Keith

Dette er da Seawolfs Shcrade-tråd så vi får diskutere Buck i en annen tråd, tilbake til tema!

Jeg må si jeg ser fram til før og etter bilder når det gjelder lapping! Sørg for å ta MANGE bilder både før pog etter, dette er megainteressant, og jeg fom min del dropper gjerne gamle oppfatninger dersom et skikkelig bra billedbevis dukker opp, det er jo slik forskning skal bedrives, ny viten erstatter gamle teorier! Hvem har laga den 9mm pipa forresten? Det maskineringsmerket skulle jeg ha likt enda flere bilder av, går det virkelig rett gjennom hele løpet og krysser bommene hele veien? Utrolig at Steyr ikke har oppdaga / gjort noe med det!

Anon Dalane? Anon ville ha fylt 100 år i år, født 1908....... En gudbenådet sliremaker og stilskaper.

Selger du kniv, Esward? SELGER du Buck? Ettersom du har muligheten til å blåposte og jeg kunne komme i skade for å ramme deg økonomisk, står jeg over denne!

Det var en jækla fin kniv! Mostad blad ser jeg....... hvem har gjort'n? Utskjæringene i sliren er bortimot perfekte, den som bare hadde litt mer tålmod....

Veldig interessant! En ting som slo meg - den kratringen i Steyr-pipa (ok 9000 skudd, mye kan ha forandra seg....) kan det komme av punktvis trykkpåkjenning under kaldhamringen? Her skal det bli interessant å se, om du får tak i andre piper / fabrikater, eller andre med samme utstyr legger inn bilder!

Schrade stengte dørene for omtrent 3 år siden, og boet ble stykket opp og lagt ut for salg. En del av oss tråla nettet og kjøpte opp det vi fant i tiden som fulgte, jeg har hatt kontakt med en svenske som har kjøpt og kjøpt, og solgt leftover bits, dubletter o.l. Boet ble solgt omtrent slik: ferdige kniver i en lott --------> ut på samlermarkedet, hvor prisene etter hvert gikk gjennom taket. Deler og halvferdige kniver, cutrouts etc etc, kjøpt opp av konkurrenter Intellectual property, tegninger, varemerke, designs etc i en lott kjøpt opp av samme fyr som har bygget seg opp over noen år og bl.a. produsert Smith&Wesson kniver og andre. Produksjonen er gjenopptatt, slik at enklere kniver og nye kniver settes ut på kontrakt i Kina, mens endel av de tradisjonelle og GODE knivene fortsatt lages i USA. Her vil jeg tro at det er rom for endringer, slik at det ikke er hugget i stein at en modell som har vært produsert i USA nylig, alltid kommer til å forbli så.... dvs kunden må selv passe på hva han kjøper. Passe på må kunden selv også mht til stålkvalitet. Schrade hadde et av markedets beste omdømmer for blad-kvalitet en gang, nå vil det nok være mere likt mye av det samme som strømmer ut av Kina "surgical steel" "440 steel" osv osv. Selv var jeg så heldig at jeg hadde en lokal kilde her, med ei skuff full av Schrade kniver, gamle kniver til gammel pris. De hadde ligget i skuffen siden tidlig på 1980-tallet. Der fikk jeg tak i det som nok er storebroren til din folder, som begge er klassiske USA foldere av topp kvalitet. Securitas delte ut slike på 1980-tallet til vekterne, med serienummer og innslått arbeidsnummer, jeg har en slik også, som jeg har fått tak i hos en nå pensjonert vekter, litt brukspreget, men god som gull og skarp som et barberblad. I tillegg har jeg en samling Imperial Schrade, som stammer fra Irland, etter at Scrade kjøpte opp Imperial Cutlery på 1970-tallet, og la en billigproduksjon til Irland (den tids lavprisland, etter IRA-krigene, men med en bra utdannet arbeidsstyrke, samme som Kina tilbyr i dag til 1/10 av prisen....). Det er små fiske-foldere for fiske av småfisk i Irske og Britiske "elver" og jakt-foldere for småfugljakt på øyene. Kvaliteten er så som så, men de er i det minste SKARPE. Det siste jeg snappa opp her var restlageret til en Wistex.butikk, etter at Wistex gikk over fra å være jakt-og-friluftsliv, til å bli klesforretning for grønne og brune klær. Der var det også både Schrade og Iperial Schrade, og jeg forbarmet meg over alt til en billig penge.... Om du ser deg litt rundt bl.a. i annonser i Knife Illustrated og i Blade, vil du se at flere produsenter nå har den folderen i produksjon med noen ørsmå forandringer, bl.a. Buck (laget i Kina, nå om dagen, mener jeg....) men det var Schrade som opprinnelig kom med denne.

