raysaur Posted November 12, 2016 Share Posted November 12, 2016 Har ofte sneket inn til tre det sitter fugl i, men da har det stått en spets i los under. Spark i treet før du går så får du som oftest svar på om det sitter fugl der eller ikke. Enkelte fugler er dummere enn andre også, bare så det er sagt Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Dagl Posted November 15, 2016 Share Posted November 15, 2016 Sikker på at det var tiur? Røy kan trykke noe utrolig i tre, og helt klart så hardt. Tiur... jo, kanskje. Som raysaur sier, spark i buska neste gang før du går. Det pleier å få de hardeste til å lette. Selv var jeg også ute i helga. Det var omtrent samme forhold på lørdag som sist fredag, så jeg var full av optimisme... Men turen på nesten fire timer ga lite kontakt med fugl. Noen markeringer hadde unghunden, vi fant noe som lignet spor også. Men eneste kontakten ble ei røy som ble støkket av hunden fra ei furu. Den kom mot meg på fin avstand, men helt verdiløst selvsagt for min del og hagla ble ikke engang vurdert løfta. Eftas skiftet ble bare rot. Tok eldstebikkja som var overtent etter fjorten dager uten jakt. Det gikk rett ut på ett sted med blåbær, og full los... Noe som indikerer støkk. Altså gikk det over stokk og stein i starten. I tillegg fikk vi "heng" av en elghund som var kjælen, og jeg måtte innom hytta til elglaget for bli kvitt den. Noe jeg ikke ble allikevel siden de ikke klarte å kalle den inn, men etterhvert slapp den da. En markering som hun utløste sjøl og utredet. Joda, fugl hadde vært på bakken! Så dro hun ut på nærmere 200 meter. Fint, da slipper jeg å gå til den myra! Svinger nordover når hun kommer inn. Men hun kom ikke inn... Jobbet videre sørover... nedover lia.. Snart på 300 meter, så over. Jeg begynte å gå etter. Hun kom nærmere, så dro hun nedover igjen. Jaktet altså på egen hånd. Det har hun gjort mer og mer i det siste, trolig fordi unghunden får mer jakttid enn henne (tolker vi det som...). Jeg gikk nedover, og fikk tilslutt koblet. Korrigerte kraftig, og gikk med henne i bånd opp dit jeg var da jeg skulle snu nordover. Alt dette i snø til midt på leggen, glatt underlag og lyng/myr som ikke er frosset. Mildt sagt var jeg forbannet, svett og hesblesende sliten når jeg var oppe igjen, og vi hadde missbrukt kanskje en time på tull - av sårt tilmålte minutter på slutten av dagen. Etter denne korreksen holdt bikkja god kontakt. Men dessverre fant vi ikke mer fugl. Møkkatur - møkkadag! Søndag tok jeg igjen unghunden på formiddagen. Været var slått om til plussgrader, tåke og lett regn. Kram snø og drypp fra buskene. Supert! NÅ må da fuglen trykke på bakken? Men tiden gikk... noen markeringer, men ikke fugl. Jeg kom meg opp i høyden uten at noe virkelig spennende skjedde. Ronja markerte godlukt igjen, men jobbet videre. Plutselig hørte jeg tunge vingeslag.. snudde meg mot lyden, og så greiner på toppen av ei "flat" furu som gynget.... der satt den! I veden idag også? Men bikkja stod! Snek med ned mot henne, opp til standen. En fin glenne passet perfekt, og jeg kommanderte reis! Men det var tomt... Tiuren hadde vel vært på bakken først på dagen, kanskje hadde den hørt oss og lettet. Men vi trasket videre etter utredning. Ronja dro ut i fin vind. Ut, ut... hmmm. hun pleier ikke dra så langt? JOda, der ble det stand! Jeg nærmet meg forsiktig denne gangen. I kanten av ett hogstfelt stod bikkja. Jeg snek