Jakten på fjellets nomade (BILDER)

[Koie]

Tar meg friheten å poste en rapport fra min første opplevelse med reinsjakt i 2006. Denne artikkelen postet jeg også i sin tid på sluttstykket.com, men siden den nettsida er nede, poster jeg den her nå.

 

---------------------------------

 

 

I april 2006 kom jeg helt tilfeldig over et tilbud fra Statskog om opplæringsjakt etter rein i Setesdal Vesthei. Rent instinktivt rev jaktlysten i meg, og jeg kunne ikke la dette tilbudet gå fra meg. Enda mer overbevist ble jeg da kurset gav meg ungdomsrabatt. Søknanden ble sendt, og jaggu skulle det bli mitt liv første reinsjakt.

 

 

Til fjells!

 

Med ny-innkjøpt kikkert for anledningen ble jeg transportert til kursets møtepunktet ved sør-enden av Roskreppfjorden i Setesdal Vesthei. Den anatomiske sekken var på forhånd grundig pakket med sovepose, kokeutstyr, kikkert og ammunisjon. Klokken var noen minutter på tolv, og allerede var de fleste andre kursdeltagerne kommet. Jeg vil tro både de andre deltagerne og kurslederne selv ble en smule overasket da de så denne unge herremannen stige ut av bilen med børse og sekk. Desto mer overasket da de innså at jeg “kun” hadde 16 år på nakken.

Like fullt startet den obligatoriske prøveskytingen av rifle på alle deltagerne i kurset. For over halvparten av oss ble det de eneste to skuddene vi avfyrte i perioden fra 26. til 29. august 2006. Videre fulgte en kort teoretisk del på “Fossebu”, før ferden gikk innover Njardarheim Veidemark.

En mann for kort seilte vi av gårde over Svartevassmagasinet. Guidene besluttet nemlig at sjansene for felling av dyr var større i dette området. Dette ofte værutsatte magasinet var i dag fullstendig i ro, og gjorde båtturen til en behagelig affære.

Da vi sniglet oss mot Såvatn, jaktas “basecamp” forsvant solen bak noen mørkere skyer. - Blir nok regn , utbryter en av de erfarne jaktguidene. Regn skulle det også bli; ikke rent lite heller.

 

 

Til pers!

 

Iherdig gnir jeg søvnen ut av øynene den andre dagen og ser frem til reinsjakta! Jeg myser ut av vinduet under frokosten for å kanskje få øye på en flokk i fjellsiden. - De er nok rett over fjellet der borte, beslutter jeg for meg selv.

Vi beslutter at vi skal deles opp i to grupper for å øke sjansen for å felle dyr. “Min” gruppe bestående av guiden Arve, samt Arne fra stavanger.

Idet vi åpner hyttedøra blir vi møtt av et plaskende regnvær. Her er det regntøy og ull som gjelder!

Vi kommer oss opp i steinura, og tar livet med ro. Bruker kikkerten vel og ofte. Jeg prøver å stjele til meg så mye informasjon og tips som bare mulig fra den dyktige veilederen Arve. Vi trasker videre noen timer, men fortsatt er det ingen tegn til fjellets nomade. Regnbyger derimot, det er det nok av for alle mann.

Etter en tid er det lunsjtider. Vi finner tilhold fra vinden bak en stor stein, og svartkjelen gjør sitt trofaste arbeid. Nå er jeg bortimot klissende våt til skinnet og kald. Mat hjelper på humøret. Tankene går fort til en kakao foran peisen med et godt ullpledd over seg.

Men, vi er jo på reinsjakt! Her er det bare å se bort fra skrikende gnagsår og svamphud, vi må videre!

 

 

Dyr i sikte!

 

Så skjer det. Ut fra intet står de der. Hjortedyret vi alle har leitet etter i hele dag. De to majestetiske bukkene står høyt oppe på en fjellknaus med gevirene mot sky. Et fantastisk flott syn! Vi setter oss rolig ned foran en stein. Avstanden er 500 meter så de to bukkene kan ikke ha enset oss. Vinden er også gunstig.

Det er fascinerende å observere to beitende bukker gjennom kikkertokularet: det raggete skjegget vagger frem og tilbake og basten henger ned fra geviret.