Hobbydreiebenk Thomasnb har en til salgs: viewtopic.php?f=29&t=1344&p=9206#p9206 Spm. for en som har lyst til å prøve: Hva kan egentlig en slik brukes til, hva er begrensningene?

Det tror trådstarter også. Er det flere her inne som har en (eller flere) tollekniver de har laget og som de kunne tenke seg å vise fram? Jeg har noen bilder fra Knivkurset / Smikurset på Fredly Folkehøgskole, kniver og blad, utrolig hvor flinke folk blir på bare EI uke! Dersom det er interessant, kan jeg nok legge ut et par bilder.....

Erfarene jegere og knivbrukere har flådd 20 elg med en kniv i Elmax, uten å måtte slipe, de samme folka må slipe en vanlig laminert kniv under flåing av én elg. Ikke det beste eksemplet fra et teknisk standpunkt, men er for å påpeke at erfaringer finnes blant folk. Er ikke værre enn at det blir testet. Nå tror jeg vi skal gi tilbake tråden til trådstarter, for nå blir det en av de kjedelige trådene med en masse påstander om spesielle stål, som vi har sett på nettet i over ti år. Javel Elmax er på moten i år. Dermed er AUsXXX ute av bildet nå, påå tropss av at NØYAKTIG samme påstand ble fremsatt, muligens av noen andre om akkurat de ståltypene for utrolig kort tid siden. Til neste år kommer noe annet på moten, eller senest om 3 år, og DA er det DE ståla de samme 20 elgene flår.... Dette er samme typen virksomhet som når en liten kattunge jakter på halen sin, men mye mindre underholdene. Norsk knivsmed-tradisjon har røtter som er mer enn 1000 år gamle, kanskje nærmere 2000 år. For så lang tid siden var mer enn 2000 mann i virksomhet og fremstilte herdbart stål til eksport i midtnorge alene, med den tids familiestørrelse tilsvarte det en befolkning på 20 000 som levde av dette, eller en by på størrelse med Steinkjer, og det levde ikke så mange mennesker i landet den gang, så at dette har hatt stor betydning og at det har vært samlet opp store mengder kunnskap, som er gått i glemmeboken og som blir misforstått av dagens fagfolk, er temmelig sikkert...... kilde: A. Espelund: Bondejern i Norge. Anbefales.

"Hvis man har litt greie på stål, som for eksempel en metallurg spesialisert verktøystål og slitegods, så kan man finne stål som presterer mye bedre enn et laminert stål" Spørsmålet er til hvilket BRUKSOMRÅDE? Joda en kan finne stål som egner seg bedre til kjøkkenkniv eller til slakterkniv Men til en generell markakniv som skal dekke alle bruksområder? Jag har ikke funnet noen jeg, ikke minst med tanke på at stålet må være noenlunde lett å skjerpe, fordi en kniv som BRUKES blir sløv, uansett hva mange later til å tro (og i følge Blade, skal en ikke kutte mer enn ca 120 taustumper før det mest spesielle knivstålet blir sløøvt leser jeg, og det er ikke rare greiene for en norsk elgjeger som skal takle skinn, knoker, sener og kjøtt på en hel elg!) Så dersom du benekter at laminering gir deg muligheten til å lage et bedre blad, får du nesten ta en diskusjon med Håvard Bergland, da velger jeg å lite på han, uansett om han ikke er metallurg......

