krikkert

Våpenforskriften § 84 etablerer ikke en utlånsrett ut over det som følger av våpenloven § 11 første ledd. Våpenloven § 11 første ledd fastslår at utlån (bare) kan skje dersom det ikke er stilt vilkår som nevnt i § 8 første ledd tredje punktum. Dette er hverken slurv eller at OPD ikke aksepterer våpenforskriften.

Politidirektoratet legger i våpenlovrundskrivet til grunn at politiet søker å oppnå en "så god pris som mulig" for dem, for eksempel ved å innhente takst fra flere våpenhandlere. Dette ble tatt inn i rundskrivet etter at direktoratet fikk kritikk av Sivilombudsmannen i 2005 (SOMB-2005-56). Salgsmetode er ikke nærmere angitt, slik at politiet kan selge våpnene via tvangsauksjon eller underhånden til privatperson eller våpenhandler. Politiet skal ta imot betaling og videreformidle til eier etter fradrag for politiets utgifter til salg av våpenet (dette for å forhindre at et taushetsbelagt forhold - ufrivillig inndragning av våpenkort - røpes). Men det er politiet som avgjør hvor mye våpnene skal selges for, når eier ikke selv foretar salg. Dersom salgssummen er åpenbart for lav ut fra en fagkyndig taksering vil politiet ha satt seg i erstatningsansvar (men resultatet i nevnte ombudsmannssak - salgssum kr. 2 000, klager takserte til 10 500 - ble at differansen ikke var åpenbar).

Jeg er usikker på hvorfor akkurat førerkortmodellen skal være modell for våpensaker. Rettens prøving av midlertidig inndragning av et førerkort følger vegtrafikkloven § 33 nummer 3: Det følger av bestemmelsen at spørsmålet som skal forelegges tingretten er hvorvidt det er skjellig grunn til mistanke for et straffbart forhold som kan medføre tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn. I realiteten har bestemmelsen fått liten betydning som noen form for tidlig overprøving av politiets etterforskningsgrunnlag. Tingrettene beslutter gjerne at førerkortet kan beholdes til saken er endelig avgjort, og da er man like langt. I enkelte tilfeller - typisk der det er snakk om at tapstiden etter anført lovbrudd ikke vil bli særlig lang - beslutter tingrettene tidsbegrenset tilbakekall. Av naturlige årsaker vil ikke dette være særlig overførbart til våpensaker. Straffeprosessloven har regler om politiets beslag av ting som kan ha betydning som bevis i kapittel 16. Heller ikke her er det oppstilt regler om hvordan bevis skal oppbevares (ut over hva som må regnes som integrert i regelens formål - bevis kan ikke oppbevares på en slik måte at de taper sin verdi som bevis). Det nærmeste er regelen i § 207 om at det skal føres nøyaktig opptegning over hva som er beslaglagt, og så vidt mulig gis kvittering. Reglene om overprøving av bevis har også de samme svakheter som overprøving av midlertidig tilbakekall - prøvingstemaet er hvorvidt noe må antas å ha betydning som bevis. Problematikken i den nevnte sak er at politiet har et tilstrekkelig rettslig grunnlag for å beholde våpnene - POD har stadfestet tilbakekall av våpenkort, og har såvidt jeg kan se ikke på senere tidspunkt omgjort sitt vedtak. Dette er med andre ord ikke en sak der rettslig prøving av foreløpig tilbakekall vil gjøre noen nytte. Retten til å gå til domstolene for selve det materielle vedtaket står åpen for enhver, men det er vel ikke retten til å gå til domstolene man i realiteten vil ha her - det er retten til kostnadsfritt å gå til domstolene (enten i form av en klagerett eller i form av at initiativplikten påligger motparten). Skal man få et effektivt vern under saksbehandling må tidsfrister etableres (såsom treukersfristen i vegtrafikkloven), og det materielle og prosessuelle overprøvingsregelverket må sikre at instansen som behandler saken (enten etter klage eller fordi politiet har initiativplikt) kan gå detaljert inn i saken på et tidlig stadium. Den foreslåtte § 30 tredje til femte ledd om tilbakekall ser slik ut: Jeg foreslår følgende bestemmelse:

Den strafferettslige lavalder er imidlertid ikke til hinder for en edruelighetsvurdering.

