Sako 30-06

Noe av det første NJFF burde gjøre i denne saken er å få inn en repr. i rådet. Rådet oppnevnes av Landbruksdept. og byttes tydeligvis ut sånn ca. annethvert år. Representantene i rådet er pr. i dag fra følgende organisasjoner:

Leder og frittstående medlem: Landsorganisasjonen i Norge

Frittstående medlem: Miljøverndepartementet

Representant for næringsmessig dyrehold, akvatiske dyr: FHL havbruk

Representant for næringsmessig dyrehold, terrestriske dyr: Akershus Bondelag

Representant for dyrevernorganisasjonene: Tidligere byveterinær

Representant for forskningsmiljøene generelt: Norges landbrukshøgskole/Veterinærhøgskolen

(her er det forøvrig interessant at en professor ved Ås ikke har fått inn at institusjonen forlengst har sluttet å være Landbrukshøgskolen. Burde det ikke stått UMB? )

Representant for fiskeforskningen: Havforskningsinstituttet/Fiskeriforskning

Som vi ser ingen fra jaktmiljøet. Når dette supperådet klarer å levere en "innstilling" om jakt - forøvrig beheftet med flere faktafeil og som knappast ville stått til C på en oppgave på bachelornivå - burde et minimum være at jegerne var representert.

Rådets nettsider: http://org.umb.no/etikkutvalget/

Beste FABRIKKkniv for tradisjonalister?

 

Denne er det vel heller:

http://www.moraofsweden.se/index.php?cid=194&ssel=18#

Nesten. Skulle bare stått "Frosts" istedenfor "KJ" på bladet, også skulle det vært lær i opphenget

Her er et av mine bidrag til Norsk knivtradisjon.

(Se bort fra de ufyselige moderne materialene.)

Skaftet er inspirert av de tønneformede skaftene til Agderknivene, og bladet et tidlig stikktangeblad jeg laget.

Stilig. Er egg/slipfas av amerikansk type med kort brynefas som ikke kommer fram på bildet, eller er den slipefasvinkelen vi ser på bladet lik eggvinkelen?

Nå tror jeg vi skal gi tilbake tråden til trådstarter

Det tror trådstarter også. Er det flere her inne som har en (eller flere) tollekniver de har laget og som de kunne tenke seg å vise fram?

Et av problemene med smidde laminerte stål er at det må være ulegert eller lavlegert for å kunne essesveises. Da utelukker man endel slitesterke stål som vil holde eggen lengre. Ikke rustfrie, luftherdende verktøystål vil prestere best i en kniv, både med tanke på å holde eggen og seighet.

Det finnes også høylegerte (rustfrie) laminerte stål, som Helle og Hattori (Japan, produsenten av Fallkniven og Berganskniven), men igjen så er det ikke brukt det helt ideelle ståla.

 

Et annet problem er omleggstålet. Her blir det stort sett alltid brukt SS1312 (eller rundt der). Dette er et lavlegert stål, nesten som rent jern. Dette er rett og slett for svakt til å gi knivbladet den støtten det trenger.

For å spinne videre på dette: Finnes det ikke andre måter å laminere på enn essesveising, som kunne brukes på disse stålene? For et komposittmateriale er som kjent ofte overlegent ett enkelt materiale mhp. styrkeegenskaper. Kunne du se for deg noen måte å lage et laminert blad med ett av disse ikke-smibare stålene for på den måten å optimalisere eggstålet som eggstål og la et annet stål ta en del av jobben med å gjøre bladet tilstrekkelig seigt?

Eller mener du at dagens "superstål" har så perfekte egenskaper at noe slikt overhodet ikke ville kunne gi noen bedring i egenskapene?

Jeg trodde den økte styrken var ganske selvforklarende? Men det er kanskje bare for oss som har brukket skaftet av en stikktange.

Tydeligvis. Sjøl foretrekker jeg å bruke brekkjernet til å bryte med framfor kniven min Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke engang hadde tenkt tanken at noen var i stand til å bryte av tangen. Jeg har brukket et knivblad, men da brakk det midt på bladet. Jeg har aldri greid å brekke tangen.

Egentlig enig i at det er både fordeler og ulemper, det kommer an på så mye. Personlig er jeg litt klønete og burde ha fingervern i en eller annen form, en liten utsparing er ofte nok.

Ser den. Men se for deg utsparingen for en av de andre fingrene enn pekefingeren. Det vil være mindre i veien enn et tradisjonelt fingervern i overgangen mellom skaft og blad, og du får fordelene ved et skaft som har en glatt overgang mot bladet i tillegg.

Har du kappet sømmen på en sidesydd slire, så har den vært konstruert av en komplett amatør. En ordentlig sidesydd skal selvfølgelig ha en tykk kile i lær som beskytter sømmen.

