Grovkalibret «salongrifle» (Ruger K77/ 357) del I
«(…) inntil harens størrelse, men ikke haren». Lovteksten for hva man kan jakte med en .22lr lyder omtrent slik. Nå er jeg sikker på at en hare ville hoppe over til de evige jaktmarker dersom den ble truffet i «maskinrommet» av en .22lr, men det er altså ikke lov. Skal man skyte en hare med rifle, så må man gå opp et hakk og velge for eksempel .22 WMR eller .17 HMR. Da kan man skyte hare og rev, men ikke rådyr – da må man velge enda grovere skyts.
I og for seg er ikke dette noe problem, men hva om man er ute og slenger i skogen under jakten og har en florlett børse som man kan bære med seg nesten uten at den merkes? Det kan kanskje virke som en søkt problemstilling for mange, men for mitt vedkommende forholder det seg ofte slik. Jeg bor i jaktterrenget og jeg har to bikkjer som skal luftes. Med ujevne mellomrom snubler vi over noe jeg kunne ha skutt slik som rev, hare, grevling eller et rådyr (om man har et løyve i lommen). Dersom dette skjer i forbindelse med fuglejakt har jeg som regel en hagle med, men ofte har jeg bare 10/22’ en i sekken. Den blir som nevnt ikke lovlig til ovennevnte vilt. Jeg kunne selvfølgelig ha tatt med meg storviltbørsa, men det blir sjelden noe av siden den er betraktelig tyngre enn «salongen». Jeg kunne også ha tenkt meg en lett rifle som gir meg litt ekstra de dagene viltet ikke dukker opp innen haglehold, men akkurat utenfor. Eller hva med en lett rifle til toppjakt (der hvor det er tillatt) eller på rypefjellet?
Man kan være enig eller uenig med ovennevnte, men for min del har det blitt nærmest en besettelse å finne en børse som kan fylle ovennevnte roller. I mitt hode blir en slik børse betegnet som en «ruslebørse»: en børse, som i likhet med kniven og ryggsekken, kan være med ut på en liten tur, men uten at turen i seg selv har noe bestemt formål.
Nå finnes det en rekke børser som leveres i aktuelle patroner til ovennevnte formål. Jeg har selv en forkjærlighet for bøylerifler og de kan fylle rollen. Ulempen er at en bøylerifle i revolverkaliber vanskelig å få tak i uten at en eller annen har begått diverse helligbrøde slik som for eksempel gjenging for demper. Dessuten veier disse børsene ikke så rent lite på grunn av magasinets og mekanismens utforming. Jeg har en kort og hendig Marlin 336 i .30-30, men det samme gjelder for den; akkurat litt for tung i forhold til hva jeg ønsker meg.
Ruger to the rescue
Jeg har selvfølgelig registrert at Ruger har produsert forskjellige rifler i revolverkaliber. Stort sett har det vært snakk om karabiner i .44 mag, og jeg har vært på nippet til å kjøpe meg en slik ved flere anledninger. Jeg har latt meg friste av bøylemodellen, boltmodellen og ikke minst halvautoen som fantes på markedet for noen år siden. Likevel har jeg stått i mot fristelsen inntil k77/ 357 dukket opp.
Dette er en patron jeg har et nært og kjært forhold til. Det var den aller første patronen jeg ladet selv, og jeg har sendt avgårde titusener av kuler gjennom mine revolvere i de årene jeg synes pistolskyting var artig. Det hele kulminerte med at en utfylt og godkjent søknad ble sendt avgårde til Byenes By og Våpensøilen, og et par dager etter lå de en ikke alt for lang pakke og ventet på meg på den lokale butikken.
Førsteintrykk
Når jeg bruker overskriften «grovkalibret salongrifle», så mener jeg nettopp det. K77/ 357 er ikke noe annet enn en K77/ 22 –Ruger sitt «andre salonggevær»- som er kamret for .357magnum. Dette resulterer i en rifle, eller karabin om man vil, som er svært kort og lett. Børsa er i rustfri utførelse og med plastskjefte. Mekanismen markedsføres som en «mausermekanisme», men det er en sannhet med modifikasjoner. Riflen er utrustet med ruger sitt nedfellbare «semi buck horn» baksikte og et framsikte bestående av et stolpekorn med en messingkule på toppen.
