Flink bisk!

[Hopalong]

Mange hundeeiere skryter av å ha verdens beste hund. Det gjør ikke jeg. Pointeren min er lydig, veldig flink til å finne fugl, står som en påle og avanserer bra, men blir fort lei i kaldt regnvær, er treg til å reise og er ikke noe særlig til apportør. Det vil si - han apporterer knapt i det hele tatt. Han pleier å finne den skutte fuglen, og står ved den til jeg komme for å plukke den opp. Hvis den er skadet, tar han gjerne tak i den, men døde fugler rører han ikke. Det er greit for meg, jeg skal uansett ikke på jaktprøve med ham, og til jakt fungerer han utmerket.

 

I går var jeg på rugdejakt. Ved enden av terrenget mitt er det noen sauebeitede skråninger og en eikeskog. I skumringen pleier det trekke flokker med stokkender over disse skråningene, på vei fra vassdragene og vannet nedenfor til nattleiene sine. Ofte har jeg sett at endene liker å tilbringe natten på toppen av den ene skråningen. Jeg pleier å planlegge ettermiddagsjaktene slik at jeg ender opp ved disse jordene når det begynner å mørkne, og plasserer meg der trekket forhåpentligvis kommer. På den måten har jeg, som en slags rugdejaktbonus, skutt syv-åtte ender siden rugdejakten tok til for en måneds tid siden. Mens jeg står og venter på endene, får jeg hunden til å sitte ved siden av meg. Ellers løper han rundt på jordet og sørger for at ingen vil lande. Han har ikke vist særlig interesse for endene når de er skutt. Det er tydeligvis feil fugleart, for han kan løpe rett forbi dem uten å skjønne at de skal apporteres. Det gjør vanligvis ikke noe, for de endene jeg skyter her faller ned på et jorde og det er enkelt å finne dem.

 

I går hadde jeg feilberegnet tiden, og fryktet trekket var over da jeg begynte å gå oppover jordet. Hunden løp foran meg, og beviste at jeg hadde rett - da jeg så ham forsvinne over toppen av bakken hørte jeg advarende snadring og en flokk på ti-tolv ender lettet fra toppen. Heldigvis fløy de i min retning. To skudd, og to ender deiset i bakken. Svært fornøyd med meg selv ble jeg stående i ti minutter for å se om trekket var over, mens jeg forsøkte å få hunden til å apportere endene. Han løp imidlertid i feil retning, og jeg gikk jeg for å plukke dem opp selv mens det fremdeles var litt lys. Den ene lå død ti meter fra meg, men den andre kunne jeg ikke finne. Det begynte å bli mørkt, så etter å ha lett i ti minutter måtte jeg gå til bilen for å hente en hodelykt. Da jeg kom tilbake, lette jeg systematisk over et stort område, uten å finne fuglen. Etter en halvtime ga jeg opp, og bestemte meg for å gå ned til bonden og låne en kraftigere lykt.

 

Men da var bikkjebeistet borte. I letingen hadde jeg glemt å be ham holde seg rolig. Jeg ropte og plystret, men han kom ikke. Det er en rugde- og rådyrrik eikeskog et stykke bortenfor, og jeg regnet med at han hadde fått stand på en rugde der inne et sted. Da løsner han ikke før fuglen letter. Med min lille lykt, og uten å ha fulgt med på bevegelsene hans, så jeg bokstavelig talt mørkt på å finne ham. Med konas formaninger om ikke å komme sent hjem i ørene mine begynte jeg å labbe mot gården for å låne et kraftig lykt, slik at jeg kunne finne både fugl og hund.

 

Etter å ha gått hundre meter, hørte jeg bjellen til hunden bak meg - fra en helt annen retning enn der jeg trodde han var. Han tok meg fort igjen, og satte igang med et danse- og pipenummer jeg aldri har sett ham gjøre før. Da jeg gjorde tegn til å gå i den retning han kom fra, pilte han avgårde en ti-tolv meter, før han stanset og fortsatte forestillingen. Dette gjentok seg langs hele jordet - han løp avgårde, stanset, ventet hoppende til jeg tok ham igjen, og satte avsted igjen. Tilslutt var vi helt fremme ved den andre siden av jordet, hundreogti meter fra der jeg hadde skutt endene. Der stanset han. Like ved bena hans, delvis skjult i en gresstust, lå en halvdød and, truffet i vingen og magen men likevel istand til å krype langt avsted. Jeg hadde ikke funnet den om jeg så hadde vandret rundt på jordet i dagslys i timevis.

