Koie

Ja det er morro når det klaffer skikkelig:) Men nå er jeg redd nattens snøfall legger en demper på aktiviteten til Børrre i en tid framover. Har du vært ute og kikka Erik?

Kameraet var ikke med på skauen i går kveld, så det ble ingen fangstbilde denne gangen. Men for bevisets skyld så slenger jeg inn et dårlig bilde med kompaktkameraet som jeg knipset i sted Ingen store eksemplarer som dere ser.

I kveld måtte Tikka'n med til skogs etter beveren. Var i "beverriket" omtrent klokka 18.00, og da var allerede Børre ute og spiste litt på isen. Hadde på forhånd satt meg ut en post i hodet mitt, men fortrengte denne til fordel for en annen post i håp om å få tatt beveren jeg hadde fått øye på. Skaren var hard og bråkte verre, så ansmygningen gikk seint. (Men beveren virker egentlig til å ha elendig hørsel) Etterhvert kom jeg meg på post og ventet. Nå var ikke Børre å se der jeg oppdaget han isted, men det gikk ikke mer enn 10 minutter før han dukket opp av ishullet sitt og satte seg for å gnage litt på ein bjørkepinne. Holdet var fint men børre stod dårlig til så jeg drøyet skuddet. Tiden gikk, og Børre forsvant etterhvert under isen igjen. Seinere dukket plutselig to bevere opp noen titalls meter lenger borte. Den ene sitter fint i vannoverflaten med breisiden til, så jeg gir den ei kule rett i forkant av bogen. Den ligger og småspreller litt i vannet, og jeg kan puste lettet ut og konstatere bever nr.1 for sesongen. Jeg drøyer med å gå å hente beveren i håp om at den andre beveren viser seg igjen. Og ganske riktig, bare noen minutter senere er den oppe til den døde beveren og pirker litt borti den med snuten før den vender tilbake under isen. Like etterpå dukker den opp litt lenger borte og setter seg for å beite videre. Denne sitter rett mot meg og jeg gir den likesågodt ei kule midt i planeten. Samme reaksjon - litt forsiktige småkramper. Så fisker jeg opp beverene, spenner på skiene og setter kursen hjemover. Beverjakt er trivelig

Grattis med fall, Matti. Hvor i vest-agder er det du jakter? Kjenner det kribler litt nå, fortsatt litt for lite aktivitet til at jeg gidder å postere enda her hjemme.

Dette må være et artig trofe å ha hengende på veggen.

Hei Melvin. Jeg bruker et standard hundedrag fra fjellpulken mellom pulken og bikkja. Jeg foretrekker dette fremfor tau. Av erfaring kan det bli litt"rykk og napp"-trekking når man bruker tau, men det er fint mulig å bruke det også.

God kveld Jamt. La i veg fra Brokke. Herlig folketomt nå like før vinterferien. Og ja, kun bikkja og meg på tur.

