SMYGJAKTTRÅDEN - tråden for historier om smygjakt.

[Smygeren2]

Som ihuga smygjeger ønsker jeg å høre historier om folks smygjakt, og gjerne tips/råd og erfaringer. Her er mitt bidrag, og jeg oppfordrer alle andre til å komme med sine historier og erfaringer.

 

Etter et veddemål som jeg, en elg- og rådyrjeger fra Østlandet vant, måtte taperen en vestlending, skaffe meg hjortejakt. Han holdt sitt løfte, og året etter stilte jeg og en venn forhåpningsfulle opp på ”Øya” for å jakte hjort på Vestlandet for første gang. Vi hadde fått 3 dyr på kvoten, kalv, kolle og bukk. Vi hadde hørt mye om hvor vanskelig hjortejakt var, men som erfaren smyg jeger så regnet jeg med at hjort skulle vel ikke være så hokkus pokkus selv om vestlendinger ynder å gni inn overfor oss elgjegere hvor mye vanskeligere hjortejakt er en elgjakt

Men da vi kom til Øya på kvelden og snakket med grunneieren, og fikk høre at de i mange år på langt hadde klart å fylle kvotene, må jeg vel bare innrømme at vår optimisme sank ganske mange hakk. Det hadde sågar gått så langt at valdleder ønsket å redusere kvoten deres pga dårlig avskytning. Men ja ja, etter 40 mil kjøring så måtte man ikke gi opp før man hadde prøvd.

Som ihuga smygjeger så er det uaktuelt å jakte på innmark, så neste morgen dro vi rett til skogs. Bortsett fra at det tidvis var tett med einerbærbusker hvor hjorten hadde laget seg tunneler for å komme gjennom, og at det satt blodsugere på hver eneste lille gren som bare ventet på at noen skulle være så dumme å gni seg inntil, så viste det seg at terrenget var fullt av hjort. Det var feiemerker, spor, brunst- og avkjølingsgroper over alt! Hvordan kunne det være mulig å ikke skyte dyr i dette terrenget tenkte vi for oss selv. Og allerede etter en time møtte jeg min første vestlandshjort. Jeg lusket omkring som jeg ofte gjør, gå noen meter, stoppe opp, for deretter å gå noen meter forsiktig igjen. På denne måten kan jeg enten snike meg innpå dyr så stille at de ikke merker meg, eller at dyrene hører meg men er usikre hvor lyden kom fra, og når de da så begynner å bevege seg så får jeg anledning til å skyte dem. I dette tilfelle var det siste som skjedde. Jeg hadde akkurat stoppet opp. En hjort hadde åpenbart hørt meg og kom i stor fart opp skråningen som jeg stod på, tydeligvis usikker på hvor lyden kom fra. Jeg hev børsa til skulderen, og rakk akkurat å skyte et skudd i en kolle før den forsvant inn i en einerbusktunnel. Faen tenkte jeg, var jeg litt rask der? Jeg gikk de 25 m bort til skuddplassen men kunne ikke finne noen spor, bortsett fra litt hår. Må innrømme at pulsen var litt høyere enn normalt, men etter å ha krabbet på alle fire inn i tunnelen fant jeg kolla etter 15-20m, liggende stein død. Det var herlig. Resten av dagen gikk med på få dyret ut av terrenget.

 

Dagen etter forsvant vi til skogs igjen. Etter et par timer fikk jeg beskjed over radioen at kompisen min hadde skutt etter en bukk, men kunne ikke finne dyret eller spor etter påskutt dyr. Da jeg kom frem til skuddplassen begynte jeg med å ”forhøre” kompisen min. Han er en erfaren fuglejeger, men dette var hans første jakt på hjortevilt med unntak av et par gjestedager som elgjeger. Han var nok litt stresset, og klarte ikke å gjøre helt rede for hvor han hadde stått i skuddøyeblikket eller eksakt hvor hjorten hadde stått. Vi saumfarte så området sammen, men jeg heller klarte ikke å finne ut noe mer. Det var da bare å ringe til ettersøkshund. Vi ringte alle som stod på lista og vi ringte grunneier, men ingen kunne stille. Etter flere timer med sinte telefoner til grunneier, valdleder og førere med ettersøkshund, mens vi lette etter spor, så ringte vi til grunneier og sa at hvis de ikke kunne stille med hund, og siden vi heller ikke fant et eneste spor, så ville vi anse dyret for ikke truffet og begynne å jakte igjen. Dette var grunneier enig i. Hadde ikke noen god følelse med dette, men hva skulle man gjøre? Vi skilte så lag og gikk hver vår vei. Begge hadde bukken i tankene, og håpet at vi skulle treffe på den igjen om ikke annet for å konstatere at den var ok eller å få anledning til å felle den.