 

Jeg trodde jeg kjente hunden, men noe slikt har han ikke gjort før. Når jeg tenker tilbake var hunden svært ivrig mens jeg gikk rundt og lette, men jeg trodde han bare var lei av å vente på meg og tok ingen notis av maset. Antakelig har anden beveget seg avgårde så snart den falt i bakken, og hunden har løpt etter den. Siden det var i motsatt retning av hvor jeg trodde anden var, har jeg hele tiden kalt ham tilbake for å be ham lete sammen med meg. Da jeg ga opp forsøket på å få ham til å apportere, har han løpt til anden og stått der i mørket i påvente av at jeg skulle komme. Da hans tomskallede eier gikk bannende avgårde, har han på reneste Lassie-maner funnet ut at jeg måtte hentes, og min oppmerksomhet påkalles med sang og dans.

 

Det ble et par ekstra godbiter til kvelds i går, både for hunden og en stolt hundeeier. Det er bare en ting å si: Flink bisk

[Peacemaker]

Haha, hundens menneskets beste venn! Takk for en flott historie, jeg ser for meg pointeren dansende til ei klirrende bjelle...

[Jaffa]

raportering er like gøy hver gang det skjer... bare vi som ikke alltid forstår hva hunden mener

[Fulmen]

Hunder er fantastiske dyr. Man kan stirre de dypt i øynene og sverge på at man ser bakhodet, men ut av det blå kan de gjøre ting som får en til å måpe.

[Jaffa]

litt OT.

kuleste tingen vår gamle labbis gjorde var på seiltur mellom sørlandet og bohuslenkysten. Han nekta å tisse ombord, så det han gjorde var å stille seg forran på pullpiten eller hva nå den tråkketingen forran heter for så å pisse ut i vannet. Vi hadde IKKE lært han dette

[Mauser68]

He, he, Hopalong, den historien var jaggu fin, ikkje alltid så lett å forstå dei bikkjene, men dei glimter av og til....

[Guttapåskauen]

Jeg sverger ved min mormors grav at følgende historie er sann.

 

Jeg og min samboer samt vår setter var på kjøretur over Gaularfjell en fin vinterdag. Hunden ligger i buret og sover som vanlig på kjøreturer. Plutselig blir det et vanvittig rabalder fra buret. Hunden bjeffer, gauler og skraper som besatt inne i buret. Helt instinktivt bråbremser jeg bilen og styrter ut for å få ut hunden, jeg var redd den hadde fått akutt magasjau. I det jeg åpner buret er hunden like rolig som vanlig. Den hopper ut av bilen, kravler opp på brøytekanten og tar stand. Jeg kommer etter den og får se en stor rypeflokk som beiter på bjørka, bare noen få meter fra oss.

 

Flink bisk..

[Ranger]

Bikkja mi viste med nesa stor interesse for friskluftventilen i bilen, den snuste så ivrig at jeg automatisk slakka ned på farten for å se på den. Rundt første sving gikk en saueflokk på veien! Berga kanskje en sau fra påkjørsel der, men bikkja er muligens ikke sauerein!

[Johan Møkkerbakken]

Skulle ut å slippe harabikkja en høst, men jeg følte meg langt fra i form. Det skal sies at hunden som ikke var noen skopusser som trengte å bli loset rundt i terrenget. Han forsvant som regel og jeg så aldri mer til han før det ble los. Planen min var å sette meg ned å fyre bål, så hunden fikk trimmet seg selv. Men ikke denne dagen. Han nektet plent å forlate meg og etter to timer med bålfyring var han fortsatt med min side. Selv ble jeg gradvis dårligere og stavret meg heimover. Jeg var helt ute av stand til å bry meg med hunden, og han lusket etter og ble med meg inn. Etter en måned kom jeg heim fra sykehuset, men var lite mobil. Jeg prøvde flere ganger å slippe han, men jakte ville han ikke. Ikke før jeg ble bedre begynte han å jakt, men siden den gangen har han bestandig sett innom hvert 20. minutt, forutsatt at han ikke har funnet fot.

[The Stig]

http://www.vg.no/nyheter/utrolige-historier/artikkel.php?artid=543541

 

Flink Bisk.