Har ikke orket å lese igjennom hele tråden(for mye støy), så jeg veit ikke om dette brevet er blitt lagt ut tidligere men legger det ut.
Statsråd Knut Storberget
Justis- og politidepartementet
Postboks 8005 Dep
0030 OSLO
Oslo, 6.10.2008
Protest mot ny våpenforskrift
Undertegnede organisasjoner har merket seg at justisministeren har lagt frem ny forskrift til våpenloven, Forskrift 2008-07-11 nr. 831, som skal erstatte eksisterende forskrift.
Forskriften som er lagt frem skiller seg på vesentlige punkter sterkt i fra det forslaget som har vært sendt ut på høring. Dette forskriftsforslaget er som kjent produkt av et grundig og omfattende arbeid i en arbeidsgruppe oppnevnt av justisdepartementet hvor også representanter for de største interesserorganisasjonene var representert. Gruppens anbefalinger var enstemmige.
Vi vil herved fremlegge vår protest mot de betydelige, negative endringene som er gjort i forskriften, og mot det faktum at forskriften ikke ble sendt ut på ny høring når innholdet på vesentlige punkter er helt endret. Så vel høringsinstansene som den enkelte private borger er berørt av forskriften, Norges jegere, skyttere og våpensamlere, hadde sterke og godt begrunnede forventninger om at forskriften ville bli vedtatt med det innhold arbeidsgruppen hadde kommet frem til. Når justisdepartementet i ettertid legger til nye materielle regler i forskriften må det på bakgrunn av reglene i forvaltningslovens § 37 være klart at endringene skulle vært sendt ut på høring. I stedet ble den fastsatt forskriften publisert midt i sommerferien, uten at noen av de involverte interesseorganisasjonene var varslet eller bedt om å uttale seg om det nye innholdet.
Det ville styrket tilliten til prosessen, og derved til forvaltningen på dette området, om vanlig åpenhet og vanlige forvaltningsprosesser hadde vært fulgt.
Med hensyn til innholdet påpeker vi at en rekke bestemmelser nå har fått et nytt og svært uheldig innhold. Vesentlig er det også at man legger opp til en forvaltningsrettslig tvilsom forvaltningsmodell hvor rundskriv skal benyttes til å gi rettsregler, og derved tar bort det opprinnelige forskriftsutkastets klare, lettolkede rettighetsbestemmelser for borgerne. Dette er i strid med formålet for revidering av forskriften slik dette ble formulert da den opprinnelige arbeidsgruppen ble nedsatt
Vi vil særlig kommentere følgende bestemmelser:
§ 11 Forbud mot halvautomatiske våpen.
Det finnes ingen hjemmel i våpenloven for denne forskriftsbestemmelsen. Delegasjonsbestemmelsen i våpenloven § 6a gir forvaltningen kompetanse til å gi regler om våpentyper som utgjør et særlig risikomoment og som ikke tjener noe fornuftig formål, jfr. ot. prp. 74 (1996–97) pkt. 7.2.
Det er ikke i overensstemmelse med noen vanlig lovtolkning når justisdepartementet strekker dette til å gi et generelt forbud mot halvautomatiske våpen som generisk gruppe. Et slikt forbud må evt. gis som endring i våpenloven.
For øvrig fremstår det som både urimelig og uheldig å ha et generelt forbud mot halvautomatiske våpen. Langt de fleste rene konkurransevåpen innen pistolskyting blir derved rammet. Videre er halvautomatiske, sivile jakt- og konkurransevåpen både meget vanlige og hensiktsmessige. Når det gjelder jaktvåpen dreier det seg nesten utelukkende om rent sivile våpen som ikke kan bygges om til helautomatiske våpen og som har begrenset magasinkapasitet, således utgjør de ikke noen større trussel en andre sivile våpen om de kommer i feil hender. Når det gjelder våpen til sportsskyting innebærer forbudet at det vesentligste av skytesport som skjer i regi av Norges Skytterforbund, herunder olympiske grener, blir umuliggjort. Dispensasjonslister over tillatte våpen slik vi har i dag kan ikke reparere hjemmelsmangelen eller ta bort de mange ulempene ved et slikt forbud.
§ 12 Våpen til jakt
I det opprinnelige forslaget utarbeidet av arbeidsgruppen kom man etter et grundig arbeid frem til at det som en minimumsløsning skulle gis en våpengarderobe på 8 våpen. Denne er nå redusert til 6 våpen. Denne begrensningen fremstår som urimelig. Det er i den sammenheng særlig grunn til å påpeke de strenge krav som nå gjelder for oppbevaring av våpen. Tilgjengelig statistikk støtter vår oppfatning av at sivile våpen på avveie ikke er noe aktuelt problem i vårt samfunn. Omfanget er lite og det er i praksis umulig å finne igjen det lille antallet det er snakk om i kriminalitetsstatistikken. Hvilket formål ovennevnte begrensning skal ha fremstår følgelig som uklart.
