Ranger

Den som er så heldig å i dag besitte AG3 nr 274**3 (ikke bra å legge ut hele våpennummeret offentlig kanskje? som jeg hadde i verneplikten for over tjue år sia, har nok all grunn til å være strålende fornøyd. Den samlet meget pent, med 100 av 100 mulige poeng på 200 m. Det gikk som en lek å skyte skarpskyttermerke, NAIS og Dugleik med den! Det pussige var at den var langt over snittet i samlinger også med .22LR innstikksløp innendørs...

Egil, jeg er vel kjent med å få vidvinkelen på kameraet til å herje noe innmari med perspektivene, selv om jeg forholder meg for god til å bruke strak arm! Den på 2 kg 1,3 kg fra tidligere i sommer.

Jeg har Albecom Pro-Fighter, og den er klargjort for blåtann, men jeg synes det blir unødvendig dyrt tilleggsutstyr. Mer som kan gå i stykker i felt og, på en måte. Tåler en ledning eller to jeg.

He he, nei brukte ikke lillestanga, sjøl om persen er 2,4 kg med den!

OK, posta denne i en annen tråd (Ørretfiske), men jeg er såpass kry av denne ørreten at du skal få se fisken her og, nordlandsdrevern! 2 kg, sommerens mål er nådd!

Jeg ble temmelig skvetten på gåsejakt for mange år siden. Hadde lokkefugler ute, og ble var en bevegelse i krattet på andre siden av åkeren. Jeg antok det var jegere som snek innpå de naturtro lokkegjessene, og gikk ut på åkeren for å tilkjennegi falske fugler. Ingen viste seg, og jeg gikk tvers gjennom flokken med lokkefugler meg hagla på ryggen, og helt til åkerkanten der jeg fikk se en mann som intenst stirra på lokkefuglene 40 meter unna, ikke et blikk på meg. Jeg hilste, og fikk øyeblikkelig et HYSJ! SER DU IKKE GÅSEFLOKKEN?? fra han! Fenomenet kan kanskje beskrives som en avart av et begrep som vel ble oppfunnet blant de første krigsflyvere, nemlig "Target Fixation"*. Man er låst med alle sanser på målet, og ser ikke annet enn det man "vil" se, hjernen blir lurt. Når man så bidrar med naturtro bulvaner så er det stor sjanse for at man kan ta fatalt feil, og jeg er helt enig i Busters frykt her! Kontakt journalisten! Jeg og en kompis laget en slik rådyrbulvan i kryssfinér en gang, og ble forbløffet over hvor naturtro den ble i halvlys på 100 m avstand - nettopp slike forhold man ofte har under bukkejakta. Vi brukte den aldri på jakt, og hadde ikke planer om å stå bak den! *Target Fixation førte ofte til at flygerne var så fokusert på målet, enten et annet fly eller bakkemål, at de endte opp med å fly rett inn i det.

Målet for sommeren var å få en innlandsørret på 2 kg, og det klarte jeg i kveld! Det skal sies at den hadde en gammel skade, skjev rygg med knekk både til siden og nedover. Det gir den et litt rart utseende, men den var av sinnsykt fin kvalitet, knall rød inni! Jeg og kompisen fikk fire fisker i kveld med totaltvekt 3,8 kg, det er vi fornøyd med.

Jeg er enig med oraklene over her, skyt en bukk nå i bukkejakta hvis du vil, men ta bare ut kje senere. Helst to bukkekje ja. Og så kan du vente med å jakte på de til feks november, når de har fått kjøtt på beina. Årets kje skutt i november-desember gir den desidert beste kjøttverdien synes jeg, så mørt og fint at du kan spise det med skje!

Det er jo helt rått hvordan dere forsyner dere av gullfatene! Grattis med storcertet Leif! 12 dager igjen til utstilling her, ofrer ei langhelg med los i skogen for utstillingene, og håper det blir verdt det... Men satser på å få Ares i slag til jaktprøven to uker etterpå likevel!

Hei Jørgen, hvis du har vært inne på hjemmesidene til familien så har du kanskje lest den, den har ikke vært publisert andre steder. Takk alle sammen for god respons! Ja, jeg anbefaler alle som er gjennom noe traumatisk å skrive det ned og ut av seg, om ikke for annet så for sin egen del.

Toya Toya er ikke mer. Vi som var så heldige å få være med henne på jakt vil aldri glemme henne. Litt trang i losen, og lite villig til å slippe harefoten ved innkalling med mindre det var far sjøl som stod på post. Javel, et par svakheter, men du verden for en jakthund. Rutinert, sta, og en jaktlyst som kan få en voksen mann til å grine. Jeg og jaktkompisen lånte dunker Toya med til Dønna en fin septemberhelg i 2002. Snart klang losen taktfast, for så å bli borte. I solskinnet lot vi Toya kose seg med losen, før vi beveget oss i retning en ås trekvart kilometer unna. Oppe i bratte granåsen kom og gikk losen. Vi posterte nede på jordet og ventet. Der! Femogtjue meter unna spretter haren ut på åkeren, og kompisen rekker å smelle på haren et par skudd, men den løper inn i skogen igjen. Vi venter nesten et kvarter på Toya, som i mellomtiden har utredet tapet og funnet igjen harefoten. Med sin usvikelige nese godt gravd ned i gresset følger hun på nøyaktig der haren løp og ble påskutt. Et halvt minutt senere var haren funnet, bare femten meter unna oss! Neste dag Vi ventet i en time, ingen los å høre. Det var siden i går blitt nordvest og regnbyger, slik at loslyden bar dårlig. Etter en forflytning kunne vi høre henne igjen, losen gikk ufortrødent. Vi visste at skulle vi få henne inn igjen måtte vi felle haren. Vi fikk oversikt over losen og stillet innpå for å finne gode poster. Jeg fant en stor stein oppå ei myr. Rett foran meg var det en loddrett skrent på et par meter til et ugjennomtrengelig belte med småskog. Min skuddsektor ble til begge sider og bakover der jeg vaglet oppå steinen. Kompisen gikk lenger til venstre, og inn i skogkanten. Med ett kommer losen rett mot oss, Toya må være nær haren. Jeg prøver å myse gjennom det tette løvverket. Brått aner jeg en skygge nedenfor skrenten, og haren kommer som skutt ut av en kanon rett opp skrenten. Den passerer meg bare tre meter unna, og jeg tverrsnur samtidig som jeg hiver opp hagla. På fattige seks-syv meters hold får haren mer bly enn den har godt av. Like etter kommer Toya, og jeg får henne inn. Godsnakker med henne, klør henne bak øret og ser inn i de varme dunkerøynene. Hun setter seg ned og ser på meg, legger hodet på skakke som om hun bebreider meg for å ødelegge moroa for henne. Etter flere timers los... Slik husker jeg Toya, Jakthund med stor J! Dette er riktignok dattera til Toya...