Joda, det kan nok stemme det.

Dog er ikke mitt problem med norske tolleknivslirer hvor sømmen går hen, men at mange av dem har en altfor svak beltehempe. Mine sidesydde slirer har beltehemper som lett bærer hele kroppsvekten min, mens jeg har revet beltehempen av et par norske tolleknivslirer. Det er selvfølgelig ingenting som hindrer norske knivmakere i å sette på en skikkelig hempe på en rårandslire -- men jeg ser svært få som faktisk gjør det.

Da synes jeg du skal skylde på knivmakeren, ikke knivtypen

Forøvrig synes jeg en pent utført tollekniv er penere enn en amerikansk knivtype, de virker på en måte lovlig aggressive i formspråket i mine øyne. Men dette er smak & behag og komplett utenfor topic for denne tråden

Det kommer vel litt an på hvor smalt du definerer "tollekniv". Jeg tenker i første omgang laminert blad med enkel høy slipefase og stikktange, limt fast i et skaft i valbjørk uten fingervern. Slira er sydd i tynt rårandslær og henger fra en tynn lærbit som er flettet fast i slira.

Vi er nesten enige. Fortrinnsvis laminert blad, konslipt med eggvinkel omkring 20-25 grader, stikktange, skaft uten fingervern, rårandslær i slire og gjennomgarvet lær i oppheng. Så langt er jeg med. Valbjørk er ikke noe "must", man bruker det man har eller ønsker å bruke. Gjerne treverk. Jeg har god tilgang på og liker godt rotknute av bjørk. Eller rirkule. Hvorfor slire og oppheng skal være tynt, skjønner jeg ikke. Jeg bruker rårandslær og stroppelær som tykkelsesmessig ikke står tilbake for noe av det slirelæret jeg har sett på sidesydde slirer av gjennomgarvet lær. Innfesting av oppheng i slira er fri dressur, med søm, bøyle på slireholken kombinert med nagling av stroppen eller innfletting etter smak og behag. Jeg liker opphenget litt langt, det gir større frihet mhp. å plassere kniven på buksereima innenfor patronbeltet uten at den er i veien slik en amerikansk type slire ofte vil være. Ihvertfall de som jeg har vært borti.

Umiddelbart ser jeg store forbedringsmuligheter jeg ikke forbinder med norsk tradisjon:

- fulltange

- et lite fingervern av et eller annet slag

- sidesydd slire med en kraftig -- fastsydd -- beltehempe

 

Samtlige av disse punktene gir store fordeler, har nesten ingen ulemper, og stammer fra høyst reelle egenopplevde behov.

Da vil jeg igjen be deg fortelle meg hva fordelen er med fulltange. Du har sagt to ganger nå at at det er bedre, men jeg forstår ikke hvorfor det skal være slik bare fordi du gjentar påstanden. Vennligst opplys meg.

Fingervern er det fordeler og ulemper med. Fordelen med fingervern er innlysende, ulempen med fingervern har jeg allerede nevnt i min første post. Man kan utforme skaftet slik at handa ikke like lett sklir nedover skaftet uten å utstyre det med fingervern. Man lager bare en utsparing til lillefingeren eller en forhøyning mellom ring- og lillefinger, og presto. Da vil også ei slire i rårandslær - om den er korrekt utført - holde fast kniven slik at det er null fare for at den detter ut. Du kjenner det gode "klikket" idet kniven smetter helt ned i slira og holdes akkurat passe godt fast. Uten stropper og knapper.

Hva i alle verdens dager man skal med sidesydd slire skjønner jeg ikke. Jeg har sjøl kappa sømmen i sidesydd slire flere ganger, det slipper man garantert hvis sømmen går på baksiden. Og som allerede sagt, innfesting av oppheng i slira kan gjøres på mange ulike måter, gjerne med søm hvis du ønsker det. Se på de virkelig klassiske gamle tolleknivene, de har gjerne en slireholk med påloddet bøyle på baksiden. Stroppen er lagt dobbelt om bøylen og klinket fast. Det er garantert enda mer solid enn en søm.

Det virker på meg som om din erfaring med tollekniv baserer seg på kniver med dårlig håndverk der knivmakeren har brukt det han har oppfattet som tradisjon på en nokså uintelligent måte

Moro å se at innlegget har skapt litt debatt, det er jo et diskusjonsforum vi er på

Min oppfatning av norsk knivtradisjon er at det dreier seg altfor mye om tradisjon og altfor lite om kniv -- alle problemer møtes med spørsmålet "hvordan ville bæssfar gjort dette" og ikke "hvordan gjør jeg best dette" og dermed er innovasjon lik null og flesteparten av "knivmakerne" aner ikke engang hvilken legering som er brukt i bladene de kjøper.

