krikkert

Det virker som om du setter likhetstegn mellom tettbebygd strøk og offentlig sted. Det er det ikke grunnlag for, jfr. politivedtektens § 1 (her sitert fra min egen kommunes): Om en tilfrossen fjord faller under samlebetegnelsen "annet sted som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel" kan jeg ikke si noe om, men problemstillingen er verdt å ta opp før man brenner løs. Det er nemlig et rettsspørsmål, ikke et faktisk spørsmål, og prinsippet om at tvilen kommer tiltalte til gode gjelder ikke rettsspørsmål.

Et annet spørsmål er forholdet til politivedtektenes (vanlige) forbud om skyting på offentlig sted.

Tøv. Eiendomsretten opphører like lite ved opphør av våpenkort som eiendomsretten til boligen opphører ved at du misligholder lånet ditt i banken. Med teskje: Det er et skille, men det går ikke der du tror det er, og definisjonene dine er ikke bare bak mål og forbi jordet, de er i skogen. I Nord-Sverige. Der de holder en brunstig elg med selskap. Hele poenget med det aktuelle punkt er at avgiftene og gebyrene som er nevnt er knyttet til opprettholdelsen av tjenester og lisenser man ikke nødvendigvis aktivt bruker. Advokater må finansiere Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, hvis primærrolle er å drive tilsyn med nettopp advokater. Det er det samme som foreslås i NOU 2011:19 kapittel 30 for våpeneiere, se følgende sitat derfra: "Godta avgifter på eiendom" er så hårreisende teit at det ikke er verdt en kommentar en gang. Oops. Det fikk det allikevel. Det er fint. Du har nettopp fått en tilbakemelding på hvorfor dette svaret ikke var riktig. Konstruktiv kritikk forbeholdes problemstillinger som har lagt litt egeninnsats i å holde seg på banen. For en nærmere redegjørelse for hvor ditt innspill befinner seg, se referanser tidligere i innlegget. Trenger du litt konstruktive innspill? Værsågod: Et forslag om å gebyrbelegge politiets forvaltningsvirksomhet vil gradvis uthule det faktum at finansiering av politiet og statsforvaltningen er en fellesoppgave. Å åpne for brukerfinansiering på et slikt nivå i denne saken vil innebære at stadig flere minoriteter kan bli møtt med vage henvisninger til en taus majoritets behov for at de felles skattemidlene finansierer andre oppgaver. Det kan ikke anses å være tilstrekkelig godtgjort av utvalgets flertall at akkurat dette feltet må egenfinansieres, og det kan leses mellom linjene at utvalgets flertall viker tilbake fra å bemerke det selvsagte at det er statens oppgave å sørge for at statens verktøy er tilstrekkelig oppdaterte og driftssikre. Det finnes ingen andre eksempler i norsk forvaltningshistorikk der et norsk offentlig utvalg har gått inn for at brukerne skal bekoste ikke bare driften men også oppgraderingen av etatens IKT-verktøy. (Jeg har ingen tro på at det skal foreslås en gebyrhjemmel som departementet ikke vil bruke. Ikke når utvalget så direkte sier at dette er ment å løse deler av finansieringsproblemene for politiets IKT-problemer.)

