyrsreglement og gjøres om til en felles klasse vil rekruttering av den alminnelige jeger sannsynligvis gå feil vei. Tror jeg....()

Jeg var nylig med på min første jaktfeltkonkurranse. Stilte i jegerklasse på et lite lokalt klubbstevne. Jeg er en skikkelig nybegynner og har kun skutt på trening før jakta i fjor. Grunnen til at jeg valgte å melde meg på: det var høyst uoffisielt, uhøytidelig og enkelt lagt opp. Jeg tok det som trening, og hadde det gøy. Hadde fallhøyden og vanskelighetsgraden vært større hadde jeg droppet det. Men nå ga det mersmak. Det var 30 skudd på 100 meters hold i min klasse, målene var små formskiver , ikke dyr. Jeg vil tro at for økt rekruttering må det være lokale treningsmuligheter tilpasset de ulike skytterkategoriene og gjerne oppmuntring/ verving av ferske skyttere . som meg, det hjalp. Det er vanskelig for mange å gå steget fra egentrening til å motivere seg for konkurranse. Da er miljø ofte viktig. Uansett hobby.

Jeg trodde jeg hadde en rase fri for ugang helt til nr fire kom. Hun har spist høl i kjøkkengulvet på tre steder i jakt på smuler sannsynligvis. Gnagd istykker panel der hun lå i gangen samt to listeklosser, et par briller nå nylig, flere leker og bamser til dattera mi, en mobillader, en bia-bed, tatt brødskiver ut av hendene våre og ikke minst fra bordet...(vi ble litt tatt på senga over den frekkheten), til og med vært oppå spisebordet noen ganger når vi ikke er tilstede så nå står stolene alltid pent på plass... Og i vinter så kjøkkenet ut som et høvleri ved flere anledninger etter å ha fliset opp vedkubber mens jeg var på jobb.... Hun har også spist opp flere burmadrasser og en sånn "gang-matte" som jeg trodde skulle være litt slitesterk. Den var det bare halvparten igjen av etter noen timer. Nå er det Helly-hansen matter i burene i bilen og de har holdt. Heldigvis ikke noe direkte alvorlig men det var spesielt kjedelig med panelen og kjøkkengulvet.... En annen hund jeg hadde var notorisk på matjakt og fant alt jeg hadde gjemt eller glemt som var spiselig. Hun forspiste seg dramatisk på kattemat et par ganger, og en 17.mai kom jeg hjem til en søppelhaug av emballasje som begynte i yttergangen og sluttet langt inne i stua, etter at hun hadde tømt "hundesekken" min helt for godbiter. Det rare er at det meste sånt skjer når de ikke er hjemme alene så lenge... Jeg blir stadig flinkere til å rydde bort alt som er mennesketing, men det er utrolig hva de kan finne.

Det er nok veldig typisk alderen. Fortsett å jobbe med dette, og ha litt mer kontroll på henne enn før i en periode. Får hun det for seg at hun kan gjøre som hun vil nå vil grunnlaget dere har kunne bli noe svekket, men sannsynligvis er hun på nett igjen om noen måneder bortsett fra i løpetid, men da er det ikke noe sjakktrekk å slippe uansett...

Kverulant

Dette sier vel alt...

Pleier mor å gi dachsen bein og tuggepinner? Trene litt lett innendørs lydighet og kontakt, som sitt pent før belønning og mat ol. Sånt kan hjelpe henne med å få tilbake kontrollen. Jeg tror det er veldig viktig at dere trener bort den adferden hans nå i den alderen han er i mtp at dere også har små barn.

Tusen takk for gode svar! Jeg tenkte det kunne være moro som en test, og ikke minst som trening, noen større ambsjoner har jeg ikke ennå. Hektet ja, det får ikke hjelpe Ble litt hektet på skyting i fjor sommer da jeg fikk egen rifle å jakte med, og litt konkurranseinstinkt har jeg alltid hatt Har ikke skutt noe siden i høst så det blir vel nesten litt som å begynne forfra, men klubbkonkurranser er sjelden så skummelt. Joda de har faktisk satt opp konkurranse denne helga her lokalt. Jeg tror jeg treffer en i styret i kveld så får jeg høre litt mer tenker jeg.

Noen spm ang jegerklassen: Er det stående, liggende og sittende her også? Har man med seg "stol" selv eller finnes det på plassene? Er jegerklasse en samlet klasse eller er det inndelt etterf.eks. kvalifikasjoner(nybegynner), mann/kvinne etc? Har aldri vært med på dette før, men ser at lokalklubben har klubkonk. i helga og det kunne vært spennende å prøve ... Må man forresten være medlem for å delta i klubbstevner...?

