Restene av et gammelt krutthorn

[Vaquero]

Jeg har en skogeiendom langt inne i de dype skoger, min lille gård består ennå. For hundre år siden var det en husmannsplass til på min eiendom, husmannsplassen som nå bare består av gamle grunnmurer er trolig opprinnelig fra tidlig 1700-tallet, men der vet jeg lite om folket som bodde der. På 1800-tallet bodde det driftige og dyktige håndverkere der, de var gjørtlere, det vil si at de drev på med metallstøping i messing og annet metall, knapper - spenner til seletøy osv. Finsmeder, de reparerte klokker som store vegg og gulvur. I jorden der finnes fortsatt tannhjul etter klokker. Nå i høst fant vi restene etter et gammelt krutthorn, der den gamle låven en gang stod. 

Noen har lagt stor flid i krutthornet som må ha vært en staselig gjenstand som eieren stolt må ha vist frem, derfor litt merkelig at det ikke er tatt bedre vare på. På min gård som blir naboen fant vi tidligere en gammel kuletang. Tidlig på 1700-tallet og opp mot 1850 årene var bygda belastet med stor bjørneplage, gamle historier forteller mye om bjørnedramaer. 

 

Munnstykket har en snedig svingbar lås.

 

 

 

Edited November 5, 2022 by Vaquero

[psg-1]

Så spennende, trist den har blitt ødelagt. Har du boka fra NVS om krutthorn? Den er jo veldig bra skrevet med mye historie og fine bilder. 

[Vaquero]

@psg-1Takk for tipset, jeg har sett denne boktittelen, jeg burde nok skaffe meg den. 

psg-1 skrev (16 timer siden):

trist den har blitt ødelagt

Ja det er trist på en måte, men den siste som bodde på plassen var en kjent og i dag en godt husket original som holdt til for seg selv langt der inne på skogen. Han minnes med respekt og som en god mann, det å ta vare på seg selv og sitt jordiske gods lå ham ikke nært. Han hadde noen få kontakter med de nærmeste naboer. Han var en ensom ungkar som vokste opp med sin mor og ei tante, faren hans døde når han var barn. Han har neppe vært en bruker av krutthornet, den tilhørte nok tidligere slekter på gården. Alt forfalt rundt ham. Som han sa: Ting holder ut min tid. Som ung gutt for over hundre år siden kom han hjem til sin mor med et lass takstein, da fikk han kjeft av sin mor som mente at han aldri ville få bruk for disse. Dette endret hans syn på å ta vare på ting, etter dette løftet han aldri en finger for å vedlikeholde eller ivareta noe som helst. Ikke minst børsa hans som vi i dag har som et minne. Han brukte børsa bl.a. til å rote i glørne i peisen. Børsa har jeg vist her inne tidligere, siste skuddet var en vinter under krigen hvor han bommet på en rev. Som han sa: jeg var borte in, det lå ei lita pelstust på snøen, ingen blodspor, og borte var Mikkel. Etter som årene gikk forfalt låven og huset rom etter rom, det siste rommet som var nesten vanntett var soverommet, men han måtte flytte senga bort fra en lekkasje. 

De fant ham død på skogen i 1964 med follede hender, han var født i 1890. Før ham bodde det flere aktive håndverkere på gården.

 

For de som har en metallsøker kan en finne ting på slike plasser, viktig å huske på grunneiers tillatelse. 

 

Huset ble revet i 1965-66, i dag er alt av trevirke helt borte:

Han bodde i dette huset i denne tilstanden.

Hans gamle munnlader, han jaktet lite, men foretrakk heller å fiske.

 

I dag står kun murene igjen og hans gamle kjøkkenovn, vedfyrt. En sprukken kjele og en stekepanne. Hans gravstøtte er også plassert på stedet, den store steinen var trappetrinnet til huset.  Innlagt strøm og vann var han aldri i nærheten av, han kom til vår gård en dag i uken for å lytte på radio, det gjaldt folkemusikk som hardingfele. 

Edited November 6, 2022 by Vaquero

[psg-1]

Jøyje meg, det var jammen ei fin børse. 

 

Jeg kan sjekke om lokalavdelingen vår har denne boka for salg, og pris, hvis du er interessert. 

 

Flott historie du deler med oss. 

[Federal86]

Takk for delingen  Spennende fortelling, flotte funn og vakre bilder. Kan si at du nesten har ditt eget lille museum på din egen eiendom. 