Jeg forsøkte å lese innleggene dine i sammenheng, og oppfattet og oppfatter det slik at du ser laminert stål laget av norsk smed som underlegent i forhold til esoteriske ståltyper det snakkes mye om - og der vil jeg gjerne peke på en diskusjon mellom deg og metallurgen hvor begge avslører at de er usikre på hvilken ståltype det EGENTLIG er snakk om, ettersom amerikanske fabrikanter kan finne på å "døpe om" stålet etter eget forgodtbefinnede! Det er min enkle påstand: ethvert herdbart stål kan få forbedrede egenskaper som knivstål ved å la en god smed laminere det herdbare stålet mellom to lag ikke herdbart stål. Det er så selvinnlysende, at dersom noen benekter det, da står det ikke til troende, og det likegyldig hvilkern yrkestittel de måtte ha. Nåvel, jeg er en god del annerledes mht smak og behag i forhold til andre kniventusiaster, oog er forsåvidt interessert i heltangekniver av litt mindre sturm-und-drang karakter enn det vi til daglig kan kjøpe fra USA. Både Frost og Mora hadde for noen år siden slike kniver, passe små og bra til jaktniver å se til, i katalogen, nå etter at disse to fabrikkene har slått seg sammen, til Mora of Sweden, tror jeg fremdeles en av typene er i produksjon (besøkte fabrikkutsalget i 2006 og kjøpte meg blad og deler for å lage et eksemplar selv, med litt bedre grep, liker ikke flate fjøler.....), men det er fremdeles ikke et skikkelig blad, bare en enkel stålbeta. Så jeg ser fram til at man begynner å smi heltangeblad, det burde faktisk være ENKLERE enn å forme en tange til innstikk, og laminert er nå laminert, det er tradisjon siden før vikingtiden det, og det skal vi ta vare på! PS denne kommentaren: " i en såpass liten kniv det her er snakk om ser jeg ikke den store fordelen med laminering" slår jo i hjel hele argumentet med fordelen med heltangeblad: dersom det ikke er viktigere, hvem trenger da en heltange for styrken sin del?