Jeg har ikke noe særlig erfaring med rasene, men inntrykket er i alle fall at det er mer håp i en ren cocker enn i en cavalier om du vil ha jaktlyst. De kavalierene jeg ser rundt er bare kosebamser uten noe særlig arbeidsiver eller tegn på jaktlyst, selv om det sikkert finnes noen individer. Glemmer aldri en tur jeg hadde med ei jente som har to cockere, og hvor den ene ruller seg i noe vi antar er noe råttent i veikanten. Når vi kommer nærme nok ser vi at det var et reir med orrkyllinger hun rullet på. Røya løp til skogs når vi kom men lå der når hundene var bortpå. En merkelig måte å reise fugl på det gikk bra med reir og kyllinger også heldigvis...

Jeg fant et nettsvar i forbindelse med et tilsvarende spørsmål på "spør ornitologen": En kongeørn klarer ikke å løfte mer enn kanskje 2-3 kg. men den kan klare å avlive langt større byttedyr. Årsunger av kongeørn som er utsultet, ser ofte ut til å miste dømmekraften, og kan forsøke seg på å slå ned på for store byttedyr. En ung kongeørn ble således drept av en tamgås på Vestlandet. Derfor stemmer det at unge kongeørner kan være nærgående overfor små hunder og katter. En beagle eller grevlinghund kan kanskje være utsatt for at en ung kongeørn kan forsøke seg på å ta dyret. Roar Solheim (12.11.2008 22:01)

Faren til en kollega skøt kongeørn for mange år siden, idet den skulle slå ned på setteren de hadde. Den hadde sirklet seg inn på den i noen minutter før det smalt. Det er visst den siste lovlig felte kongeørna her i landet forbudet kom. Det er jo også blitt bortført barn av kongeørn... Sann historie blandt kjentfolk

Det er viktig å ikke trene for ofte men for å komme igang kan det gå bra med et par til tre i uka når de er så korte.

EJ, er det lov? Jeg er ikke kjent med den måten å gå ettersøk på her i landet, og har ikke hørt om det før, så jeg må bare få spørre det høres ikke like humant ut som et velrettet skudd, men hva vet jeg

På min fungerer det ikke, blir bare kjærv

Husk at trådstarter er fersk og har litt andre ambisjoner enn "tyskerjakt" (ikke misforstå )

Du snakker om en litt annen sporttening enn meg skjønner jeg, og flaten er vel ikke vanlig å slippe på viltet? Anbefaler sele, mest humant å gå med, særlig på en stor hund som jobber med lina. En ting til å passe på er tempo. Ikke gå for fort. Rusletempo. Det er vanskelig å ikke henge seg på en ivrig hund men da kan treningen bli vanskelig og hunden kan lettere miste sporet.

Det var ikke så bokstavelig ment da ! Poenget var at de har arbeidslyst! Er vel generelt skjeldent matlysta som driver jakthunder...

Jeg trente min første borderterrier i ett års tid som redningshund. Hun ble derfor spornøye, menneskefokusert og svært avslappet til vilt. Så begynte jeg med blodspor. Og til min glede så sporet hun blod og ikke sporleggerens sko, og holdt seg til sporet og lot seg ikke forvirre alt for mye av kryssende spor. Så skulle vi gå fersksporprøve etterhvert. Jeg hadde gått en del turer etter hjortevilt i mellomtiden og hun var lett å lese. Fersksporprøve var en lett match, jeg visste jo hun var interessert. Problemet jeg har med hund nr to er viltinteressen. Hun er plutselig veldig opptatt av alle kryssende spor. I fjor gikk hun gode spor helt til hun insisterte på å gå etter dyr som oppholdt seg i nærheten av oss. Å få henne inn på sporet igjen på siste prøva vi gikk var nytteløst, hun skulle en annen vei. Det er positivt for motivasjon og arbeidslyst men ikke så moro for å få en førstepremie på prøve. Det har en del med rutine og trening å gjøre så vi skal fortsette å jobbe. det er litt annerledes å gå et reelt ettersøk. Viltet og sporet lukter mer og er mer interessant da. To av mine valper gikk kontrollerte reelle ettersøk i fjor med stort hell uten lang erfaring. Hund nr en er fortsatt super å ha løs, hun dilter etter meg og er ikke så opptatt av å stikke på spor. Det er Pga rutine og ikke manglende interesse for Viltet. Har hun line på så er hun på jobb og enormt ivrig. Rutinen sitter ikke like godt hos nr to og tre... Og jeg merker at iveren for vilt øker med bruk av skank i enden og enda mer på tur-sporing av vilt. Det kan lønne seg å ikke pushe alt for mye viltinteresse hvis man vil ha en spornøye hund men så er ikke konkurranse og reelle ettersøk helt det samme. Et annet råd er å ha egen sele og line til sporarbeid og litt fast rutine rundt sporstart så hundene etterhvert kjenner igjen oppgaven. Det er innmari moro å se hund i arbeid, og dette er både koselig og nyttig, spennende og krevende. Lykke til!