meg mot kanten for å få fritt skuddfelt, kommanderte reis. BIkka bykset fram, ny stand! Ny kommando, denne gang rett på - men også rett i utredning. Veldig ferske beitespor oppover langst kanten av hogstfeltet. Pokker! Satt ikke fuglen på bakken idag? Her virket det som om det var fugl, og jeg gjorde en ekstra runde her oppe. Det resulterte i to blindstander til. Fugl på bakken, veldig "fersk" beitespor. Men ingen fugl. Lett - eller hadde den bare beitet litt og så flydd opp i trærne? Jeg fikk svaret når jeg skulle krysse det tidligere nevnte hogstfeltet. Da støkket jeg en flokk orrer i etapper som satt i bjørker ute på hogstfeltet. Jeg så dem ikke i tåka, bare hørte vingeslag. Så var det altså slik at de bare hadde beitet først på morran på bakken, og så "gått i veden".... På vei mot bilen hadde vi flere markeringer, og jeg støkket også en ny liten orreflokk fra busker. Men altså ingen fugl på bakken. Mot slutten dro også Ronja ut på 380 meter - uten stand og å komme tilbake, så jeg måtte gå etter henne. Hva pokker - hadde hun lært av Frøya? Håper ikke det, men vet ikke hva hun drev med. Kanskje hun brå-støkket en hare som hun dro etter. Har aldri sett det, så jeg vet ikke hvordan hun reagerer på hare. Det var jo gode vitringsforhold, så kanskje hun fulgte med ett stykke. På eftan var det Dina sin tur. Hun har hatt en liten poteskade, og har stått over to helger. Var selvsagt heltent, og dro ut. Men hun drar ikke langt ut, holder veldig god kontakt, og er flink til å behandle fugl. Veldig enkel og god hund å gå med. Det eneste minus med henne er at hun takler medvind dårlig. Men noen ganger funker hun ikke, kanskje hun bare er humørsjuk - som enkelte kvinnfolk ellers. Men denne dagen fungerte hun veldig bra. Men fuglekontaktene lot vente på seg. På en furumo kikket jeg bort på en furutopp, nettopp som en tiur slo ut vinga og slapp seg ut....... Pokker, satt de i veden ennå? Dina merket ingenting, så vi bare gikk videre. Men hva pokker, plutselig hadde vi medvind - skulle ikke vært det... Og selvsagt, vi støkket en orrfugl..... 100 meter bortenfor, så snudde vinden helt... Vinden i skogen er neimen ikke lett, og snurrer på de merkeligste vis. Men ingenting å gjøre med, vi tråkket videre. Markeringer og beit fant vi, men ikke fugl på bakken. Vi nærmet oss bilen, og Dina hadde en stand jeg ikke kom helt opptil. Syntes jeg hørte svake vingeslag. Lett fugl - på en dag som denne? Men den satt kanskje i ett tre den også. Plutselig gikk jeg på spor.. Ikke av hvem som helst.... Helt ferske... Ingen tvil om hvem som hadde gått der. Men vi fant den ikke. Den hadde gått inn i tung barskog, Dina hadde en stand i området som hun løste ut. Den hadde nok lettet før vi kom. Vi nærmet oss bilen, og det var også begynt å bli påtagelig skumring, nesten mørkt. Men siste del er en hotspot, og vi gikk sakte gjennom. Ingenting nå. Men mot ett hogstfelt ble det stand. Jeg snek meg dit, Dina avanserte i ettapper. Men i kanten av hogstefeltet fant jeg spor av vingeslag i snøen... Lett fugl! Vi kom til en traktor veg jeg skal følge til bilen. Akkurat i det jeg setter beina på vegen, støkker vi en orrfugl i plantefeltet på andre siden vegen! Pokker også, hvorfor fant hun ikke den? Nuvel, ikke noe å gjøre med. Jeg slo meg på traktorvegen mot bilen, Dina foran. En liten knaus på venstre side. Der ble det jaggu stand! Jeg snek meg videre langs vegen, over en liten bakketopp. 