Dette var så halvhjertet at jeg finner bedre argumenter på stellebordet etter min tre måneder gamle bleieforbruker. Håpløst som argument, "reell eiendomsrett" er ikke et begrep i norsk rettsorden. Både Høyesterett og internasjonale domstoler har akseptert at bruksinnskrenkninger ikke er fraståelse av eiendomsretten (se til sammenligning konsesjonslovgivningen - det er ikke ekspropriasjon når staten ikke gir deg konsesjon til å kjøpe landbrukseiendom og pålegger deg å selge den). Dette er ikke engang en bruksinnskrenkning. Håpløst argument. Det finnes ikke noe realitetsskille mellom skatt og avgift slik du fremmer det. Man skiller gjerne mellom direkte skatt og indirekte skatt (avgifter er under sistnevnte), men i norsk forvaltningstradisjon er det vanlig å bruke særavgifter for å finansiere sektorer der man ønsker et innslag av at brukerne betaler helt eller delvis i stedet for skattebetalerne (eksempelvis årsavgift, passgebyr, førerkort- og førerprøvegebyrer, rettsgebyrene, bidrag til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, et cetera). Dertil kommer art 26 som understreker likhet for loven. Vi kan forlange at vi ikke behandles annerledes enn den øvrige befolkningen. Hvis det er slik at det ikke krenker art 17 at alle nordmenn må oppgi sine journaler til politiet/det offentlige, da er dette et lovlig forslag. Da SKAL vi også forlange at ALLE innbyggere skal ha åpen journal for det offentlige byråkrati, ikke utelukkende skyttere. Er dette derimot å anse som et overgrep mot vanlige folk, så er det også et overgrep mot skyttere. Da skal det avvises. Vi kan ikke akseptere dobbel standard. Kan jeg le nå? Ingen borgere har et menneskerettslig vern mot at helseopplysninger kan innhentes av de instanser som fører kontroll med tillatelsesbasert virksomhet der helsetilstand får betydning; f.eks. Fylkesmannen ved førerkort, Helsetilsynet ved helsemessig svikt som får konsekvenser for autorisasjon som helsepersonell, Tilsynsrådet for advokatvirksomhet for advokater og rettshjelpere, Forsvaret hvis man har sikkerhetsklarering... Vilkåret vil etter den praksis som føres av EMD og FN-komitéen hverken være ulovlig eller vilkårlig, slik det er foreslått. Artikkel 26 er et krav om individmessig likhet for loven. Det er ikke et krav om at grupper skal behandles likt, for eksempel at skyttere skal behandles likt med ikke-skyttere. Majoriteten vil se uforstående på deg, for vage henvisninger til menneskerettigheter er blitt så vanlige at de ikke betyr noe lenger. Minoriteten som er jurister vil smile overbærende, fordi du har brukt tre punkter på å komme med svada for så å komme med noe såvidt interessant i fjerde punkt. Den enda mindre minoriteten som liker argumentene vil slåss hardt og tape, for argumentene er så dårlige at de skader saken din. For ditt eget beste: Ikke presenter dette for noen som har noen som helst form for myndighet til å avgjøre noe.

NSFs "lov" er ikke norsk lov, men en forenings vedtekter. Vedtektene er bindende for klubben, men en klubbs vedtekter er ikke bindende for medlemmene direkte. Klubben må sørge for at gjennomføringen av disse vedtektene har grunnlag i avtale med medlemmene eller annet grunnlag. Inntak i klubbens egne vedtekter er ikke nok. Klasseføring i NSF som en rent historisk opplysning er ikke tilstrekkelig for å beholde opplysninger om klasseføringen og i alle fall ikke andre opplysninger om medlemmet i medhold av personopplysningsloven § 11 (2).

Foreninger er ikke regnskapspliktige med mindre de har salgsinntekter på mer enn 2mio kr per år eller har eiendeler av en verdi på 20+mio eller flere enn 20 ansatte, regnskapsloven § 1-2 (1) nummer 7 og 9. De er heller ikke bokføringspliktige. Hvorvidt foreningen har adgang til å beholde opplysninger om tidligere medlemmer uten samtykke beror på personopplysningsloven § 11 (2), om samfunnets interesse i at opplysningene beholdes for historiske, statistiske, eller vitenskapelige formål overstiger ulempen for den registrerte. Her vil utfallet kunne variere - innehavere av foreningsverv vil f.eks. måtte akseptere at dette faktum blir beholdt for ettertiden.

Jussen sier ingenting konkret, egentlig. Et søk på "umiddelbar nærhet" knyttet til "våpen" får ingen relevante treff på Lovdata. Augdahls bok om politirett har heller ingen direkte kommentarer, men der er det påpekt at bestemmelsen er satt av hensyn til farlig eller skremmende virksomhet. Når man vurderer om noe er i umiddelbar nærhet av det offentlig område må man ha dette formålet i bakhodet (også kjent som hensynet til at regelen skal være effektiv å håndheve). En tommelfingerregel kan være "ved hvilken avstand synker et (gitt) våpens grad av å være farlig eller skremmende for den forbipasserende til et så lavt nivå at det ikke trenger å tas hensyn til". Her er det rom for mye variasjon etter omstendighetene...

Det skyldes at personopplysningsloven ikke gjelder for personopplysninger du behandler som privatperson.