I disse gåsjakttider... Den som sover skyter ikke! Det er Murphys Lov som slår til. Er det 1 % sjanse for at noe går galt, så er det 99 % sikkert at det gjør det... - Klokka e to, vi e no heilt tåpen! Kunne ikke annet enn å flire og si meg enig med kompisen. For meg var besøket her ute det aller første, og forventningene til gåsjakta 10. august temmelig store. Jeg og kompisen postet i "Borgen", en ypperlig plass som krevde minimale forbedringer for å bli perfekt skjul mot innflyvende gjess. Det var altså helt idiotisk tidlig, men ikke for tidlig når jaktiveren sliter i kroppen, og vi var klare som egg. Gjessene ville selvfølgelig ikke røre på seg før flere timer senere, men vi hadde underholdning i rypesteggenes spill rundt oss mens vi inntok kaffen fra termosen. I syv-tida kommer flere gjess på vingene, og jeg plukker fram lokkefløyta. På åkeren nedenfor oss har vi to dusin lokkegjess, og håpet er å dra noen fugler innen synsvidde av disse. Med riktig låt er det mulig å få fugler til å endre kurs på nesten en kilometers avstand, og gjessene kom mot oss. Likevel; det varte og rakk før vi fikk fugl på godt skuddhold. Riktignok var det noen flokker som tok en sveip over lokkefuglene, men hva hjalp det når de var 100 meter unna oss? Vi hadde selv valgt å poste oppe på åsen for å få bedre utsyn. Endelig ildgivning - Nei dæven han sailte, no kjæm det gås, det e ailltså brennsekkert! Kompisen er skråsikker; fra sør kommer et par-tre fugler lavt over åsen på motsatt side av åkeren, og de flyr lavt! Med bare nesetippen over kanten følger vi med, og spretter opp med det samme fuglene er 15-20 meter unna. Kanonaden, som selvfølgelig var rettet mot én og samme fugl (salige Murphy pleier å ordne det sånn), resulterte i flapp-flapp-kræsj ned i den glisne småskogen. En time bruker vi på å lete etter gåsa, den må ha funnet det berømte hølet i jorda. Hadde det ikke vært for kompisens uslitelige stahet hadde den vel ligget der ennå. Den støkkes opp temmelig vinglete og med dårlig løft nesten et par hundre meter unna der den styrtet, bare lettere vingeskutt. Det freser i undervegetasjonen av de få haglene som ikke treffer gåsa når han gir den banesåret. Så langt, alt vel. Vi begynner å bli trøtte, og praten stilner. Klokka drar seg mot ni, og vi angrer en smule på at vi ofret nattesøvnen. Ikke er det mer kaffe heller, og sola steiker ubarmhjertig allerede. Sanndrømt Kompisen sovner først. Mumler noe om at jeg har vakt, før jeg også siger inn i en verden full av gigantiske gåseflokker. Så mange er de, at de høres på lang avstand der hordene nærmer seg oss. Ja, det hele er riktig så troverdig. Jeg kan til og med høre vingesusene, og en femhester nede ved holmene. Brått og ubarmhjertig slår det meg: Jeg drømmer ikke! Det er gås på vei, og veldig nært! Jeg kjemper meg opp i sittende stilling, sliter med gangsynet og prøver å rope til kompisen, men munnen klarer ikke annet enn et grøtete blabb-blabb. Han våkner uansett av et par høylytte og ertende gakk fra fjærkreene. Han drar lua vekk fra ansiktet der han ligger på ryggen, og stirrer rett opp i de lyse, runde og fristende bukene på 10-12 gjess som stryker over oss i mindre enn ti meters høyde. Vi klorer vilt etter haglene, men det er selvfølgelig fånyttes. Gjessene er pokkerivold før vi har funnet ut hva som er bak-fram på skytejernene. Kompisen ruller seg opp og gløtter på meg. - Sa ikkje eg nåkka om at du skuill hoill vakt??

