I dag var jeg på en av mine jevnlige treningsturer på ski i kommunens oppkjørte løyper. Etter vel tre km la jeg merke til at Buster stakk nesa i sky og jeg så at han hadde en eller annen godlukt i nesa.Hundre meter foran oss oppdaga jeg en tiur i toppen av ei furu bare ti meter til siden for skiløypa. Vi gikk i rolig tempo frem til vi var på sia av treet men tiuren satt steinhard og nappet furubar og så ut til å ta livet med ro. Buster var stram i kroppen med blikket nagla,men var helt stille. Det var fint å stå der å kunne høre lyden av barnåler som ble spist og lyden av klørne som beveget seg over greina uten forstyrrelsen av en hissig spetslos .
Det tok et halvminutt før den ble synlig urolig, gikk litt frem og tilbake på toppkvisten sin,nappet noen ekstra nåler før den så kastet seg på vingene og dro 60 meter over på andre sia av skiløypa der den satte seg i en ny topp. Ettersom ingen andre var i løypa akkurat da, slapp jeg Buster og los ble det umiddelbart,men bare noen bjeff før tiuren dro avgårde.
Buster fant den igjen et par hundre meter lengre bort,med fornyet los. Jeg gikk bare rolig mot stedet,fikk øye på tiuren,men nå lot den meg bare komme på ca 60 meters avstand før den dro mot en bratt åskam 500 meter unna med Buster kavende etter i djupsnøen.
Oppe påp åskammen ble det ny los. Jeg fikk øye på en tiur i siluett relativt raskt,men syntes det var rart for losen hørtes ut å komme fra et sted noen titalls meter lengre opp på åskammen. Jeg sto og lytta litt,men pga skumring,dritsvett og 16 minus var jeg utålmodig og starta turen over snauhogsten rett mot tiuren for om mulig hente Buster. Midtveis over snauhogsten ses en tiur som kaster seg ut akkurat der losen er og denne kommer seilende rett over hodet på meg. Fem sekunder senere drar den tiuren jeg hadde hatt øya på avgårde.
Etter litt kauking kom Buster fornøyd tilbake og skituren kunne fortsette .
Fotoapparatet var oppladet,men ble glemt hjemme i yttergangen