20 meter unna hunden, men så henne ikke (det viste seg at hun stod bak en steinblokk). Snek meg nedover bakken til en sving i vegen, håpet å få skudd langs vegen. Plutselig eksploderer det under ei gran! En orrhane åpenbarer seg, er i vegen umiddelbart. Hagla fyker oppover, men ikke helt til kinnet.... Kjenner at kolben er altfor lav, men to skudd smeller nesten uten at jeg får stoppet dem. Orrhanen flyr uskadet langs traktorvegen videre! F...n, i h..te, s..t..ns dritt! Glosene var lyserøde oppi skogen, jeg var så forbannet på meg sjøl! Super stand, det viste seg at orrhanen neppe var mer enn 10 meter unna meg og 5 meter unna hunden! Kjempesjanse! Og så ødelegge med ren "panikk-skyting"! Sjelden har jeg ergret meg mer over min egen utilstrekkelighet. Jeg rett og slett ba bikkja om unnskyldning der oppe i den mørke skogen. Er det mulig???? JOda, det ER mulig. Og bare for å strø mer salt i såret, så støkket vi en orrhane til på de 50 meterne til bilen - uten å gi skuddsjanse eller stand. Det var en knekket jeger som reiste hjem i mørket. Jeg håper bare bikkja tilgir meg... Her bilde av Dina i (blind) stand - dog ikke den ene perfekte i mørkningen..... Mvh Dagl Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Dagl Posted November 21, 2016 Share Posted November 21, 2016 I helga fikk vi besøk av ett vennepar fra Sverige, og han skulle være med meg på jakt på lørdagen. I lunsjen kom damene opp i terrenget og møtte oss, og så fyrte vi bål og grillet pølser til lunsj. Veldig trivelig helg, og veldig trivelig jakttur! Dessverre uten fangst, men noen situasjoner fikk vi og her er historien: Vi slapp i ett område der det har vært mye orrfugl tidligere, og som jeg gikk i forrige helg. Mye fugl, men da satt den i trærne. Håpet var at den var på bakken idag. Været var bra, litt snø på bakken men den var våt og ikke bråkete. Oppholdsvær men stort sett overskyet. Ronja dro på her sist søndag, og drev med noe på egen hånd. Faktisk så jeg måtte hente henne. Og jaggu dro hun avsted denne gangen også! Må ha vært noe svært interessant hun dro etter sist helg, og som hun husket. Jeg misstenker hun støkte en hare som hun forfulgte, men er ikke sikker. Ihvertfall tok det meg ett kvarter å få blåst inn fillebikkja, og det var jo ikke DET jeg hadde lyst til å vise fram.... Men etter en alvorsprat når bikkja kom inn, fortsatte vi. Og nå med betydelig bedre kontakt. Ganske snart ble det interessant, og hun dro an nedover mot ett tettere område med grov granskog. Der ble det jaggu stand! Vi ladet, og nærmet oss. Jeg dirigerte Tomas der det var små glenner, men her var det veldig tett. Vi kom opptil, reisningsordre og Ronja avanserte - ny stand! Ny posisjonering, ny kommando og bikkja dro igjen fram! NÅ syntes jeg at jeg hørte vingeslag langt unna, men litt usikker. Det ble utredning, men vi så ikke spor. Trolig satt det fugl i trærne som slapp seg ut. Nuvel, litt spenning ihvertfall, og vi trasket på videre. Ronja markerte på noen steder, men vi så ikke fugl på lenge. Men i kanten av ett hogstfelt markerte hun igjen, her så vi også spor. Hun jobbet seg oppover en bakke og over toppen der det flatet ut. Der så jeg noe, sa Tomas! Det ble støkk, det satt trolig en orrfugl der. Vet ikke hvorfor det ikke ble stand, men det var lite og veldig vekslende vind. Ronja fikk nok ikke med seg at det lettet, hun dro ihvertfall ikke etter. Nuvel, vi trasket videre. Lite