Nå er det mange år siden, men minnene sitter som spikret. Det var den gangen jeg skjøt mine første rådyr, og ble frelst på dette viltet. Midt i oktober gjorde jeg høstens tredje forsøk på rådyr. Tidligere hadde det bare blitt med sjansene under bukkejakta, grønn som jeg var med denne jaktformen og viltet. Dagene før hadde det snødd kraftig, men det klarnet opp ved ankomst fredag kveld. Morgenen etter var terrenget gjennomtråklet med rådyrspor! Så ferske spor, og så mange bare i løpet av natta... Det lovet godt! Den første dagen gikk med til posting og et par drev, med et vellykket skudd for jaktkompisen. Han felte et kje på ca 30 meters hold med sin .223-kaliber Sako. Etter litt leting i skogbrynet fant vi det, og gleden var stor. Selv begynte jeg å bli en smule pessimist... Men skumringstimen skulle utnyttes! På kveldspost Jeg så meg ut en velbrukt rådyrsti i kulturterrenget ikke langt fra et gårdsbruk. To åser med skog på hver side av dyrket mark med halvhøyt gress under 15 cm snø. Ute på jordet lå det noen hvite rundballer. Selv var jeg ikledd hvit camo fra topp til tå, selv finlandshetta og vottene var hvite. Skulle kanskje teipet rifla hvit også... Men det fikk briste eller bære. Jeg satte meg ved rundballene på en krakk og ventet... Det var blikk stille, kaldt og klart. I skogen kunne jeg fort høre kvistknekk. Det kortet ned ventetiden! Plutselig så jeg to rådyr som jumpet over jordet 300 meter unna, på vei fra den ene åsen til den andre. Blikket ble skjerpet, hørselen var fintunet på enhver lovende lyd. Så, før jeg skjønte noe, "vokste" det opp et rådyr 30 meter fra skogkanten, drøye 100 meter unna. Jeg måtte nesten gni meg i øynene i halvlyset, var det mulig? Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg kunne ikke skyte. Det lå bygninger nesten i siktelinjen 4-500 meter bak, jeg måtte vente. Rifla hadde jeg tidligere bare brukt på småvilt med gås som det største, men jeg visste at den dugde mer enn nok, bare jeg holdt hodet kaldt. .30-06 holder på et skarve rådyr... Pinefull venting Jeg visste jeg hadde ammo i kammeret, og sikringen var ikke frosset i kulden, sikkert 6-7 minusgrader nå. Jeg kikket forsiktig fram i sprekken mellom toppen av to rundballer, våget nesten ikke å puste. Dyret begynte å beite, merket ikke mitt nærvær. Trekken stod fra dyret og mot meg - perfekt. Det gikk et kvarter. Rådyret sparket vekk snøen og slafset i seg ennå grønt gress. Det avanserte sakte på tvers av meg, holdet det samme, 100 meter, kanskje litt mindre. Endelig, der luntet dyret 30 meter fram og jeg hadde klar bane. Saaakte fikk jeg heist opp rifla, lagde minst mulig profil av det brune treverket, kolben skled på plass, og der lå jeg plutselig med fjellstøtt anlegg mot rundballen med trådkorset plantet i bogen på et rådyr. Ubeskrivelig Smellet kom ulidelig høyt og overraskende, et par kråker lettet skrikende i skogbrynet, ekkoet rullet som torden gjennom det stille landskapet og utover sjøen. Den eneste som ikke hørte drønnet var rådyret. Det ble slengt sidelengs der det var, sparket litt i snøen og falt til ro. Jeg kunne nesten ikke tro det, mitt første rådyr var et faktum! Jeg klarte å rulle meg en røyk som mest lignet en klarinett og satt der og filosoferte og bare opplevde. Jeg sjekket rifla. Jeg hadde faktisk ladd om og sikret uten å registrere det - bra. Så fungerte iallfall noe inne i skallen på en nydøpt rådyrjeger. Jeg ventet et kvarter. Jaktkompisen kom kjørende, jeg registrerte at mørket var i ferd med å innhylle terrenget. Han hadde hørt et smell. - Det ligger et dyr der borte, kunne jeg opplyse, ikke så rent lite stolt. Han gliste, og sammen ruslet vi bort. Jeg skrittet opp 90 meter og så at treffet var perfekt; gjennom bogen og begge lungene. Det var ei ganske stor gjellgeit, slaktevekta viste seg senere å være over 20 kg. Nye sjanser Neste morgen innfant jeg meg på samme flekken lenge før det ble lyst. Samme fine været, men trekken var fra vest - kanskje en ulempe. Sakte kom skytelyset og jeg så meg om i alle retninger med rolige bevegelser. Brukte kikkerten flittig. Plutselig så jeg et par umiskjennelige ører i silhuett mot horisonten. Rådyr! Det kom fra sørvest, og nærmet seg meg bakfra! Og ikke i komplikasjon med vinden heller. Jeg så at dyret var usikker og på vakt. Jeg satt uheldigvis på feil side av rundballene. Hvordan skulle jeg klare å snu meg for å kunne skyte? Der jeg satt på krakken var knærne låst mot rundballene, og jeg måtte snu meg 270 grader motsatt vei. Dyret nærmet seg, stoppet opp. 150 meter nå. Det ruslet mot meg, stirret bent på meg, stoppet. Ørene stod som periskop i min retning. Likevel ruslet det nærmere, kunne sikkert ikke bestemme menneskefiguren hvitt mot hvitt i det svake lyset. Men rifla var bekmørk... Jeg holdt den inntil kroppen mens jeg roterte sakte på baken. Jeg kom så langt at jeg var i ferd med å heve rifla da rådyret 60 meter unna sprang med spretne hopp mot skogkanten og tryggheten. Jeg fulgte den med kikkertsiktet, kanskje det stoppet ved skogkanten 80 meter unna. Men nei. Jeg pustet ut, følte det ikke som noe nederlag i det hele tatt. Rådyr skal jo liksom være noe av det skyeste som fins! Lykken står den tapre bi Som et sjokk blir jeg klar over en bevegelse bare sekunder etter at det første dyret sprang unna. En skygge, noe mørkt mot det hvite. Jeg fryser fast i sittestillinga, prøver å vri øynene ut av øyehulene og til siden for å se bedre. Et kje, ganske stort, står og beiter på jordet 50-60 meter unna, bak ryggen min! Ikke noe hjelp i rundballene denne gangen heller, her må jeg gjennom nok en tvilsom snuoperasjon, bare andre veien! Jeg kunne gråte hvis jeg hadde en skulder å hulke mot, men det hadde jeg jo ikke. Dyret er ofte opp med hodet og speider, tydelig på vakt. Det registrerte sikkert kompisen som sprintet inn i skogbrynet på motsatt side. Jeg trekker pusten dypt, venter på at rådyret skal snu rompa til meg og beite. - Der! Mens rådyrhodet er opptatt med å røske gress snur jeg meg kjapt og stille helt rundt samtidig som jeg hever rifla i bevegelsen. Nå er det jeg som har overtaket! Dyret spretter nervøst ti meter bort, men stopper med breisida til. Varige øyeblikk De to sekundene var alt jeg behøvde, trådkorset fant plassen sin, og skuddet splintret igjen stillheten. Rådyret spratt en meter i været på strake ben, hjertetreff, og det la ivei med lange hopp mot åsen 120 meter unna. Jeg ladet og fulgte dyret, våget å vente og se. Jeg visste det var et godt skudd, men var klar til å skyte hvis det ikke viste tegn til å falle. Der terrenget steg bratt opp lia steilet plutselig rådyret og falt baklengs. Jeg jublet inni meg, men hvisket ut bare et stille "yess!". Jeg feide all forsiktighet til side og løp mot dyret i snøen der borte. Jeg så at dyret hadde pumpet sin røde livsvæske for hvert sprang bortover, og kunne ikke begripe at det klarte å løpe 60-70 meter. Senere viste det seg at skuddet traff ganske lavt og at Elitekula kløvde hjertet i to. To rådyr på ei helg, og hvilke opplevelser! Der og da var jeg solgt, døpt på ny som rådyrjeger.........