Nåvelja. Det er ikke min oppfatning. Hvis du ser litt mer nøye på hva endel norske knivmakere som lager kniv i norsk tradisjon gjør, tror nok jeg at du bør skifte mening. Ja, man bygger på tradisjon. Men man fornyer den heller enn å avskrive den som håpløst gammeldags. Akkurat som en Stollle Panda ikke er grunnleggende forskjellig fra en Mauser M98, men bygger på grunnprinsippene og forbedrer der det trengs.

du må gjerne forklare meg hvilken praktisk fordel valbjørk har over micarta, og limt halvtange har over pinned fulltange. Sånn i første omgang.

Jeg vil snu på spørsmålet: Hvilken praktisk fordel for meg som bruker har en pinned fulltange med sideplater i tre over en stikktange med et godt treskaft? At man for enkelte typer bruk velger et mer stabilt og værbestandig materiale enn oljet treverk, er innlysende, men det er ingen som nekter deg å lage en tollekniv med skaft i micarta eller epoksystabilisert treverk (det siste brukes av en norsk knivmaker som jeg dessverre ikke husker navnet på akkurat nå). På samme måte har jeg både børser i blånert stål/valnøtt og børser i rustfritt/synt i våpenskapet. Til mange bruksområder er blått stål og trestokk ingen ulempe, og da er det hyggeligere å bruke ei sånn børse enn ei Tupperwarebørse. Synes nå jeg.

Men tilbake til topic: Jeg har ennå ikke sett noen som benekter de fordelene jeg har påpekt ved tollekniven. At den er perfekt i alle sammenhenger og til alt bruk har jeg aldri påstått. Tollekniven har - som alle andre verktøy - sine fordeler og ulemper. For meg er de fordelene tollekniven har som universalverktøy såpass dominerende at det opp gjennom årene har blitt den knivtypen jeg i praksis ender opp med å ta med ut i skauen. Jeg utfordrer deg til å gi eksempler på kniver i andre tradisjoner som er like mye universalverktøy som tollekniven. Hvis jeg skulle drasset en tre-fire kniver ut i skauen, ville sikkert noen av dem vært i en annen knivtradisjon, men minst en eller to ville likevel vært av norsk type.

Ikke f... om jeg ville følt det optimalt med en custom-made høyglanspolert kniv med tapered tange i S90V-stål og grepsplater i AAA-klasse elfenbensmicarta, eller en staskniv fra Telemark for den saks skyld, hvis jeg skulle dratt på picnic på den provencalske landsbygda. Da skulle jeg hatt en Opinel, selv om den har blad i karbonstål og skaft i rosentre.

Hæ? For en nordmann vil en vakker håndlaget tollekniv passe aldeles utmerket, uansett hvor i verden man er. Jeg har sjøl fått positive tilbakemeldinger fra ikke-norske når jeg har funnet fram en håndlaget tollekniv i vakker utførelse i egnede sammenhenger. "Be true to your roots" (I parentes kan det bemerkes at nordmenn generelt er alt for lite stolte av sin kulturelle bakgrunn. Hva er det som gjør irsk folkemusikk-baserte grupper som The Pogues så mye kulere enn norsk tradisjonsmusikk-baserte grupper som Gåte? Svar: Norsk mindrevedighetsfølelse)

Og med denne siste kraftsalven oppfordrer jeg andre til å stå stolt fram og legge inn bilder av sine håndlagete tollekniver. Gjerne med noen ord om hva det er med akkurat den kniven som gjør at man velger å bruke den istedenfor en annen man har liggende.

Norsk knivtradisjon er unik, blant annet fordi Norge er eneste landet i verden hvor staknivene er brukskniver, og ikke til å drepe med.

Det gjelder ikke bare stasknivene. Og det er en av de tingene vi er i ferd med å miste her i landet: Synet på kniven som et redskap, ikke et våpen. Av en eller annen grunn virker det som om sånne premenstruelle middelaldrende SV-damer i Sigrun Berg-sjal aldri har skjønt hva en kniv egentlig er. For meg har en kniv aldri vært et våpen, og ihvertfall der er jeg 110% på linje med Olaf Lundteigen. Han har sagt mye rart opp gjennom årene, men det han har sagt til pressa om kniver og annet eggverktøy er fornuftig. Alle mine unger har fått kniv i bursdagsgave når de fylte fem. Og samtidig har vi passet på at medisinskapet er fylt opp med plaster og gasbind...

Når jeg går i marka, føler jeg meg naken uten kniven. I løpet av en vanlig jaktdag har jeg gjerne brukt tollekniven til å kappe opptenningsved, skjære flesk og brødskive, skjære ei "kaffekjerring" til å henge svartkjelen på, løfte lokket av kaffekjelen, røre i kaffen, smøre på skiva, spikke meg en tannpirker og gjøre opp en hare. Blant annet...