Det er ikke gitt noen regler i våpenloven om hvilket antall våpen det kan gis tillatelse til å eie. Derfor er det heller ikke gitt at antallet uten videre kan begrenses. Regelen om en våpengarderobe hvor jegere gis rett til et bestemt antall våpen uten særskilt begrunnelse eller behovsprøving kan vær meget hensiktsmessig i forhold til å oppnå en enklere og raskere saksbehandling og mindre ressursbruk i forvaltningen samt for å oppnå en større likebehandling av jegere. For å ivareta de jegere som på grunn av sitt faktiske behov for spesialiserte våpen til jaktbruk ikke kan få sitt behov dekket innefor våpengarderoben, og i lys av at våpenloven ikke har klare føringer på området, må imidlertid garderoben suppleres med klare, forskriftsfestede regler om at det skal gis tillatelse til våpen utover garderoben til de jegere som kan dokumentere et særlig behov. Det skal være en reell mulighet for å få innvilget slik tillatelse. Det kan videre ikke være slik at regler om hva som skal anses som et slikt særlig behov skal gis i rundskrivs form av Politidirektoratet. Regler som utgjør materielle vilkår eller skranker for slik tillatelse må gis i lov eller forskrift, ikke som forvaltningsuttalelser fra det organ som er gitt kompetanse til å fatte endelig vedtak i forvaltningssaken.
§ 13 Våpen til øvelses- og konkurranseskyting
Bestemmelsen gir, i sitt tredje siste punktum, direktoratet kompetanse til å fastsette hvilke krav som skal gjelde til aktivitet for å erverve og inneha våpen. Så langt vi kan se er krav til aktivitet for å inneha våpen noe nytt når det gjelder rifle og hagle til øvelses- og konkurranseskyting.
Aktivitet vil for det første være en materiell forutsetning for å få innvilget ervervstillatelse, og slike vilkår må fastsettes i lov eller forskrift. Det kan ikke være slik at avgjørende vilkår for å få rett til erverv fastsettes i rundskriv eller lignende som kan endres på et hvert tidspunkt av direktoratet. Aktivitetskravet må fremkomme av forskriften selv.
Videre oppstilles det her aktivitetskrav til innehav av våpen generelt, med andre ord også langvåpen som rifle og hagle. Sammenholdt med våpenloven § 10 gir det direktoratet hjemmel til å pålegge tilbakekall av våpenkort dersom en skytter (f.eks. innen DFS, NJFFs jaktskyting etc.) ikke tilfredsstiller de aktivitetskrav direktoratet til en hver tid finner det for godt å fastsette.
Settes det f.eks. krav til et visst antall gjennomførte konkurranser per år, kan mosjonister med varierende aktivitetsnivå, personer som rammes av ulike hendelser som gjør at de er borte fra sporten et år eller to (helseproblemer, presset livssituasjon etc.) og andre som ikke til en hver tid kan tilfredsstille det aktivitetsnivå direktoratet fastsetter, få tilbakekalt våpenkortet. Slike krav er ikke rimelige, og under en hver omstendighet må de fastsettes i forskriften eller så må de stå udefinert og være gjenstand for en individuell vurdering.
§ 36 Bevilling til å selge våpen og ammunisjon
Det er særlig forbudet mot internettsalg av våpendeler og ammunisjon/komponenter man finner grunn til å reagere på. Internettsalg er vanlig og bidrar både til å senke prisene på en del våpendeler og ammunisjonskomponenter, samt at det gir jegere i distriktene mulighet til å skaffe slike komponenter uten å måtte ta fri fra arbeidet og reise over lengre strekninger.
Det er meget tvilsomt om man har noen hjemmel for å gi en slik regel. Videre er det tilsvarende tvilsomt om reglene er i tråd med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Det antas at konkurransemyndighetene vil finne reglene mildt sagt interessante. De er ikke en gang forsøkt begrunnet på noen rasjonell måte.
Generelt om forvaltningen etter ny forskrift
Våpenforvaltningen er noe som sterkt angår skyttere og jegere. Både kompetansen og holdningen hos forvaltningen varierer, naturlig nok, en del mellom de ulike våpenkontorene. Mange skyttere og jegerer uttrykker at de dels føler seg mistenkeliggjort samt at tilliten til denne gruppen beviselig hederlige mennesker ikke er tilstede i den grad en skulle forvente.
Forventningene til den nye våpenforskriften har følgelig også vært høye. I og med at flere av de store interesseorganisasjonene nå ble tatt med på råd og at mandatet var slik det var, hadde man en forventning om at det ville bli gjort positive grep i forhold til forvaltningsregimet, for å øke likebehandling og forutberegnelighet. Tilsvarende ble det forventet et regelverk som var i overensstemmelse med god forvaltningsskikk, legalitetsprinsippet er et stikkord i den sammenheng, og at regelverket skulle gjøres mer tilgjengelig og forståelig, for å øke forutberegneligheten for den private part.