Etter en ½ time med smyging ikke langt fra skuddplassen, så ser jeg plutselig en bukk som reiser seg opp i en skråning rett foran meg. Avstanden er ca 70 m. Jeg gir den et skudd i bogen, men den blir stående for deretter begynne å gå oppover skråningen. Jeg er i tvil om hva jeg skal gjøre. Er rimelig sikker på godt treff, men man er alltid litt usikker. I lys av min venns bomskudd noen timer tidligere, så vil jeg absolutt ikke ha noen gjentakelse av dette. Nå står dyret delvis med rompa til. Jeg plasserer deretter et skudd lavt bakbenet for å evt stoppe den. Men den vil fremdeles ikke legge seg. Jeg begynner å bli småfrustrert. Faen hva skjer…Bukken har nå snudd seg litt og jeg gir den nå et skudd i halsen for å unngå for mye ødeleggelse i kjøttet. Nå faller den. Jeg tenker at dette var noe av det seigeste dyret jeg har vært bortpå, men disse vestlendingene sier jo at hjorten er hardskutt, så det er vel slik det skal være. Jeg kaller deretter opp kompisen min og forteller om hva som har skjedd og at jeg vil vomme dyret, men han kan bare fortsette å jakte på kalven som vi har igjen. Da jeg begynner å se nærmere på bukken så ser jeg at den er påskutt i brystet. Hmm tenker jeg. Jeg har da ikke plassert noe skudd der, men før jeg får reflektert noe mer over dette får jeg plutselig beskjed om at ettersøkshund er på vei og at jeg må møte opp på skuddplassen så raskt som mulig. Jeg vommer bukken og skynder meg deretter tilbake. Hunden er flink den, og finner etter kort tid blodspor etter den påskutte bukken. Hunden går deretter mer eller mindre i mine spor mot min døde bukk. Jeg sier til hundefører at jeg tror hunden går i mine spor da jeg sannsynligvis har lagt igjen et deilig hjortespor etter vommingen. Han har ikke noen tro på det og velger å stole på hunden. Og riktig nok så finner vi små bloddrypp her og der. Først da begynner jeg å legge sammen to og to. Jeg har skutt bukken som vennen min skjøt etter og som han da åpenbart traff allikevel. Og riktig, hunden fører oss rett på bukken min, og da skjønner jeg også hvorfor bukken var så hardskutt. Den var selvsagt full av adrenalin etter skadeskytingen. For er herlig følelse. Fra å gå med en litt uggen følelse i magen pga et dyr som man er usikker på om er truffet eller ikke, så vet man at dyret er felt. Alle som har opplevd det samme skjønner hva jeg mener.

Hele neste dag går med til å få bukken ut av terrenget. Til tross for at vi begge er slitne og fæle, så jager jeg kompisen min ut rett før det bli mørkt og han skyter utrolig nok en kalv oppe i skogen ikke langt fra hytta(heldigvis). Vår første vestlandsjakt er over, og for en jakt. 3 dyr felt på til sammen kanskje 5 timer effektiv jakting. Det eneste som er synd er at vi har bruk 15 timer på draing av dyr og kun 5 timer jakting. Skulle vært omvendt. Grunneieren er over seg av begeistring, og skepsisen mot østlandsjegere på hjortejakt er gått over til beundring for hvor effektive vi har vært. Vi nyter skrytet og reiser hjem mette, fornøyde og ikke minst slitne!

 

Jakten året etter var minst like morsom. Men den sparer jeg til senere……

Edited November 1, 2010 by Guest

[Smygeren2]

Håper det er flere med meg som savner jakthistorier på Kammeret og benytter anedningen nå til å lage en tråd for de leselystne. For min egen del er jeg lei mange av diskusjonene på Kammeret og håper at flere vil dele en jaktopplevelse...........men mulig dette er feil fora?

[Grunneier]

Skriv en historie til er du snill. Jeg skal lese den før jeg sovner.

 

Eller skal vi krangle om hvilkern kaliber som bla bla bla?

[Smygeren2]

Bukken 2008 (ref historien )

 

Bukken 2009 (en annen historie )

 

Bukken 2010 (en tredje historie )

Edited November 1, 2010 by Guest

[mork]

Jeg er bedre til å smyge enn å skrive om det.....

[hyperlink]

Skriver da strålende du Mork!

[CanadaJeger]

Takk for historie!

 

Er selv veldig glad i smygjakt, helt fra barndommen av.(Da uten rifle) Husker godt at jeg snek meg inn til gjerdet paa et jorde. Paa andre siden laa ei kolle og to kalver jeg hadde sett fra gangveien. Plutselig husket jeg at det var farlig... og at jeg var alt for naerme... og smoeg meg raskt hjem, mens pulsen slo rimelig hardt.