Jeg har iallfall erfart at hvis knotten har vært fæl, så hjelper det veldig å ta en dusj med masse såpe.

Kommer jo an på hva slags metall du bruker til hagl. Med stål ville jeg IKKE forsøke reven på så langt hold med str 4, men bruker du Hevi-Shot eller andre tunge hagltyper burde det gå bra.

Hvor jakter du? Svalbard? Meg bekjent er jo kortnebbene der oppe ennå, og legger ikke på trekk før om halvannen måned.

Takk, alle sammen! Var litt i tvil om jeg skulle legge den ut, men slikt skjer like mye blant oss jegere som i andre lag av befolkningen. Natt til tirsdag er det 8 år siden dette skjedde.

Her i nord har vi skytelys iallfall kl 3 om natta, men det var da som pokker at det ikke blir bukkejakt på meg i år... Har skutt bukker kl 4 på morran et par ganger...

En jeger for lite En annerledes jakthistorie Denne historien er i utgangspunktet høyst personlig, for den er bare så altfor sann. Og vil prege meg for resten av livet både som menneske og jeger. Det handler om når en av dine nærmeste velger de evige jaktmarker framfor mer kjente terreng. Dette skrev jeg ned to måneder etter Erik gikk bort. Historien som skulle forandre livet mitt velger jeg å starte under gåsjakta på Vega i august 2001. Selv om den godt kunne startet 34 år tidligere, da jeg kom til verden tre minutter før min eneggede tvillingbror Erik på Innherred sykehus i Levanger. Sammen med våre tre eldre brødre hadde vi en oppvekst preget av fisketurer og friluftsliv, og etter hvert jakt. Interesser som preger meg den dag i dag. Men barndommen er en annen historie. Sammen med min faste jaktkompis Viggo hadde jeg forberedt meg i månedsvis på jaktstarten på Vega 10. august 2001, utallige teorier var diskutert og planer lagt, og nå var vi endelig her. Flokker på opptil 1000 grågås lot ikke til å ville forlate gåseparadiset vest i havet. I teltet kvelden før jakta startet hadde jeg sendt noen tekstmeldinger til Erik i Steinkjer med innstendig oppfordring om at neste år måtte han se til å bli med hit på jakt. Jeg hadde i flere år prøvd å få han med hit ut, men det hadde ikke klaffet hittil. Men vi hadde jo god tid og mange jegerår foran oss. Dessuten var denne jakta bare som et preludium for den virkelig store turen vi skulle ha senere samme høst, nemlig kortnebbgåsjakta i Trøndelag. Jeg har sett enkeltflokker med kortnebbgås i Trøndelag som er større enn den totale bestanden på Vega og øyene rundt, og tusener har vi hatt svirrende over og mellom lokkefuglene våre, jeg og Erik. Sjokket Mobilen min pep til svar at jo, neste år måtte vi prøve å få det til... Dag to av gåsjakta var akkurat like spennende som den første; mye gås å se, og skuddsjanser vi kunne leve med. Således hadde vi en håndfull gjess innunder presenningen ved teltet da økta var over på formiddagen, og vi var godt fornøyd. Vi så fram mot et varmt måltid i ly av regnværet, og begynte å planlegge den neste og siste jaktdagen på Vega for i år. På grunn av regnet hadde jeg slått av mobilen og lagt den igjen i bilen, og fant ut at nå skulle jeg avlegge rapport til Erik. Litt forundret registrerte jeg at det rauset på med meldinger og beskjeder. Jeg spilte av beskjeden på mobilsvar fra Erik først, og alt virket normalt; - Hvordan går jakta.... Skal begynne å jobbe i sportsbutikken igjen i morra... og så videre. Beskjeden var lagt inn kvelden før registrerte jeg, han hadde nok prøvd å ringe meg etter at jeg hadde lagt meg. Med jaktstart klokka fire på morgenen er det fornuftig å krype tidlig til køys. Flere av tekstmeldingene oppfordret meg til å ringe heim snarest, og jeg kjente et stikk av uro. Jeg har en sønn i barnehagealder, og tenkte kanskje det hadde hendt han noe. Men da jeg fikk samboeren min på tråden skjønte jeg hva det dreide seg om: - Det har skjedd noe forferdelig, det er Erik... Begrepet om at verden faller i grus er ikke dekkende for det jeg følte da, men jeg reiste meg selv brutalt opp fra ruinene og prøvde å tenke rasjonelt. Jeg var tross alt 5-6 timers reise hjemmefra, og kunne ikke kollapse her, nå. Jeg fortalte Viggo ganske usminket hva jeg hadde hørt, og vi begynte å rive leir. Jeg tør ikke påstå at jeg husker alle detaljer fra den hastige pakkingen, for hele tiden kvernet seks ord i bakhodet mitt; - Han har tatt livet av seg... I et slags vakuum fikk vi pakket på rekordtid, og bega oss mot ferjeleiet. Jeg evnet faktisk å se det komiske i det da det sprang ei vingeskadd unggås over vegen, hvorpå Viggo med et tigersprang hiver seg ut av bilen og legger på sprang i bare skjortermene i plaskregnet og kaster seg flere meter gjennom lufta og ned i myra før han krafser tak i og knerter gåsa. Jeg måtte smile litt der og da, selv om jeg nok hadde ligget tvekroket av latter bare timen før. Vi fant ut at det var over en time før avgang, og tenkte vi likså godt kunne levere fangstrapporten i sportsbutikken inne på Gladstad. Hele tiden var jeg nokså rolig utenpå, men inni var det opprør, en skjelving som gradvis bredte seg utover fra mellomgulvet. Omsider kom vi oss på ferja og hjem til Rana, en tur jeg vil glemme fortest mulig... Mange spørsmål, få svar Mange mente det var tidenes begravelse i Selbu kirke. Spesielt er det alltid når man ser så mange unge folk i en begravelse. Det varmet alle i familien å se hvor mange som kom for å ta avskjed med Erik, og hvor mange venner han hadde. Alle kunne de fortelle den samme historien; -Vi ante ikke at dette kunne skje.... uforståelig.... han virket så glad og fornøyd... Dagene etter tragedien brukte vi gjenværende brødrene til å nøste opp i en del tråder, for om mulig å forstå hvorfor. Noen svar fikk vi, men de reiste som regel nye