Metallurgen

Da er det ikke noe i veien for å bruke det. Vet du hvilken produsent og hvilken kvalitet det er? Du har vel kanskje tilgang på noe CNC-fres? Med litt programering og en stor radiefres, så kan du muligens frese ut slipfasen.

Joikesabel er pinglete. Det må være kukri (ca 40 cm lang): Her er forøvrig et boyoblad grivslipt etter herding, 24,3 cm: Og fornuftig bruk av kapp, 17,2 cm: Bildene er dårlige, men dere får vel et visst inntrykk?!

Jeg bruker endel Vanadis 4, dette er et stål som ligner mye på HSS, bortsett fra at det er et pulverstål og kjemisk sammensetning er modifisert så den passer til kaldarbeid framfor varmkutting av metall. Herdeprosedyren er den samme. Om du har emner som er herda fra før, er det litt køddent å mykgløde det. Sliping av HSS er litt værre enn karbonstål, men ikke noe problem egentlig. De som herder verktøystål kan som regel herde HSS også. Metallurgen og Loddfåvnes bidrag til design (CADa og klar):

Vel, ikke bare det som er problemet. Uherdet stål vil herde, som gjør at etterbehandling blir værre. I tillegg er fare for sprekker og deformering/spenninger. (Jeg unngår til og med vinkelsliper på det jeg lager av kniver/verktøy. Det trenger ikke være noe problem, men på den måten kan jeg være helt sikker.) Ved trådgnisting er den påvirka sonen 2 mikrometer, og dette forsvinner ved polering, så det er ikke noe problem. Trådgnisting kan bli billigere i mindre kvanta, type en stk. Nå finnes det forskjellige kvaliteter av rustfritt stål også. Lavkarbonvariantene (som stålene til Helle og Brusletto) ligner mer på karbonstål, mens høykarbon rustfriestål (440C, ATS 34) ligner mer på høykarbon verktøystål, og er kødne å slipe. Det er jo mest interessant med noe spesielt stål når man først skal gjøre dette, skal man ha noen enkelt rustfrittstål finnes det mange ferdige knivemner til en pris man ikke klarer å konkurrere med. Disse kan enkelt modifiseres til ønsket form. Nå er det ikke utformingen av kniven som er det største problemet, dette går greit med en drill, sag/båndsag og båndsliper i små skala. Det er slipfasen som er utfordringen. (Skal dere ha Chipper må dere forøvrig til Østerrike (Bohler), jeg kjøpte nettopp restlageret til Uddeholm. )

Vi har fått noen interessante egenskaper i Chipper/Viking, og dette kan skaffes i skinner som er 6,5 x 100 mm. Forstår hvorfor Busse bruker en avart av dette.

Du satser på å få en av hver, Edward? Ikke så dumt konsept fra Spyderco, men designet blir litt vel likt foldeknivene.

Spørs litt hva du tenker av materialkvalitet og tykkelse. Størrelsen på plata vil variere endel. Noe som er gjort litt av er utskjæring av blader fra sirkelsager og koldsagblader, ofte HSS (herda) og godstykkelse på 2-2,5 mm. I den tykkelsen går det greit å sette opp slipfasen etterpå. De jag har snakket med pleier å levere store kvanta til skjæring, 1000-1500 emner, og da blir stkprisen grei 10-20 kroner. Skal du ha tykkere saker, er det best å skjære i uherda materiale og slipe form før herding. Som Loddfåvne nevnte så har vi gjort noe lignende, vi fikk skjært ut 12 emner og da ble prisen rundt 200,- bladet. Prisen varierer sikkert mellom firmaene, men det beste hadde nok vært å kjent noen som hadde en liten vannjet man kunne lekt seg med, og unngått kappekostnadene. (Det finnes "hobby" versjoner lignede den første de hadde på Orange county chopper på discovery.) Har du noen tanker rundt materialkvalitet? Rustfritt, karbonstål, verktøystål, pulverstål? Og for all del, bruk vannskjæring og ikke laser/plasma/oksyacetylen! Termsik skjæring av verktøystål er en uting.

Ikke ille. Skaftformen på Ratweileren så ikke helt optimalt ut, hvordan er den å holde?