Fortsett gjerne å deler bilder, historier fra dette stedet 

[Ruger #1]

Alltid noe spennende når @Vaquero poster 

[Vaquero]

Federal86 skrev (9 timer siden):

Fortsett gjerne å deler bilder, historier fra dette stedet 

Ja, jeg kan jo nevne et par ting til, mulig noen finner det litt OT, men likevel:

På plassen til denne skogsmannen, på stien opp til der låven sto ligger det en stor stein. I min familie har den alltid vært kjent og fredet der den står. Den er et Gammelt løft, det var ikke uvanlig for over hundreår siden å ha et løft på en gård. Før i tiden skrøt menn om sterke hester og menn som var dugende til å drifte, det var det som beviste mannen og hestens verdi. Vi må ha i bakhodet at "Sterkenils" fra Seljord (Nils Olavsson Langedal 1720 - 1800) var et heit samtaleemne i sin samtid og ettertid. (se Wikipedia).

Denne plassen min har fortsatt løftet liggende, den skulle utfordre forbipasserende og besøkende, kan være en inspirasjon om Sterkenils. Severin het skogsmannen jeg prater om, han var skogsarbeider og hjalp til på nabogårder, levde svært spartansk selv i sin samtid. Han kunne dukke opp i skogen lydløst helt ut av ingenting, og forsvant like merkelig sier gamle jegere, han var alltid vennlig.

 

Kong Oscar II og en snusdåse:

Faren til Severin gjorde militærtjeneste og var visstnok på en øvelse i Uddevalla hvor han møtte Oscar II (Norsk/Svensk konge 1829-1907, regent f.o.m. 1872). Kongen var sportslig interessert og likte å bryte med soldatene, han ville teste de norske soldatene med bryting. Faren til Severin fikk prøve seg, men han turte ikke å ta i, kongen oppfordret ham til å gi sitt beste, gjorde han det skulle han få kongens snusdåse. Kongen ble kastet rundt og han fikk snusdåsen. En nær nabo noen "kilometer unna" har denne snusdåsen i dag. Oscar II var egentlig prins når dette fant sted, en gang før 1872.

Sterkenils var nok aldri her å løftet denne steinen, den ville vært uten utfordring for ham, mulig et sted godt over 100 kg. pytt pytt. 

Jeg fikk aldri oppleve Severin. Jeg tenker meg at de nordiske skoger har hatt mange spennende personligheter som er glemt, noen prøver å bevare minnene. 

Edited November 6, 2022 by Vaquero

[Jegermeistern]

Nå er vi gruelig OT, men siden det er helg - :

 

Steinen i Seljord, på 570 kg, har altså Sterke-Nils løfta opp fra bakken.

 

Det er masse historier om "sterke menn" (noen sterke kvinner også, forresten), landet rundt. Det var jo helt naturlig, man arbeidet dagen lang, og skulle folk på kysten dra noe sted, måtte de ro, hvis det ikke var høvelig seglvind. Roing, skogsarbeid etc. var "langvarig arbeid", slikt bygger muskler. Noen ganger måtte man ta i det man var god for, slikt skaper styrke. Jo mer muskler fra før, jo mer styrke. I dag går folk på "helsestudio", og betaler for å gjøre det folk måtte gjøre for å opprettholde livet før i tida.

 

Det er selvfølgelig mange sagn, og tilsvarende lite dokumentasjon, om disse kraftkarene. Men Eidis Hansen-steinen er godt dokumentert. Den er rund, og vanskelig å få tak på, og veier 371 kg. Eidis Hansen bar den fra fjæra, og opp til brennevinsutsalget, og stengte døra med den, fordi han ble nektet å kjøpe mer brennevin. Ingen klarte å fjerne steinen, og man måtte by Eidis ei flaske gratis brennevin, så han tok vekk steinen.

 

"Stor-Johan" fra Vesterålen er jo godt dokumentert.

 

På våre kanter kom det en mann fra Jämtland til Steinsdalen. Han hadde gått heile veien, og spist av nista han hadde med, sammen med nødvendig redskap for å rydde seg et bruk. Likevel veide børa hans over 110 kg!

 

Han het Jonas, ryddet seg bruk ved Olvatnet, og gikk under namnet "Olvass-jamtin". Som andre på små plasser var han avhengig av å slå gress i utmarka, utslåtter. Grensa mellom Osen og Flatanger (Olvatnet og Oppland-bruka) var uklar. En gang drev Jonas og slo oppe i fjellet. Da kom det 4 karer fra Oppland, og påsto at dette var deres land. Krangelen eskalerte. De 4 ville jo ikke hatt muligheter mot Jonas på tørre never, men nå var de bevæpnet med ljåer, og gikk på han fra hver sin kant. Da reiv Jonas ei høvelig furu opp med rota, og kosta opplendingene unna.