Setesdalsheiene vinterstid er ingen spøk, spesielt værmessig. Været kan svinge fra strålende solskinn og vindstille til drivende snø og sterk vind. Undertegnede tilbrakte noen dager i setesdalsheiene. Nydelige forhold like under snaufjellet. Fra utkanten av Setesdal Vesthei verneområde. Idet solen forsvinner bak de hvite nakne toppene i vest, spenner jeg bikkja for pulken og legger av gårde. Ganske raskt ønskes jeg velkommen av et rypekull – 10 i antallet. Jeg tar dette som et godt tegn for turen videre. Det er seint på dagen, så målet er å komme seg så langt innover fjellheimen før jeg tvinges til å slå leir. Føret er bra og fasiten blir omtrent på 8 kilometer før jeg slår meg til ro for natten - like under tregrensa. Her har jeg ly for vinden og bikkja kan enkelt tjores til et bjørketre. Med en hund på tur må man ta ekstra hensyn til valg av leirplass. Bikkja må forsvarlig tjores slik at den ikke stikker av. Under tregrensa er det null problem, men det kan være en utfordring på snaufjellet vinterstid. De neste dagene blir ikke like behagelige værmessig. Utpå ettermiddagen den andre dagen blåser det kraftig opp og jeg tvinges til å slå leir. Nå befinner vi oss i høyfjellet med liten dekning for vinden så jeg finner den første og beste leirplassen. Noe av det viktigste når det gjelder overnatting vintertid i fjellet er å sette teltet opp på riktig måte. Et tunneltelt bør settes opp med kortsiden mot vinden. Da står det mye stødigere og man unngår i stor grad en del ubehageligheter med snøfokk på langsidene av teltet. Teltet er forsvarlig bardunert. Legg merke til at pulken her burde vært snudd. Da hadde jeg unngått endel fukt og vann i pulken neste dag. Senere på dagen blåser vinden enda hissigere og jeg presses ut av den varme soveposen for å bardunere ytterligere, samt å legge snøblokker i teltbunnen. Et særs kaldt og kjedelig gjøremål men like fullt nødvendig for at teltet skal stå stabilt. For et telt som ikke er bardunert og sikret tilstrekkelig vil teltstengene fort knekke. Det jeg ser av liv i fjellet er kun ryper, reinen forblir usett. Totalt ser jeg omtrent 70 ryper, av disse et stort kull på ca 40-50 fugl. De er som et hvitt teppe i snødrevet, og lyser virkelig opp tilværelsen i en ellers mørk skitur. I tillegg får jeg øye på en enslig orrhane som kaster seg utfor ei tørrfuru på hjemturen. Vakkert fjellandskap Selv om fjellet om vinteren kan være ubarmhjertig lar jeg meg fascinere av de utrolige naturkreftene og skiftningene i naturen. Forholdene kan snu på svært kort tid; fra silkeføre og sol fra skyfri himmel, til fokksnø, sterk vind og snødrev. Med meg på turen hadde jeg med meg den sibirske huskyen, Storm. Den 2 år gamle hannen er råsterk og til uvurderlig transporthjelp. Bikkja trekker uten særlige problemer en fullastet pulk på 30 kg så lenge snøforholdene er ok. Bare i de bratteste kneikene måtte jeg dytte bak pulken med staven. Her har vi kommet oss under tregrensa igjen. Bikkja har etterhvert blitt en kløpper til å trekke. Her er pulkdraget festet til bikkja, samtidig som jeg festet et bånd mellom pulken og meg. På den måten kan jeg regulere hastigheten på pulken i nedoverbakkene og unngår at bikkja får pulken over seg. Det var en dose fjelluft for denne gang og jeg returnerer til lavlandet noen erfaringer rikere. Til neste gang – god tur til kammerets medlemmer! PS! Av en aller annen grunn fungerte det ikke med større oppløsning på bildene. For større bilder gå inn på bloggen min. http://www.naturgleder.blogspot.com

Ring eller send en mail til seleverkstedet (http://www.seleverkstedet.no) De er eksperter på akkurat dette og kan garantert hjelpe deg. Jeg bruker en kombisele som er en trekksele med påfestet hanefot. Da kan bikkja både trekke pulk og snørekjøre. Bikkja har omtrent 10 mil med denne sålangt - bare velstand. En tidligere sele jeg kjøpte på en tilfeldig dyrebutikk revna i den ene sømmen veldig raskt. Her må en kjøpe kvalitet skal det holde!

I dag fikk jeg mail og ble i tillegg oppringt med den beskjed om at den modellen jeg ville ha ikke var på lager. Så da er det heller forståelig at det tok litt tid. Kommer nok til å handle her senere og.

Bestilte en harris tofot den 18.februar. Etter noen dager uten at noe skjedde sendte jeg mail for å høre om den var inne på lager. Fortsatt har jeg ikke hørt noenting, så jeg er ikke sååå imponert.

Valg av sekk kan være veldig individuelt. Før du kjøper noe som helst bør du gå ned til en sekkeforhandler og teste et visst antall sekker. En god butikk vil la deg fylle opp sekken slik at du kan teste sekken med reel vekt i; enten i butikken eller en rundtur i byen. Dette er første trinn å gjøre når du skal kjøpe en sekk. Deretter kan undersøke hvem som har produsert sekken; Bergans eller Norrønna. Uansett hvilken du velger får du en kvalitetsekk. Selv har jeg en Bergans Alpinist 110 liter som jeg er meget fornøyd med. Sålangt har jeg vandret omtrent 15 mil med vekt fra 20-28 kg. Det oser kvalitet. Verre er det med Bergans Trollhetta 95 liter; denne vil jeg fraråde folk å kjøpe. Plundrete og smal sekk og et fryktelig gnagende hoftebeltet for tyngre bører. Lykke til!

Fototelt og avstandsmåler

Grov nord/sør retning: Anta at klokka er 16.00 - Pek lilleviser mot sola - Retningen mot klokka 14.00 vil da peke mot sør og 20.00 vil peke mot nord.

Har nettopp bestilt syntetisk bukkeurin fra Jaktogfriluft. (En spraysak) Noen som har erfaringer med slike saker og hvordan det kan brukes mest effektivt?

Dyktig på rådyr den karen, men elg og hjort-lydene hans hørtes noe underlige ut?