Jøss, det var då voldsomt då ???

Voldsomt? Hvordan?

eg har sjelden laga standard tollekniver. Har funne meg ein type skaft som eg likar godt og har laga et par kniver utav det.

Regner med at en av dem er den jeg ser i avataren din. Du har ikke et litt større bilde av den?

Har vært på besøk hjå ein god knivmaker her på Voss som har høsta utallige priser på Dyrskuen og husflids messer. Og det er eit syn for guder å komme inn i smia hans. Der der det så mange fine prosjekt at knea nesten svikta... Nils Graudo heiter han, mulig du har høyrt om han.

Å ja, da. Det hadde vært "steikje moro" å besøkt smia hans. Kanskje ikke for lommeboka mi, men allikavæl...

har sansen for formen på dei nederste bladene dine Sako. Det der er slike blad som eg synst er fine bruks knivblad...

Amen. 10-12cm, helt standard tolleknivfasong, da kan den brukes til bortimot alt. Litt kortere, ned mot musegjeller, så blir det en rein søndagstur-i-skogen-spikkekniv. Litt lengre, så blir den litt mer plundrete å spikke med, men bedre til andre oppgaver.

Har du kaffe en dag til sommeren, dersom Yamaha'en orker å dra meg over Dovre? For de knivene dine, samt måten du tilvirker dem, har jeg lyst til å se nærmere på!

Velkommen skal du være. Kaffe (og snus) vil det alltid finnes i huset så lenge jeg bor her. Og jeg har ingen planer om å flytte

Ellers gå jeg svanger med et knivprosjekt eller to akkurat i disse dager. Det er litt lite med fritid for øyeblikket, men når det engang blir noe av det, kan jeg prøve å ta noen bilder underveis og lage en "how I did it"-tråd. Hvis det er interesse for det, altså...

Teak er tett, hardt og stabilt.

...og langt fra alt som finnes på markedet kommer fra forsvarlig skogsdrift

Ett av mange tegn på amerikaniseringen av samfunnet vårt kan vi finne i knivdiskusjonene mellom jegere. Av en eller annen grunn ser det ut til at disse diskusjonene er dominert av tilhengere av kniver i amerikansk stil/tradisjon. Etter min mening fortjener den skandinaviske knivtypen litt støtte i knivdiskusjonene.

Hvorfor skal vi bry oss om disse småkjipe tolleknivene når det finnes så mye sexy, snacksy verktøy fra Swamp Rat, Busse, Kershaw, Cold Steel, etcetera, etcetera? Vel, i tillegg til at vi skylder å ta vare på kulturarven vår (som for den gode, gamle Kragen), har den skandinaviske tollekniven etter min mening kvaliteter som gjør den verd å ta vare på og bruke. I verdenen av spesialkniver til vomming, flåing, boksåpning, hogging av kratt, neglmanikyr og omskjæring av tretten og et halvt år gamle guttebarn født midt i september finnes det en knivmodell som er et universalverktøy som gjør enhver jobb - om ikke like godt som en spesialkniv - aldeles utmerket: Den skandinaviske tollekniven.

En bedre kniv til trearbeid enn en tollekniv finner man etter min mening ikke (i parentes, en liten avsporing: Noen språkmann er jeg ikke, men "tollekniv" kommer såvidt jeg vet fra "telje", altså det samme som "spikke"). Den relativt lange, slakke slipfasen på et konslipt tolleknivblad er bortimot perfekt til trearbeid. I tillegg er den nøytalt formete tollekniven som sagt et universalverktøy som egner seg til det meste. Dette i motsetning til kniver i amerikansk eller tysk tradisjon som kan være komplett ubrukelige til trearbeid pga. den (som regel) korte og bratte slipfasen som gjør disse knivene mer til spesialverktøy. Og en turkniv som man ikke kan spikke med... vel. Det omtrent spoleformete skaftet uten fingervern gjør sitt til at man kan holde kniven på mange ulike måter for ymse finspikking og finskjæring: Med eggen opp, med eggen ned, med halve bladet inni hånda, you name it. Tollekniven er også veldig godt egnet for hjemmeproduksjon. Det laminerte bladet i tre lag kombinerer hardt eggstål med god seighet i bladet på en måte som er vanskelig å matche like lett med et helstålblad. Såklart, et helstålblad i moderne superstål vil sikkert gå utenpå et klassisk laminert blad med bløttstål omlagt et hardt eggstål fra ei gammel fil eller noe, men vi snakker tross alt om ulike teknologinivåer her. En konslipt tollekniv med lang, god slipefas er også relativt enkel å sette opp med enkelt verktøy, særlig om bladet er laminert. Det kreves ikke mye trening for å kjenne om slipevinkelen er riktig når man legger kniven på slipesteinen: Legger man på for spiss vinkel, "drar" slipesteinen i bladet siden steinen "griper" i det myke omleggsstålet, og på samme måte kjenner man lett om man legger kniven for bratt på steinen. Da kjenner man at det "tar" i det harde eggstålet.

