Aircooled

Nåvell. Jeg har deltatt i liknende debatter mange ganger, på gamle SL, og "live". Her er nå mine synspunkter. Er jaktprøva for lett? Tja, si det. Det er i alle fall ikke umulig for de aller fleste. Om man bruker en eller flere ganger er i mine øyne revne likegyldig. Hva er så intensjonen med skyteprøva? Sånn jeg har forstått det er det en test av at rifleløp og kikkert peker i nogenlunde samme retning, og at skytter vet hva han skal gjøre. Det er aldri ment som en skyteferdighets test, men mer som en utstyrs test. Sånn tolker jeg det i alle fall. Så til spørsmålet om 30 prøveskudd er godt nok? Godt nok til hva da? Til å skyte på kongelaget? ehhm nei. Til å hevde seg i BR? dont think so. Til å plassere ett skudd i maskinrommet på en elg på 100 meter. Ja, det vil jeg si. Maskinrommet på en elg er forholdsvis stort, og selv om ikke kula plasseres nøyaktig mellom 10 og 11 ribben og penetrerer venstre ventrikkelkammer, så dør elgen sånn bortimot av seg selv fordet. Det jeg føler mange av dere glemmer, er at for veldig mange er jakt noe som gjentar seg på samme måte hvert år. Samme post, samme folk, og jaggu kommer elgen på nesten samme sted hver år og. Rifla blir sett på som ett redskap, for å få lagt elgen i bakken, få kjøtt i frysen og konemor glad og nøyd. Skyting intereser de midt i buksebaken, og så lenge gamlerifla i 7,62 lang funker år etter år, så er ikke rifler den store interessen heller. Dere må se på hva den vanlige jeger egentlig skal gjøre av skyteferdigheter, og sette målestokken ut fra det. Da er kanskje ikke skyteprøva så hakkande gale likevell. Hvor mange skudd mener dere man skulle skyte da, for å bli en god skytter, og hvor god skal man egentlig være? Må man kunne prestere BR samlinger for å være en god skytter? Må man kunne gonge stål på 600 meter? Så til sist. Til de som snakker jegerkolegaer som kaster avgårde skudd på elg i solnedgang, på lang arm og i sidevind på 600 meter. Disse kan man ikke gjøre noe med, ikke med all verdens skytetrening eller krav til skyteprøve. Det handler nemlig om etikk og moral, og det kan man ikke få lovbestemt.

Den var fin metallurgen. Får man spørre hva en slik koster sånn ca?

Heisann. Jeg har en NF i overnevnte utgave på langholdsriggen "Dolly" i 300 winmag. Mekanisk er kikkerten skuddsikker. Man kan ratte opp og ned til krampa tar deg, og kikkerten kommer alltid tilbake til dit man vil ha den. Den har 1/4 moa klikk, så man må tenke litt mer enn med cm klikk. Men på gitte avstander er det bare å skru antall klikk opp etter tabell og så er man der. Jeg har mildot retikkel i min, så det er lett å forlegge for vind. Optisk er den helt grei. Ikke helt Zeiss eller S&B men det er ikke mye fra. Det belyste retikkelet er veldig kraftig innstilt fra fabriken, men den er bare å stille på en motstand inne i batterihuset så ordner den saken seg. Man kan også få kjøpt ett avstands stykke man skrur på batterihuset for å få lavere lysintensitet. Den har også stoooort justeringsområde. 100 moa til alle kanter hvis jeg ikke husker helt feil. Nå skal det sies at om du må skru 100 moa til side, bør du ta børsa til en børsemaker. Når jeg kjøpte den så gav jeg 14 k for den. Hadde jeg kjøpt den på nytt?? Vell, jeg hadde vell ikke det. Hadde jeg skulle handla kikkert i dag, hadde jeg gått for en PMII, men det frister ikke så mye at jeg selger NF'en og legger en større haug med kr på disken . For å konkludere så er NF helt klart blant de bedre langholdskikkerter man kan få. Det er ikke det ypperste, pga 1/4 moa klikk og litt dårligere optikk.