Edward skrev "hvor smalt du definerer "tollekniv". Jeg tenker i første omgang laminert blad med enkel høy slipefase og stikktange, limt fast i et skaft i valbjørk uten fingervern. Slira er sydd i tynt rårandslær og henger fra en tynn lærbit som er flettet fast i slira. Umiddelbart ser jeg store forbedringsmuligheter jeg ikke forbinder med norsk tradisjon: - fulltange - et lite fingervern av et eller annet slag - sidesydd slire med en kraftig -- fastsydd -- beltehempe Samtlige av disse punktene gir store fordeler" ---------------------------------------- Det du forsøker å avfeie som en norsk tollekniv er hva knivfolk flest kaller en bruslettokniv - uten ytterligere interesse og kommentar..... Bortsett fra at Brusletto ikke selger kniver med laminert blad. Ser vi på den andre norske fabrikken, Helle, så kan vi vise til et utall fantasifulle variasjoner over tema norsk tollekniv, både med og uten fingervern om man pådødogliv skal ha det. Skal ta det punktvis jeg, fordelene med norsk tollekniv: - ligger først og fremst i bladet, laminert stål, utført av en smed med lang erfaring, er overlegent absolutt alt annet som finnes på markedet - absolutt alt. Et blad i helstål er egentlig uinteressessant, det er en beta stål, som aldri kan ha alle de egenskapene et godt knivblad skal ha. Lamineringsteknikken er langt overlegen neste trinn på kvalitetetsstigen, damascenerblad, av to årsaker: et damascenerblad kan aldri bli skikkelig skarpt, forstørrer en slipfasen NOK, vil en alltid ha en sagtakket struktur i skillet mellom stållagene, det tar dessuten urimelig lang TID å fremstille et slikt blad, og smeden er aldri 100% sikker på resultatet, det er derfor ikke kosteffektivt. Men for all del skal man ha en kniv bare å SE på, så er det helt greitt, jeg liker også å holde i og se på vakre kniver. Helstålblad er og blir underlegent, og de siste 50 års skriverier i først og fremst amerikansk fagpresse bare understreker det: nye trender og moter oppstår, alle med det som sikte å rette opp feil i forrige generasjon, og hver ny ståltype som lanseres som Det Endelige Knivstålet, bare beviser at alt skrålet som har gått forut har vært - nettopp skrål. Helstålblad er underlegne fordi det er umulig å lage et like seigt og sterkt - og samtidig TYNT blad som et laminert blad, det er umulig å herde bladet så det holder skjerpingen uten at en sitter igjen med et FOR sprøtt blad. Det skal innrømmes at metallurgene har forbedret ståa - men uansett hva de finner på, feks herdeprosesser i maskiner til over en million dollar, så ville bladet ha blitt bedre om de hadde brukt tilsvarende stålkvalitet som eggestål, med et ikke herdbart ommlegg! For så enkelt er det: ethvert spesialstålblad kan når som helst forbedres av en god norsk smed, ved å laminere det! Fulltange: det er egentlig en svakhet med fulltange, spesielt i herdet stål: for å få en noenlunde sterk kniv som ikke brekker ved bladrota (jeg har et brukket blad liggende her stålet ser ut som støpejern inni!) må en ha for TYKT stål. En generell brukskniv er avhengig av et tynt blad. Den suverent mest solgte kniven gjennom tidene i Norge er Brusletto Hunter, det er en modernisert vidreutvikling av førkrigstidens Bergankniv. Bergankniven ble laget i flere versjoner, av flere fabrikker, men generelt var den en tynn stålkniv med fulltange, (min har 1,2 - 1,5mm blad) med et så tynt blad at den kan brukes til å skjære brødskiver. Den hadde et forholdsvis lite blad, og kunne fint brukes til å flå dyr, selv om den ikke var optimal til det bruk. Mye av det samme kan sies om Brusletto Hunter, den er en generell brukskniv, men ikke godt egnet som jaktkniv. Det har begge enkeltstålblad, som ikke er særlig hardt herdet..... Fulltangeknivene leveres gjerne med blad i 3 - 4 mm tykkelse eller over, og det blir ikke bra på jakt, etter min mening. Derfor mener jeg at fulltangekniven ikke kommer til sin rett før vi får sterkere, tynnere blad, bedre egnet som knivblad av laminert stål, og hvor vi far en slipfas som bedre samsvarer med tollekniven, en amerikansk kniv kan brukes som øks, men er ei dårlig øks, og kan dårlig brukes som spikkekniv, fordi bladet er for bredt, for stort, for tykt og har feil slipfas, slik at bladet graver seg inn i treet, i stedet for å følge veden. Derfor er den Norske Tollekniven overlegen alt som finnes av kniv på markedet. Fingervern: i FOR-forrige århundre var det moderne med fiungervern på de norske tolleknivene, dette sammenfalt med den nasjonale oppvåkningen før 1905. Dette utviklet seg slik at treskjærere med senter rundt Mesna pipefabrikk på Hamar utviklet de reneste DOLKER med dobbelt fingervern. Slike kniver og moten stammer nok fra Sverige, Eskilstuna, hvor flere fabrikker er velkjente leverandører av slike dolker. Dolk er forbudt, SVJV, dolk ble også forbudt av tyskerne under krigen, og både her og i Danmark kom det påbud om innlevering av dolker og kniover med blad over et visst antall centimeter. Derfor kan slike staskniver med voldsomt flott treskurd finnes i dag med brukket blad.... Generelt førte antakelig dette til at moten med dolker og alt som minner om det, først og fremst fingervern, forsvant i Norge etter WW2 (hvem sa at ingenting forandret seg i norsk knivtradisjon?) Tynt rårandslær: knivmakerkniver er levert i slirer sydd av førsteklasses lær, og det er ikke TYNT, jeg bruker ca 3mm og det gir slirer som tåler en støyt! Men jeg har sett amerikanske sabler, lever i STYGGE "slirer" digre og umulige å bære, og pga sidesyingen over en halv tomme bredere enn de hadde trengt å være, og det er mye når bladet allerede er 15 - 20 mm for bredt til å kunne brukes til noe fornuftig på jakt..... Det JEG ser når jeg ser en diger kniv, med sabelform og helfassliping, med droppont og sliping av oversiden av bladet, voldsomt bredt og langt blad, sidesydd, diger slire og fantasifulle, teutoniske kruseduller i form og dekor, er først og fremst et VÅPEN. Folk flest liker antakelig ikke at vi går bevæpnet. Enkelte politifolk har tatt til orde for å forby salg av disse spesielle knivene, som antakelig provoserer dem. Derfor kan heller ikke vi, som foretrekker en diskret, norsk tradisjonskniv gjøre som vi alltid har gjort, ha kniven hengende i beltet vårt. Det er synd, for kampknivene har i virkeligheten ingen funksjon, til kamp duger ei øks mye bedre, det visste Olav Tryggvason, til jakt duger nesten hva som helst mye bedre, til og med en generell teljekniv, og det visste oldefaren vår!