å se her som det forrige helg var mye fugl. Men slik er det og spesielt på denne årstiden. Etterhvert fikk Ronja en stand oppe på en bergknaus, hun så nedover. Her, sa jeg til Tomas, kan vi overraske om fuglen ligger på nedsiden! Jeg sendte han foran, og han smøg seg mot hunden litt til side. Jeg kom også opptil uten at noe skjedde. Vi var klare, og jeg kommanderte reis. Bikkja dro rett ned og inn i ett grankjerr! NÅ fanken, tenkte jeg! Men ingen vingeslag... Bare utredning. Blindstand! Pokker også! Stort mer skjedde ikke før lunsj dessverre. Vi hadde en hyggelig lunsj sammen med damene. De syntes det var så hyggelig at de ble stående igjen ved bålet mens vi dro ut på jakt igjen..... Nytt slipp, i nytt område jeg ofte har vært borti fugl. Men også nå gikk det laaaang tid. Jeg forklarte og fortalte underveis om steder jeg hadde sett/skutt fugl for å forsøke å gjøre turen spennende, uten at jeg er overbevist om at Tomas syntes det ga stort.... Men omsider ble det da jammen en stand nå også. I ett område med høy lyng, gamle og krokete furuer og bartunge graner, ble det stand. Ronja virket usikker, men vi ladet haglene og nærmet oss forsiktig. Jeg forsøkte posisjonere Tomas best, og kommanderte reis. Avanse - ny stand. Ny posisjonering. Rett før vi kommanderte reis igjen, så jeg en skygge.... En tiur slapp seg fra ei lav furu 30 meter lenger fram! Ronja hadde sett det, og gikk rett i utredning. Hun nærmet seg stedet, og da dro jaggu tre fugler til! Det var både brune og svarte, og var nok en del av ett kull. Ronja stod rolig i to sekunder, og satte etter. Jeg ropte sitt og blåste i fløyta, til ikke så stor nytte dessverre. Men hun stoppet etter 30 meter omtrent, og satte seg før jeg kom fram... Jeg korrigerte ikke hardt her, men tok henne med dit hun var når jeg kommanderte sitt og satte henne bestemt ned. Men uansett var det jo litt moro at vi så fugl! Etterhvert kom mørket fort, og vi var på god vei hjem. Men jeg måtte ha med en "hotspot", og vi kjempet oss derfor opp ei bratt li med julegraner (j..lig bløtt!) og unge bjørker. Oppe der det flatet ut, tok jaggu bikkja stand! En meget god plass, og jeg kjente adrenalinet (ikke bare blodsus etter oppstigningen..). Vi så ikke bikkja ennå, men på peilen så jeg hun stod bare 20 meter foran. Hviskende informerte jeg Tomas, og vi ladet. Smøg nærmere. Jeg vinket han ut til venstre der det var mest å skyte på, satset på at fuglen kom der. Og da gikk det opp en orrhane! Den kom akkurat der jeg håpet, og Tomas hadde en fin glenne å skyte i! Han hevet hagla, men nølte... og sjansen var over. Årsaken var at han ikke så bikkja. Han var blitt vant med at vi skulle finne hunden, kommando før fuglen gikk opp og man kunne skyte. Jeg hadde sagt ved første situasjon at om fugl går opp når man nærmer seg, så er det lov. Men veldig godt at han valgte å avstå når han var usikker! Han fikk mye ros for avgjørelsen, samtidig syntes vi begge det var moro at han hadde fått oppleve en skikkelig situasjon med fugl i. Det var en fin stand, hunden var ikke langt unna fuglen og måtte ha stått ganske så presist. Mer skjedde ikke, og vi var ved bilen i halv fem-tiden og det var så godt som mørkt i det tette skydekket. Søndag reiste gjesten hjem på formiddagen. Derfor ble det en tur på ettermiddagen for meg... Jeg tok med Dina - som jeg bomskjøt for sist søndag etter strålende stand - og dro avsted. Det var om mulig