spørsmål. Men ved å legge sammen to og to og få iallfall nesten fire, så hadde vi hans siste dager ganske godt kartlagt. Og funnet ut at det ikke var noen enkeltstående årsak som lå til grunn, men flere sammenfallende omstendigheter som fikk det til å gå unna bakke den siste tiden. Mens vi brødrene ordnet opp i det praktiske sammen med Eriks fantastiske vennegjeng på Steinkjer, så bearbeidet vi den umiddelbare sorgen. Med gråt, prating og nærhet. Siden Erik begynte sent med studier så var de fleste vennene hans der en del år yngre enn ham. Vi fikk forståelsen for at han var som en slags storebror for den gjengen og en naturlig lederskikkelse i mange sammenhenger, ikke minst på jakt. Det var i en mimrestund da vi alle var samlet i leiligheten hans etter å ha fylt en varebil og en henger at jeg pratet litt med Trond, en av jaktkompisene til Erik, om den nært forestående gåsejakta. Min første innskytelse etter tragedien var at jeg vanskelig kunne jakte igjen, det føltes så totalt betydningsløst. Trond hadde jeg jaktet med sammen med Erik året før i Steinkjer, så vi kjente hverandre litt fra før. Sammen begynte vi å diskutere om ikke vi skulle prøve å gjennomføre gåsejakta som planlagt likevel. Jeg følte jeg ikke kunne love noe om det, men siden gåsejakta ennå lå tross alt over en måned fram i tid, så ville jeg ikke utelukke det. Et tegn fra oven? Etter som ukene gikk ble jeg mer og mer sikker på at Erik hadde villet at jeg skulle gjennomføre jakta vi hadde planlagt sammen. I mellomtiden startet rypejakta, og det var ikke fritt for at den også ble spesiell, men det føltes godt også. Bare noen dager før den startet hadde jeg stått og diskutert utsiktene foran årets sesong sammen med en kollega i Mo i Rana sentrum. Alle tellinger og rapporter tydet på at det ville bli lengre å gå etter rypene enn det store lemenåret kanskje skulle tilsi, var vi enige om. Da jeg gikk for å finne bilen funderte jeg over dette da jeg hørte et dunk over meg, en suselyd og et klask i asfalten. Der lå ei lirype og skalv sine siste åndedrag foran føttene på meg. Forundret plukket jeg opp den varme skrotten, så opp mot et vindu i fjerde etasje der det hang et dun og blafret i den svake brisen. Jeg kunne ikke fri meg for at blikket også gikk forbi og videre oppover, mot den blygrå himmelen. Jeg hadde aldri vært særlig religiøs eller overtroisk av meg, men jeg måtte likevel glise av tanken på at det kanskje satt en kjær kjenning oppafor skylaget og flirte i skjegget av mitt forbausede ansiktsuttrykk der og da.... Det tolket jeg halvveis som et tegn, og samme kveld plukket jeg fram gromhagla hans fra kofferten. Den var bare et drøyt år gammel, en Beretta Urika halvautomat som han hadde ofret mye for å kunne kjøpe seg. Ei særdeles velstelt og fin hagle var det, og jeg hadde nå fått den registrert på meg. Ennå hadde jeg ikke skutt med den, men tenkte det kunne være på tide. Han hadde siden han begynte å jakte hatt en meget velbrukt Star Bajkal sideligger som sitt førstevalg på all småviltjakt. Minner Med Staren var det ingen som kunne matche Erik i treffsikkerhet i fluktskudd. Samtidig som det så ut til at flaksen alltid var på hans side. Gåseflokkene så ut til å like Erik når vi var på jakt, av to skyttere virket det som de valgte å komme i veien for han. Jeg glemmer aldri den gangen Erik var midt utpå åpne åkeren og plukket opp nok ei gås, da det kom to gjess til flygende. Jeg la meg godt i dekning, men de dumme gjessene la seg i en riktig fin halvsirkel rundt Erik på omtrent 25 meters hold. Han stod rett opp og ned og hadde allverdens tid til å sikte og skyte. Brått var Staren i skuldra og to skudd smalt omtrent samtidig, og ei kortnebbgås ble til tre da han med et glis kom gående tilbake og lurte på hvorfor jeg lå under buskaset og trykket! På de mer krevende skuddene, eller som en god oppfølger, halte han alltid fram ”Store Høvding”. Et langt, tungt, enkeltløpet stykke jern i kaliber 10 Fra New England Firearms med utvendig hane og superfull trangboring. Når ingenting annet virket, så pleide den å rydde store hull i gåseflokkene, fleipet han. Ingen kan si at kanonen var vakker, men den var iallfall effektiv. Da han var langt yngre og hakket ivrigere halte han engang fram tier’n - som han kalte den til daglig - da det passerte tre gjess på tvers på drygt hold. Grågjessene fløy etter hverandre med et par meters mellomrom, og brutter’n pekte med det grove jernrøret godt foran og ørlite høyere enn den fremste gåsa. Da jordkloden begynte å rotere igjen så han til sin forundring at det var den bakerste gåsa som datt, stein dau. Han skjønte hvorfor da han skrittet opp 70 meter dit gåsa lå... Etter det skjøt han aldri på så lange hold, han visste det var tilfeldig hva som datt og om det datt i det hele tatt på sånn avstand. Men Store Høvding var alltid med som ekstra sikring, og det var ikke tilfeldig at den fortsatt var med sammen med den nye Urikaen etter at Staren ble pensjonert. Gås tross alt Gromhagla til Erik ble med til Trøndelag i slutten av september, men kom aldri ut av kofferten i bilen. Dels fordi jeg ikke hadde fått anledning til å trene med den, dels fordi det ikke føltes riktig å bruke den. Det var liksom ikke mi hagle, jeg hadde den bare til låns, og ville ikke være så uvøren å påføre ei ripe i den. Det var derfor min egen Lanber som var med da vi før grålysning trasket ut på den kvadratkilometer-store halvøya som dannes av elva nær utløpet i mine gamle heimtrakter i Trøndelag. Innsjøen en kilometer unna er nattkvarteret til kortnebbgjessene som trekker sørover fra Svalbard, mens de store kornåkrene her ute er et naturlig