Nå er dyrene funnet, og da gjenstår selve innsmygningen. Vi beslutter at veileder Arve og meg skal forsøke å komme oss rundt bukkene , mens den andre, mer erfarne, kursdeltageren Arne skal sitte igjen for å gripe en skuddsjanse dersom dyrene setter kursen nedover.

Vi sniker oss oppover, Arve og jeg. Jeg kjenner pulsen stige. Kulden og regnet som plaget meg i sted enser jeg ikke lenger. Avstanden begynner å bli kortere. 400 meter. 300 meter. 200 meter. 150 meter. Fortsatt ser vi ikke dyrene. De er like over bakketoppen, over oss. Opp mot den lille knausen må vi krype for å ikke avsløre oss i horisonten. Vinden er nå heller ikke helt ideel for våres del. Arve geleider meg mot dyrene og jeg forsøker å holde følge. Avstanden har blitt under 100 meter. Så smeller det fra Arve! Bukkene enset oss og var på veg bort. Dermed måtte han skyte. Det flotte synet av bukken, og livet som ebber ut er virkelig spesielt.

Alt går veldig fort etter dette. Den andre bukken styrter av gårde nedover dalsiden. Jeg slenger meg ned på en stein med børsa. -187 meter! , utbryter Arve. Uerfaren og med litt ubekvem skytestilling holder jeg skuddet i det bukken stanser i noen små sekunder. Deretter traver den videre inn i en sikker død. To skudd i rask rekkefølge fra Arne drønner i steinura, og bukk nummer 2 faller i bakken. Dette ER reinsjakt!

 

 

Medaljens bakside

 

Etter dyrene er felt venter en viktig del av kurset: Utvomming, partering! Dette har jeg vært med på før, så her er ingenting nytt og ukjent.

Medaljens bakside som noen så flott liker å kalle det er bæringen av felte dyr tilbake til “heimen”. Her oppe finnes det ingen ATV som kan transportere det verdifulle slaktet. Vi fordeler den ene bukken i de tre sekkene, og lar den andre ligge natten over i selskap av jerven-duken.

Turen ned mot hytta preges av høy vannføring, vond rygg og mange pauser. Reinsjakt er ikke for pyser! Trøtte og slitne ankommer vi hytta til reinsfest. Fersk reinshjerte og indrefilet er kanskje det aller beste moder jord har å tilby!

 

 

Regntungt

 

Den tredje dagen våkner jeg igjen til gråe skyer og styrtregn. Vannmengden i bekk og vann har økt enormt!

Det går mot ettermiddag når vi alle seks får kommet oss ut av hyttedøra og søker mot høyere terreng for å hente den andre bukken som ble felt forrige dag. Noen litt vågale vad senere står vi foran bukken. Nå skal det parteres og bæres!

 

 

Siste sjanse

 

Dag 4, og siste sjanse for å nedlegge rein. I dag blir tiden brukt til kjøttfordeling for de som har skutt dyr, mens resten bruker dagen (fornuftig) på jakt. Vi vandrer oppover. Solen skinner og det ser ut til å bli en solrik dag; for en gang skyld.

Vi har tro på dyr også i dag, men reinen er ikke å finne. Idet det lir mot kveld, går kursen tilbake mot hytta. Nå gjenstår transport ettappen tilbake mot bil og sivilisasjon.

Vel lastet med over 40 kg i sekken tar jeg farvel med Njardarheim og fjellets nomade for denne gang. Tilbake sitter jeg med betraktninger, tanker og drømmer nok til et helt liv. En ting er 100% sikkert. Jeg er for evig tapt til reinsjakt.

[ulf]

Hyggelig tråd. Skulle ønske jeg hadde mer flaks hos Inatur..

[Ladden]

Fin tråd. Håper det er greit at vi legger inn flere historier.