ennå bedre forhold enn lørdag, da det nok var en grad varmere. Litt tåke, antydning til regn/sludd og drypping fra trær. Snøen på bakken var kram og nesten lydløs. Der jeg skulle starte stod to jegere som jeg pratet med for å høre om de var på vei inn eller ut. De hadde gått en runde, vært borti en tiur men var på vei hjem. Deres rute var ikke helt min, så jeg valgte å gå i området lell. Jeg trasket avsted på vant runde. Litt kjedelig iblant, men man havner fort i ett mønster. Bikkja åpnet forsiktig og hadde ikke det store søket, men vi hadde litt vind her så hun fikk nok med seg allikevel. Jeg fikk bare gå sakte så hun fikk tid på å søke ut. Men vi fant ikke noe på de første god-plassene. Oppover mot en bergknatt i kanten av ett hogstfelt ble det jaggu stand! Området er veldig bra. Her er krokete furuer, skjær, røsslyng, bær... sola steiker når den er framme... Ofte fugl å finne. Var det fugl nå også - eller blindstand? Jeg smøg meg ut i kanten av hogstfeltet og avanserte sakte og forsiktig. 45 meter - 35... Fikk se bikkja, hun stod akkurat på skjæret og så nedover. Ny mulighet for å overraske om fuglen satt på nedsiden! Perfekt! Smøg meg nærmere, ventet på oppflukt når jeg stakk hodet over kanten av skjæret. Men ingenting skjedde. Jeg var nå plassert fint, og kommanderte reis. Bikkja dro fram, men ny stand i skråningen ned av skjæret. Jeg ville ikke slippe hogstfeltet helt, men gikk litt ned. Ny kommando, og på nytt reiste hun. Da hørte jeg vingeslag! Tunge vingeslag! Men ikke fra bakken, fra ei lita furu helt i kanten av hogstfeltet! Tiuren slapp seg ut, jeg så det skimtet i vinger og skjønte den ville passere ei glenne. Opp med hagla - kom faktisk på forrige helgs fadese, og fikk ned hodet og kinnkontakt. Tiuren kom i åpningen, jeg dro på og skjøt! Så at den tegnet for treff, men så var den forbi glenna og jeg fikk ikke skutt mer. Men den gikk da vel for pokker ned? Bikkja dro etter nedover. Jeg kom dit jeg mente den datt - så ingenting! Så på peileren, bikkja var ikke langt unna. Og der ble det stand! Nærmet meg, hørte vingeslag og kampgny..... Under ei gran hadde bikkja godt tak på den, og jeg fikk fram begge to. Måtte skille de.... Jeg hadde vingeskutt den, men den var mere død enn levende da jeg kom fram... Avlivet kjapt og fikk roet bikkja som hadde mord i blikket.... Tiuren var klart preget av å ha vært i kamp, med store områder uten fjær... men samma det! Ikke stor, en kylling av året viste det seg. 3,72 kilo tung. Men tiur er tiur! Jøss - for en åpning! Hadde nesten dårlig samvittighet da jeg sende SMS til min svenske venn som var på vei hjem... Men noen ganger går det lett, man må ha litt flaks! Vi trasket nå på resten av runden. Det gikk lenge før vi fikk mere kontakter. En blindstand hadde Dina, men det viste seg at der hadde de to andre jegerne gått, og trolig hatt oppe fuglen før. Snart mørknet det igjen også, men jeg hadde igjen det beste området... Gikk inn i det, Dina gjorde en stor runde for å komme i vind og tok med seg hele området. Og jaggu ble det stand! Tett skog, bikkja stod 50 meter unna. Jeg gjorde her ei blemme, og trodde fuglen lå langt foran bikkja i vind. Jeg nærmet meg derfor fra siden, istedet får å gå rundt og bak. Men fuglen trykket godt og lå ikke langt foran.. Derfor støkket jeg - en orrhane. Den lettet når jeg var 40 meter unna og dro rett inn i tetta. Ingen sjans å skyte. Etter utredning gikk vi videre, Dina dro ut på siden i søk. Men det fortsatte lenger enn hun pleier... 