Nå er det en gang slik at lover i Norge lages i generelle termer for å være fleksible med tanke på utviklingen i samfunnet. Dersom man skulle hatt lover som fanget opp/regulerte alt innenfor lovens område, slik den ble skrevet og vedtatt, ville vi fått mange lovendringer på små forhold.
Ved å lage lovene mer generelle og bruke forarbeidene som tolkingsgrunnlag og bruk av formålsparagraf, sikrer man at loven kan "vokse" sammen med utviklingen i samfunnet forøvrig. Dette har da den ulempen at man i mange tilfeller ikke har en lovregel som klart regulerer det omstridte tema. Loven må da tolkes i samsvar med forarbeider, rettutvilking osv. Typisk "advokatmat". Dette medfører selvsagt at det kan være flere mulige svar på et rettslig spørsmål, hvem som har rett er det i Norge til syvende og sist Høyesterett som har. Dersom lovgivende myndighet ikke er enige med Høyesterett må de endre loven. Dette tilsier da at mange jurister også vil oppleve å ha tatt "feil" av loven.