En liten detalj: I beskrivelsen fra Kongsberg er det en feil. Spenningsglødingen på 600 grader i 3 timer er en avspenningsgløding. Ved kraftig deformasjon vil den føre til rekrystallisasjon som vil fjerne spenningene, ellers vil det bare skje en delvis utgløding av spenninger og forandringer i strukturen. Normalisering, som blir nevnt, er en annen prosess der stålet ville blitt varmet opp til 800-900 grader for en halvtime og lutkjølt. I denne prosessen vil alle spenninger fra forming fjernes helt. Uansett vil det nok være lite med spenninger igjen, men styrken i et materiale som har vært avspenningsglødd vil som regel være høyere enn et som er normalisert.

Svært interessant det her. (Som om jeg ikke hadde nok å lese på fra før. )

Jeg bruker denne: http://www.dick.biz/cgi-bin/dick.storef ... iew/705280 Tynn oljesak som skal kunne brukes på kjøkkenkniver. Fant det i en knivbutikk i Wien. Og denne: http://www.highlandwoodworking.com/inde ... rodID=1304 Et litt hardere belegg enn bare olje. Jørn Jensen på Lillestrøm tror jeg fører den, muligens også Grenland sten og sølv, og Nordellknives i Sverige.

Tommelfingerregelen er at alt slipestøv er farlig, så kan være greit å bruke maske som rutine ved sliping, men du vil ikke få noen skader av å slipe et skaft eller fler innimellom. Hvis man i tillegg filer/sliper for hånd er problemet enda mindre. Det kan noen ganger være et problem med maske, da man ikke kjenner lukta. Har fått endel klager på turbaxlukt 5 etasjer opp i bygget. I G-10 og karbonfiber derimot, er det fiber som man ikke bør ha i lungene i det hele tatt. Her må man bruke maske selv ved saging og filing. Skal man slipe tre og kunstmaterialer på hurtiggående båndsliper så er det viktig med nytt slipebånd, er båndet slitt kan materialet "brennes"/få missfarging pga varme.

Skrivefeil der, var micarta jeg mente, og ikke kydex. Ja, mange som er ivrig på maske, men er nok mer lukta enn skadelighet. Micartaen får god/økt friksjon når den blir våt ja, spesielt om den er grovslipt eller sandblåst.

Man må som regel forenkle komponenten når man går fra smidd til bare utfresing av blokk. Det er ikke helt likegyldig hvordan låsekassa er laget, men alle er nok riktig dimmensjonert i tykkelse og har den nødvendige styrken, som du nevner. I støpte kasser er det en fare for støpefeil, også feil som kan komme gjennom kvalitetssjekk. Seigheten vil være dårligere. Så er enig med at støping er lavest på rangstigen. Områdene som trenger å være presise må uansett maskineres. Hvor fant du informasjonen om hvilke som støpte kassene?

Micarta kan fåen hos nordellknives.com i Sverige. De har også kydex. De har 9,5 mm plater. Da blir det enkelt å frese ut til tangen før man limer to plater sammen. I bredden trenger du nok 4-5 cm, greit å ha noe ekstra å slipe på. Nå trenger det ikke være noe stort dårligere mekanisk heller med tre framfor micarta, men man slipper oljing og problemer med sprekking. Dette er ikke noe problem med cocobolo og dessertironwood heller. Type skaftmaterialet er uansett mest for egen fornøyelse. Jeg bruker lærslirer på kniver med treskaft, for å slippe slitasje og riper på skaft, og kydex på kunstskaft. Kydexslire er litt enklere å lage. Ikke noe mer behov for støvmaske for kydex enn for tre, det bare stinker jæ....

Stod akkurat å grisa ned den nye fresen til Loddfåvne med noe micarta og turbaks. Hva slags dimmensjon er du ute etter? Stikker på ferie snart. God jul folkens!!!

De ville jeg tro var maskinert ut av valseblokk, evt smidd og maskinert. Antagelig er det ingen som er støpt, var bare en "værste senario" tanke.

Det kan sikkert stemme det. Så noe appelsinhudlignende overflate på utsiden av låsekassa av det som er skjult av stokken. Dette kan nok godt komme fra smiing også, og ikke støping som jeg frykta først. Har du vært noe borti produksjon av låsekasser?