Fra merknadene til viltloven § 45 i lovens forarbeider: Jeger må kunne sannsynliggjøre at han er på vei til et sted og til en aktivitet som gir skjellig grunn til å bære våpen. Det er ikke et krav om at det er nødvendig å ta seg frem den veien i betydningen at man ikke har andre alternativer, men "på vei til et sted"-kriteriet innebærer at det må være naturlig å benytte seg av den veien man bruker.

Veldig relevant. En av de viktigere reglene, klageretten, beskriver Sivilombudsmannen fra et prinsipielt standpunkt - der overordnet organ har direkte instruert underordnet kan overordnet ikke samtidig være klageinstans.

Formuesrettslig sett bør enhver oppegående selger kreve at kjøpers verge undertegner på grunn av regelen i vergemålsloven §§ 36 og 37, men det er ikke et absolutt krav. Forvaltningsrettslig sett skal verge godkjenne den umyndiges våpensøknad, jfr. våpenloven § 7 femte ledd.

Brann- og eksplosjonsvernloven og forskrift om håndtering av farlig inneholder ikke noe krav om at man trenger særskilt tillatelse for å selge mellom to private, i alle fall så lenge det ikke foregår i et slikt omfang at det kan anses som næringsvirksomhet.

Forbudet mot tilbakevirkende lover er kun absolutt der man søker å knytte nye konsekvenser til allerede avsluttede handlinger - for eksempel dersom lovgiver søker å fastslå at et erverv som i sin tid var lovlig nå skal anses som forbudt (og kanskje sanksjoneres). Den fortsatte besittelse (i motsetning til det opprinnelige erverv) er ikke en avsluttet handling, og Grunnlovens vern her er mye svakere. For at inngrep i fortsatt besittelse skal krenke Grunnloven må loven "på en uforholdsmessig måte gripe inn i en etablert rettsposisjon" (besittelsen), Rt. 2011 s. 347, eller, sagt med andre ord, om man har fått en verneverdig forventning som gjør det urimelig av staten å gripe inn i den etablerte tilstand. Det er riktignok korrekt som du sier, at eksemplene til Grevlingen1 reguleres (blant annet) av Grunnloven § 97 - men det blankoforbudet du synes å forestille deg er ikke et utslag av § 97.

Legg merke til "og", begge vilkår må være oppfylt. Og husk at oppsynsfolk med begrenset politimyndighet har anledning til å bruke tvangsmidler, herunder ransaking. Er det å hente hunden et lovlig ærend? Har tenkt over det flere ganger når bikkja har jaget ut av terrenget. Kan jeg lovlig krysse grensa og gå etter losen, selvfølgelig uten patroner i børsa, for å koble bikkja? Eller må børsa settes igjen på grensa? Å hente hunden igjen under slike omstendigheter vil trolig anses å følge av den plikten du har til å vise aktsomhet etter hundeloven § 3. Altså klart et lovlig ærend.