Sjøl er jeg mest fascinert av to knivtyper: Den ene er den klassiske staskniven fra Telemark, med sølvholker på skaftet (som gjerne er i beiset valbjørk eller rirkule) og lærslir med sølvholker og akantus. Olav Kleppo er en mester innen denne stilen. Den andre er brukskniven etter Aasmund Voldbakkens tradisjon som kjennetegnes av en slir sydd med kniven sjøl som lest og gjerne knapp på opphenget. Beltestroppen kan godt være festet bare ved at opphenget "flettes" ned i hull på baksiden av sliren og henger fast av seg selv etter tørking. Siden jeg ennå ikke har klart å tegne noe som minner om akantus engang, langt mindre paute eller skjære akantus, har jeg holdt meg til å lage kniver i en slags hybridstil mellom gammel tollekniv (sterkt inspirert at Olav Wåle) og Voldbakkens fornyelse av tollekniven. Jeg har ennå ikke laget en eneste slirelest, alle mine slirer er sydd på kniven etter Voldbakkens metode. Jeg er særlig glad i knappen på beltestroppen, som gir mulighet til å ta kniven av og på beltet uten å måtte smyge beltet ut av hempene i buksa hver gang. Det blir også enklere å henge kniven på ryggsekken, hoftebeltet eller andre passende steder.

Helt katolsk er jeg tross alt ikke, jeg kan se mange av fordelene med andre typer knivdesign og fyser til og med på en Fällkniven eller to sjøl, men det jeg har laget og som regel bruker er i tolleknivtradisjon. Det er så rart med den kulturarven, og så greier jeg liksom ikke å dra på skauen uten å ha med en god spikkekniv. Skal man ha med bare én kniv ut i skauen, må det liksom bli en tollekniv, det da.

Jeg har lyst til å vise fram noen av knivene jeg har laget opp gjennom årene, det blir de som jeg har i hus hjemme hos meg sjøl og ikke har gitt bort til familie og sånt. Det er mye å utsette på håndverk og formgiving, for jeg er 100% selvlært, med kun egen erfaring og bannskap kombinert med lesing av egnete knivbøker (først og fremst Olav H. Wåle og Per Thoresen) som grunnlag for løsninger og utførelse. Det hadde vært moro om også andre kunne legge inn bilder av sine håndlagete (gjerne selvlagete) tollekniver. Jeg vet jo at Hentis har en forbannet vakker Gjerstadkniv som han har laget sjøl, og det er sikkert flere som har noe å vise fram.

Her er den aller første kniven jeg noengang laget. Jeg ødela skaftet på en rustfri tollekniv fra KJ i Mora (en sånn med blått plastskaft og svart plastslire) og tenkte at "pokker heller, jeg prøver meg". Skaftet er satt sammen av tre biter bjørk (en bit flammebjørk og to rirkulebiter), farget med kaffe (!) og impregnert med kokt linolje, og sliren ble så som så. Men kniven gjorde god nytte som fisketurkniv i ti-femten år før tuppen datt av skaftet. Kniven er nå pensjonert. Legg merke til at allerede her finner man knappen på slireopphenget.

En gammel Morakniv fra Frosts (den typen med rødmalt treskaft og blad i laminert karbonstål, gudhjelpe meg så mange sånne jeg har kastet bort opp gjennom årene) fikk et nytt liv etter omfattende smergling og påsetting av nytt skaft. Dette er blitt en av de to spikkeknivene som jeg bruker til finere trearbeid, siden eggstålet i denne er veldig godt. Skaftet er laminert av to biter vanlig bjørk fra en vedkubbe, viklet med lærsnor for å holde "sjiten" sammen. Enkelt, funksjonelt og billig. Sliren er bare tråklet kjapt sammen av litt overskuddslær og er ikke utstyrt med oppheng, siden dette er en kniv som ikke kommer seg ut fra furtekroken min.

Den første jakt-/turkniven jeg laget. Jeg ville ha et stort blad som kunne brukes til litt kaffevedsanking og valgte et nokså langt laminert karbonstålblad fra Brusletto. Det viste seg å være lovlig tynt og smalt og hadde ikke den tyngden jeg ønsket. Skaft i rotknute fra bjørk med holk av fallgevir fra rein, beiset og impregnert med kokt linolje. Som dere ser, har den vært satt opp noen ganger, noe som ikke har gitt den mer tyngde i bladet. Kniven er pensjonert. Her har jeg prøvd meg på "opphøyd" pauting for første gang. Noe overdrevet, men morsomt å prøve seg på.