Jeg har hatt en i mange år nå. Eller det vil si jeg har DSP I med "speed kit". Jeg er veldig fornøyd. Til treningsladninger i 308win, hvor jeg bruker 43 grs N140 tar det å måle krutt akkurat så lang tid jeg bruker på å sette kula og måle. Til kaliber med mer krutt tar det selvsagt lengre tid, men det føles ikke som en evighet. Har lada til både 300win og 375 H&H med den. Det som jeg synes tar mest tid er oppvarming og kalibrering. Om det er kjappere på de nyere modellene vet jeg ikke, men hos meg tar det en halvtime til oppvarming, og så skal den kalibreres. Men alt i alt er jeg veldig fornøyd. Bruker den også til å veie kuler.

vell, jeg har hatt rifle med carbon omspunnet pipe noen år nå. En rem 700 VS i 308win laget av Rem custom shop. Så vidt jeg vet, er løpet laget av remington. Det er ett shielen matchløp som er dreid ned. Selve løpet er 33 mm tjukt, men hele rifla veier ikke mer en 3,3 kilo nypussa og uten kikkert. Du spør hvordan pipa tar opp varme. Carbonet eller karbonet alt etter som, tar opp varmen og leder det vekk fra stålet uhyre kjapt. En 5 skudds serie, og karbonet er varmt men stålet er fortsatt kjølig. Man får mirage ganske kjapt også. I de fleste tilfellene er det ikke noe problem, da jeg i alle fall tar noen pauser. Håper dette hjelper litt. Hvis ikke, bare spør

heisann. Jeg har 308 og har hatt en 375, og prøvde meg med samme type hetter i begge to. (fed 210) Det fungerte greit, men kostnadene med hetter er så liten, at jeg vil nok anbefale magnumhetter til ladning av dronningen. Jeg brukte forøvrig N150 til 375'en, og bruker N140 til 308'en. Som flere har vært inne på, så baller det fort på seg når man lader selv, så jeg vil nok tro du ender opp med flere typer hetter og flere typer krutt du og. Men det er da ingen ting å bekymre seg for. Det viktigste er nemlig at du innfører rutiner på krutthåndtering. Kun en sort på benken til en hver tid. Da går det så bra så. Innfører du slike rutiner med engang, så vil du ikke ha problemer med flere sorter krutt, tennhetter, kuler og alt annet ladesnask

Morro. Jeg har jo klådd litt på de sigarene dine de gangene jeg har vært innom verkstedet ditt. Synes det var på tide du gikk "public" med de Det må da være en ideel elgvelter. *sikle* en klassisk safaririfle med løpsbånd, trestokk med XXXX kvalitet og mauserkasse. Hmm, kunne det vært noe *sikle*

Jeg må melde avbud. Jentungen er syk og veskler mellom lege og sykehus.

*bump* Hei gutta her vest. Er det ingen flere som skal over Da sliter jeg litt kan man si

Heisann. Vi er jo en liten gjeng som skal over til 500 meters stevne her fra vestlandet. I stedet for å sende PM'er i øst og vest, så lager jeg en liten koordineringstråd. Jeg trenger en stk sitteplass over fjellet. Siden det kun er en bil i det Aircooldske hjem (men for en bil ) så kan jeg ikke godt etterlate kone og barn uten bil, mens far skal ut og ha det morro. HVis tanken er å kjøre Haukeli så er det jo vell så kjapt og frese over sommerøya, og svuppe igjenom trekantsambandet. Da er det jo kjapt og stikke oppom meg og hente en stk forvist østlending.