At jeg tok det med, var for å belyse en del av mitt argument, nemlig hvorvidt et medlems status er noe man, under personopplysningsloven, kan informere politiet om. Når politiet ikke kan pålegge klubben å utlevere informasjonen, kan heller ikke klubben på eget initativ utlevere den.Det er ikke noe automatisk og systematisk samsvar mellom opplysningsrett og opplysningsplikt (men det er utrolig mange som virker å tro det).Jeg har heller aldri påstått at det er noen automatikk. I motsetning til deg mener jeg altså at det ikke foreligger noen opplysningsrett. Det er på ingen måte "tull og tøys", det er en del av mitt argument, og at du ikke er enig med meg i mitt argument, gjør ikke at du kan avfeie det som det. La oss se nærmere på hva du skriver. Du skriver følgende: "Når politiet ikke kan pålegge klubben å utlevere informasjonen, kan heller ikke klubben på eget initativ utlevere den." Dette er ikke et argument. Dette er et premiss og en konklusjon, uten noen nærmere belysning av relevante faktorer. Innen formallogikken kaller man det gjerne et postulat. Ellers kan vi jo se nærmere på hva Personvernnemnda sier om anmodninger fra det offentlige uten hjemmel til å pålegge opplysninger fremlagt (fra Datatilsynet v Toll- og avgiftsdirektoratet, PVN-2011-9, vedtak av 25. april 2012). Merk særlig Datatilsynets innstilling: Som du ser hadde Datatilsynet det standpunkt at tollmyndighetene ikke en gang kunne sende brev til privatpersoner for å be om opplysninger uten hjemmel. Dette trampet Personvernnemnda så hardt på at det fortsatt er et hull i asfalten i Tollbugata. Vedtaket gjelder direkte en henvendelse til en privatperson angående opplysninger om ham/henne selv, men det samme prinsippet gjør seg gjeldende for henvendelser til andre enn den aktuelle - det er lov å spørre. (Wheelgunner siterer § 9 om frivillige sammenslutninger/stiftelser. Poppl § 9 er ikke relevant, en opplysning om tap av medlemskap er ikke en sensitiv opplysning slik definisjonen av dette er i § 2 nummer 8. Derimot vil opplysninger klubben har om at en person har begått en straffbar handling som gjør ham uskikket til å ha våpen være en sensitiv opplysning, som rammes av § 9.) På side 2 hevder du at dette ikke er lov, men du har i alle fall kommet deg frem til riktig lov og paragraf. Du er "svært usikker på" om vilkåret i bokstav f er oppfylt, og siterer et fullstendig irrelevant rundskriv for å forsøke å påberope deg at POD er enige med deg. Sitatet fra POD påpeker intet mer enn det jeg - og Personvernnemnda - har beskrevet over: de har ingen hjemmel til å pålegge og må derfor begrense seg til å anmode hva gjelder skytterklubbene. Så kommer du med et postulat om at politiets kontroll og håndheving av våpenlovgivningen ikke kan overstige medlemmets rett til personvern. La oss se hva lovgiver mener om bokstav f (Ot.prp.nr.92 (1998-1999) s. 109): Politiets kontroll og håndheving av våpenlovgivningen er åpenbart en berettiget interesse. Grunnvilkåret er dermed oppfylt. Så er spørsmålet om den registrertes personvern overstiger denne interessen. Det er ikke snakk om kommersielle interesser, så det kreves ikke noen stor overvekt som taler for utlevering. Det blir en konkret vurdering den enkelte forening må ta på bakgrunn av momenter som (ikke i prioritert rekkefølge): - hva slags opplysninger det er snakk om (objektivt sett) - det finnes grader av sensitivitet også for opplysninger som ikke faller under definisjonen av sensitive personopplysninger - hvilken berettiget forventning medlemmet har til at disse opplysningene forblir internt i foreningen (subjektivt sett) - hva er blitt kommunisert utad, hva har man gitt medlemmene inntrykk av - hvor relevant forholdet er for den berettigede interessen som skal ivaretas (betalingsmislighold er ikke relevant for våpenforvaltningen, men tap av medlemskap er) - hvilke konsekvenser det kan få for medlemmet om opplysningene blir gitt - hva har medlemmet selv positivt gitt uttrykk for overfor foreningen - aktiv nektelse vil nær sagt alltid være nok til å etablere manglende grunnlag, men hvis medlemmet ikke har sagt noe kan taushet ikke tolkes hverken i retning av samtykke eller nektelse - andre relevante momenter En avveining av disse momentene vil ikke konsekvent ende opp på resultatet "nei". Den vil trolig heller ikke ende opp på "nei" i flertallet av vurderingene en gang. La oss ta en titt på hva som ligger til grunn for den paragrafen. Kontingentfakturaen er et særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 (f). Tvangskraft for tvangsgrunnlaget foreligger to uker etter at varsel i tråd med tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 er sendt. Jeg har for øvrig aldri sagt at man skal begjære tvangsfullbyrdelse "etter" tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. Den bestemmelsen er en prosessuell og formell bestemmelse, ikke en materiell bestemmelse. Poenget er at bestemmelsen hjemler kontakt med namsmyndighetene, som tilfeldigvis også er politiet.

