Hiver meg med på denne ytterst underholdende tråden med en historie fra gåsejakta 2008.
Jeg var på tur fra hytta til butikken en av de siste dagene i august, en kjøretur på 3-4 kilometer. Dette var på morningen, i et nydelig sollys. Rifla lå i baksetet, men var naturlig nok ikke ladd.
Jeg hadde akkurat kjørt over en bakketopp, da hele "landskapet foran meg lettet" og satte kursen utover sjøen. En flokk, jeg vil anslå på mellom 100 og 200 grågås, satt og beitet i gresset rundt veien og fikk god fart på vingene da bilen min kom susende. Det hele skjedde så raskt at bilens front på nærmeste var 5-10 meter unna bakerste fugl i den nå høylytte, kaklende flokken.
Med kun rifle i bilen var skudd mot flyvende gås utenkelig. Selv om jeg hadde hatt hagle ville jeg neppe rukket å lade og sette skudd før avstanden ble for stor.
Men, jeg la merke til at én fugl hadde tatt motsatt retning, altså innover landskapet, og sprang over lyngen vekk fra meg. Skadeskutt fugl!
Jeg bråbremsa og hoppa ut. Med en spurt selv doping- og 100meterskongen Ben Johnson kunne misunt meg, sprang jeg som en gal etter gåsa og tok den igjen etter et halvt minutts jaging. Da jeg var helt innpå, snudde fuglen seg mot meg og freste som en katt, før den forsøkte å springe motsatt vei. Det var nå en smal sak å ta et godt tak rundt halsen, og deretter svinge den rundt for å knekke nakken.
I tilfeller der fuglen ikke er "dødskutt", pleier jeg å gjøre disse bevegelsene tre ganger.
I dette tilfellet var det en lys levende (dog vingeskutt) gås vi snakket om, så jeg snurret for sikkerhets skyld fuglen rundt to-tre ganger ekstra.
Plutselig fór fuglen ut av hendene mine, og jeg sto igjen med ett stykk gåsehode og dagens største hakeslepp. Resten av fuglen slo seg til ro i lyngen fem meter unna, stein dau.
Grotesk? Definitivt.
Men jeg tror jeg forhindret en lengre pine for denne gåsa, som ved nærmere undersøkelser hadde fått ett hagletreff i den ene vingen.
Utvilsomt det merkeligste jeg noensinne har opplevd under "jakta".