Engelsk setter, spørsmål om avl.

[Foxhound]

Når det gjelder jaktprøver så antar jeg det her snakkes om høyfjellsprøver. En dommer skal dømme en hund ut fra et helhetsbilde , dvs er det åpent så kan hunden ha et større søk så lenge den moderer seg når det blir mer uoversiktlig. Det er ingen problem å ha en stortgående hund så lenge den holder kontakt med fører , det primære er å finne fugl og TA VARE PÅ SJANGSEN En hund kan godt ha et stort søk og allikevel være en god viltfinner , en hund kan også ha et lite søk og være dårlig viltfinner.

 

For meg ville det være ønskelig å jakte for en hund som har litt størrelse på søket samtidig som den holder kontakt. Har hunden for dårlig søk støkkes ryper for ofte av fører , eller fører kommer for tett på en stand slik at felling vanskeliggjøres.

 

Vet ikke hvem som har tråkket denne Kronhjorten på tærne , men anbefaler trådstarter å følge Jutuls råd her.

[General Custer]

Vi er vel alle enige her, mulig det er en som ikke er der helt enda

Vi strever vell alle med å få til ei så go bikkje som mulig og en god begynnelse er jo å dra i samme rettning

Skal vi få resultater er vi jo nødt å stille bikkjene på prøve ellers blir vi gående med skopussere hele gjengen.

[Dagl]

Jaktprøver er det eneste middelet for å prøve våre jakthunder. Når det gjelder fuglehundprøver, har vi tre typer. Høyfjell, skog og lavland. Således kan man av hvilke prøver hunden er premiert, se hvor den er god.

 

Når man ser på den bredde og omfang som fuglehundprøver har fått, kan man vel neppe si noe annet enn at jaktprøver ikke bare er avlsverktøy, men også har blitt en sport. Spesielt høyfjells-prøver, som det er flest av, og som har de store status-løpene. Vinnere av status-løpene er ofte gjengangere, og disse personene kan man godt si har over middels interesse av hund, og er over middels dyktige til å dressere og få fram gode hunder.

 

For å vinne status-løp, må man ha en hund som kommer først i fugl (VK). Da gjelder det å ha en hund som har så stor jaktlyst at den søker stort om det trengs, og balanserer på eggen om å være håndterbar. Personer som satster på sporten får til dette ved å ta en hund med stor jaktlyst, og siden de er veldig flinke og ofte har god tid, får de dressert hunden "ned" til å være håndterbar for dem.

 

Siden høyfjellsprøvene er flest, har høyest status, vil de fleste vinne disse. Det avles derfor hunder for å vinne høyfjells-prøver. Raser som GS, Vorsteher..... avles mot dette målet. Raser som tidligere var kjent som skogsfugl - hunder, med snevert søk som passet skogen, avles nå mot de åpne vidder.

 

Kronhjorten hevdet at en god prøvehund ikke nødvendigvis er en god jakthund. Basert på det jeg har skrevet over, som jeg på påpeke kun er mitt syn, er jeg tildels enig med ham. Den hunden som vinner NM høyfjell er jeg sikker på er en god jakthund også. Men det tror jeg kan være fordi den har vært dressert av akkurat den eieren. Hadde den hunden vært hos andre, tror jeg den like gjerne kunne vært uhåndterbar.

 

Jeg tror det avles på stor jaktlyst av gode dressører for å vinne statusløp. De klarer allikevel å dressere hundene. Når avkommene havner hos folk som ikke er så flinke, kan de bli uhåndterbare. Jeg tror at en hund som er avlet for sporten jaktprøver, og for å vinne på Kongsvold, ikke ville blitt bra i hendene på en nybegynner eller en urutinert eier. Og hvorfor slår ikke dommerne ned på dette? Vel, det er ikke svært mange dommere, og de fleste er personer som er veldig interessert i hund og jaktprøve-sport. Ergo er dommerne på linje med utøverne, og ser bare en hund som går bra og stort men er håndterbar. Siden de ikke kan vite hvor mye eller hvilken dressur som ligger til grunn for resultatet, kan de ikke slå ned på dette heller.