Helt rett. Klubbene er ikke forpliktet til å opplyse om noe på forespørsel fra politiet, ikke en gang når det gjelder et enkelt medlem. At jeg tok det med, var for å belyse en del av mitt argument, nemlig hvorvidt et medlems status er noe man, under personopplysningsloven, kan informere politiet om. Når politiet ikke kan pålegge klubben å utlevere informasjonen, kan heller ikke klubben på eget initativ utlevere den. Dette er tull og tøys. Det er ikke noe automatisk og systematisk samsvar mellom opplysningsrett og opplysningsplikt (men det er utrolig mange som virker å tro det). Politidirektoratets sitat knytter seg til politiets adgang til å pålegge opplysningsplikt for en tredjepart, skyteklubben. Det har ikke politiet. Politiet kan ikke pålegge noen plikter uten hjemmel i lov (eller annet rettsgrunnlag). Politiets manglende positive hjemmel betyr imidlertid ikke at skyteklubben har en tilsvarende negativ hjemmel - det må vurderes ut fra de reglene som gjelder for skyteklubben, nemlig personopplysningsloven § 8 f. (For øvrig er politiet "privat inkasso" - det er politiet som er namsmyndighet og som gjennomfører tvangsinndrivning. Man kunne derfor effektivt sett gjort akkurat det samme ved å la første purring være varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 og sende kopi til namsmannen. Dette er personopplysningsmessig uproblematisk. Men kan oppleves som en smule frekt av den store masse som forventer å få førti sjanser fra et inkassoselskap først.)

Behandling av personopplysninger (som for eksempel å utlevere dem til det offentlige) reguleres av personopplysningsloven § 8: Hovedregelen er at du enten skal samtykke, eller at en annen lov skal åpne for utleveringen. Hvis ingen av disse to alternativene gjelder må utleveringen være nødvendig for å gjennomføre et av de seks alternativene i bestemmelsen. Ingen av bestemmelsene i a, b, c, d, eller e er aktuelle. Bestemmelsen i bokstav f - at utlevering er nødvendig for at foreningen eller politiet kan ivareta en berettiget interesse, og at hensynet til deg veier mindre enn hensynet til interessen - vil kunne være oppfylt, men det vil variere. Ved vurderingen etter bokstav f skal det alltid legges vesentlig vekt på samtykkeperspektivet, slik at hvis du har nektet skal det veldig tunge grunner til for å fortsette. Medlemskap i en godkjent forening er et vilkår for å inneha våpen med trening/konkurranse som behovsgrunnlag etter våpenforskriften § 13. Hvis medlemskapet går tapt vil politiet ha en berettiget interesse i å få vite om det. Melding om at kontingenten ikke er betalt i tide kan jeg ikke se at det er noen berettiget interesse i å orientere politiet om med mindre medlemskapet går tapt straks kontigenten ikke er betalt (og da er det tap av medlemskap som er relevant å melde om). Årsaken til at politiet ikke kan kreve slikt innsyn er fordi de ikke har lovhjemmel til å pålegge noen å gi dem opplysningene. Politiet har imidlertid hjemmel til å be om slikt innsyn (personopplysningsloven § 8 (1) (e) - utøvelse av offentlig myndighet), men utleveringen av opplysninger til politiet må også skje med hjemmel i en bestemmelse i § 8.

Ikke egentlig, fordi det er den private parten som har valgretten. Hvis staten hadde vunnet i Borgarting kunne den private parten (hvis han bor utenfor det sentrale østland) valgt sin egen bopels tingrett. Tap i Borgarting er derfor aldri en fordel.

Rettslig strategi. Sett fra statens side risikerer man alltid å måtte forsvare seg i Borgarting (på grunn av vernetinget), derfor er det grunn til å følge godt med på hva som skjer der. Fra statens side. Det er antagelig ikke en betydelig faktor i statens tankegang, men det er en faktor.

