Med Gulating Lagmannsretts tillatelse gjengir jeg her dommen i saken mot en jeger i Balestrand, mye omtalt i annen tråd. Dommen er imidlertid så omfattende og prisipielt viktig at den bør fram i sin helhet. Siden jeg ikke har snakket med jegeren, har jeg valgt å anonymisere ham.
Legg merke til at selv med alle momenter som er beskrevet om jegerens handlemåte og forholdsregler, har retten kun kommet fram til at det er rimelig tvil om hvorvidt tiltalte ved jakten har opptrådt på en måte der han kan lastes for å ha utsatt dyret for risiko for unødig lidelse. Vi må derfor være forsiktige med anta at dommen skaper presedens.
-----DOM --- ---
Avsagt: 19.01.2009 i Gulating lagmannsrett,
Saksnr.: 08-107980AST-GULA/AVD2
Dommer:
Lagdommer
Wiggo Storhaug Larssen
Lagdommer Ørnulf Jacobsen
Tingrettsdommer Eva Macody Lund
Meddommere:
Adm.direktør
Ottar Steinar Randa
Pensjonist (hjelpepleier) Oddny Eikås
Kontormedarbeider Inga Winjum
Lærer Trond Hofvind
Tiltalt
Advokat Johannes Olav Hauge
Påtalemyndighet Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter Politiadvokat Sissel Kleiven
DOM
Sogn tingrett avsa 29.05.2008 dom mot X, med slik slutning:
”X vert frifunnen for brot på dyrevernlova § 31 jf. § 9.
X blir dømd for brot på viltlova § 56 første ledd første straffealternativ jf. § 19 til å betale ei bot stor kroner 10 000 – titusen - subsidiært fengsel i 20 – tjue – dagar.
Han vert vidare dømt til å betale sakskostnader med 2 000 – totusen – kroner”.
X har rettidig anket dommen til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyld¬spørsmålet og lovbruken for det tiltalepunkt han ble domfelt for.
Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 22.08.2008 ble anken henvist til anke¬forhandling, så langt den er påanket.
Forelegg fremmet av Sogn og Fjordane politidistrikt 27.11.2007 - som trer i stedet for tiltalebeslutning - lyder slik for det punkt ankesaken gjelder:
I Viltloven § 56 første ledd første straffalternativ jf § 19
for å ha drevet jakt eller fangst på en slik måte at viltet ble utsatt for unødige lidelser
Grunnlag:
Mandag 13. november 2006 ca. kl. 20.00 i Balestrand, skjøt han en hjortekolle og skadeskjøt denne - til tross for at lysfoholdene var så dårlige at han burde forstå at han ved påskyting kunne komme til å påføre dyret unødig lidelse eller fare for unødig lidelse, herunder at ettersøk ved skadeskyting ikke kunne skje uten bruk av kunstig lys.
I medhold av straffeloven § 34 flg inndras hjortekjøttet fra det felte dyr.
Hovedforhandling ble holdt i Balestrand rådhus 14. - 15.11.2009. Tiltalte møtte og ga forklaring. Han erkjente ikke straffskyld. Advokat Johannes Olav Hauge møtte som forsvarer. Som aktor tjenestegjorde politi¬advokat Sissel Kleiven. Det ble avhørt 6 vitner, og for øvrig foretatt den dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Lagmannsretten gjennomførte 2 befaringer på stedet der skytingen fant sted. En av befaringen ble gjennomført i mørke.
Påtalemyndigheten la ned slik påstand:
1. X dømmes for overtredelse av viltloven § 56 første ledd første straffalternativ jfr. § 19 til en straff av bot stor kr. 10.000, subsidiært 20 dager fengsel.
2. I medhold av straffeloven § 34 inndras hjortekjøttet av det felte dyr.
3. Han dømmes til å betale saksomkostninger fastsatt etter rettens skjønn.
Forsvareren la ned slik påstand:
1. X vert frikjend, subsidiært at han anses på mildeste måte.
2. X vert tilkjend erstatning for hjortekjøt etter rettens skjønn.
Lagmannsretten bemerker:
Tiltalte bor i Kvamsøy i Balestrand kommune. Han er under attføring og tjener ca kr 19.000 netto pr måned. Han opplyser å være uformuende og at han har en gjeld på ca kr 860.000.
Når det gjelder sakens faktum, legger lagmannsretten til grunn at tiltalte 13.11.2006 ca kl 18.30 ankom Thue for å drive hjortejakt på eiendommen til Knut Geirmund Thue. Tiltalte hadde tillatelse av grunneieren til å drive jakt, og hadde også avlagt jaktprøve. Han er en erfaren hjortejeger, og har totalt felt 40 – 50 dyr. På eiendommen til Thue er det en fast inntretning, et skytetårn, som er ca 4-5 meter høyt og er overbygget. Tårnet ligger i kanten av et skogholt med fri utsikt over bøen til Thue, som er ganske bratt skrånende fra riksveien og ned mot fjorden. Tiltalte tok plass i tårnet, og startet tilvenning til mørket. Det våpen tiltalte hadde med seg, var en rifle av type Merlin kaliber 45, som hadde påmontert kikkertsikte av type Zeiss 3 -12 x 56.