Enig mht Opinel - har selvsagrt en slik her, det er en snasen liten konstruksjon........ Og langt å foretrekke framfor adrenalinpumpede fulltange amerikanske kampkniver...... som egentlig ikke kan brukes til noen verdens ting..... bare slå opp i Blade og Knives, med reportasjer fra Baghdad og bruksområder for US Marines.....

Kunne jeg forsåvidt, men her siterer jeg fra trådstarters første innlegg: "Sako 30-06 Fre Jan 18, 2008 6:42 pm Ett av mange tegn på amerikaniseringen av samfunnet vårt kan vi finne i knivdiskusjonene mellom jegere. Av en eller annen grunn ser det ut til at disse diskusjonene er dominert av tilhengere av kniver i amerikansk stil/tradisjon. Etter min mening fortjener den skandinaviske knivtypen litt støtte i knivdiskusjonene." Jeg tror ikke det er rett av oss å hijacke Sako's viktige tråd. Spesielt ikke riktig at Edward gjør det......? Kammeret og Sl er jo smekk fullt av tråder som synger oinned fulltange og micarta's pris, og ærlig talt, det ser ikke ut til at mange av de som synger der har så mye vett på ståltyper heller EGENTLIG, selv om man ramser opp kjemiske analyser og nummer i lange baner....... Men start en annen tråd, det er riktigere, her vil jeg snakke om VALBJØRK, DOPPSKO og nei ikke LIMTE blad, men innfelte blad, festet med trutna trefliser.... for på en brukskniv skal en kunne skifte blad på stasgrepet i utskjært valbjørk!

Mauser skrev: "Her er eit betre bilde av den. Desverre er det ikkje med slire. Slirer har eg ikkje vore flink å laga, eg fekk desverre ein del slirer av ein kompis som jobba på Brusletto for ein del år sidan, og ha faktisk bruk dei til å ha knivene mine i. Har aldri skikkelig lært å lage slirer. Alt eg har lært er i grunn etter ei bok, og litt bilder og sliktt eg har tatt når eg har vært på f.eks Dyrskuen... " Ola Rindal, som har knivkursene på Fredly, syr de flotteste slirer og ville ha lært deg kunsten på en kveld, max 2 - han har til og med klart å få meg til å lage noen halvskapelige slirer..... Brusletto-slirene hadde ikke vært så vesrt de, om de bare hadde vært sydd i skikkelig lær og ikke sydd tørt! Dessuten er han en gudbenådet knivmaker, som legger hovedvekten på BRUKSkniv og lager de netteste kniver og elsker å eksperimentere med mange former for tre på knivene sine, han leverer bl.a. til en kar i Tyskland som selger ganske mange kniver og er svært interessert i å fremme norsk knivtradisjon..... og når tyskeren ba om en serie kniver i gran, så laget Ola det og, det var forresten et svært behagelig materiale, selv om det nok ikke har den nimbus som spesialtre vom Ausland har....

Jeg leser Blade og Knives Illustrated, og leser feks om Bill Moran (RIP), jeg tror ikke Bill ville vært enig i din avfeiing av norske smedtradisjoner...... ut av hva jeg har lest meg til, er man først nå i ferd med å oppdage lamineringsteknikken der borte, og har (som vanlig) tullet seg bort i japanske tradisjoner og skråler over at de japanske tradisjonene strekker seg 500 år tilbake i tid! (smol). Jeg tror du skulle ha sittet i smia sammen med Nils i noen dager, så hadde du fått ei og anna aha-opplevelse. Interesserte kan ta kontakt med Fredly Folkehøgskole, der samles det hver sommer 1. eller 2. uke i skoleferien over 100 deltakere fra hele landet, i diverse tradisjons-håndverkskurs, bla.a. knivsliping, knivmakeri og knivsmiing. Nils leder smikurset i de siste 3 årene i hvert fall, men det er snakk om at han skal legge kursvirksomheten på hylla, så de som har lyst til å få kjøtt på beinet og lære noe virkelig, i stedet for US sales pitch, må skynde seg....