Fordi alle som anlegger sak mot staten kan velge å la saken gå for Borgarting lagmannsrett (via Oslo tingrett).

I konkrete, harde fordeler? Hvis dommen følges opp vil domstolene vurdere veldig konkret hvilke straffbare forhold som er relevante for tilbakekall av våpenkort, og bare holde seg til PODs vurdering hvis domstolene mener forholdet er tvilsomt. Det vil være et kraftig signal til POD om at innenfor dette området er det noen som kikker dem over skuldrene, med briller. Av mer "vi håper på"-fordeler: Underkjennelse av mer eller mindre dårlig forankret forvaltningspraksis som styrende for egnethetsvurderingen ifbm tilbakekall. Enda mer "håper på": Ditto, men for ervervstillatelse. En dom er veldig konkret, men det er verdt å merke seg at den er fra Borgarting. Staten har verneting i Oslo, det vil si at en person som vil saksøke staten alltid kan velge mellom å saksøke ved "sin egen" tingrett eller ved Oslo tingrett, og Oslo tingrett ligger under Borgarting lagmannsrett.

I realiteten er det mulig - i en sak avgjort for ikke lenge siden (Borgarting lagmannsrett 18. november 2013, sak LB-2012-104785) kom lagmannsrettens flertall til at politiets vurdering av vandels- og skikkethetskrav kan overprøves fullt ut av domstolene, men at det bør vises "en viss" tilbakeholdenhet. Om dette skriver lagmannsretten: (Flertallet utviste ikke tilbakeholdenhet, da sakens natur - straffbart forhold - ikke ga grunn til det.) Dommen er ikke rettskraftig.

Det kan jeg ikke si meg helt enig i. En saksbehandlingsfeil kan også være at NAV tildeler feil (for høyt) nivå av ytelser. Når de senere krever pengene tilbakebetalt, fører dette til skade, men saksbehandlingsfeilen skjedde før det. Dersom NAV tildeler et for høyt nivå av ytelser har det skjedd en lovanvendelsesfeil eller en feil i det faktiske grunnlaget (dvs, NAV har anvendt beregningsreglene feil eller lagt feil inntekter til grunn). Eksempelet ditt er ikke en saksbehandlingsfeil. Man lærer stadig nye ting. Hva med at jeg ble oppringt av n.n. ved xx lensmannsdistrikt hvor jeg ble bedt om å dra til yy lensmannskontor for å betale gebyr for våpensøknad. Noe jeg gjorde. NOU 2011:19 pkt 30.1 "Gebyret kreves kun når søknaden innvilges." Saksbehandlingsfeil eller brudd på tjenestlig instruks? Ingen av delene. NOU 2011:19 er ikke en bestemmende rettskildefaktor for hva som er gjeldende saksbehandlingsregler (det er det våpenloven, 1963-forskriften, og eventuelle relevante rundskriv som er) eller en tjenestlig instruks fra overordnet myndighet. NOUen er et uttrykk for hvordan det aktuelle utvalget forstår gjeldende rett. 1963-forskriften fastsetter ingen spesiell ordning om når gebyret skal kreves inn. Siden det ikke (lenger) er gitt noen rettsregler den ene eller den andre veien er det opp til forvaltningen om den vil kreve inn rettsgebyret på forskudd eller etterskudd. Den absolutt mest hensiktsmessige løsningen er selvsagt å kreve inn gebyret på etterskudd, siden det bare knytter seg til innvilgede tillatelser. Men den eneste instansen som kan kreve at forvaltningen opptrer hensiktsmessig på i denne sammenhengen er Riksrevisjonen.

Jo. Det står på søknaden: "Uttalelsen skal ikke følge med tilbake til søkeren eller våpenselgeren og fraklippes derfor av politimesteren" Handlingsgruppen "brudd på tjenestlig instruks" er mer omfangsrik enn handlingsgruppen "saksbehandlingsfeil". Dette er et eksempel på en handling som faller under førstnevnte gruppe uten å falle under sistnevnte gruppe. Det er heller ingen feil ved behandlingen av saken at man har gitt søkeren innsyn i mer enn hva vedkommende skal få på forvaltningens initiativ. For å være en feil må det ha ført til skade.