 

Etter en vellykket bukkefelling i Snøhetta gikk turen til Rondane. Jeg hadde også vært heldig å få simle og kalvekort i Sæterfeltet i Folldal etter å ha stått på venteliste på intaur. Med ukentlig overgang til Grimsdalen og Dovre. Dette var et uoppdaget jaktområdet for meg. Så uka etter bukkefellinga var jeg på nytt på tur etter villreinen. Denne gang hadde jeg med lillebror som sherpa. Første natta inne i Grimsdalen ble vi møtt med storm. Det er ikke lett å sove når teltduken blafrer i ansiktet. Dagen etter lettet det litt, men det var vanskelige forhold. Vi gikk vestover fra Grimsdalshytta og kom over ei simle med kalv ved Kattuglehøi, men ble for ivrige og de tok avgårde. Vi fulgte etter et stykke, men det var håpløst og vi så ikke mer denne dagen.

 

Andre dagen hadde vindstyrken sunket mye og vi bestemte oss for å starte fra Verketsæter nede i Grimsdalen og gå vestover mot Halvfarhøi. Snakk om brå start! Alle som har startet dagen med oppstigningen opp til Gygerhøi er nok enige. Lillebrutter og jeg hadde ruslet og speidet noen timer da vi bestemte oss for å krysse ei svær flate for å komme oss opp i Halvfarhøi (for de som er kjent i Grimsdalen). Denne flata strakte seg endel nordover for der vi gikk. Litt over halveis fikk jeg se en liten flokk dyr som kom ned fra Halvfarhøi og mot oss. Jæven! Når dyra ble borte bak en liten kule i nedkant på fjellet kastet vi av oss sekkene og beinfløy for å prøve å komme litt i forkant av der vi håpet de skulle krysse.

 

Men dengang ei. Dyra fulgte nedkant på fjellet noen hundre meter nordovr før de gikk ut på flata og roet seg midt utpå . Fankern!!!

 

Her lå vi da med 550 meter bort til dyra og ikke noe skjul overhodet. Vi hadde møtt på flere jegere som sa at dyra var veldig sky i år og de hadde blitt fersket på over en kilometer nettopp innpå flata her. Lillebrutter krabbet tilbake og hentet sekkene så vi kunne spise litt i smug og ta på oss mer klær. Vi kunne ikke annt enn å vente. Det var 6 dyr. Tre simler, et ungdyr og to kalver. Jeg hadde simle/ungdyr- og kalvekort i sekken.

 

To timer gikk og dyra sto på omtrent samme sted. De bråskvatt til og flyttet seg bittelitt innimellom. Tydelig at de var vare. Jeg tenkte at pokker heller, jeg prøver å smyge innpå. Hadde ikke no voldsomt tro på den planen, men man må jo prøve?

 

Det blåste relativt bra sønnavind så jeg måtte en liten runde nordvestover før jeg kunne komme meg nærmere. Etter 200 meter lav krabbing var jeg langt nok sørvest for dyra. Var allerede sliten armene. Mausern er jaggu tung nok! Jeg la meg ned på maga`n og begynte å åle innpå med rifla liggende i handflatene. Minuttene gikk, avstanden krympet minimalt og svetten silte som bare det. Innimellom fikk jeg flashback til forsvaret, men her hadde jeg jaggu reinsdyr i sikte konstant og det var motivasjon så det holder. Nå og da måtte jeg legge hodet i "måsan" og ta meg ei lita pause. Hadde krampetendenser i rompe, lår og armer .

 

Halvannen time seinere begynte jeg å nærme meg skuddhold. Dyra vekslet mellom å ligge og stå. Kalvene lå for det meste rolig, mens simlene byttet på å holde vakt. Det er utrolig hvor lenge de står helt urørlig. Lurer på hva de tenker?

 

På drøye 160 meter lå jeg lenge å sikta. Når ei simle endelig gikk fri var sikringen av, men reinsdyra er jaggu ikke svære på dette holdet og sønnavinden var lei. Jeg hadde mulighet på alle simlene flere ganger, men tok ikke sjansen. Litt nærmere! Nye minutter gikk og nå tok jeg centimeter for centimeter. Jeg hadde jaggu kommet mye lenger enn det jeg hadde trodd. Nå var jo virkelig muligheten her!

 

På rundt 110 meter ble dyra urolig, reiste seg opp og begynt å bevege seg sørover (til høyre for meg). NÅ gjelder det! Den første simla som blir fri nå skal jeg ta tenkte jeg. Så stoppet de litt opp og den ene simla kom noen skritt i mot meg og stilte seg litt skrått mot og dro vær inn i nesa. Jeg var tydeligvis avslørt! Det sto ingen dyr bak ho så jeg la trådkorset i bogen og trakk av.