beitested. Problemet var at det hittil ikke var sett gjess i området denne høsten. Normalt ville et par tusen gjess holde til her nå, men det hadde virket forunderlig dødt på spaningsturen kvelden før. Jeg begynte å lure på om de gode tidene her var over med Eriks bortgang, og lot tankene fly tilbake til makaløse jaktopplevelser her. I mange år, siden jeg første gang oppdaget at spitsbergengjessene kom til bygda, hadde vi hatt eventyrlige opplevelser og god anledning til å utvikle gåsejakta til en hel liten vitenskap sammen. Den frekkeste metoden ble til den mest effektive, nemlig å se seg ut hvor gjessene holdt til kvelden før, for så å legge oss midt utpå samme åkeren med lokkefugler rundt oss. Det lå alltids noe halm igjen etter skuronna, og kombinert med kornfarget strie smeltet vi sammen med åkeren når vi lå i horisontalen. Gåseflokkene i grålysninga ble henrykte over å se at "artsfrender" allerede signaliserte trygghet og var i gang med beitinga, og hadde som regel ingen skrupler med å lande. Disse stundene med Erik to meter til høyre for meg under hver vår kornkamo med bare et kikkehull, med hagla langs siden og klar til å sprette opp, vil alltid være hellige minner for meg. Der lå vi, med is i magen og bare levde med i det skuespillet det er når tusen-femtenhundre gjess bruker opptil et kvarter på å lande rundt oss. Det øredøvende spetakkelet under landinga, og etterpå den forunderlige summelyden av tusen nebb som renspiser åkeren for spillkorn og grasspirer. Vi drøyde som regel i det lengste, og noen ganger beitet gjessene seg så nære som to fattige meter fra oss. Bare det å ha lyktes så grassalt med strategien ga oss større tilfredshet enn når skuddene falt, og vi kunne helt sikkert skutt mer gjess enn vi valgte å gjøre til tider. Med Dianas og brutterns hjelp Det var derfor ingen matauk jeg var ute etter, da vi med god tid begynte å sette ut lokkefugler denne morgenen. Vi hadde hele fire dusin med oss, Trond, Viggo og jeg. Mer enn nok til å suge til seg gjess om det skulle være noen, men enhver lytting i den blikkstille frostmorgenen sist i september ga ingen bud om gjess ute på sjøen. Vi hadde derfor bare satt opp vel halvparten av lokkefuglene da vi ble overrumplet totalt. - Gåseflokk, lavt, fra elva! Varsler jeg de andre, og gir kontant ordre om å stupe i dekning bak det lille krattet vi hadde sett oss ut. I lav høyde hadde en liten flokk på rundt 30 gjess lettet fra elva noen hundre meter vest for oss, og det uten en lyd. Etter å ha satt kollektiv verdensrekord i 30 meter hukrygget sprint kunne vi høre ett og annet kakkel fra flokken som nå var bare 150 meter unna, med flapsen ut! - Tror du jaggu ikke det har kommet en flokk i løpet av natta, hvisker jeg til de andre, mens vi med sakte bevegelser i skjul finner den beste posisjonen å komme til skudd fra. Oddsene er på vår side nå, det er ennå skumt, og gjessene ser utrolig nok ikke ut til å ha oppdaget vår hesblesende spurt. Viggo og Trond ligger spent ved siden av meg, og jeg ser knokene til Trond hvitne rundt forskjeftet på hagla. Han har Store Høvding i nevene. Det føltes riktig for oss at jaktvennene til Erik fikk overta den trofaste, digre tier’n. Han har tilbudt meg å skyte med den, men jeg følte meg ikke klar for å bruke den heller, ikke denne høsten iallfall. - Du gir ildordre, hvisker Trond til meg. Jeg nikker sakte. Tankene streifer igjen Erik, som alltid var den som tok sjefsavgjørelsene i slike situasjoner. Det virket som om Trond automatisk lot den rollen gå i arv til meg, til tross for at han selv var blitt en dreven gåsejeger under brutterns kyndige veiledning gjennom utallige gåsemorgener. Jeg kjente et stikk av savn, men ristet det av meg. Jeg visste nøyaktig hva vi hadde å gjøre nå. - Hvis flokken lander er det grei skuring, hvisket jeg til de andre. - Om de ikke gjør det så vil de sannsynligvis ta en runde for å sjekke vindretning og ta et lite overblikk. Vi vil ha dem ned, så vi tillater et par overflyginger, men legger de ut på den tredje runden er faren stor for at de vil begi seg videre, og da skyter vi om de er på hold, og det er de om du ser glimtet i øya på dem, instruerte jeg kjapt. - Og skyt i hver vår sektor! La jeg til. Med Viggo til venstre for meg skulle han skyte på gjess på venstre flanke, jeg midt på, og Trond til høyre. Mer prat var det ikke tid til, for samtlige gjess spriket med tærne og kom inn for landing. Til tross for at det lå skall og plasthalser og aluminiumsrør strødd etter vår uferdige utsettingsjobb! Jeg registrerte med uro at de første landet et stykke bortenfor bulvanene, og var sikker på at det skyldtes mangelen på vind. Bulvanene var satt opp slik at når østatrekken gjorde seg gjeldende ville gjessene lande mellom oss og bulvanene, på 10 til 20 meters hold. Mens hovedflokken satte seg nølte imidlertid en håndfull gjess, og steg for en ny runde tett forbi oss med knakende vinger. - De kommer ned de også, hvisket jeg, da de andre gløttet urolig på meg. Og denne gangen ble vi belønnet, gjessene satte seg hitenfor bulvanene, og vi hørte straks summingen av beitende gjess. - Klar.... yess! Ropte jeg, og vi spratt opp i knestående. Fem skudd smalt som maskingeværild, høyest av alle det tunge braket fra Store Høvding, etterfulgt av to smell til da Trond skiftet hagle, og det ble vilt kaos i gåseflokken. Jeg registrerte at den første gåsa mi ble liggende urørlig der den var, med fulltreff i hals og hode. Skudd nummer to felte en av de andre som lettet i panikk, og jeg registrerte også andre gjess som tumlet ned fra lav høyde. Og så var det over. Vi lå dønn i ro og fulgte med flukten til resten av flokken. En