Sammenligningen bil og våpen er, rettslig sett, ikke særlig hensiktsmessig. Bil er en ukontrollert vare der bruken er underlagt regulering (i form av krav om førerkort o.l.). Våpen er en kontrollert vare der både kjøp og annet erverv (våpenloven § 7) såvel som eierskap og besittelse (våpenloven § 8 ) krever bevilling fra staten. Sagt på en annen måte: Retten til å inneha bil faller ikke bort med førerretten, men retten til å inneha våpen faller bort med bortfall av våpenkortet. Et separat spørsmål er omfanget av tilbakekall, skal ett våpenkort tilbakekalles eller alle. Det beror på sakens natur, jfr. våpenloven § 10 første og annet ledd som gir gode eksempler. Bortfall av behov vil ikke være grunnlag for tilbakekall av andre våpen enn det aktuelle, men bortfall av edruelighets-, pålitelighets-, eller skikkethetspresumsjonen vil vanligvis være forhold som gjør seg gjeldende for alle våpen i en persons eierskap. Jeg kan vanskelig forestille meg en situasjon der en person anses edruelig nok til noen våpen men ikke andre. Vi har ikke et generelt krav om forholdsmessighet mellom handling og konsekvens i norsk forvaltningsrett. Prinsippet er også at det er den som er uenig med vedtaket som må gå rettens vei for å få det endret. Dersom saken blir brakt inn for retten vil retten vurdere om vedtaket har et lovlig innhold (om loven faktisk tillater at et slikt vedtak blir truffet), om det er blitt til på lovlig måte (om saksbehandlingsreglene er fulgt), og - der forvaltningen har et fritt skjønn - om politiet har holdt seg innenfor skrankene myndighetsmisbrukslæren stiller. I tilfeller der det er snakk om bortfall av edruelighets-, pålitelighets- eller skikkethetspresumsjonen er politiet forpliktet til å tilbakekalle våpenkort. Det er med andre ord ikke snakk om noe fritt skjønn. Retten er da begrenset til å kontrollere innhold og saksbehandling. Blir våpenkort tilbakekalt følger det av våpenloven § 10 fjerde ledd at våpenet skal innleveres til politiet. Etter femte ledd kan politiet kreve at dette gjøres allerede ved forhåndsvarsel. Inndragningen er ikke straff (og heller ikke ekspropriasjon). EDIT: Goddamn solbrillesmiley.

Ifølge ett vedtak (PODs vedtak 2007/02594-2 651) regnes "et ikke ubetydelig antall år" fra "det straffbare forholdet fant sted". Lovdatas praksisbase fra POD og våpenloven inneholder bare praksis tilbake til 2003 (og ikke alle vedtak), men jeg har ennå til gode å se et vedtak der "ikke ubetydelig" er mindre enn 5-6 år.

Det er et tolkningsresultat av forskrift av 25. januar 1963 nr. 2 del II nr 17d, som fremkommer av PODs rundskriv 2009/9 på side 59:

Ferdsel med motorisert kjøretøy er vanligvis forbudt i utmark. Det gjelder unntak for nødvendig næringskjøring i motorferdselsloven § 3, men jakt regnes ikke som næring. I forskrift for motorkjøretøy i utmark § 2 (1) (b) er det fastsatt at: Forskriftens § 3 (1) (b) åpner for samme bruk på vinterføre. Om mulig skal eldre kjørespor følges/brukes, § 2 (2), og det skal bare kjøres som ledd i nødvendig transport av jaktutbytte godkjent av grunneier (Statskog/kommune/privat grunneier). Det er imidlertid likevel ikke "fritt fram" - Fylkesmannen (eller kommunestyret med delegert myndighet fra Fylkesmannen) kan begrense og forby kjøring i sårbare områder. Hvis du vil ha en eller annen form for tilsagn følger det av forskriftens § 2 (4) at Fylkesmannen kan treffe vedtak om hvorvidt ditt oppgitte kjøreformål faller inn under første ledd (og er tillatt) eller ikke.

Se kjøpslovens regler om forsinkelse, § 22 flg.. Forsinkelse regulerer både tilfeller der tingen ikke blir levert i det hele tatt så vel som tilfeller der tingen blir levert for sent. - Retten til å kreve oppfyllelse er fastslått i § 23. - Retten til å heve er fastslått i § 25. Selgers opplysning om at han nekter å levere i det hele tatt er vesentlig kontraktsbrudd. - Erstatningsplikten er regulert av kjøpsloven § 27. Utmålingen reguleres av kjøpslovens kapittel X. Selgers rett til å fri seg fra sin forpliktelse er regulert av kapittel VII. De samme regler følger også av alminnelig kontraktsrett - som ikke er lovfestet, og som det derfor er noe vanskelig å vise til lovtekster for.