Det står ingen steder, men det kan utledes av lovens og forskriftens krav til sammenheng mellom behov og våpen. Seksmånederskravet er et ledd i vurderingstemaet "har søkeren behov for våpen", og dette behovet må foreligge på søknadstidspunktet. Ellers får det ingen betydning at søknaden er anbefalt av lensmannen. Det er ingen saksbehandlingsfeil at den tjenestemannen som er vedtakskompetent treffer et vedtak som ikke er i samsvar med en annen tjenestemanns oppfatning av saken. Det er heller ingen saksbehandlingsfeil at søkeren får innsyn i vedkommende andre tjenestemanns oppfatning.

Nei, man må ha tilgang til våpen...

For spesielt interesserte: 3 % av anmeldte saker i 2012 resulterte i positiv påtaleavgjørelse (altså forelegg eller at det tas ut tiltale for retten), mens 43 % av sakene henlagt på begrunnelsen "ingen rimelig grunn til å etterforske". De øvrige saker ble henlagt etter STRASAKs andre henleggelseskoder (intet straffbart forhold bevist, bevisets stilling, etc). 34 saker (3 %) ble sendt til administrativ vurdering med sikte på arbeidsrettslige konsekvenser. Den som ønsker å forutsette at Spesialenhetens henleggelsesprosent er for høy må samtidig forutsette at en vesentlig(ere) andel av de som anmelder har innsikt i 1) hva som utgjør ulovlig bruk av makt, og 2) hvilke skjønnsmarginer den enkelte tjenestemann har i sin vurdering av maktbruk før forholdet blir straffbart. Den eneste sikre konklusjonen man kan trekke av at noen anmelder Spesialenheten er at vedkommende mener at han er gjort urett og at en polititjenestemann eller et politidistrikt er involvert.

Det er ingen ingen klagerett i den forstand at ingen instans over klageinstansen har en plikt til å ta imot klagen din og behandle saken som klagesak. Den mest praktiske "klageordningen" man har til JD over PODs avgjørelser i klagesaker kommer ikke fra forvaltningsretten, men fra sivilprosessen. Hvis du skal stevne staten kan du nemlig ikke stevne "staten v/POD", du må stevne "staten v/Justisdepartementet" som så må forsvare PODs avgjørelse eller omgjøre den. Du kan dermed sette opp dine beste argumenter i et varsel om søksmål etter tvisteloven § 5-2. Justisdepartementet må nødvendigvis ta stilling til argumentene dine i det tilsvaret bestemmelsen pålegger dem å skrive. Ofte er det POD som gjør dette på departementets vegne etter delegert fullmakt (i alle fall hvis man ser på hvem som møter på statens vegne i rettssaker), slik at det er tvilsomt om du vil nå særlig lenger frem. Men når POD opptrer etter delegert fullmakt opptrer de i departementets navn, og ikke i eget navn som de gjør som klageinstans. Det følger litt mer oppmerksomhet fra departementet med den rollen. Antagelig ikke så mye, men litt. Dette er dog en mulighet med sine praktiske begrensninger, nettopp fordi søksmålsvarsel er en sivilprosesshandling og må ses i sammenheng med hva domstolene gjør og ikke gjør i en eventuell rettssak mot forvaltningen. Våpenfaglig uenighet med POD er for eksempel dårlig egnet for denne fremgangsmåten (domstolene overprøver i liten grad forvaltningens faglige oppfatninger eller utslag av våpenpolitiske betraktninger). Faktafeil og saksbehandlingsfeil er godt egnet. Lovanvendelsesfeil er også godt egnet.