Jeg trodde det var de samme lovene for skyting oppover og nedover uansett hvor man var jeg det stemmer nok, men de gutta som ligger på fjelltopper i Afganistan har nok litt andre prioriteter enn oss vanlige dødlige De gutta skyter nok på litt lengre hold, og har en litt annen innsats i potten enn oss

får gjøre som flere av mine medkamringer, og ønske deg vellkommen i hjemmeladerenes rekker. For min del startet det forsiktig for noen år siden. Jeg ønsket å spare penger At man sparer penger på å lade hjemme er bare en av løgnene DEtm bruker for å fange deg. Fange deg i nettet sitt. Det starter helt uskyldig med noen 308 man lader sånn for å få skyte billigere. Sånn går det en stund, og så kommer symptomene snikende. For det første behandler man hylser som de var laget av gull. Man plukker de ut av kammeret like forsiktig, som en mor plukker opp sitt barn fra krybba. Språket forandrer seg også. Plutselig er ord som grain, col og die en del av det daglige vokabularet. Etter det blir det bare værre. Man kjøper hyllemeter med literatur, har flere ladebøker plassert rundt om i huset. Man sitter og leser ladedata på kaliber man aldri har, kommer til å få, eller får lov til å inneha. Man samler hylser i bøtter og spann. Når man flytter, er ett kriterie for å kjøpe nytt hus, at det finnes rom til en furtebu der. Så begynner galskapen virkelig å manifestere seg. Man blir en utstyrsjunkie. Sinclair katalogen blir fortært med øyne fulle av kjøpekåtskap og havelyst. Ord som carbid die, meplatefres, ogival, tennhetteleiefreser og kulekastmåler, gjør at man nikker, og kjenner det river i ha-tarmen. Tilslutt er man totalt infisert av ladesyken. Man kjenner igjen lukta av forskjellige kruttyper. (f.eks lukter N140 nydelig) Man kjøper kuler på pall. Den lokale våpenforetningen ringer deg hvis de mangler noe. Vellkommen i de gales rekker

Og han bonden hadde god frokost og

hehe, blir ferdig bankebiff av sånt Minner meg litt om etterbruksdebaten etter vinter OL på Lillehammer i 94. Det var enkelte som foreslo at bobsleigh banen måtte være ypperlig til elgjakta. Bare lempe oksen oppi, og når du fikk den ut i andre enden, var den ferdig flådd og gjort opp Neida, skal nok prøve meg på hjorten jeg og.

jotakk, Mauser68, det var ett supert måltid mat. Men du, har du sett hvor bratte noen av de vestlandsliene er Sikker på at mosen er tjora fast enkelte steder, og at klovdyra har teleskopbein. Nei far, gi meg ei flatmyr, med en stubbe, ca 200 meters skuddfelt så i lendet, en fin høstdag, og en elg eller to, så snakker vi P.S brødskive med hjortekjøtt, pepper, sylteagurg og masse majones i samme åndedrag som bratte hjortelier = pust og pes (eller enda mer pust og pes kanskje)

Jeg har skjønt såpass at Keith ikke liker kniver med tykt blad og heltange, men jeg lurer litt på utsagn at de ikke er lovlig i norge, og ikke kan brukes til noe. I tråden min om mine kniver har jeg henta to kniver samt Den øverste er jaktkniven min, og den nederste er fulltangejokiaøkserstatteren min. Den øverste lånte jeg bort til en kolega her nede i egersund, som skulle på elgjakt og ikke hadde en høvelig kniv. Som den omgjengelige personen jeg er så fikk han låne den. Den eneste betingelsen jeg satte var at jeg ville ha full raport. Før jeg leverte den skjerpa jeg den på lanskyen til den tok håra på underarmen. Han fikk den og mumla litt i barten om "det var da jammen en voldsom kniv". Jeg fikk den tilbake før jul, og lurte spent på hvordan den funka. Jo sa han, etter vi hadde gjort opp tredje elgen, og den fortsatt var skarp som ett barberblad, hadde de blitt litt imponert. Så argumentet med at det kun er laminert blad av skandinavisk design som duger kjøper jeg ikke lengre. Det er vell og bra at du brenner for norsk knivtradisjon. Jeg er enig i at det er ett håndverk som må bevares, og når jeg ser hvor mye skøy svigers har i knivklubben på Stord, så ble det til at jeg jaggu er blitt medlem, og har ambisjoner om å begynne å lage kniver selv, av den gamle gode sorten. Men det som jeg blir litt forbauset over er "enten eller holdningen". Altså alt som ikke er laget på smie med laminert egg, borax og hammer funker ikke i skauen, og er kun egna som søkke og brukes kun av kriminelle. For meg er kniv masse. Litt lidenskap, litt fasinasjon, litt tradisjon, litt brukskunst men først og fremst ett verktøy. Hvis jeg kan velge mellom en kniv som gjør opp tre elg og fortsatt er like skarp, eller en som må skjerpes tre ganger for å gjøre opp en elg, er valget klart.