Drar opp denne tråden igjen. Jeg har hørt litt brøling i terrenget der jeg jakter og har selvsagt blitt interessert i å prøve meg med lokking kombinert med smygjakt etter hjorten. Noen som har linker til brølende hjort på internett? Jeg forstår dette kan være en erfaringssak men man må jo begynne et sted. Når har dere erfart bukken er enklest lokke til seg/komme innpå? Morgen/kveld eller er det like mulig midt på dagen og?

Nå nærmer hjortejakta seg med stormskritt, og skal som flere prøve å få skutt hjort. Har lokalisert tidligere brunstgroper som hjorten har brukt; vil hjorten oppholde seg rundt disse allerede nå? Noen uker før brunsten kommer skikkelig igang?

Jaktfeberen raser når jeg leser denne tråden! Her sitter jeg midt i Oslo begravd i skolebøker. Huff; satser på å komme meg på reinsjakt neste høst!

Etter flere økter morgen og kveld siden den 10. august ble det endelig bukkefall på meg! Min aller første bukk! En liten spissbukk falt for Tikka'n i 30.06 på 50-60 meter.

Nå har det seg slik at jeg fikk skutt canadagjess nettopp. Hvordan skal jeg gå frem for akkurat gjess? Må innvollene tas ut umiddelbart? Hvordan gjøres dette isåfall enklest mulig? Andre ting jeg må tenke på?

Etter et par-tre timer med søvn er jeg nå klar. Venter bare på lyset nå. Skitt jakt folkens!

Spennende beretning Ladden! Konge lesing.--

Noen som vet noe om reinsjakta i Setesdal Vesthei i år? Da tenker jeg både på terrenget til statskog såvel som privat?