 

Her har Diana virkelig vært med meg. Jeg undervurderte nok vinden littegrann for simla datt i skuddet. Brutter som lå på 550 meter og bivånte det hele sa at simla datt, og så smalt det . Flokken stoppet opp igjen på 200 meter med begge kalvene frie, men den sjansen tok jeg ikke.

 

Det kan ikke beskrives med ord den følelsen jeg hadde når jeg reiste meg opp og gikk bort til simla etter at de andre dyra var ute av syne. Fikk nesten lyst til å slå salto! Dette er det råeste jeg har prestert noen gang jaktmessig.

 

 

 

 

Fikk også skryt av andre reinsjegere som hadde fulgt det hele med stor spenning . De hadde lurt fælt på hvilken tulling det var som åla så innmari.

 

På jaktas aller siste dag fikk jeg mulighet til å se etter kalven, men da dukket denne karen opp:

 

[Stalker]

Fin tråd og spennende lesning!

[Bukke]

......ÅHHHHH....jeg blir helt dårlig når jeg leser denne tråden.......

[SvenDue]

Kjempefin skildring av Setesdal Vesthei. Njardarheim er bare så bra..... Det gir også en spesiell følelse å jakte i dette området når man kjenner historien. Både fra før og etter 1940 til - 45. Jeg mener dette er av de mest opplevelsesrikeste områdene i Norge for reinsjakt. Her farter du i skikklig veidemannsmark. I motsetning til de mer tradisjonelle områdene er dette skikkelig kupert og som gir kjempespenning hele veien. Mindre flokker med dyr var der hele tiden for uforglemmelige smygjakter. Dette er unikt for området. I motsetning til de mer langstrakte fjellpartiene som stiger fra U dalene, som på vidder og voler, står reinen oftest på draget fra hovedvind og er ute av terrenget for lang tid. Har så mange gode minner herifra, og spesielt Holmevassbu som var utgangspunkt for flere jakter på 90 tallet.

[Polardego]

To fine historier! Slike tråder er topp

[Koie]

Spennende beretning Ladden! Konge lesing.--

[Ladden]

Legger til enda en beretning.

 

Nytt jaktår, nye muligheter. I år som i fjor fikk jeg kort på Tynsets del av Knutshø. Men denne gang skulle lillebror være med som jeger. Jeg hadde fritt dyr u/50kg, lillebror simle/ungdyr-kort. Vinden de siste dagene før jakta ga sånn tålig bra håp. Men som oftest er jo dyra relativt spredt i starten på jakta.

 

Vi var tidlig oppe første morgenen, fulle av iver etter å få på oss sekkene og labbe avgårde. Rødalen, hvor jeg skjøt småbukk i fjor, var yndet oppholdssted de første dagene av jakta. Verden går i stå og tiden stopper opp når jeg kommer inn i Rødalen. Det er fantastisk å ha en slik plass hvor skuldrene bare faller til jorden og man nyter hvert eneste sekund. Vinden sto fra sørøst, noe som ga håp om "innvandring" av dyr. Men med vinden i ryggen måtte vi gå veien fra Sørgårdsvangen inn mot Gløta før vi kunne gå opp i kvolvet mot nordryggen på Grønhøa.

 

Vi hadde ikke kommet halveis opp mot ryggen før vi fikk øye på dyr. En bukk lå og nøt dagen knappe 300 meter sør for oss. Jaggu godt vi fulgte veien såpass langt inn før vi gikk oppover. Nå hadde vi perfekt vind og vi listet av oss sekkene og smøg oss nærmere. Vi stakk titt og ofte hodet over kanten for å se at bukken var på samme plass. Når vi var på 200 meters hold ble lillebror sittende igjen, mens jeg krabbet enda litt nærmere. Denne bukken var høyst sannsynlig alene. Jeg la meg i posisjon, men bukken hadde tydeligvis ingen planer om å strekke på beina med det første. Dette var en fin bukk. Uten tvil en kløftbukk, men mest sannsynlig i grenseland vektmessig med tanke på kortet mitt, men den var utrolig smal over ryggen og hadde spinkle lår. Jeg bestemte meg for å skyte hvis jeg fikk sjansen. Det gikk 10.....20....30 minutter. Det lå en stor stein knappe 25 meter foran meg og til høyre. Jeg ville bak den. Gresset er jo som kjent grønnere andre steder. Jeg måtte litt tilbake for å komme i skjul for bukken og smyge meg opp til steinen med den i mellom meg og bukken. Jeg smøg meg litt tilbake, men da jeg stakk hodet over kanten var bukken på beina. På grunn av endel gresstrå og urent skuddfelt kunne jeg ikke skyte fra der jeg sto nå og hastet tilbake til plassen jeg lå på først, men da hadde selvfølgelig bukken lagt seg igjen.........er det mulig.........