80 meter, 100, 108.. Stand på 111 meter! Jeg tråklet meg gjennom tetta og kom ut på plantefelt, fortsatt 60 meter. Gjorde klar hagla og nærmet meg mer forsiktig. Hun stod på en traktorvei og pekte nedover lia i ett felt med høye juletrær. Når jeg kom fram snudde hun litt på hodet, og jeg ble usikker på om jeg skulle posisjonere meg på høyre eller venstre side av hunden. Mens jeg funderte, lettet fuglen - en tiur....! Den lå like nedenfor, jeg så det skimtet i vinger men i nedoverbakke tok den fire-fem vingeslag og var vekk! Men fin situasjon! Hadde jeg ikke hatt en tiur på sekken, hadde jeg nok bannet høyere..... Med det ebbet dagen ut. Det ble en fin dag i skogsfugl skogen! Revansje både for meg og bikkja etter min elendige skyting forrige helg. Synd at det ikke skjedde mens min kamerat var med på lørdag, men slik kan en ikke bestille. Noen fler bilder av hund og bytte.. (skrytebilder..). ER du sikker på at du er dau...?: Stemningsbilde. Nuvel, nye tak neste helg - om været tillater. Mvh Dagl Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Fury Posted November 21, 2016 Share Posted November 21, 2016 Du holder virkelig liv i denne tråden Dagl. Kjempe bra nok en gang, gratulerer med storfugl Håper du får "skribent-2016" prisen! Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Kjell Olav Posted November 21, 2016 Share Posted November 21, 2016 Enig med Fury. Takk for at du deler så raust Dagl. Flotte innlegg Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
oba Posted November 24, 2016 Share Posted November 24, 2016 Veldig artig å lese Dagl! Har vært ute to helger, hhv 5-6 nov. og 19-20. nov. Har vært alt for mye snø. Jaktet nord i Nordmarka, i Finnemarka og i Telemark. I hvilken landsdel jakter du? ser ut som at snøforholdene er ok der.. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Dagl Posted November 24, 2016 Share Posted November 24, 2016 Hei, og mange takk for all ros! Det gir inspirasjon til å fortsette å skrive... Jeg jakter i søndre del av Hedmark. Det har vært gode forhold til nå, spesielt de to siste helgene. Men nå kom kulda og det blir skarpt fraseføre. Mye vanskeligere. Om det skal være kaldt, er det etter min erfaring faktisk bedre om det er litt snø. Dog ikke så mye at bærene gjemmes helt - og hunda ikke klarer å gå snøen... Mvh Dagl Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Dagl Posted November 28, 2016 Share Posted November 28, 2016 Ny helg, nye muligheter.... Startet med Frøya lørdag formiddag. Var litt spent siden hun ikke fikk jakt forrige helg i det hele tatt, og helga før jobbet hun veldig selvstendig - men ble kraftig korrigert. Nå tok hun en lang runde først, men ikke i nærheten av tidligere. Fikk litt halvhjertet skjenn for det, men bare som en påminnelse. Resten av turen holdt hun god kontakt. Går supert første timen, så detter farten. Hun holder oppe søket, men det går saaaakte..... Været var annerledes, litt frost og sol. Var redd for fraseføre og lett fugl... Etter en halvtime ble det stand i ei li mot ett hogstfelt. Jeg forsøkte å gå der det var lite frost i bakken, og nærmet meg forsiktig. Men jeg leste søket litt feil, og havnet over bikkja. Da er man skikkelig på etterskudd.... Jeg snudde for å gå en runde å komme bak henne lenger ned, i kanten på hogstfeltet. Men så fikk jeg se hun løste ut, og der dro