Men fratar/fritar dette departementet fra sin rett og plikt til å føre oppsyn med de underliggende etaters virksomhet, og om nødendig instruerer dem til å endre praksis? Nei. Men denne retten og plikten må ses i sammenheng med hvor den kommer fra, nemlig statsrådens konstitusjonelle ansvar overfor Stortinget for den virksomhet som bedrives på hans ansvarsområde; slik at spørsmålet om instruks er nødvendig vil nødvendigvis falle sammen med hvor stor støtte statsråden mener å kunne hente i Stortinget for den praksis som bedrives. Er Stortinget fornøyd, eller for opptatt til å bry seg, eller statsråden har flertall og vilje til å bruke partipisk, så vil ikke det konstitusjonelle ansvaret realisere seg. Det er jo greit - Og den vanlige regelen er jo at det er nærmeste overordnete organ som er klageinstans dersom klage til vedtaksorganet ikke fører frem. Når det gjelder Helsedirektoratet/HOD er det etter det jeg erfarer forholdsvis sjelden de opptrer som en saksbehandlende myndighet overfor enkeltpersoner. Nei, det er sant (HOD er vel klageinstans i saker etter legemiddelloven, og that's about it). Men Helsedirektoratet er vel kanskje Norges mest produktive rundskrivsforfatter, og bedriver en til dels aktiv styring både av Helsetilsynet og HELFO. I min erfaring (statlig og kommunal saksbehandling på velferdsområdet) er det sistnevnte rolle som er mest uheldig - når den høyeste tilgjengelige klageinstansen på området selv er underlagt "rundskrivsautoriteten", og rundskrivende myndighet ikke selv behandler enkeltsaker. En rask sjekk av Sivilombudsmannens forhold til våpenloven: Fem saker til behandling totalt, tre av dem i perioden etter at POD ble opprettet. En 2002-sak om taksering av våpen som tvangsselges, en 2006-sak om tilbakekall av våpenkort, og en 2012-sak om "forbud i rundskrivs form". Ingen av disse tre endte særlig godt for POD, med til dels krass kritikk som utfall. I samme periode har POD hatt 47 klagesaker etter våpenloven publisert på Lovdata. Tre saker (VPOD-2007-1019, VPOD-2007-1294, VPOD-2007-2272) er registrert som en hel eller delvis omgjøring av underinstansens vedtak. Det uttrykkes ingen kritikk mot underinstansens saksbehandling i noen av vedtakene, hverken i stadfestelser eller omgjøringer.

Dette er langt fra unikt for POD, og er faktisk rimelig standard for statsforvaltningen. Se Kriminalomsorgen, Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet, visse områder av Helsetilsynet, et cetera. Alle disse forholdene er et resultat av at statsforvaltningen er hierarkisk oppbygget. Hverken fylkesmann eller fagdepartement er noen "tredjepart" hvis man skal forstå det som en fullstendig nøytral instans. I de tilfellene der fagdepartementene er klageinstans utøver de den samme rollen som POD gjør. I de tilfellene der Fylkesmannen er klageinstans er det et fagdirektorat/-departement som skriver rundskriv for å samkjøre fylkesmennene. En dyktig underinstans vil ha betydelig kontakt med sin klageinstans mtp generelle problemstillinger, og en vesentlig del av rollen som klageinstans er å sørge for at underinstansen gjør arbeidet sitt godt nok. De eneste tilfellene der staten kan ses på som en tredjepart er når en statlig etat er klageinstans for et kommunalt vedtak. Men i slike tilfeller har staten gjerne utarbeidet detaljerte rundskriv (se f.eks. Arbeids- og velferdsdirektoratets rundskriv til lov om sosiale tjenester i NAV). Generelt sett har man siden 1990-tallet flyttet flere og flere saksbehandlingsoppgaver ut av departementene og til fagdirektorater. Siktemålet var å rendyrke departementene som statsrådenes fagpolitiske sekretariater - enheter som opererer på strategisk nivå. For politiet spesielt er den nåværende løsningen et resultat av en diskusjon som har vart siden krigen. I 1999 leverte Hasleutvalget en utredning til Justisdepartementet om politiets fremtidige ledelse. Fra NOUen: Kort oppsummert: Departementets arbeidsform og dennes uforenlighet med styring av de 54 politidistrikter man da hadde var årsaken til at POD ble opprettet. Hva gjelder forvaltningsoppgaver vurderte man også en regionalisering (klage i bl.a. våpensaker skulle gå til "regionpolitimester" fremfor Justisdepartementets politiavdeling), men kom til at dette ville bli vesentlig mye mer ressurskrevende enn alternativet (ett direktorat).

Gjeldende rett er per i dag (i alle fall ifølge Våpenlovutvalget) at "utlån" omfatter situasjoner der en annen har hånd om et våpen og våpenet forlater eierens personlige oppsyn og kontroll (2011-NOUen punkt 19 definerer "ikke-utlån" som når man "benytter en annen persons skytevåpen under direkte tilsyn fra vedkommende"). Strekpunktene en og tre er dermed ganske klare i hver sin retning. Strekpunkt to er mer tvilsomt - det kommer an på i hvilken grad våpeneier er i stand til å utøve direkte tilsyn.