Joda. Steika falt i smak den. Etter litt tankevirksomhet beina jeg den ut, og surra den godt sammen. Gne den godt inn med salt pepper, knuste enebær, litt hvitløk og brimi sin viltkrydder (mæ knusp, knaks, kværk og sjallotlauk) Det hele ble bruna godt i varm panne, hvorpå steika ble lagt på en seng av poteter og gulrøtter. Kokte ut panna med litt vann og helte det over steika. Satte steketermometeret der det skulle og pælma hele greia inn i ovnen på 100 grader. Øsa steka med sjyen hver halvtime. Hadde en liten potetkrise, da vi plutselig bare hadde 5 stk poteter igjen, men det ordna seg. Steka ble tatt ut av ovnen med en kjernetemp på 60 grader, og ble lagt i alufolie og kjøkkenhåndkleder for å hvile en halvtimes tid, mens jeg lagde saus av silt stekesjy, maizenajevning, fløte, en rømmeklatt, litt brunost og en dæsj med konjak. Det hele ble servert med viltgrønnsaker og orga poteter. Unga smatta og sa "mmmmm, pappa lage namm", kona oia seg fælt, svigerfar skålte for kokken titt og ofte, og svigermor oia seg og skålte hu au. Det ska du ha lykke, at du vet å skyte møre hjorter Den var meste smørbar. Rødvin ja Jeg drikker ikke rødvin. Jeg får bare ondt i hue av det (migrene ondt), og synes alt smaker fruktnøtt fra Freia uansett, så jeg drakk øl. Kona og svigers drakk en spansk sak, som vistnok var god til vilt, og unga drakk hjemmelaget blåbærsaft (selvplukka bær) Det hele ble toppa med fastelavensboller, til unga store fornøyelse (det går ann å sprute krem fra en fastelavensbolle tvers over bordet, bare man jobber litt) Alt i alt ett måltid man husker. Takk for hjelpa folkens

Fytte rakkern kara, jeg blir sulten jeg, og hadde det ikke vært for at jeg har gode tenner, hadde jeg fått vannplaning i kjeven Takk for gode råd. Jeg skal bestemme meg i løpet av kvelden hva fremgangsmåten blir. Skal rett og slett tenke meg litt om

gått ned synes de har gassa på jeg. Standard ladningen min i 308win er 150 grs Sierra MK, med 43 grs N140 bak. Her har de oppgitt maksladning til 47,3 grs N140. Da må det knase når du setter kula Du Macci, har du starta som ladekonsulent for Lapua?? Minnes noen knaseladninger hos deg *hrhr*