Den mest brukte tur- og jaktkniven min i dag. Bladet ble kjøpt på utmarksmessa på Stiklestad like før århundreskiftet. Smeden er ukjent. God tykkelse og bredde på bladet gjør at den kan brukes til å hogge opptenningsved i et knipetak, og eggstålet er meget bra. Kniven kan brynes til bokstavelig talt barberknivskarphet. Skaftet er også her i rotknute fra bjørk med holk av fallgevir fra Tydalsrein og mellomplate av ibenholt, beiset og oljeimpregnert, først med rå linolje+terpentin, så kokt linolje, til slutt 50/50 kokt linolje og blank Benarolje. Krok på skaftet for at kniven skal "henge" godt i hånda når jeg bruker den til hogging. Her ser man også hvordan opphenget er festet i sliren.

En litt mindre jaktkniv, bladet ble kjøpt på ei villmarksmesse i Trondheim. Jeg er ikke helt fornøyd med eggstålet, jeg har aldri fått denne kniven så skarp som jeg har ønsket. Men bladet har en grei form, i fjor slaktet og flådde jeg ei hjortekolle med kun denne kniven. Skaftet er i svartor med holk av fallgevir fra Tydalsrein og mellomplate av ibenholt, "lakkimpregnert" med ørten lag fortynnet gulvlakk. Ikke krokskaft, men en liten knagg som passer mellom ringfingeren og lillefingeren for å motvirke at hånda sklir nedover eggen når skaftet blir sleipt av blod og gørr.

Turkniven jeg laget til kona etter at hun mistet den Helle-Olakniven hun fikk av meg da vi var nokså nyforelsket. Skaft i rotknute av bjørk med holk av fallgevir fra Tydalsrein og mellomplate av ibenholt, beiset og oljeimpregnert, først med rå linolje, så kokt linolje, til slutt 50/50 kokt linolje og blank Benarolje

Til slutt noen blader som ligger og venter på skaft og slire

To blader kjøpt på martna'n i Trondheim for lenge siden. Skal bli parkniver til ØKH og meg, med skaft fra samme bit bjørkeknute eller valbjørk. En gang...

Øverst et nydelig lite blad jeg kjøpte på utmarksmessa på Stiklestad samtidig med den store turkniven. Bølgefilt rygg gjør dette enda litt penere. Skal bli søndagsturkniv en dag. Nedenfor et blad fra Håvard Bergland som jeg kom over en gang. Måtte ha det, måtte bare ha det. Så tre nesten like blader kjøpt på ei villmarks-/fritidsmesse i Trondheim en gang. En til hver av guttene, når de er gamle nok til å vedlikeholde en kniv med laminert karbonstålblad og oljeimpregnert treskaft. Nederst et litt morsomt blad med rå sider. Bruksmessig helt på trynet, men litt stilig likevel.

EDIT: Oppdatert bildelinker

Tja, tjo. Prisen var direkte avskrekkende, men det var materialvalget og bladtykkelsen som fikk det til å nappe i "vil ha"-tarmen. Har liksom aldri fyst på en sånn samejakki før jeg så den der, reine sverdet (eller Gurkha-kniven) med et tydeligvis pokkers velegnet stål...

Vel, jeg får arkivere dette sammen med alle de andre "har lyst på, men klarer ikke å forsvare prisen akkurat nå"-ideene, så kan vi fabulere om et sånt prosjekt over neste pilsen uansett. Det kan jo hende jeg vant i tipping eller fikk en ekstra oppblomstring av "vil ha"

for et falkeblikk...

Det er nok tykkere gods en de fleste andre. Litt i underkant av 4 mm.

Og 20cm (8") blad med fulltange. Har du veid sabelen?

Når det gjelder slipingen så er den bare grovslipt før herding, dels for å spare tid og dels for å marginalt bedre egenskapene til eggen. Den blir nok konveks eller rettslipt til slutt.

Ah. That explains.

Du kan få se kniven når den er ferdig om du vil, kan ta den med på neste pils vi arrangerer i bartebyen.

Gjerne. Du må jo uansett poste bilder! Og si gjerne litt mer om stålet du valgte, det er ikke alle her som har hele metallurgens referansehåndbok i huet

Ellers hadde det vært moro å visst hva du eventuelt skule hatt for å lage en 9" til meg, i samme helsikes godstykkelse, med vanlig tange.

Interessant. Det ser ut som om hybriden din har litt lenger slipefas enn de joikesablene jeg har vært borti før. Er det bladet som er tykkere enn standard, eller har du gått for en spissere eggvinkel? Det ser også ut til at du har valgt vanlig konsliping istedenfor konveks slipefas à la økseegg (som jeg ofte har sett på samekniver), hva er grunnen til det?