 

Jeg eier bruket Steinvika. Det var fra ca. 1890 til 1937 eid av Johan Johnsen Østvand, fra Austvannet i Osen (tvers over dalen fra Olvatnet). Han var uhorvelig sterk, særlig til å løfte. Da han var i Amerika på arbeid, fikk han betaling for 2 mann! Han var også meget utholdende. En gang skulle det settes ny ovn i hytta på Honnavatnet (ca. 1 1/2 - 2 timers gange fra Steinvika). En mann som var 2 meter lang, kjent som en "spreking", og kompanisjef på Steinkjersannen, kom til Steinvika med ovnen. Johan var da ca. 65 år. De diskuterte hvordan de skulle få ovnen med seg, om de kanskje skulle bære den mellom seg. De fant ut at de heller skulle bytte på å bære den, og Johan slengte ovnen på skuldra. Da de hadde gått ei stund, spurte kapteinen om han skulle overta den. "Nei, æ går litti te", sa Johan. Samme svaret fikk kapteinen, da han spurte etpar ganger til. Men da de hadde gått vel en halvtime, og kom til ei stor myr, slutta han å spørre. Han hadde mer enn nok med å holde følge med den gamle mannen med ovnen!

[blackpowder]

Vaquero skrev (På 5.11.2022 den 21.48):

@psg-1Takk for tipset, jeg har sett denne boktittelen, jeg burde nok skaffe meg den. 

Ja det er trist på en måte, men den siste som bodde på plassen var en kjent og i dag en godt husket original som holdt til for seg selv langt der inne på skogen. Han minnes med respekt og som en god mann, det å ta vare på seg selv og sitt jordiske gods lå ham ikke nært. Han hadde noen få kontakter med de nærmeste naboer. Han var en ensom ungkar som vokste opp med sin mor og ei tante, faren hans døde når han var barn. Han har neppe vært en bruker av krutthornet, den tilhørte nok tidligere slekter på gården. Alt forfalt rundt ham. Som han sa: Ting holder ut min tid. Som ung gutt for over hundre år siden kom han hjem til sin mor med et lass takstein, da fikk han kjeft av sin mor som mente at han aldri ville få bruk for disse. Dette endret hans syn på å ta vare på ting, etter dette løftet han aldri en finger for å vedlikeholde eller ivareta noe som helst. Ikke minst børsa hans som vi i dag har som et minne. Han brukte børsa bl.a. til å rote i glørne i peisen. Børsa har jeg vist her inne tidligere, siste skuddet var en vinter under krigen hvor han bommet på en rev. Som han sa: jeg var borte in, det lå ei lita pelstust på snøen, ingen blodspor, og borte var Mikkel. Etter som årene gikk forfalt låven og huset rom etter rom, det siste rommet som var nesten vanntett var soverommet, men han måtte flytte senga bort fra en lekkasje. 

De fant ham død på skogen i 1964 med follede hender, han var født i 1890. Før ham bodde det flere aktive håndverkere på gården.

 

For de som har en metallsøker kan en finne ting på slike plasser, viktig å huske på grunneiers tillatelse. 

 

Huset ble revet i 1965-66, i dag er alt av trevirke helt borte:

Han bodde i dette huset i denne tilstanden.

Hans gamle munnlader, han jaktet lite, men foretrakk heller å fiske.

 

I dag står kun murene igjen og hans gamle kjøkkenovn, vedfyrt. En sprukken kjele og en stekepanne. Hans gravstøtte er også plassert på stedet, den store steinen var trappetrinnet til huset.  Innlagt strøm og vann var han aldri i nærheten av, han kom til vår gård en dag i uken for å lytte på radio, det gjaldt folkemusikk som hardingfele. 

 

[blackpowder]

Dette kan hende er ein ovn som nokon skulle teke vare på. Har du fleire bilete? Er du interessert i at nokon tek vare på den og set den istand?

[Vaquero]

blackpowder skrev (7 timer siden):

Dette kan hende er ein ovn som nokon skulle teke vare på. Har du fleire bilete? Er du interessert i at nokon tek vare på den og set den istand?

Takk for interessen, tingene står der som et kulturminne, gammel boplass.