i kjølen ligger nå Sveiohjort av ypperste kvalitet og tiner. Jeg har laget mye elg og rådyr steik, men er ganske fersk på hjortestek. Her er hvordan jeg har tenkt å gjøre det til søndag, men vil veldig gjerne ha tips og råd. I kveld lager jeg en marinade av løk, gulrot, knust einerbær, lauberblad, salt, pepper, rødvin og olje, og lar steika ligge og godgjøre seg i det frem til søndag. Steika legges på en seng av rotfrukt, og stekes til rundt 65 grader?? Hvor lenge steker dere den? Kanskje jeg tar litt marinade samt litt vann i langpanna, og øser steka med med jevne mellomrom. Når steka har riktig kjernetemperatur, taes den ut og får hvile mens jeg lager sausen. Til saus tenker jeg rett og slett sile sky/marinaden fra forma. Lage en maizena jevning og tilsette litt rømme, en skvett fløte, litt brunost og så la det koke til rett tykkelse. Serveres med grønnsaker og gode kokte poteter. Jeg vet det er mange som er flinke med hjort der ute i verdensveven. Tips og råd motaes med takk.

Jeg har også ladet denne med N140 krutt i .308. Endte opp rundt 45 grain. Start noen prosent lavere og jobb deg opp.

Sorry gutta. Ikke meningen å lyve

Kan bare anbefale musegjelderen på det sterkeste. Den er altså så skarp levert fra gutta, at det er skummelt. Kan ta ett eksempel. Jeg skulle snitte ribba hjemme på hamar i jula. Lage sånn espelidkryss vet dere. Fadern stilte opp med en kjøkkenkniv som var så sløv at man kunne syklet tr.heim oslo på den, og ikke vært mer sår i r***va enn jeg antar de gutta er på ett vanlig sykkelsete. Jeg fikk ikke knivbladet gjennom svinehuden. Hentet da musegjelderen, og den snitta svinepelsen som det var vamt smør. Kunne holde den som en blyant, og bare la knivbladet gli over. Så, hvis du er på jakt etter en liten hendig kniv, og liker utseende på musegjelderen, så må du bare løpe og kjøpe. P.S jeg har absolutt ingenting med de gutta å gjøre, annet enn at jeg verdsetter godt redskap, og nok deler en felles interesse for kniv. Så er de jo trivelige karer og da