Avtaler er bindende. Men det er forskjell på å ha rett og å få rett. Å "dobbeltselge" en ting er kontraktsbrudd overfor kjøper. Kontraktsbrudd kan forfølges på flere forskjellige måter, men i din sak er det tre som er mest aktuelle: - Krav om oppfyllelse av kjøpet. Her argumenterer du med at du har en bindende avtale, og at du skal ha den oppfylt. - Krav om heving av kjøpet. Her argumenterer du med at så lenge selgeren går fra sin del av avtalen er det et vesentlig kontraktsbrudd som gjør at heller ikke du er bundet. (Kjøpsloven § 49 fastslår at du ikke har plikt til å betale før du får tingen overlevert.) - Krav om erstatning for den positive kontraktsinteresse. Her argumenterer du med at du stolte på kontrakten selger gikk fra, og at du ikke skal lide tap for at selger er en slyngel. Du krever derfor erstatning av selger, og erstatningen skal være så stor at du er i samme økonomiske posisjon som om selger hadde oppfylt kontrakten. Dette kan f.eks. innebære at selger må erstatte dine rimelige og fornuftige kostnader til dekningskjøp (du kjøper en tilsvarende ting fra en annen selger). Dette er det juridiske utgangspunkt. Men for å få dette resultatet fra en uvillig motpart må du innom domstolene. Forutsatt at saken er så enkel som du beskriver i førstepost burde dette være rimelig kurant forliksrådmat (og taperen må dekke utgiftene for saken - 860 kr i rettsgebyr).

Etter NSFs fellesreglement del II pkt 2.3.1.2 kan du kun representere én klubb, men iht reglementets pkt 2.3.1.10 kan forbundsstyret "i spesielle tilfelle" gi dispensasjon fra denne regelen. Hva som er et spesielt tilfelle må avgjøres av styret. Uten at jeg har gjort noe nærmere research vil jeg for min del anta at denne problemstillingen er litt for vanlig til å kunne bli kalt spesiell. Men det skader ikke å søke.

Jeg kan ikke se noe rettslig hold i argumentasjonen våpenkontoret kommer med, men det skal sies at dette er et klassisk problem med IT-verktøy i forvaltningen - "hvis systemet ikke lar meg gjøre det kan det ikke være lovlig"...

En avgjørelse som innebærer at en sak avvises (dvs, nektes undergitt realitetsbehandling) skal behandles etter de samme regler som gjelder for andre vedtak, se forvaltningsloven § 2 tredje ledd: Dette innebærer at en avvisning vanligvis skal være skriftlig og begrunnet (og kan påklages). Det er ikke et vilkår for å klage at saksbehandlingsreglene er fulgt. "Den 1.1.2012 ble min søknad om X forsøkt levert Y politidistrikt v/våpenkontoret. Søknaden ble formløst avvist på stedet. Avvisning følger reglene om enkeltvedtak, jfr. forvaltningsloven § 2 tredje ledd, og klagefristen over avvisningen er følgelig tre uker, jfr. forvaltningsloven § 29. Avvisningen påklages, da det ikke finnes hjemmel for å nekte søknaden behandlet. Klagen er rettidig. Jeg ber om at avvisningen oppheves, og søknaden realitetsbehandles av Y politidistrikt."

Kan man nektes å trekke ut skogen sin? Man er bundet av de avtaler man har gjort, så spørsmålet er om man har "wiggle-room" i den avtalen.