Skjeftet
Skjeftet, eller stokken om man vil, er fremstilt i plast. Kolben er lang nok og den er utsrustet med en tykk og bløt bakkappe i gummi. Personlig hadde jeg foretrukket en annen og fastere bakkappe med mindre friksjon, men enn så lenge får jeg nøye meg med å dekke den med elektrikertape for å unngå at den setter seg fast i jakken ved anlegg. «Nettskjæringen» (merk anførselstegn) gir et godt grep, men kolbehalsen kunne med fordel ha vært litt tykkere. Forskjeftet er mykt og ligger an mot løpet. Sistnevnte er på ingen måte ideelt, men mer om det senere. Skjeftet er utrustet med reimfester.
Sikter
Hvorfor amerikanere, og Ruger i særdeleshet, velger å utruste børsene sine med sikter av type «semi buck horn» forblir en gåte for meg. De er vanskelige å se, og jeg for min del har store problemer med å bruke dem uansett bakgrunn og mål. Baksiktet kan justeres i høyden, men for sideveis justering trenger man en liten hammer og en passende messingstang for å forskyve siktet.
Jeg hadde heldigvis et XS forsikte og et kvadratisk baksikteblad liggende, så de originale siktene endte i «boksen for ting jeg kanskje får bruk for en dag». Resultatet ble et siktebilde ikke ulikt det man har på en god revolver/ pistol, så da går det greit å skyte mot relativt små mål med mine øyne ut til om lag 100 meter.
Avtrekk
Etter å ha kjøpt to andre rifler fra Ruger de siste par årene, så hadde jeg forventninger til et brukbart avtrekk. Både Predatoren og GSR’ en var utrustet med gode avtrekk, men k77/ 357’ en ble i så måte en skuffelse. Jeg har ikke tatt meg bryet med å måle det, men det er alt for tungt. Riktig nok virker det «rent», men tungt avtrekk og florlett børse er en dårlig kombinasjon. Løsningen foreligger i form av en ny sear og returfjær fra Volquartsen. Jeg har bestilt et slikt sett, men tradisjonen tro, så bruker ting fra Midway en evighet til postkassen min.7
Magasin
Magasinløsningen er velkjent for alle som har eid en .22 fra Ruger. I likhet med disse riflene har K77/ 357 et spolemagasin som ikke stikker ut forbi underbeslaget. Forskjellen er, naturlig nok, at man med en vesentlig større patron får mindre kapasitet. Magasinet tar 5 patroner (pluss en i kammeret), så det gir nok kapasitet for det meste. Jeg må likevel innrømme at et magasin for ti skudd kunne ha vært moro til uformell skyting/ «plinking». Magasinet løsnens ved å trykke inn en knapp i framkant av underbeslaget. Det faller ikke ut av seg selv, men må lirkes løs. Noen vil sikkert oppleve dette som irriterende, men jeg synes det er greit med et magasin som ikke løsner for lett og dermed forsvinner.
Magasinet fungerer for øvrig upåklagelig!
Låskasse og mekanisme
Man kan selvfølgelig si at alle boltrifler blir en slags Mauser, men k77/ 357 er som nevnt basert på K77/ 22- mekanismen og ikke den vanlige mekanismen for M77/ «Hawkeye». Det betyr at man har en meget kort sluttstykkegang, og på mitt eksemplar er den svært glatt og lettrepetert. Det går lett å skyte kjappe skudd med denne riflen!
Sluttstykket låser med to klakker i bakkant. Riflen er utrustet med Rugers sedvanlige trepunktssikring ala Winchester M70. Sistnevnte gir mulighet for å låse sluttstykket, men også å manipulere sluttstykket med sikringen på.
Underbeslaget er, til min store forbauselse og endeløse glede, fremstilt i godt gammeldags rustfritt stål!
Løp
Løpet er 18,5 tommer/ 47 cm langt med en slank profil som taperer mot munningen. I likhet med resten av riflen er også dette fremstilt i rustfritt stål. Innvendig er det speilblankt og det er ikke antydning til ujevnheter ved pussing. Som nevnt over, så er ikke løpet frilagt fra framskjeftet.
Innledende erfaringer fra skytebanen.
Takket være et annet kammermedlem fikk jeg kjøpt fire esker med forskjellige patroner til en meget hyggelig pris. Dette var til stor hjelp siden jeg ikke har hatt tid til å sette meg foran ladebenken på en stund. Det ble derfor mulig å klemme inn et par økter med skyting ganske umiddelbart etter riflens ankomst. På de to første turene skjøt jeg utelukkende med jernsikter. Først med de originale og så med oppsettet jeg beskrev lengre oppe.