Jepp, sitter i styret. Norsk knivtradisjon er unik, blant annet fordi Norge er eneste landet i verden hvor staknivene er brukskniver, og ikke til å drepe med. Knivformen er svært anvendelig, og noe av det beste til altmulig- og skogskniv. For de som er interessert kan jeg anbefale: http://www.kniver.blogspot.com Har du SETT gjenskapingen av en norsk vikingkniv, funnet i en utgravning som Graudo har smidd? Jeg har sett tegningen, holdt i bladet og SKÅRET meg til blods på det, det var lynskarpt - kjente ingen ting! Interessant sak, nøyaktig gjenskapt etter modellen og etter nøye studier hos metallurgene på NTNU tror jeg, det var orginalt 3-lags blad, og er det i kopien også, etter å ha håndtert noe slikt, er det intet mysterium at man overlevde i gamle dager..... Har bilde av bladet også, men har lovt Graudo ikke å publisere det på noen som helst måte før han selv gjør det.

Så en slik nedkappet til spesialpistol NSF på et stevne i fjor sommer, eieren skrøt uhemmet. Og ja det er vanlig PP med 6" løp som stikker ut av sleiden, og med forsikte festet på pipa, a-la Luger 08. Her var pipa kappet ned slik at en har maxlengde på våpen litt under 185mm og forsiktet festet på den ca 12mm lang løpsstubben som står igjen. Så faktisk ikke dumt ut......

Omega, har ikke sett utskjæringer i plastslirer, men jeg vet av en knivmaker i den tradisjonen som har brukt plast som innlegg i slike slirer med nysølv dopp og slikt som nevnes over her. En vanlig moraslire som var pusset ned og polert, det så fint ut, folk flest legger ikke merke til at det er plast..... Og kniven var fra en meget anerkjent kar som har vært omtalt i Knivbladet...... Når det gjelder boka, har du et forslag på forfatter (leteforslag) jeg har det meste som er utgitt på norsk, og mye av det på svensk og dansk, etter noen vellykkede runder på antikvariatene - nettet er gudesendt for folk med smale interesser! Jeg er også interessert i et utvidet arsenal, samler fabrikkniver i det små etter innfallsmetoden, og gode tilbud på parkeringsplassen utenfor bygdeauksjoner, men bladene er nå som regel underlødige da, uansett hva USA-entusiastene sier: enten for knallharde eller for myke. De knallharde brekker, de myke er ingenting verdt. Jeg skulle ønske vi fikk endel smeder i Graudo-tradisjonen som smidde fulltangeblad, gjerne etter tegning herfra, og også jaktkniver med hook, kanskje..... En kan lage hva som helst med 3-lags stål, opp til vikingsverd, men da måp en være GOD og ha ei stor esse.... Skulle jeg være med på prosjektet med å DAK-skjære kniv, som Morten har gående, ville jeg ha tilgang til samme type stål som Mora of Sweden har, trelags på bånd......

Jeg vil bare legge til at jeg har gått smikurs hos Nils Graudo og greidd å lage meg noen blader...... Men det største utbyttet hadde jeg av å stå sammen med Nils i smia og bare SE på når han tryllet fram de nydeligste blader på utrolig kort tid! Nils selger ikke blader, men han selger kniver, og uansett skryt av "moderne" knivsorter og knivstål blant de som er opptatt av amreikaniserte kniver, ser en litt stort på det er det Nils og de gamle norske smedene og deres smitradisjon som er den MODERNE. Deres teknikk er en kolosal forbedring i forhold til de som vader rundt og forsøker å få til kniv av en enkelt beta stål. Den skandinaviske 3-lags tradisjonen er en forbedring og modernisering i forhold til all annnen måte å lage kniv på, både vanlig stål, og damask. Forbedring fordi man enkelt og rask kan lage en kniv som oppfyller en seriøs brukers ALLE behov, og kan gi skarphet, seighet og rå styrke, og samtidig være rask og billig å produsere. Den som har været så heldig å arbeide SAMMEN med Nils, bærer med seg et minne for livet, og har vært så heldig at han har skuet bakover til vikingtidens håndverkstradisjon. Det sagt, vil jeg gjerne slå et slag for TATERKNIVEN også. Et unikt formspråk, flott tradisjon og vakre, vakre kniver. Noen som er medlem av Norsk Knivforening?