Tar meg friheten å poste en rapport fra min første opplevelse med reinsjakt i 2006. Denne artikkelen postet jeg også i sin tid på sluttstykket.com, men siden den nettsida er nede, poster jeg den her nå. --------------------------------- I april 2006 kom jeg helt tilfeldig over et tilbud fra Statskog om opplæringsjakt etter rein i Setesdal Vesthei. Rent instinktivt rev jaktlysten i meg, og jeg kunne ikke la dette tilbudet gå fra meg. Enda mer overbevist ble jeg da kurset gav meg ungdomsrabatt. Søknanden ble sendt, og jaggu skulle det bli mitt liv første reinsjakt. Til fjells! Med ny-innkjøpt kikkert for anledningen ble jeg transportert til kursets møtepunktet ved sør-enden av Roskreppfjorden i Setesdal Vesthei. Den anatomiske sekken var på forhånd grundig pakket med sovepose, kokeutstyr, kikkert og ammunisjon. Klokken var noen minutter på tolv, og allerede var de fleste andre kursdeltagerne kommet. Jeg vil tro både de andre deltagerne og kurslederne selv ble en smule overasket da de så denne unge herremannen stige ut av bilen med børse og sekk. Desto mer overasket da de innså at jeg “kun” hadde 16 år på nakken. Like fullt startet den obligatoriske prøveskytingen av rifle på alle deltagerne i kurset. For over halvparten av oss ble det de eneste to skuddene vi avfyrte i perioden fra 26. til 29. august 2006. Videre fulgte en kort teoretisk del på “Fossebu”, før ferden gikk innover Njardarheim Veidemark. En mann for kort seilte vi av gårde over Svartevassmagasinet. Guidene besluttet nemlig at sjansene for felling av dyr var større i dette området. Dette ofte værutsatte magasinet var i dag fullstendig i ro, og gjorde båtturen til en behagelig affære. Da vi sniglet oss mot Såvatn, jaktas “basecamp” forsvant solen bak noen mørkere skyer. - Blir nok regn , utbryter en av de erfarne jaktguidene. Regn skulle det også bli; ikke rent lite heller. Til pers! Iherdig gnir jeg søvnen ut av øynene den andre dagen og ser frem til reinsjakta! Jeg myser ut av vinduet under frokosten for å kanskje få øye på en flokk i fjellsiden. - De er nok rett over fjellet der borte, beslutter jeg for meg selv. Vi beslutter at vi skal deles opp i to grupper for å øke sjansen for å felle dyr. “Min” gruppe bestående av guiden Arve, samt Arne fra stavanger. Idet vi åpner hyttedøra blir vi møtt av et plaskende regnvær. Her er det regntøy og ull som gjelder! Vi kommer oss opp i steinura, og tar livet med ro. Bruker kikkerten vel og ofte. Jeg prøver å stjele til meg så mye informasjon og tips som bare mulig fra den dyktige veilederen Arve. Vi trasker videre noen timer, men fortsatt er det ingen tegn til fjellets nomade. Regnbyger derimot, det er det nok av for alle mann. Etter en tid er det lunsjtider. Vi finner tilhold fra vinden bak en stor stein, og svartkjelen gjør sitt trofaste arbeid. Nå er jeg bortimot klissende våt til skinnet og kald. Mat hjelper på humøret. Tankene går fort til en kakao foran peisen med et godt ullpledd over seg. Men, vi er jo på reinsjakt! Her er det bare å se bort fra skrikende gnagsår og svamphud, vi må videre! Dyr i sikte! Så skjer det. Ut fra intet står de der. Hjortedyret vi alle har leitet etter i hele dag. De to majestetiske bukkene står høyt oppe på en fjellknaus med gevirene mot sky. Et fantastisk flott syn! Vi setter oss rolig ned foran en stein. Avstanden er 500 meter så de to bukkene kan ikke ha enset oss. Vinden er også gunstig. Det er fascinerende å observere to beitende bukker gjennom kikkertokularet: det raggete skjegget vagger frem og tilbake og basten henger ned fra geviret. Nå er dyrene funnet, og da gjenstår selve innsmygningen. Vi beslutter at veileder Arve og meg skal forsøke å komme oss rundt bukkene , mens den andre, mer erfarne, kursdeltageren Arne skal sitte igjen for å gripe en skuddsjanse dersom dyrene setter kursen nedover. Vi sniker oss oppover, Arve og jeg. Jeg kjenner pulsen stige. Kulden og regnet som plaget meg i sted enser jeg ikke lenger. Avstanden begynner å bli kortere. 400 meter. 300 meter. 200 meter. 150 meter. Fortsatt ser vi ikke dyrene. De er like over bakketoppen, over oss. Opp mot den lille knausen må vi krype for å ikke avsløre oss i horisonten. Vinden er nå heller ikke helt ideel for våres del. Arve geleider meg mot dyrene og jeg forsøker å holde følge. Avstanden har blitt under 100 meter. Så smeller det fra Arve! Bukkene enset oss og var på veg bort. Dermed måtte han skyte. Det flotte synet av bukken, og livet som ebber ut er virkelig spesielt. Alt går veldig fort etter dette. Den andre bukken styrter av gårde nedover dalsiden. Jeg slenger meg ned på en stein med børsa. -187 meter! , utbryter Arve. Uerfaren og med litt ubekvem skytestilling holder jeg skuddet i det bukken stanser i noen små sekunder. Deretter traver den videre inn i en sikker død. To skudd i rask rekkefølge fra Arne drønner i steinura, og bukk nummer 2 faller i bakken. Dette ER reinsjakt! Medaljens bakside Etter dyrene er felt venter en viktig del av kurset: Utvomming, partering! Dette har jeg vært med på før, så her er ingenting nytt og ukjent. Medaljens bakside som noen så flott liker å kalle det er bæringen av felte dyr tilbake til “heimen”. Her oppe finnes det ingen ATV som kan transportere det verdifulle slaktet. Vi fordeler den ene bukken i de tre sekkene, og lar den andre ligge natten over i selskap av jerven-duken. Turen ned mot hytta preges av høy vannføring, vond rygg og mange pauser. Reinsjakt er ikke for pyser! Trøtte og slitne ankommer vi hytta til reinsfest. Fersk reinshjerte og indrefilet er kanskje det aller beste moder jord har å tilby! Regntungt Den tredje dagen våkner jeg igjen til gråe skyer og styrtregn. Vannmengden i bekk og vann har økt enormt! Det går mot ettermiddag når vi alle seks får kommet oss ut av hyttedøra og søker mot høyere terreng for å hente den andre bukken som ble felt forrige dag. Noen litt vågale vad senere står vi foran bukken. Nå skal det parteres og bæres! Siste sjanse Dag 4, og siste sjanse for å nedlegge rein. I dag blir tiden brukt til kjøttfordeling for de som har skutt dyr, mens resten bruker dagen (fornuftig) på jakt. Vi vandrer oppover. Solen skinner og det ser ut til å bli en solrik dag; for en gang skyld. Vi har tro på dyr også i dag, men reinen er ikke å finne. Idet det lir mot kveld, går kursen tilbake mot hytta. Nå gjenstår transport ettappen tilbake mot bil og sivilisasjon. Vel lastet med over 40 kg i sekken tar jeg farvel med Njardarheim og fjellets nomade for denne gang. Tilbake sitter jeg med betraktninger, tanker og drømmer nok til et helt liv. En ting er 100% sikkert. Jeg er for evig tapt til reinsjakt.