 

Jeg, som Kronhjorten, ønsker ikke jeg en milsluker til jakthund (heldigvis har jeg heller ikke det). For min del er ett format på 50-100m til hver side nok, bare dette blir gjennomsøkt skikkelig. Gjerne mindre på skog. En hund med jaktvett nok til å lete i korrekte biotoper er bedre enn en som systematisk syr kryss-sting en kilometer til hver side. Om hunden jeg ønsker er noe andre kaller skopussere, vel det er greit for min del. Men husk at det er svært mange som meg! Utøvere av jaktprøve-sporten er svært intense til å forsvare sin sport, det har jeg også merket meg i andre forum. Husk at de fleste som har fuglehunder ikke går på jaktprøve! Husk at man skal basere avl på disse resultatene, og det er en mindre del av eiere som har jaktprøve-sport som interesse! Svært mange fulgehundeiere har ikke tid og ressurser til å dressere hund og reise rundt på alle mulige samlinger, treninger, prøver og kurs. De ønsker en jakthund som med så liten innsats som mulig blir en god jaktkamerat!

 

Min påstand er at jaktprøvene har gått forbi det å være ett avls-verktøy, til å bli en sport. Jeg mener det er på tide å skille jaktprøve-sporten, og jaktprøve-avlsverktøyet. Egenskaper som er dresserte inn, føres ikke videre i avl. Disse bør man heller ikke vektlegge i avl. Rene jaktprøver for å avprøve hundens iboende egenskaper hadde vært det rette. Så kunne sports-utøverne dressere og avle jetjagere for min del.

 

Mvh Dagl

[Jutul]

En hund bedømmes etter kvaliteter som gis tallkarakterer. Innenfor kvalitetene jaktlyst, fart og stil er høyeste ønskelig karakter 6, mens på samarbeid, søksbredde og reviering er høyeste oppnåelige poengsum også 6, men beste karakter er 4. alt over 4 er for meget.

I tilegg så bedømmes hundens selvstendighet, presisjon i fuglearbeidet samt reis.

Det er etter min mening ingen tvil om at dagens avprøvning er det som hare skapt så mye gode bikkjer, og dette hart vi holdt på med i 100 år, selvfølgelig med justeringer.

At prøvehundene er for store i søket i utgangspunktet er jeg ikke ubetinget enig i, og min påstand er at de beste prøvehundene er de beste jakthundene.

Tallkarakterene 5 er den samme for både breton og en irsksetter, og her tas ikke rasemessige hensyn.

Vi har i dag mange hunder blant de aller fleste raser som er bra premiert både i skog, lavland og høyfjell.

At jaktprøvene for enkelt har blitt en sport i seg selv, kan jeg tildels være enig i. Likevel er det slik at når det gjelder våre mest populære jakthundraser er det jaktprøveresultater de aller fleste ser etter når de kjøper valp.

 

Mye av skepsisen til jaktprøver og stortgående hunder henger tilbake til en tid da det var mye galskap å se på prøvene våre, men dette er en forlengst tilbakelagt epoke og det bør nå for de fleste være mulig å begrave dette. De aller fleste dommere tenker praktisk jakt når de dømmer, derfor kalles det også jaltprøve.

[Foxhound]

Jeg er ikke helt uenig med deg , men ikke helt enig heller

 

Hvordan ser du for deg at det skal gjøres i praksis , om man skal forandre på prøvene i dag ?

 

Husk vi har de verktøyene som du etterlyser pr i dag også.

 

Jaktprøvene er inndelt i klasser. I UK er unghundklassen , hunder under 2 år kan stille her og dette er en kvalitetsklasse. Dvs hundene måles ikke opp mot hverandre men kvalitetsbedømmes ut fra prestasjoner.

 

I AK , som er åpen klasse stiller hunder over 2år. Dette er også en kvalitetsklasse hvor hundene dømmes ut fra egne prestasjoner , om enn noe strengere enn i UK. En 3 pr i AK karakteriseres som en god jakthund , en 2 premie er en meget god jakthund med små feil eller mangler i forhold til en 1 premie. Mens en 1 premie i AK er en særdeles god jakthund.

 

Siste klassen er VK som er en ren konkuranseklasse. Her konkurerer hundene opp mot hverandre. Her kan hunder som har oppnådd 1 pr i AK stille.