Jaktforskriften § 17 per 2. april 2002: Etter endring 1. september 2005: Etter endring 1. april 2006: Etter endring 16. mai 2012: Bestemmelsen i § 17 første ledd er en videreføring av 1997-forskriftens § 4-2: Denne bestemmelsen er igjen en blåkopi av 1983-forskriftens § 4-2.

Utgangspunktet etter § 33 er et objektivt erstatningsansvar for tap påført forbrukeren som følge av at tingen har en mangel. Regelen skal (som ellers i erstatningsretten) stille den som lider skade som om den erstatningsbetingende situasjonen ikke hadde oppstått, jfr. forbrukerkjøpsloven § 52. Det er to måter å se situasjonen på. Den ene er at dersom han er tilbudt kjøpesummen tilbake i sin helhet er han ikke blitt skadelidende, han har hatt fri bruk av tingen i flere år. Den andre er at forbrukeren skal stilles som om kontrakten var blitt oppfylt på forskriftsmessig måte. I norsk rett er det sistnevnte som er regelen: Skadelidte skal stilles som om alle forpliktelser var oppfylt. I A-Møbler-dommen (Rt. 2002 s. 173) fastslo Høyesterett at den alminnelige hovedregel ved gjennomføring av dekningskjøp der opprinnelig vare var rabattert er at man ikke skal sammenligne med rabattert pris, men med full pris. Dommen erklærer også en unntaksregel (som kom til anvendelse i den aktuelle saken, men ikke i denne) - i Oslo-området er mulighetene for å få rabatter svært gode i den aktuelle bransjen i store deler av året, slik at forbrukerens plikt til å begrense sitt tap (forbrukerkjøpsloven § 54) kom til anvendelse. Så den prinsipielt viktige saken ble tatt for ti år siden. Jeg er enig i at det er en prosessrisiko involvert, men første domsinstans (Forbrukertvistutvalget) er kostnadsfri. Prosessrisiko er derfor bare aktuelt hvis man enten skulle tape i FTU, eller motparten skulle finne på å ta saken videre etter sitt eget tap.

Å klage er i seg selv gratis, men dersom du forsøker å utvide saken i klageomgangen ved f.eks. å hevde at ikke bare skulle du fått innvilget søknad om rifle X, du skulle også fått innvilget for ikke omsøkt hagle Y vil du trolig måtte betale gebyr for det som i realiteten er en ny søknad.

Jeg skjønner ikke hvor denne misforståelsen av forbrukerkjøpsloven kommer fra. Kjøper har valgrett, ikke selger. Selger kan avskjære kjøpers krav om heving ved å tilby omlevering eller reparasjon. Selger kan ikke avskjære kjøpers krav om omlevering eller reparasjon ved å tilby heving, se forbrukerkjøpsloven § 29 tredje ledd sammenholdt med manglende tilsvarende bestemmelse i § 32. I denne saken kan kjøper akseptere tilbud om heving av kjøp, stå på krava (forgjeves), eller gå for det tredje alternativet: Fastholde at selger bryter loven ved å insistere på å heve kjøpet, foreta dekningskjøp, og kreve sitt tap erstattet av selger etter forbrukerkjøpsloven § 33 utmålt etter lovens kapittel 11.

Enhver forening har rett til, innenfor rammen av norsk lov, å regulere sine egne aktiviteter. Enhver forening har også rett til selv å bestemme hvem som skal være foreningens medlemmer, og i god demokratisk ånd bestemmer flertallet. Flertallet bestemmer uavhengig av hvor uinformert flertallet er. Det er et demokratisk prinsipp, ikke et teknokratisk prinsipp. Foreningsretten er ikke hjemlet i lov. Vi har ingen lov om foreninger. Reglene på dette området er hovedsakelig ulovfestet sedvanerett. Når det så er foreningen som har jaktretten må det enkelte medlem finne seg i visse begrensninger dersom vedkommende skal delta i foreningens aktiviteter, fordi vedkommende ikke har noen selvstendig jaktrett.