Det er på det rene at det var overskyet og litt regn. Både måne og sol var langt under horisonten da fellingen av hjorten skjedde, og lagmannsretten legger til grunn at det var nesten helt mørkt.
En stund etter at tiltalte hadde tatt plass i skytetårnet, i en sovepose, kom det til sammen 5 dyr inn på bøen. Han observerte dyrene over ganske lang tid, og ca kl 20.10 var situasjonen at ett av dyrene, en kolle, hadde beveget seg bort fra de andre dyrene og sto ca 15 - 20 meter fra skytetårnet. Tiltalte siktet på dyret og trakk av. Dyret falt umiddelbart, og tiltalte forlot straks skytetårnet og gikk bort til hjorten. Han tente hodelykten, og konstaterte at dyret var livløst. Han stakk det likevel to ganger i halsen.
Tiltalte var overbevist om at dyret var dødt og ringte til grunneieren, som etter 5 - 10 minutter kom til bøen med traktor for å frakte dyret bort. Tiltalte gikk opp til veien ca 50 meter ovenfor, for å møte Thue. I lyset fra traktoren så Thue og tiltalte at dyret hadde reist seg, og vaklet mot skogkanten der skytetårnet står. Tiltalte og Thue oppfattet dyret som døende, og etter råd fra Thue, som også er en erfaren jeger, trakk tiltalte og Thue seg tilbake for å la hjorten få dø i fred. De ble enige om å dra hjem for retur en time senere.
I mellomtiden hadde lensmannen - via lederen for viltnemnda - fått melding om at det var hørt skudd fra Thue. Han rykket ut og ankom jaktstedet ca kl 20.40, uten å observere noe. Han tok kontakt med grunneieren Knut Thue, som fortalte om hjorten som var skutt. Sammen returnerte de til jaktstedet og fant hjorten der hun sist var observert av Thue og tiltalte, i skogholtet ved skytetårnet. Hjorten var død, og lensmannen og Thue trakk dyret opp til veikanten. Kort tid etter ankom Geir Olav Borlaug fra viltnemnda stedet. Også tiltalte ankom ca kl 21.30. Lensmannen beslagla det skutte dyret, som så ble fraktet fra Thue av Borlaug.
Nærmere undersøkelser av dyret viste at skuddet fra tiltalte var drepende og hadde truffet slik at lungene klappet sammen. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at treffpunktet var tilnærmet optimalt, om enn noe lavt.
Viltloven § 56 første ledd første straffalternativ, jf § 19 setter straff for den som uaktsomt eller forsettlig har drevet jakt på en slik måte at viltet utsettes for unødige lidelser. Det er på det rene at straffebudet ikke bare rammer tilfeller der dyr faktisk påføres lidelser, men også der jakt utøves på en slik måte at det oppstår fare for unødige lidelser for dyret. Det vises særlig til dommen inntatt i Rt 2003 side 104, særlig avsnitt 19.
Den undersøkelse som ble gjort av dyret i ettertid viste - som sagt - at skuddet tiltalte avfyrte var godt og drepende. Det er riktig nok slik at hjorten reiste seg etter ca 5 - 10 minutter og vaklet mot skogholtet, ca 15 - 20 meter. Det er likevel ikke bevismessig holdepunkt for at hjorten ble skadeskutt av tiltalte. De fremlagte bilder av dyret viser at lungene ble truffet på en slik måte at skuddene var dødelige. Ved lagmannsrettens vurdering, har det faktum at hjorten reiste seg og vaklet noen meter ikke hatt betydning. Lagmannsretten viser særlig til forklaringene fra vitnene Borlaug, Telle og Holthe som har gitt uttrykk for at dette nok er uvanlig, men klart nok ikke noen indikasjon på at tiltaltes skudd ikke var dødelige. Alle de nevnte vitnene har tvert om gitt uttrykk for at skuddet var godt plassert, og at skuddet var dødelig, og lagmannsretten finner det utvilsomt at det ikke var tale om noen skadeskyting.
Spørsmålet for lagmannsretten blir så om den aktuelle jakten ble utøvd på en slik måte at det ikke oppsto risiko for unødige lidelser ved skadeskyting. Ved denne vurderingen må det foretas en konkret helhetsvurdering av jaktsituasjonen, der en rekke faktorer, så som lysforhold, anvendt våpen og sikte, avstand til byttet, jegerens erfaring, mulighet for ettersøk ved skadeskyting mv vil ha betydning ved bedømmelsen av om dyret ble utsatt for risiko for unødig lidelse.