 

Det er klart at de fleste i "jaktprøvesporten " vil ha valper etter hunder som har gjort det skarpt i VK. Men det er ingenting i veien for å avle på hunder som har premie i UK eller AK. I alle klassene så utstedes det prøvekritikker for hver hund , her er det poengsummer for flere egenskaper. Bla søksbredde , kontakt , jaktlyst osv så man kan lese mye om en hund med å studere slike prøvekritikker.

 

Og bare for å ha det sagt , jeg driver ikke lenger med fuglehunder , men har gått noen jaktprøver i min tid.

[Foxhound]

Nå svarte Jutul før meg , det var innlegget før Jutul sitt jeg referer til

[General Custer]

Hadde vært borte fra jaktprøver i 10 år før jeg begynte å gå prøver igjen for fem år siden, det var en helt annen verden jeg kom til.

Prøvene har forandret seg mye, både når det gjelder dømming, kvalitet på bikkjene og ikke minst oppførselen på folk.

Som avlsgrunnlag er disse prøvene som sagt det eneste vi har å forholde oss til når det gjelder kvalitet og ut fra resultatene er det fullt mulig å avle på akkurat den bikkja som du mener er ei go jaktbikkje.

[BusterGutten]

Det er en stor bragd å ha et godt sammarbeid med en hund som går stort. De vk-hundene jeg har sett i aksjon har uten tvil også vært de beste jakthundene i denne terrengtypen. Det sier litt om sammarbeidsvilje og dresserbarhet hos hunden når man kombinerer høy fart,sterk jaktlyst,stort søk med gjentatte 1premier.

 

Som det blir sagt så gjelder det i prøvesammenheng å finne fugl først(før makker) og få godkjent fuglearbeid. Er det ikke det vi er ute etter når vi er på jakt,finne fugl raskt å ha et flott fuglearbeid?

 

Det er vel ingen tvil om at det generellt er vanskeligere og håndtere en ferrari kontra en lada,men slik må det naturligvis være. Som valpekjøper i dag kan man lese seg til den informasjonen man er ute etter fra bl.a.jaktprøveprotokoller,og velge valp fra den linjen man tror kan passe best. Velger du valp etter "ferrariforeldre",eller fra "ladalinja"så vet du også hva du må forvente deg.

Jeg har selv hatt en ES av den storgåtte typen,og morro var det selv om det ikke var den ideelle hunden for akkurat meg ettersom denne ikke hadde evne til å moderere søket når den kom i tettere terreng.

[Jutul]

En hund av den stortgående typen, med stor fart og høy intensitet og driv, vil få med seg mye mer terreng enn andre hunder. Selvfølgelig finnes det såkallte "joyrunners", men disse avsløres raskt på prøver ved å sjelden finne fugl.

 

Alle kontakter som hundene har med fugl, om det er stand, støkk eller tjuvreis, blir notert på jaktprøveskjema og lagt inn i NKK sin database via prøveprogrammene av prøveledelsen.

Anders Haugen i Nesk har lagt ned ett enormt arbeid med å sette disse dataene i system og har vært en av foregangsmennene på å utarbeide viltfinnerindekser på i første omgang ES, men dette har i mer eller mindre grad blitt en standard for alle raseklubbene.

Her skilles også mellom kvalitet og kokurranse.

De som ønsker å lese mer om dette kan gå inn på www.avl.no og se hva det dreier seg om.

 

Jeg mener att jaktprøver er det eneste rette element for å finne frem til hvilke hunder en bør avle på, og hvilke en ikke bør avle på. Det er her en har muligheten til å måle bikkjer opp mot hverandre, og det hjelper lite å mene en har verdens beste bikkje om en ikke har noe sammenlikningsgrunnlag. Ihvertfall om en ikke har fartstid fra prøver og ser hvordan en hund skal og bør jakte. Det er fort gjort å rote seg fast i ett spor om sammenlikningsgrunnlaget forøvrig mangler.

 

Til syvende og sist er det raseklubbene sammen med dommerne som legger føringer for hvilke kvaliteter de ønsker på hundene, og så må en velge seg hund deretter.

Det er fler raser som ikke hevder seg på hverken høyfjell eller lavland, men som gjør det svært skarpt på skogsfuglprøver og apportprøver.