På en del punkter må vi i stedet konstatere at justisdepartementet har gått motsatt vei. Det som er det vanskeligste å skulle forholde seg til er at man legger opp til et regelverk hvor forvaltningen, gjennom Politidirektoratet, skal gi materielle regler gjennom rundskriv. Dette er ikke i tråd med legalitetsprinsippet i forvaltningen, det blander lovgivende og utøvende makt på en i beste fall uheldig måte og svekker derved borgernes tillit til forvaltningen.
Noen konkrete ankepunkter er som følger:
1. Politidirektoratet er gitt for mange roller som vanskelig kan forenes i samme organ.
Direktoratet skal på vanlig måte være klageorgan for førsteinstansvedtak fra våpenkontorene. Samtidig skal direktoratet ha oppgaven med å samordne, fastsette og implementere forvaltningens egen praksis på området.
Det problematiske er at direktoratet dertil skal kunne fastsette materielle regler i rundskriv, gjennom administrativt å fastsette avgjørende vilkår eller skranker for å få tillatelser. Dette er neppe i overensstemmelse med norsk forvaltningsrett og god forvaltningsskikk. Rundskriv er ikke gjenstand for den samme betryggende avgjørelsesprosess som forskrifter, blant annet må de ikke sendes på høring og det er ingen formelle krav til prosessen eller utformingen. De er ikke gjenstand for de samme regler om publisering og er derved mindre tilgjengelige. Endelig er de gjenstand for kontinuerlige endringer og kan endres nærmest over natten, etter behov. Dette gjør det vanskelig for den private borger å orientere seg om hvilke rettigheter en har, eller hvilke begrensninger en må innordne seg, og samtidig skaper det liten kontinuitet når en regel hyppig kan endres eller justeres etter behov.
Denne form for lovgivningsvirksomhet oppfattes av mange, med rette, som udemokratisk.
2. I fortsettelsen av dette fremstår det som vanskelig at direktoratet gis kompetanse til å definere en rekke materielle vilkår for å få anskaffe og inneha våpen, formløst slik at det kan gis i rundskriv eller notats form, når direktoratet samtidig skal være klageinstans for 1. instans vedtak etter forskriften.
Direktoratet benytter i dag denne definisjonsmakt til å instruere våpenkontorene gjennom rundskriv og lignende. Dette fremstår formodentlig for forvaltningen som en hensiktsmessig måte å organisere arbeidet med å fatte riktige enkeltvedtak på området. Forvaltningens egen organisering er selvsagt ikke tema for denne protest, det er derimot de formodentlig utilsiktede konsekvenser det får for saksbehandlingens forhold til forvaltningsloven. Direktoratet kan ikke instruere de enkelte våpenkontor i lovforståelsen på dette området og samtidig være klageorgan for de avgjørelsene som fattes i 1. instans. Da er det ingen reell førsteinstansbehandling og heller ingen reell klagerett.
Noen konkrete eksempler fra forskriften, som følger:
- i § 12 2. ledd bestemmes det at den jeger som vil ha tillatelse til å anskaffe jaktvåpen utover garderoben på 6 våpen må dokumentere et meget kvalifisert behov. I bestemmelsens neste pkt. gis direktoratet kompetanse til å fastsette retningslinjer for hva som er slikt behov. Det er både forvaltningsmessig og rettslig sett meget uheldig at et helt sentralt vilkår for å få tillatelse skal kunne gis i «retningslinjer». Like uheldig er det i denne sammenhengen at det er klageinstansen som kan gi retningslinjene, slik at det ikke er en reell klageadgang over 1. instansens rettsanvendelse i disse sakene. Dette er i strid med forvaltningsloven.
- Tilsvarende problemstillinger finner vi i § 13 hvor direktoratet gis kompetanse til å fastsette hvilke aktivitetskrav som skal gjelde for at en skytter skal få eller få beholde en våpentillatelse. Videre er det en nær sammenheng her mellom § 13 og § 25 om godkjenning av programmer, se over, da slik godkjenning også blir et materielt krav for å få tillatelse. Problemstillingen her er den samme som for § 12.
De riktige løsningene på ovennevnte problemstillinger ligger allerede i arbeidsgruppens opprinnelige forslag. Dersom det foreligger avgjørende faktiske og politiske omstendigheter som tilsier at det opprinnelige forslaget ikke kan gjennomføres slik det ble fremlagt, ber vi om en grundig redegjørelse for dette. I motsatt fall krever vi at forskriften endres slik at den kommer i overensstemmelse med dette forslaget, som på en helt annen måte enn den vedtatte forskriften sikrer landets skyttere, jegere og våpensamlere klare, lettilgjengelige regler for deres lovlige virksomhet, og samtidig et slikt forvaltningsregime en må kunne kreve og forvente på dette området.
Vi ber vennligst om raskt og positivt svar på denne henvendelse.
Med vennlig hilsen
Norges Skytterforbund
Norske Reserveoffiserers Forbund
Våpenrådet
Norges Forbund for Praktisk Skyting
Norsk Våpenhistorisk Selskap
Norges Metallsilhuettforbund
Norsk Våpeneierforbund
Scandinavian Western Shooters
SARA- Scandinavian Ammunition research Association