sjelden gang hender det at de snur og byr på nye sjanser ved lav overflyging, men ikke denne gangen. Én vil alltid mangle Vi reiser oss og gliser til hverandre og skal til å hente de fire gjessene som ble liggende. En susing i lufta får meg til å snu meg, og til min store overraskelse ser jeg mot den lysnende østhimmelen 10-15 gjess i meget rask glideflukt på vei rett mot bulvanene våre bakfra! Inn i granskauen, gjessene ser jo ut til å ha mistet munn og mæle og enhver folkeskikk om å melde sin ankomst! - Ned, gjess inn bakfra, hvisker jeg, og det blir fullt kaos. Børser lades, patroner mistes og kamostrie henger seg fast i lissehempene i skoene. - Hvor pokker kom de fra, hvisker Trond, like før panikken bryter løs mens han nesten brekker 12-kaliberen tvers av for å få den åpnet og ladet. Jeg svarer ikke, holder intenst øye med fuglene som med et sus passerer hundre meter nord for oss i stor fart, før de flater ut i ti meters høyde og legger inn en krapp venstresving rett mot oss. Formasjonen sprer seg ut litt som de best trente jagerflygere, svømmehuden står som seil mellom tærne på nedfelte føtter mens de flikker på vingene for å ri av farta, og dermed lander de første på knappe ti meters hold. Her er det ingenting annet å tenke på; - Fyr løs! Trond er raskest, kniper ei av de få som har rukket å lande, jeg vet at resten har for stor fart og kommer så rett imot oss at det er bare å drøye den ett sekund: I vill panikk avbryter flokken landinga og kjemper panisk for komme over det halvannen meter høye buskaset vi ligger bak. Det smeller fra Viggo til venstre for meg, selv får jeg blikket låst på nebbet til ei unggås som kommer skrått i mot. På et kort øyeblikk registrerer jeg at det glimter i det kullsorte øyet, nebbet er åpent med tunga som en skarp kile rett fram, klarer ikke å skille skriket dens fra de andres, og så smeller det. På så kort hold, under ti meter, så ligger utfordringa i å ikke massakrere biffene i bringa som lyser mot meg, men jeg ser at salva, som ikke har spredd seg mer enn 10-15 cm, treffer i halsen like bak hodet og klipper av den venstre vingetippen. Et fokk av fjær, samtidig som halsen kastes bakover mens kroppen spinner rundt, og gåsa lander tungt og baklengs på ryggen knappe tre meter fra meg. Stillhet. - Hvor pokker kom de fra, gjentar Trond, og jeg kalkulerer med at det ikke kan være mer enn 15 sekunder siden han stilte spørsmålet sist. - Nordfra, konkluderer jeg. - Antakelig var dette ”fersk” fugl på trekk, de kommer gjerne i flere hundre meters høyde til de får øye på de fristende åkrene her, og da er de snare til spinne ned for å komme fortest mulig til matfatet. Kanskje har de vært på vingene i mer enn et døgn, og muligens har de aldri vært ute for farlige jegere med ildsprutende børser før, og dermed ignorerte de oss, og det forklarer også den store farta de hadde, tenker jeg høyt. - Det er akkurat som om Erik har sendt dem, svarer Trond tankefullt mens han ser bort på de seks-syv gjessene som nå ligger strødd på åkeren. Jeg svarer ikke. I kampens hete har tankene mine vært vekke fra min kjære bror, men nå melder savnet seg sterkt og ubønnhørlig. Jeg må snu meg bort litt mens jeg kjemper med følelsene. - Jeg tror han er glad for at vi er her, at vi opplever dette her og nå, svarer jeg omsider. Trond nikker, Viggo ser tankefullt ned mens han fikler med et eller annet på hagla. - Tenk, her har det ikke vært ei fjær hele høsten, og nå dette, sier jeg og er glad for at jeg har kommet "over bøygen", slik det føles nå. Et annerledes jegerliv Erik er borte, og det er også den beste jegeren jeg vet om og den nærmeste venn og bror jeg har hatt. Men jeg vet at han er med meg, familien og alle vennene sine i ett og alt fortsatt. Han sitter helt sikkert et sted og konsulterer jaktgudinnen Diana for å porsjonere ut jaktlykke i rikt monn for meg og de gamle jaktvennene hans, men ikke så mye at vi blir blaserte og overfladiske i utøvelsen av vår dyrebare hobby og livsstil. Den siste gangen jeg var med Erik på gåsejakt var nettopp her, og da utførte han et kunststykke som få vil oppleve; på denne flate åkeren ålte han seg innpå en høvelig flokk med kortnebber som satte seg 300 meter utpå. Mens han krøp kom nye flokker inn for landing. Jeg husker hver detalj, sola som såvidt var over horisonten, insektenes omriss i motlyset, kaklinga fra gjessene der de flakset ned som silhuetter og fra mitt ståsted så ut til å lande midt i hodet på Erik. Over hundre gjess ignorerte Jegeren med stor J som lå der uten dekning, og landet innenfor skuddhold. Jeg husker jeg så kruttrøyken fra Urikaen danne et tåkete omriss et helt sekund før jeg hørte smellene. Og etterpå et skjevt smil i et svett ansikt under den grønne ullua, mens han strøk litt jord av skjeftet på hagla. Slik vil jeg huske broren min og den store jegeren han var. Selv vil jeg fortsette å gå hans og Dianas stier så lenge jeg kan, med et savn som aldri slipper taket, men vel vitende om at slik må det være. Som en liten fotnote til slutt: Dagen etter økta med bulvanene og kompisene opplevde jeg selv en "umulig" ansmyging på en diger gåseflokk, denne gangen sikkert tusen i tallet. Ei vaktgås hadde fri sikt til meg hele tida, men jeg gjorde som Erik ville gjort; ålte 100 meter rett i mot den uten å nøle, til jeg til slutt så begge øynene på den der den stod og så rett på meg. - Denne er for Erik og alt han har gitt meg, tenkte jeg med meg selv før jeg felte den smertefritt på 25 meters hold. Da var jeg iallfall ikke i tvil lenger om at han holder sin jegerånd over meg, men det vil alltid være en jeger for lite... Erik, 1967 - 2001 R.I.P