Skal bli moro å se den ferdige kniven.

Personlig tror jeg Kragen skal få kose seg på banen, jeg har bedre ting til bruk i skogen.

Jeg kan se sjarmen med å gå på rådyrjakt en finværsdag med en gammel Krag. Jeg vet ikke om jeg ville gjort det om jeg hadde hatt en. Ellers var det lovligheten jeg diskuterte, ikke hvor fornuftig det ville være å putte en 6.5 ladet til Mausertrykk i en gammal Krag for å skyte ælj med den. Som jeg også sa:

Om det er lurt er en annen diskusjon

hvordan klarer du å ta ut enkeltbilder fra filmene?

Pause

hvilken tegning jeg skal ta utgangspunkt i ?

Tja, hvis du ikke skal kjøre en ren linje med bare fyren, kan det jo være litt relevant inspirasjon i

Etter det som har blitt meg fortalt

...er the mother of all fuckups. Har du lekt "hviskeleken"?

er ikke kragen godkjent til jakt uansett hvilke anslagsenergikrav som gjelder.

Du bør nok presisere hva slags jakt du snakker om. Kragen har alltid vært tillatt på mindre dyr fra rådyr og nedover. Som sagt, har du lekt "hviskeleken"?

Da kravet var 200kgm på 300m oppfylte ikke Kragen kravene og var forbudt til storviltjakt.

Da de endret kravet til anslagsenergi på 100m kom det et spesifikt forbud mot Krag. Muligens pga. treffpunktforandring med våt/oljet ammo, muligens pga. at Krag-låskassa ikke er verdens sterkeste konstruksjon, og man bør ikke skyte heite Mauserladninger i en gammmel Krag. Eller av en helt annen grunn, hva vet jeg.

Hvis du leser det regelverket som gjelder akkurat nå, vil du ikke finne ett eneste ord om Kragen. Ergo, hvis Kragen din er solid nok til å tåle moderne Mauserladninger, er det tillatt å bruke den på elg. Om det er lurt er en annen diskusjon

dette fordi den kun har en låse klakk og vil skyte forskjellig treffpunkt avhengig av om den er våt eller tørr. dette er jeg ikke helt sikker på så jeg må sjekke det nærmere men jeg mener at det ikke er så langt fra sannheten.

Det er helt sikkert noen her på kammeret som sitter med korrekt informasjon om dette.

Som graahund skriver, dette er riktig. Fukt (eller olje) på ammo eller i kammer gir endret treffpunkt pga. konstruksjonen.

Kragen fortjener en tur i skogen igjen i hedene på jegere som kjenner til dens luner.

Der kan vi være enige

s&b 1.5-6x42 klassik ....er eg godt fornøyd med hvertfall...(zenit er vel enda betre)..

Til mest bøjakt og litt i terrenget? Nja, skeptisk. Jeg ville vel sett etter en med 50mm eller 56mm objektivdiameter. 2.5-10x eller 3-12x

Med fare for å spore av min egen tråd litt: Joda, jeg har sølt med vakuumimpregnering av trebiter. Men ikke med trykk. Problemet med trykkimpregnering - slik jeg ser det - er å få ut lufta i vedstrukturen. Når man trykkimpregnerer konstruksjonstrevirke med f.eks. CCA er ikke dette noe problem, for da forblir vedstrukturen åpen når den tørker etter impregneringsbadet mens impregneringssaltene blir igjen inni veden. Skal man mette en trebit med "noe" - epoxy, olje, lakk el.l. - ønsker man å fylle opp hulrommene med noe annet enn luft. Da må lufta ut først. Én måte å gjøre dette på, er med vakuum. Da er det ingen luft igjen som kan blokkere for væsken man vil impregnere med. En annen måte er ved å dekke overflaten med "noe" som er tyntflytende nok til å trenge inn i vedstrukturen og fortrenge lufta. Da bør også dette "noe" ha en lav overflatespenning slik at dette "noe" kan trenge inn forbi lufta og fortrenge den. De som har satt et knivskaft i olje/terpentin - eller som i mitt tilfelle, kraftig fortynnet celluloselakk - har sett hvordan lufta bobler ut av treet og opp til overflata.

Problemet er uansett å få lufta ut av vedstrukturen slik at dette "noe" trenger inn i veden heller enn å legge seg som en film på overflata. Og da er vi tilbake til det som var temaet for denne tråden: En lakkfinish som trenger ned i vedstrukturen istedenfor å bare ligge oppå slik at vann kan snike seg innunder, svelle veden og forårsake avskalling el.l.