 

Andre gangen "lekte vi krig" i skogen, og vi var veldig serioese med snikinga vaar. Og plutselig laa det 5-6 raadyr i skogen og hvilte og fikk se paa de lenge. Opplevelser som en husker for resten av livet!

[Smygeren2]

Det var 2. jaktehelgen i september. Stod som normalt ikke veldig tidlig opp(det er fordelen når man driver med smygjakt. Man trenger ikke å stå opp mitt på natten for å finne en post for å ta dyrene i morgentrekket). Kledde på meg og pakket med meg det mest nødvendige, så jeg skulle "overleve" en dag i skogen. Jeg lot jaktkompisen min velge hvor han ville gå og han valgte sørover, så da stod det nordover igjen for meg. I dette terrenget er det dyr over alt så det var det samme for meg.

Jeg tuslet ut av hytta og lurte på hva dagen ville bringe, og gledet meg til en dag med masse flått, og sikkert mange hjorteopplevelser. For å komme over til den nordlige skogen må man passere noen jorder. Da jeg går opp en bakke for å passere det siste jordet før skogen begynner ser jeg plutselig en masse gevir. Det ser ut som en flokk med reinsdyr som står bak bakketoppen. Hva i hel....tenker jeg. Hjortebukker her! (Det går flere hester på dette lille jordet). Hva gjør jeg nå. Jeg kan ikke fordra jordejakt, og skulle jeg finne på noe slik ville jeg kommer til å bli det store mobbeofferet blant mine venner som kjenner godt min holdning til slik "jakt".

 

Men det er jo lov å ta en liten titt på menyen selv om man ikke skal ha noe.... Jeg bøyer meg ned og kryper opp til toppen av bakketoppen. Hva ser jeg da, jo sammen med 2 hester står de 3 STØRSTE bukkene jeg NOEN gang har sett. Det er en enorm og to litt mindre....Jeg ligger å ser på de i noen få sekunder, men hjortene skjønner at noe er galt og er urolige og reiser seg opp. Den største begynner å gå men stopper opp og ser mot meg. De to andre litt mindre har nå også reist seg. Hestene står veldig nærme hjortene, men jeg har trygg skuddfelt på alle tre. Hva pokker gjør jeg. Prinsippmannen står på skulderen min og skriker at det er under min verdighet å skyte på jordebukk, mens grådigmannen står på den andre og snakker innbydende om hvor enkelt det er å skyte dem(og ikke minst hvor deilig det er å slippe å bære/dra dem ut av skogen) og ikke minst hvor flotte og store de er.........Grådigmannen vinner, og jeg legger ann mot en av de to "små" og trekker av. 30.06 går rett i bogen, men bukken gjør et byks og buser avgårde. Pulsen er noen hakk høyere, men med en skuddavstand på 20-30 m liggende er det ikke mulig å ikke få rent treff, og etter 40-50 meter ramler bukken om kull. De to andre bukkene flyr som om de har djevelen i nakken, mens hestene bare står og titter rolig på oppstyret og lurer på hvorfor hjortekompisene fikk det så travelt.

 

Det er med blandet følelse jeg går mot bukken som nå ligger i jordekanten. Selvsagt glad for å ha skutt en praktbukk, men også irritert over at grådigmannen vant. Vet også at det er mye tyn i vente fra jegerkompiser, men det er min manglende prinsippfasthet som irriterer mest. Men når jeg kommer bort til bukken, så er alt glemt i hvertfall der og da. Bukken har et fantastisk flott gevir og en kropp som Adonis. At den største fikk gå er jeg bare glad over da denne er mer en stor for en østlendig som kun har sin andre sesong på vestlandet.

 

Når bukken havner på låven viser det seg at den har et spekklag som en isbjørn. Spekklaget på rompa er det mest imonerende jeg har sett. Om det var 5 eller 10 cm tykk er jeg ikke sikker på, men jeg skjærer av digre stykker med spekk.

 

Hva veide så bukken 2009. Etter 3 dager henging i varmt septembervær, avkjært store mengder spekk, renskåret skuddområde og en del avskåret kjøtt rundt buken på sidene (Gidder ikke å spare på dette da dette bare blit tynt/tørt kjøtt uten liten verdi for meg i hvertfall) veide bukken 145 kg. Antall tagger 13.

Senere bedømt til en meget god sølvmedalje.

 

Hvor stor var så den store. Tja......antagligvis 16 tagger(observert av naboer senere) vekt: det får vi aldrig vite

 

PS! de andre hjortene jeg skjøt det året i det terrenget ble alle skutt veldig langt unna vei på smygjakt. Botgjerning utført Men når jeg ser på veggen og praktgeviret med sølvmedalen hengende rundt har hele jaktopplevelsen fremdeles bismak....