Navnet er egentlig Alpinsk Dachsbracke.
En "gammel" rase fra Østerrike, Sør-Tyskland og Tsjekkia.
Skal angivelig ikke ha noe mer til felles med Dachs enn selve navnet som jo betyr grevling på tysk, og at de begge har den arvelige "defekten" med korte bein. En form for osteodystrofi, tror jeg...
Samme "defekt" som bl.a. bassetene også har.
Bracke kommer av brackieren som på tysk betegner den egenskapen vi knytter til støverene, nemlig følge etter viltet mens den halser. ("...på drevet halsende...")
Så Skautussa har for så vidt rett i at det er en blanding av dachs og støver - i det minste i navnet.
Det er imidlertid en annen rase som er nærmere tilknyttet dachsbracken enn dachs, nemlig dreveren. Så vidt jeg har lest meg til, ble dreveren "skapt" på 1930-tallet i Sverige. Det ble da benyttet flere raser som basis, men vesentlig var for det første dachsbracke, og dernest beagle. Litt kort og kjapt kan man si at dreveren har formen fra dachsbracken og fargene fra beaglen.
Nå får jeg sikkert mange drevereksperter på nakken, for historien er sikkert mer nyansert enn som så...
Dachsbracken fins i to farger, enten hjorterød, som Leon, eller svart med brune tegninger (som rottweiler).
Den klassiiseres blant schweisshundene, altså som ettersøkshund. Men i motsetning til de andre i samme gruppe (Hannoveriansk og Bayersk viltsporhund) benyttes den også i stor grad til drivjakt på ulikt vilt. I alpeområdene benyttes de til alt fra grevling, rev, via villsvin til rådyr og hjort. Endog også skogsfugl.
Den er relativt kortdrivende, ideelt opp til 40 min. Men det er nok vanligere at drevene er kortere enn det. Drar sjelden ut av terrenget sammen med dyrene. Tror nok jeg kan si at "for korte" drev er vanligere enn "lange drev over 7 prestgjeld", som visse andre er kjent for...
Etter min erfaring så langt, kan den være litt rask, slik at den ikke så lett får dyrene til å ture, slik som dachsene er flinke til. Så det gjelder å postere rett første gang...
Har så langt skutt 2 rådyr for Leon i høst, som er hans første sesong.
Har også prøvd meg på blodspor i vår, og fikk en 2.premie. Satser på flere prøver, og forhåpentligvis noen 1.premier. Men han trives best med ferskspor, av en eller annen merkelig grunn...
Den er relativt ny rase i Norge, og det er et lite miljø som forsøker å bygge seg opp. Bl.a. har man nylig fått godkjent egen jaktprøve for dachsbracke i NKK, og en prøve har vært avholdt i høst.
Man er foreløpig avhengig av å reise til Tyskland/Østerrike for å hente avlsmateriale for norske kenneler.
Den har et gjennomgående godt gemytt, men kan nok være litt krevende. Tror jeg er glad for at vi hadde erfaring fra hundehold fra tidligere, samt at vi har ei gammel tispe på 9 år som også hjalp oss i oppdragelsen den første tida. Vanskelig å si noe generelt ut fra ett individ, men har en følelse av at det ikke bør være en "førstegangsbikkje". Mye iboende ur-innstinkt på lur. Og bør absolutt ikke anskaffes hvis man ikke har til hensikt å drive jakt/ettersøk. Han trenger denslags...
Men vi er i alle fall blitt utrolig glad i han, til tross for at han noen ganger setter oss på prøve...