Denne tråden, eller 1. innlegget (når det en gang blir ferdig oppdatert!) ser ut til å fortjene å renskrives med bilder og legges ut som en PDF-fil for fremtidig bruk. At Evert tar fatt på en så stor jobb, er bare å ta av seg hatten for. Om vi utnytter nettets mulkigheter her, og redigerer inn eventuelle gullkorn fra noen av oss andre i det ferdige åndsverket, kan dette bli Det Siste Ord om 1911 etter hvert! Flott tiltak!

Min erfaring, basert mest på 20 år i pratekroken på en herværende sportsforretning av den gamle skole, er at sideliggerne "falt ut av moten", ingen kjøpte dem, det var over og under som gjalt fra slutten av 70-tallet og utover. Eneste kjøper var innehaveren av butikken som gjorde et utall dårlige byttehandler..... De merkene du har konsentrert deg om er de enkleste å finne, bortsett fa litt obskure Belgsike hagler som ble solgt i hopetall både før og etter krigen. Sauer&sohn, Sauer Suhl, Husquarna og Merkel er kvalitet det, og var anerkjente saker. Sauer Suhl fikk bedre ord på seg ETTER at jernteppet falt enn før, Merkel finnes som gamle Merkel og Merkel (DDR), og har stort sett samme kvalitet som førkrigs IMHO, iallefall når vi kommer ut av etterkrigstida's elendige stål i øst...... Merkel fra 1980 tallet er etter min mening ypperlig, men litt tungt og gammelstødig (gammelt godt design, kan en også si) Sauer & Sohn var førkrigs laget i Suhl, Sauer Suhl er fra samme sted, men småfabrikkene slått sammen til et VEB (Volks Eigene Vertrieb - Folke Eiet Fabrikk) som produserte de gamle våpna i de gamle, små verkstedene og prøvde å beholde navnene, noe rømte eiere forsøkte å forhindre via rettsapparatet i (Vest)Tyskland. Gratis historielekse følger med (øst)tyske hagler!

Når det gjelder stål og gonger bør man se etter det som er gratis og *verdiløst*. Feks på mange byggeplasser i dag (handel og industri) brukes 4-kantrør, de leveres med 4mm tykt og 8mm tykt stål, og kan med fordel brukes. Dvs slike avkapp en finner i vrakhaugen ved enhver byggeplass, småbiter på 20 - 40 cm finner en gjerne og med 100mm 120mm 150mm og 200mm firkantrør, som for det meste brukes har en et flott og holdbart materiale, de kan jo henges opp og beskytes fra MINST to sider Og etter bruk er det bare å slenge dem i ei korg og levere dem på kommunalt mottak, det bør være gratis. Ett rør holder til mange mange skudd. Vi brukte 5 slike i helga, og skjøt med pistoler fra 22 og opp til 44 Mag, rifler fra 44 rådyr til mauser, kun 30 us og 30-06 slo gjennom stålet og jeg mener bestemt at 30 US bae slo gjennomn 4mm, den klarte ikke 8mm sist jeg forsøkte, men det var annet stål.... Oppheng? Enkelt, drill 4 hull motstående hull helt øverst. Tre gjennom en lett buet ståltråd, som holder røret, bøy litt opp på midten og heng opp i en hesjetråd. Sørg for at røret ikke faller av holderen på ett eller annet vis. Praktisk talt gratis!

Herostratisk kommentar det, etter at en kar i klassen beregna kostnad til klassetur/ekskursjon til Sverige i de dager man kun hadde regnestav til disposijon.......... det ble dyrt ja!