De originale siktene var kort fortalt ubrukelige for mitt vedkommende. Ikke bare gav de nevnte dårlige siktebilde, men kornet var for høyt. Hadde dette vært et kvadratisk stolpekorn, så kunne jeg ha bøtet på problemet med en fil, men de originale siktene har en messingkule øverst, så filing ble ingen løsning. Følgelig satt alle skudd for lavt i forhold til siktepunktet.
Etter å ha byttet ut siktene ble det lettere å justere treffpunktet til rett plass forutsatt at man ikke byttet patron. De forskjellige kulevektene (125, 142 og 158 grain) hadde vidt forskjellig treffpunkt i høyden. 125 grs kulene (UMC) virket dessuten å være ladet til generøse hastigheter, med tillhørende smell, og de traff om lag 40 cm høyere enn 158 grs kulene (Fiocchi ). Dette tilskriver jeg det faktum at det er solid kontakt mellom løp og forskjefte, og at dette gir store utslag i form av løpets svingninger. Med den enkelte patron var det likevel ingen problemer med å skyte tette små trekløvere på 50 meter. På 100 meter ble gruppene naturlig nok vesentlig større, men dette tilskriver jeg dårlig lys og halvgamle øyne.
På den tredje turen monterte jeg en Leupold VXIII 4,5-14 x 40 på riflen. Med tanke på riflens minimale størrelse kan man kanskje si at riflen ble montert på kikkerten, men det var det eneste glassrøret jeg hadde ledig. Dersom jeg må ha kikkert på denne børsa –hvilket ikke er umulig pga mine aldrende øyner- så vil jeg forsøke en liten 2-7 x 33. Med kikkert på trodde jeg at det skulle bli enkelt å få et bilde av riflens presisjonspotensiale. I denne sammenheng kan jeg nevne at jeg vil kunne leve godt med alle samlinger som er mindre enn to tommer. Det viste seg imidlertid at det ikke skulle bli så enkelt likevel. Gang på gang satt to skudd tett, men det tredje satt vesentlig høyere. Innledningsvis tilskrev jeg dette til det tunge avtrekket, men selv på skudd som jeg mente skulle ha avstedkommet uten napp, så endte det ene høyere enn de to andre.
Jeg hadde rigget meg til med anlegg nær enden på forskjeftet. Jeg flyttet derfor anlegget bak mot låskassen, og ting ble mye bedre – dog ikke perfekt. Med anlegg langt fremme i kombinasjon med det myke forskjeftet, så ble det rett og slett for stort press mot løpet. Etter hvert ble det mulig å skyte tettere samlinger, og den beste ble målt til nøyaktig en tomme (Fiocchi 158 grs Jsp).
Vel hjemme ble børsa demontert og jeg gikk løs på forskjeftet med en rundfil og sandpapir. Nå er det ingen løpskontakt såfremt man ikke fester grep ytterst på forskjeftet. Jeg har registrert at det er mulig å få tak i en valnøttstokk til riflen, og det frister. Den vil uansett være «fastere i fisken» enn den originale plaststokken.
Jeg ser også frem til å få et bedre avtrekk. Dette vil antagelig bidra vesentlig til jevnere samlinger siden man slipper å kjempe seg gjennom hvert eneste avtrekk.
Siden en .357 mag ikke er noe annet enn en lang .38 special, så skal jeg selvfølgelig teste ut sistnevnte kaliber også. Jeg ser for meg at milde ladninger og wadcuttere virkelig gir meg grunn til å kunne betegne riflen som et «salonggevær».
Jeg har også sikret meg en del ladekomponenter, og jeg ser frem til å teste forskjellige kule- og kruttyper. Dersom jeg finner gode blykuler kommer det ikke til å koste mye per skudd for mengdetrening. Jeg har ikke kronografert noen patroner, men det er opplagt at løpet gir en betydelig hastighetsgevinst sammenlignet med et revolverløp. I følge det jeg har lest om rifler i .357 på nettet, så kan man regne minst 25% høyere hastighet fra et rifleløp enn fra en revolver. Dersom man dytter disse tallene inn i formelen for kinetisk energi, så skal det med andre ord være relativt enkelt å nå hastigheter som gir tilstrekkelig energi til rådyrjakt. Egnede kuler kan derimot bety en utfordring, siden mesteparten av de ekspanderende kulene på markedet er laget for voldsom ekspansjon og helt andre formål enn det jeg er ute etter.
Uansett, jeg ser frem til videre eksperimentering med denne riflen og mye morsom skyting. Jeg har tro på at jeg har funnet min «ruslebørse».