Jackrussel er soleklart i teten på Predatorjakt-konkurransen! Meld på folkens, lettjente poeng for de som feller mink, høyest score på skalaen av samtlige vilt! viewtopic.php?f=20&t=22351&p=254610#p254610

En minkjeger har utmerket seg i toppen av lista på Predatorjakt-konkurransen, meld inn folkens, lettjente poeng for de som feller mink! viewtopic.php?f=20&t=22351&p=254610#p254610

Artig at dere lykkes med stadig nye metoder! Bård 308: Jeg ville vært forsiktig med å skyte mot høyspenten sjøl med hagle, det var en kar som gjorde det ute på Dønna for mange år siden, og mørkla vel ca 2,5 kommuner! Predatorjakt-konkurransen er oppdatert. viewtopic.php?f=20&t=22351&p=254610#p254610

Grattis med alle nye revefall! Dere revejegere må bare stå på, utrolig viktig jobb dere gjør! Også for å hale innpå en notorisk minke- og revedreper fra Helgeland i Predatorjakt-konkurransen! viewtopic.php?f=20&t=22351&p=254610#p254610 Tråden er oppdatert i dag.

Det er alt etter omstendigheter og terreng, tidspunkt på døgnet og umulig å gi noe entydig svar på, men jeg synes du var flink som ikke ga deg, og fant rypa. PS: Du er rimelig ny her ser jeg, du behøver ikke sitere et innlegg som står rett over svaret ditt, reglene sier minst mulig sitering her på forumet.