jaggu en tiur! Ut over hogstfeltet, helt blank..... Det lignet mistenkelig på tjuvreis, men man vet jo ikke om tiuren flyttet på seg og trigget det hele. Hadde jeg dog gått rett og havnet litt under henne, ville jeg fått tidenes tiursjanse! Men man vet jo ikke om den hadde valgt den veien da... Nuvel, vi trådde på. Kvarteret senere ble det ny stand. Nå i kanten på en myrhals. Inne i tetta stod hun. Løste ut, justerte. Var ute på myra å så etter meg, inn i tetta igjen og ny stand. Her er det tett gran med mye underskog. En omtrente 50 meter bred korridor, så er det plantefelt med høye juletrær på andre siden. Når jeg omsider fikk snirklet meg inn i kjerret, så jeg at bikkja stod innover. Altså mot plantefeltet. Hvordan i huleste skulle jeg få skutt her? Ingen enkel vei rundt heller, og tviler på om bikkja står lenge nok til å få gått helt rundt... Så jeg kommanderte reis, og sprang mot plantefeltet. Bikkja vinklet oppover i terrenget på toppen av en liten ås, jeg holdt høyden. Men ingenting skjedde. Hmm.. Blindstand? Jeg stoppet opp og ventet. Om det blir stand oppe på toppen, må jeg oppover. Men hvor går jeg? Plantefeltet har veldig høye trær akkurat der, og byr ikke på store åpningene. Og BLIR det stand? Mens jeg står der og tenker, drar jaggu tiuren opp ... Helt i kanten på plantefeltet rett foran meg satt den! Opp med hagla, men tett... får en liten åpning, skyter ett skudd men ser det er bom. Får ikke fler sjanser og ser den flyr bort - laaaangt... Fanken, at ikke jeg gikk helt ut i kanten! Men slik er det - etterpå klokskapen er verdens mest eksakte vitenskap! Bikkja forbanner seg på at den skal ligge der, og leter lenge. Men jeg får henne med meg, og vi tråkker på videre. Ett drøyt kvarter senere støkker vi ei røy fra ei furu. Og ti minutter etter det igjen blir det stand. Nok en gang i ett tett grankjerr... Jeg forsøker å smyge meg rundt denne gangen, klok av skade. Men halvveis hører jeg vingeslag og orrhøne-kakling, som drar BAKOVER. Ser ikke skimten engang... Det skal ikke være lett! Mer så vi ikke på den turen. Men fint vær! På eftan var det Ronja sin tur i annet terreng. Her er det bratt, og vi gikk i den siden av berget som vender mot eftas-sola. Dårlig søk til å begynne med. To blindstander/avanse viste at det var fugl i terrenget, men at den var lett. Vi nådde ett punkt der vi måtte opp i terrenget, og vi begynte å klatre. Øverst her er det ett merke på min GPS, med en fugl på...tiurplass... Her er et gammelt hogstfelt med ujevn skog, mye bær og skjul. Hogstfeltet går opp i en hesteskoform mot gammel granskog, og til venstre skjærer en lasskjører-veg av gammelskogen. Ronja dro oppover i feltet. Rundet markeringen min om tiurplassen, vendte mot vind - og tok stand! D..ven, det var nesten for perfekt. Hun stod nå 70 meter ovenfor meg. Jeg beregnet vinden som nå kom fra venstre bak meg, og gikk til venstre så jeg stod rett nedenfor henne. Justerte litt lenger fram, da fuglen nok lå litt til venstre med tanke på vind. Fant ett sted der jeg dekket lasskjører vegen og hele hogst feltet, gjorde meg klar. Kommanderte reis....! Men hun ble stående! Forsøkte igjen, men nei. Hun stod. Måtte opp til henne. Gikk nært gammelskogen. Hadde gått 10 meter omtrent, da kom den! For det VAR tiur.... Og den kom akkurat som jeg tenkte, over lasskjørervegen! Men nå var skudd mulighetene mye dårligere, og jeg hadde bare noen få glenner. Hørte