 

 

 

Ny venting, men ingenting skjer. Nytt forsøk på å nå steinen. Og denne gang klarer jeg det. Her ligger jeg fjellstøtt med tofoten og holdet er vel rundt 130-140 meter. Bukken gjesper og legger geviret bakover i måsa`n og ser ut til å ha det riktig så behagelig. Mesteparten av tiden lå den faktisk med hodet mellom "armene" for å si det sånn. Utrolig artig å se dyra i sitt rette element uten påvirkning av noe slag. Så plutselig er den på beina. Noen få sekunder står den med bakenden mot meg, men snur seg sakte. Jeg registrerer at det er noe med bukkens bevegelser av bakre del som ikke stemmer helt. Når jeg får bredsiden slipper jeg kula og bukken segner om i skuddet. Noen få krampetrekninger og det blir stille. Kula satt perfekt i maskinrommet. Pussig det at dyr i ro ofte faller øyeblikkelig ved slike skudd i motsetning til f.eks en støkket elg som kommer på post.

 

 

 

(legg merke til bukkens lår og bakkløver på bildet)

 

 

 

Helt vanvittig! Det har gått 4 timer av første jaktdag og jeg skjærer i kortet. Måneder med venting og så er det gjort på et blunk. Vel vel, jeg lå jo med bukken i sikte i en time og førti minutter. Et langt blunk da ihvertfall. Vi dro bukken ned til en bekk litt unna og tok fatt på den deilige jobben. Det er ufattelig godt å stå på fjellet og flå og partere rein. Det gir en skikkelig godfølelse som er vanskelig å beskrive. I tillegg var været helt topp og vi tenkte ikke på klokka. Tiden var ubetydelig. Vi veide inn bukken noen dager etter til 44kg. Lårene var ikke særlig større enn bøgene og kløvene på hver bakfot krysset hverandre med mange centimeter. Et eller annet var tydeligvis ikke som det skulle med denne bukken.

 

 

 

 

Nå var det simle eller ungdyr som sto på plakaten resten av jakta. Reinstelefonen fortalte om store ansamlinger av simler, kalver og ungdyr sør i Folldal. Dit hadde vi overgang i andre jaktuka. Vi jaktet i Rødalen ut uka, med et par dagers avbrekk med skogsreinjakt, men fant ikke simla. Vi så flere bukkeflokker og blant dem noen gedigne bjesser av noen reinsbukker.

 

 

Fjerde jaktdagen opplevde vi noe trasig som jeg gjerne vil dele. Vi satt på nordvesttoppen på Grønhøa vis a vis Mehøa og fikk øye på en flokk i vesthellinga på Grønhøa sør for oss. Vi beveget oss mot flokken og etterhvert kom to andre jegere etter bak oss. Når vi nærmet oss flokken tok vi av oss sekkene og startet å smyge innpå. Vi visste enda ikke hvilke type dyr som var i flokken. Vi beveget oss slik at vi ikke så dyrene og hadde knappe 50 meter igjen frem til en stor stein der vi regnet med vi ville ha rundt 80 meters hold frem til dyrene. Plutselig kommer en jeger i full fart nedover hellinga og støkker flokken. Det var èn av de to jegerene som kom bak oss litt tidligere. Han hadde tydeligvis løpt høyere oppe i lia for å komme før oss. Flokken, som vi nå så var 13 store bukker, gikk 100 meter før de samlet seg og tittet på den rare skapningen kom nedover lia og som muligens, og kanskje mest sannsynlig, ikke hadde jaktet reinsdyr før. Lillebror og jeg trakk oss rolig tilbake. Den andre av de to jegerne kom på høyde med der vi var. Vi vekslet et par ord og han hadde tydeligvis frikort. Litt lenger fremme gikk han åpenlyst rett mot flokken mens de sto å stirret på han. Når han var på 200 meters hold vendte de snutene sørover og forsvant med en støvsky liggende etter seg. Lillebror og jeg satt igjen som spørsmålstegn og tenkte....javel?.........