Det er etter bevisførselen ikke tvil om at lysforholdene langt fra var optimale jaktkvelden. Det var godt mørkt, og det var regn i luften. Riktignok kom det noe lys fra belysningen i Balestrand sentrum, og lagmannsretten legger også til grunn at bakgrunnen - bøen der hjorten ble felt - ga en noe lysere bakgrunn. Selv om jakt i mørke ikke i seg selv er uaktsom, er likevel ikke tvil om at jakt under de rådende lysforhold skapte særlige utfordringer for jegeren, særlig med henblikk på risikoen for ettersøk ved eventuell skadeskyting. Spørsmålet for lagmannsretten blir om tiltalte, i den situasjon han var, tok forsvarlig hensyn til de utfordringer slik jakt innebar. Ved bevisvurderingen bemerkes at lagmannsretten under ankeforhandlingen gjennomførte en befaring i mørke på jaktstedet, der rettens medlemmer fikk anledning til å ta plass i skytetårnet, der det ble gitt anledning til å nytte et sikte av samme type som det tiltalte anvendte ved jakten. Lagmannretten har også hørt flere vitner med betydelig erfaring fra jakt under dårlige lysforhold, noe som lagmannsretten etter bevisførselen legger til grunn skjer i en ikke ubetydelig utstrekning. En undersøkelse Norges jeger- og fiskerforbund har foretatt i Møre og Romsdal viser således at vel 16 % av hjortefelling i fylket skjer om natten.
Ved vurderingen av om tiltalte ved jakten har handlet med tilstrekkelig aktsomhet, har lagmannsretten lagt vekt på at tiltalte var en meget erfaren jeger, og også med betydelig erfaring fra denne type jakt, også på denne bøen. Lagmannsretten legger også til grunn at tiltalte har tatt seg god tid både til å venne seg til mørket, og dernest til utvelgelse av dyr før selve fellingen. Han har avventet situasjonen til det dyret han ønsket å felle kom bort fra de andre dyrene på bøen, og han brukte lang tid til vurdering før han trakk av. Det har også betydning at det sikte tiltalte benyttet hadde god lysforsterkning, og dyret ble felt på kort hold, bare 15 – 20 meter. I skytetårnet hadde tiltalte også en god skytestilling og et godt anlegg for våpenet da skuddet ble avfyrt.
Aktor har med styrke anført den økte risiko for skadeskyting under de rådende lysforhold og at ettersøk under slike forhold blir vesentlig vanskeligere enn i dagslys. Det er etter lagmannsrettens syn ikke tvil om at ettersøk - ihvertfall rent visuelt - er vesentlig vanskeligere i mørke. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det likevel er fullt mulig å gjennomføre et forsvarlig søk etter skadde dyr også i mørke. Tiltalte var tilknyttet en ettersøksring, som benytter hund som sporer skadete dyr uavhengig av sikt, og som han kunne kontakte ved behov. Lagmannsretten viser på dette punkt også til forklaringen fra Kjell Talle, som har 20 års erfaring fra ettersøk med hund, og som forklarte at ettersøk i mørke gir spesielle utfordringer, men ikke er spesielt vanskelig. Det vises også til forklaringen fra vitnet Borlaug. Ved vurderingen av risikoen for skadeskyting, legger lagmannsretten også vekt på at tiltalte - i den situasjonen han var da skuddet ble avfyrt - hadde god kontroll over situasjonen, og rent faktisk hadde et tilnærmet ideelt treff, noe som også indikerer at risikoen for skadeskyting ikke var særlig stor. Det vises til det som er sagt ovenfor om dette.
Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at det er rimelig tvil om hvorvidt tiltalte ved jakten har opptrådt på en måte der han kan lastes for å ha utsatt dyret for risiko for unødig lidelse. Tiltalte må derfor frifinnes, og det er følgelig heller ikke grunnlag for inndragning av hjortekjøttet.
Tiltalte har i påstanden som ble nedlagt krevd erstatning for hjortekjøttet fastsatt etter lagmannsrettens skjønn. Forsvareren har ikke gjennom prosedyren utdypet kravet nærmere, og har heller ikke berørt kravet i sin prosedyre. Slik lagmannsretten forstår påstanden, gjelder kravet erstatning for uberettiget forfølgning etter reglene i straffeprosessloven kapittel 31. Krav om erstatning etter strafforfølgning skal fremsettes for det politidistrikt som har etterforsket saken, og den videre forvaltningsmessige saksbehandling fremgår av reglene i straffeprosessloven § 449. Slik behandling har naturligvis ikke funnet sted, og saken må derfor avvises for så vidt gjelder dette kravet.
Dommen er enstemmig.