Vil si det går rimelig lett. Om det er noe, så er det muligens en aning løst/slarkete når det er dratt tilbake. Men har ikke noe å sammenligne med, så vanskelig å si noe konkret der. Det sitter bra når det er låst. Mistenker at låsekassa er støpt og maskinert, framfor maskinert fra blokk. Hadde sovet litt bedre om natta hadde jeg visst dette for sikkert.

Har en Howa 1500 SS varmint i .243. Kan ikke si så veldig mye i sammenligning, men kan svare hvis du lurer på noen spesielle detaljer. Bytta stokken til en Bell and Carlson og bestilt meg en avtrekkerjobb.

Nå kom Edward med et lenger innelgg, men kan jo komme med mine 2 cent også. Skaft: Busse micartaskaft er definitivt de tøffeste, men de er litt klumpete og antagelig mest brukbare når man holder kniven "vanlig". De er også svært baktunge da de gjerne kunn borer de tre hullene der naglene skal gå, og ikke noe mer. Gummiskaftene synes jeg er svært tykke i forhold til bredden. Fallkniven har et rettere skaft, og fra de erfarene knivfolka jeg har snakka med, så er dette å foretrekke om man skal bruke kniven til noe annet enn å hugge med. Skaftet blir mer behagelig i andre grep. Stål: Fallkniven har en høyere slitasjemotstand pga høyere karboninnhold. Eggen vil holde lenger, men vil også være sprøere. Egentlig ikke et stål man skal hugge med. Busses INFI vil ikke holde eggen like bra, omtrent som 12C27 de gangene det er herda riktig, men er til gjengjeld er dette svært seigt. I en situasjon der du absolutt ikke ville at kniven skal knekke, så er nok dette et bedre valg. S-7/SR77 er nok enda seigere, men blir nok ikke så hardt at man blir helt fornøyd med eggholdbarheten. 52100/SR101 vil nok ligne svært mye på cold steels CarbonV, og dette er et stål som man kan få skarpt lett. Fehrman kan nok være svært gode kniver. CPM3V har nok endel medre slitasjemotstand i forhold til INFI, samtidig som det muligens er seigere også. Designa ligner mistenkelig mye på Busse... Men jeg er alltid litt skeptisk til folk som blander inn religion på komersielle sider. Det finnes mye å velge i. Det kommer vel mest an på hvor mye du tenker å legge i.

Må si meg enig med Seawolf. Eiegleden må ikke undervurderes. Hva måtte du ut med for den lille saken?

Tommelfingerregelen er: Mer karbon (ofte kalt kullstoff av smeder) og mer krom (det som gir rustmotstanden), gir økende hardhet (til en viss grad) og økende slitasjemotstand, men reduseret seigheten og eggstabiliteten (evnen til å ha en tynn/spiss egg uten å knekke).

420 HC er et medium karbon, rustfritt stål. Det lave karboninnholdet gir en grei hardhet. Ikke så veldig høy, men til gjengjeld vil kniven bli seigere enn en som er hardere. Et annet resultat av det lave karboninnholdet er at den ikke har så mye "frie karbider" (harde partikler som består av karbon og jern/krom og bidrar til slitasjemotstanden.) Disse karbidene senker også seigheten, og mangelen på disse gjøre 420 HC seigere enn f.eks. 440B, 440C, ATS 34 og D2 som har et mye høyere karboninnhold. Et stål som 420 HC vil ha høyere eggstabilitet, dvs man kan ha en spissere eggvinkel uten at den knekker. For å utnytte stålets egenskaper best mulig bør du bruke en eggvinkel på 20-25 grader totalt, 10-13 grader brynevinkel. Denne vil være lettere å slipe enn de andre stålene jeg nevnte, men må også slipes oftere.

Bra artikkel det der. De to butteste vinklene på Lanskyen er som regel altfor butte uansett stål. Som generell vinkel vil jeg anbefale 30-35 grader totalt. Lanskyen gir vinkelen mellom den ene brynefasen og senterlinja på kniven, så totalvinkelen blir 34 og 40 grader på de spisseste. (Dette vil variere litt på tykkelsen og bredden av bladet.) Det hender det er vanskelig å slipe etter den spisseste vinkelen, da spenneskruen kommer i veien.