 

 

 

Mandag i andre jaktuka startet overgangen til Folldal og vi var tidlig på plass ved parkeringa ved Kvittjønna i østkant på Heimtjønnshøa. I dag var det minusgrader, nordvest stiv kuling og snø i lufta. Sterk kontrast til sommertemperaturen uka før hvor vi lå på 1500 meters høyde i bar overkropp og svettet!

 

 

 

 

Storflokken med simler, kalver og ungdyr var nå i Oppdal. Det gikk to storbukker og beitet utpå flatene i østkanten på Heimtjønnshøa. Vi stilte innpå i håp om at det var med flere dyr. Mens vi stilte innpå de to bukkene fikk vi øye på en flokk som kom i fra flatene ned mot Flåmseter. Nå var vi midt i ei djup dråge og dyra var faktisk på tur oppover i den samme dråga, men fikk mest sannsynlig været av oss og gikk i stødig marsj opp i Heimtjønnshøa og forvant over toppen. Nok en storbukkflokk, denne gang på 20 dyr. Hva er det med oss og storbukker i år?!?!

 

De to beitende storbukkene var dessverre aleine og vi fulgte slepa til den andre flokken opp i høa uten å se de igjen. Det ble en hutrete og kald dag i fjellet og en forkjølelse meldte sakte, men sikkert sin ankomst. Utpå kvelden var meldingen at 1500 dyr sto på Risberget i Oppdal. Været skulle holde seg guffent, og vinden skulle stå fra nordvest resten av uka. Oppdal kunne vi ikke bevege oss i så da tok vi avgjørelsen om å reise hjem. Simla fikk gå og lever forhåpenligvis enda. Da har ho sikkert satt en kalv til livet og det dyret vi gikk glipp av i fjor har mest sannsynlig gitt fjellets nomader enda et medlem. Det er en god tanke.

 

[Ladden]

Spennende beretning Ladden! Konge lesing.--

 

Ja det er kongelesning å lese andres jakthistorier .

[reinsjeger]

Flotte jakthistorier fra reinsfjellet!

 

Ladden, den bukken fra Knutshø såg litt snål ut? Kan det være en gammel retur-bukk? Voldsom avgreining i geviret men lite "fyldig" krone.

Og den bukken i Grimsdalen var nok ett prektig syn!

[Ladden]

Ja jeg har tenkt tanken. At det rett og slett var en gammel krok . Skulle sett på tennene, men tenkte ikke over det der og da. Det var også pussig at han hadde så lange klover på bakbeina og lårene var utrolig spinkle. Når han endelig reiste seg så var jeg så fokusert på skuddet og det gikk bare noen få sekunder før jeg skjøt, men jeg så at bevegelsene hans var rare. Også var han jo helt alene. Er jo ikke uvanlig at "utstøtte" returbukker vandrer alene.

 

Bukken i Grimsdalen var et flott syn. Jeg så først bare geviret bak ei forhøyning og sakk ned i knestående og tok frem kamera og knipset noen bilder i det han passerte meg på 60m. Jeg ble så fokusert på`n så jeg merket ikke de to simlene og de to kalvene som kom på andre siden av meg på 150m . De fulgte jeg etter, men de sank nok i jorden .

[Ladden]

Bumper denne, og ønsker flere historier. Reinsjakta er første høydepunkt i jaktsesongen nå og det kribler. Skriv inn jaktopplevelser!

[Guest graahund]

Flotte skildringer dette her. Har selv fått oppleve Njardarheim en gang på reinsjakt. Lå da på Gyvasshytta. Tok fly inn fra Hovden dengang. Skøyt ei simle der inne ved Blåsjøen tro jeg det het om jeg ikke husker helt feil. Fortsett og skriv inn slike fine historier med bilder gutter, det er helt topp.