Er det slikt antrekk du skal bruke i elvene på NZ

Kniver er for mange, bare ett redskap til å skjære pølsepakker med, eller gjøre opp vilt med. Så lenge det er skarpt, spiller det ingen rolle. Jeg er ikke sånn. Jeg er nok skadet i barndommen, da jeg er litt knivgal. Jeg har nevnt før at jeg har en haug med kniver. Nye kniver, gamle kniver, kniver jeg har laget, fått og kjøpt. Noen blir brukt, mens andre henger bare på veggen i laderommet. Noen er ikke "verdige" det engang, og havner i en eske. Her er de knivene jeg bruker mest. Som oftest er en eller fler med meg til en hver tid. Jeg begynner med fra venstre og jobber meg oppover i størelse Dette er den kniven som er med meg stort sett hele tiden. Stålkvaliteten er ukjent, da jeg fikk den med i en pakke da jeg bestilte lykt fra fenix. Men kniven er god som gull den. Lett å holde skarp, selv om den må slipes ganske ofte. Denne bruker jeg til alt. Åpne pakker, kvesse blyanter, skjære epler i båter osv. Den er tilogmed brukt til å dele opp hjortepølsa til lykke, på treffet vi hadde for en tid tilbake. Denne kjøpte jeg av metalurgen og lilleby på forumet. Det er vell den kniven som har vært skarpest når jeg fikk den. Den var bokstavelig talt skarp som ett barberblad. Som dere ser er den i helstål, uten noen form for håndtak. Det er en "bird and trout" kniv, eller musegjelder. Den bruker jeg jeg kun til behandling av kjøtt/fisk. Den er lett å holde ren, holder eggen godt og lenge, men er en jævel å slipe. Hvis jeg ikke husker feil, er vell den laget i ett verktøystål kalt clipper, og har vell en hardhet på 60 eller noe. Her kan sikkert metalurgen fylle inn. Den er ialle fall hendig og å i ei lomme på fisketur. Vurderer å lage ei lita hendig lærslire til den, i tilegg til kydex slira Jeg har også en vanlig brusletto kniv, som blir brukt jevnlig. Den fikk jeg i gave fra kolegaene mine i Telenor, da jeg jobbet der. Fikk den i 30 års gave. Den passer mine store labber helt ypperlig, og har en slire hvor kniven sitter godt. Ståltypen vet jeg ikke, men den er lett å slipe skarp ,men den holder eggen forholdsvis dårlig. Denne blir brukt til alt en tollekniv brukes til. Har den i ei lomme, eller i beltet når Aircooledbataljonen har feltøvelser i Landåsen. En god kniv, med fingerbeskyttelse. Har satt inn grepet med linolje, så det lukter godt også. Dette er den dedikerte jaktkniven min. Det er en Katz Black Kat. Kjøpte den på Søylen i Bergen for noen år tilbake. Den har ett kraton skaft, som er godt å holde i selv om det er vått og fullt av blod. Jeg vurderte en Fällkniven eller denne, og denne lå bedre i hånden min. Den har ett forholdsvis kort blad. Ypperlig til flåkniv. Den er lett å holde ren, og blir bare brukt til kjøtt/fisk. Ikke annet. Noen lurer vell kanskje på hvorfor jeg bruker enkelte kniver kun til slakt, og ikke til alt annet. Vell grunnen er enkel. Hygiene. Denne har ett stål som kalles XT-70. Ett rustfritt stål. Det holder eggen veldig godt, men krever diamantbryne for å skjerpes/slipes. Den siste kniven i nåværende knivgarderobe er en RD-7 fra Ranger Knives. Den ble kjøpt inn som camp-kniv. Jeg var på utkikk etter en erstatning for samekniven min. Den hadde tjent meg trofast i mange år, og fortjente nå å nyte sitt otiom. Litt morsom sak den samekniven min foresten. Bladet er ett strømeng blad, kjøpt inn på sent 70 tall. Skaftet er laget av en gammal mauserstokk. Alt ble satt sammen av en god venn av meg, og overakt meg den dagen jeg kom inn på befalskolen i (herregud som tiden går) 1993. Om det er sant eller ikke, vites ikke, men i følge han, kommer stålet fra bladfjører fra noen gamle tyske lastebiler en av Strømengkara fikk fingra i. Men nå vaser jeg meg bort. Tilbake til RD-7. Jeg var altså på jakt etter en kniv til å hogge ved med, raier, lårben, bokser, you name it. Etter litt pm'er med Edward ble jeg anbefalt Ranger Knives. Det er ett amerikansk firma, drevet av en ex-ranger, som heter Justin. Jeg mailte litt med han, og han viste seg å være en trivelig kar. Jeg la inn bestilling, og en ukes tid etter kom den i posten. Kosta 99 daler, om jeg ikke husker feil. Den er laget i 5160, og belagt med ett eller annet epoxy lurium. Luriumet er sterkt som f, kniven har blitt hogget med i både bjørk, furu og gran, og det er ikke merker i det engang. Det er litt møkkete, men det er bare å vaske av med en klut. Den har ett 7.5 toms langt blad, og er veldig tykt. Micarta grep. Sliren er i nylon, med kydex beskytter. Den er mole kompatibelt, så slira kan henges på vester, sekker, eller i beltet. Alt etter hva man ønsker. Det er også ei lomme i slira, og der har jeg putta en jukkastikke. Altså, for å oppsumere litt. I det daglige har jeg som regel foldekniven i bukselomma. Det duger til alt jeg trenger en kniv til i hverdagen. På tur med unga i skogen, henger tollekniven klar til gjennstridige pølsepakker og kaffeposer. På jakt henger som Katz kniven i beltet, jeg har foldekniven i lomma, og RD-7 i sekken.