Dobermann er en utpreget bruksrase og vil mest sannsynlig jobbe for maten om det så er lydighet, rundering, spor og ettersøk.

Blodpulver kan kjøpes på nett og i enkelte dyrebutikker, villmarksbutikker etc.

Metoden jeg har lært har fungert på mine som er av ikke-apporterende rase. Jeg har hund, en dings å trene apport med (avkappet bit av hageslange) og belønning. Vifter litt med apporten og belønner hunden for å snuse på den. Når den skjønner det øker jeg til at hunden skal prøvesmake på den for belønning. Deretter bite, så ha litt i munnen, så holde, og så holde til jeg får den tilbake. Når hunden holder apporten hver gang kan du prøve å legge den på bakken og hunden skal plukke den opp og holde den til du får den. Når dette fungerer flytter du den lengre og lengre bort, og hunden får en sikker apport. Viktig med belønning og pauser og ikke gå for fort fram. Timing på belønning er ekstremt viktig. Og korte økter, fem minutter om gangen . Tre økter om dagen hvis hunden synes det er moro. Viktig å avslutte før hunden mister fokus. Hvis dere lykkes har hunden lært mye på få dager.

Skauern, ikke bruk hel eller halvstrup ute. Et litt bredt lærbånd med doble sømmer og ring som er sydd inn i læret er kjempebra vil jeg tro.

For å ta det enkleste først så har nkk nå et registreringssystem for blandingshunder i tillegg til Chip-systemet. Når det gjelder det andre så er det også en sak nkk er veldig engasjerte i, at hunden er et ønsket og hos en del et nødvendig medlem av samfunnet og derfor fortjener større aksept i det sosiale rom, nabolag og på bussen etc. Det er dessverre en del hundeeiere som bare har hund uten å bry seg så mye om ansvaret, akkurat som det er noen foreldre som burde latt vær å bli det. Det er etter min mening der samfunnsproblemet ligger. Hundeeiere som står og ser på når hunden deres spiser opp nabohunden eller lar hunden løpe løs uten å være med ut selv. Kjøper valp til ungene og setter den i hundegården og lar det bli med det til den biter en unge som stikker pinner til den. Dersom eiere viser at vi tar ansvar for dyrene våre og strekker oss langt for at alle skal ha det greit med vårt hundehold så blir det mindre negative oppslag i media og et mer romslig samfunn. Da er det litt lettere å utvise skjønn dersom en ellers fredelig hund kommer seg fri en sjelden gang. Når samfunnet får nok av idioter med hund så ser vi alle like ut.... Det er visst vanlig å inspirere oppdrettere i Sverige, det kunne vi godt hatt her også. Oppdrettere kan kurses så mye de vil men det er helt frivillig. Hvem som helst kan kalle seg oppdretter og selge valper. Hva slags grunnlag man gir valper og kjøpere er til sist opp til en selv, og det er desverre mange som leverer valper uten å forsøke å gi dem noe særlig ballast. Det er også mange som kjøper valp på mer eller mindre impuls og ikke gidder å jobbe med det etterpå heller. Farlige hunder hører vi om, men hva med farlige eiere? Går noe galt bør man straffe den ansvarlige og det er ikke alltid hunden. Jeg er enig i at hundene våre har dårlig rettssikkerhet. Elendig, nærmest ikke eksisterende. Det er skremmende å høre hvor lett det er å skyte en løshund med loven i ryggen uten noe konkret grunnlag. Eller avlive en hund over en eiers uansvarlighet. Mens ulven er totalfredet mens den spiser hundene våre. Og det er gjerne hunder verdt mangedobbel valpepris og lydige som få. Men hva kan vi gjøre? Skape debatt og støtte de som arbeider for hundene våre.... ?

Rendalen og Finnskogen også forøvrig. Og på Finnskogen finnes vel mer enn en gruppering av ulv skulle jeg tro....?