Jeg er litt usikker på hvor jeg skal legge dette, men "børsemaker" er kanskje det minst uegnete underforumet.

Uansett: Som mange sikkert har fått med seg, er jeg en intens motstander av lakkfinish og en like svoren tilhenger av oljefinish. Gjerne god, gammeldags linoljeimpregnering. Men for en tid tilbake skulle jeg lage kniv til guttungen. Sånne hanekyllinger er ikke de mest nidkjære når det gjelder vedlikehold - ihvertfall sammenlignet med enkelte av oss i foreldregenerasjonen - så jeg funderte en stund på hvordan dette skulle lages. Det endte med at jeg brukte et rustbestandig Helle-blad og - her kommer poenget - valgte en litt avansert lakkfinish på skaftet.

Det jeg gjorde var at jeg brukte gammeldags cellulose-gulvlakk som jeg fortynnet sånn omtrent 1+3 med tynner. Så satte jeg skaftet nedi til det var gjennomtrukket, tok det opp, tørket av overskudd og satte til tørk. Tanken var den samme som når man fortynner linolja med terpentin, at den lave viskositeten skulle få luriumet til å trekke et stykke inn i vedstrukturen. Finishen var selvsagt nokså matt etter tørking, så skaftet ble pusset over med fint slipepapir, dykket ned i luriumet enda en gang en stund, tatt opp og satt til tørk. Flere ganger. Etterhvert så jeg litt av den samme som når jeg oljeimpregnerer, at det begynte å bli et lag utenpå veden. Når det hele hadde en jevn finish fikk det et ekstra strøk med ublandet celluloselakk.

Dessverre klarte jo det surrehuet å hive bort kniven etter et par år, så noen skikkelig langtidstest ble det liksom ikke noe av. Men i ettertid har jeg begynt å fundere på om dette vil kunne gi en finish som har noe av det beste fra begge sider: En solid "impregnering" helt inn i vedstrukturen som ved en oljefinish, men et merkbart mindre behov for vedlikeholdssmøring som en lakkfinish. Siden jeg har begynt å fundere på dette, kunne det vært moro å høre om det er andre som har tenkt i de samme banene, og som eventuelt har prøvd noe lignende. Kanskje til og med med en geværstokk. Brukbart fundert "synsing" om idéen kan også være interessant å høre.

Du finner slike plansjer i litt eldre kokebøker som er laget på en tid da ikke absolutt alle skulle ha ferdig "biffsnadderkjøtt" eller "grytenam" i vakuumpakking og kokebøkene var instruksjonsbøker i matlaging istedenfor matpornografi. For eksempel i mitt eks. av "Gyldendals store" fra sen sytti-/tidlig åttitall.

Der finner jeg for eksempel også et kapittel som dreier seg om klassiske sauser: Brun m/kjente varianter, hvit m/kjente varianter, lys m/kjente varianter, hollandaise m/kjente varianter (eks. bearnaise), majones osv.

Har samme kniv. La den ned i slira uten og tørke den. Nå er det noen små rust-roser på den. Hva kan en gjøre for å få de bort, uten og lage riper i kniven?

Syns de rust-rosene kom rimelig fort.

HVa kan gjøres for å hindre de, smøre inn med ett lite lag olje, ikke så morro hvis en skal slakte eller sløye fisk. Det holder kansje og være nøye på at kniven er tørr når den puttes ned i slira`?

Blod er salt, innmat inneholder kroppsvæsker som er salt, sjø er salt. Salt og fuktighet gir rust, til og med på "rustfritt" kniv- og våpenstål.

Dette pleier å holde lenge på alle kniver med rustmotstandig ("rustfritt") stål som jeg har:

1. Vask bort alt blod, skyll helst av all sjø med ferskvann

2. Tørk godt av, vent et halvminutt eller så

3. Putt i tørr, rein slire

Kniver i karbonstål blir alltid skylt i ferskvann og får - om mulig - et tynt strøk med en eller annen olje som så tørkes av med en tørr fille før de puttes i slira. Sjøl foretrekker jeg tynn parafinolje/symaskinolje, men jeg bruker det jeg har tilgjengelig. For eksempel våpenolje. Tørker man godt av, er bladet fremdeles beskyttet mot rust, og de mikrogrammene som sitter igjen har ikke gitt meg dårlig mage. Ennå, ihvertfall

Det kan sikkert være en fordel å bruke noe som gir ei mer motstandsdyktig hinne, men det er ikke noe man må gjøre. For meg som er en glad amatør har dette vist seg å være Godt Nok

Drømmejakta må være å rusle i et terreng med masse storfugl og skuddsjanser.. Hagla i neven og 222'en på ryggen.

Jaaah, Helga! Ach, ja!

noen som har tips så er det bare å sende en PM.

+1 fra Trøndelagen...