at den sleit med å komme opp, var borti kvist flere ganger som knakk inne i gammelskogen! Kanskje det måtte ut nærmere meg lell? Men nei - den kom ut der jeg trodde. Skjøt ett skudd, så jeg var bak. Den ble borte bak busker, fulgte på - fant ei glenne og skjøt igjen. Men så med en gang at jeg var for sen. Den hadde nesten passert glenna alt da skuddet gikk. Vi gjorde ett ettersøk, men fant hverken fugl, dun eller noe som antydet treff. Pokker! En skal ikke forvente all verden av unghund, men hadde hun reist fra avstand så .... ja, jeg hadde sikkert klart å bomme lell... En må legge skuffelsen bak seg, vi trådde videre. Søket var nå mye bedre, og vi fikk med oss terreng. En snau time senere tok hun ny stand. Litt opp i lia også denne gang. Jeg forsøkte på nytt å posisjonere meg under henne, men avstandsreisen var også nå vanskelig. Men jeg så hun flyttet seg, antagelig avanserte hun noen meter for hver kommando. Det dro bortover lia, jeg fulgte på under henne, men avstanden mellom oss minket. Vi nærmet oss ett nytt felt med høye julegraner. Hadde tenkt på det lenge, men var usikker. Kom i en åpning nedover dit, da lettet ett digert storfugl kull! Dessverre bak de nærmeste granene på feltet, og jeg så bare vinger. Fikk ikke skutt! Minst 4, men gjerne 5-6 fugler! Gikk sakte nedover om noen var igjen, for bikkja stod fortsatt. Men nei, det var ingen gjenligger her dessverre. Søndag var det ennå mer fraseføre da det hadde fryst på over natta. Håpet var at den sterke vinden overdøyvet lydene, men fuglen blir da også ofte nervøs og lett i vind. Dina var med på formiddagen, men det ble bare en støkk på røy, stand på en lett orre og en smygende stand på en elg som luntet avsted... Igjen var Ronja og jeg på eftasjakt - i samme terreng som igår. Jeg har erfart at det sjelden er noen god idè å gå samme terreng to dager på rad, men gjorde ett unntak. Håpet at sola hadde stekt i bergsiden så det ikke var så frasete. Men nå varte det lenge uten fuglekontakt. Dårlig søk i perioder, litt "gå-på-tur" stemning. Men etterhvert tok det seg litt opp. Og plutselig tenkte jeg at "d..ven, nå tar hun jaggu med seg bra med terreng!" Etter nærmere to timer ble det da også en stand. Vi var forbi områdene vi hadde sett fugl i dagen før, og nesten så vi skulle snu. Nesten på toppen stod hun. Jeg kom opptil, kommanderte reis, og sammen avanserte vi. Lavere og lavere ble bikkja. Her måtte det da være noe? Vi nærmet oss ett bratt område, nesten stup.. Der løste hun ut og utredet. Pokker, der hadde den sikkert lettet fra! Men hun hadde ikke samme farten, det var noe usikkert over henne, og hun utredet veldig forsiktig, stoppet iblant. Ikke nok til at det var stand, men hun markerte tydelig at det var noe mer. Og plutselig hørte jeg vingeslag! Den satt i ei furu, hadde sikkert slått seg opp før vi kom. Jeg hadde den på kornet, men det ble litt for langt og litt for urent skuddbilde. Skuddet uteble. Men jaggu - den VAR der! Søket holdt seg veldig bra, men vi fant ikke mer fugl. Noen markeringer men ingen stand. Før helt på slutten. Det var nå god skumring, nesten mørkt. Men bikkja søkte godt, og det ble en stand. Selvsagt i tette grankjerret... så nesten ikke jaktdekkenet engang.. Mot kanten av ett nytt plantefelt, og akkkurat her har jeg ofte sett orre, så håpet var stort. Smøg mot en åpning, og nå reiste hun fra avstand. Men ingenting skjedde. Blindstand? Hun jobbet videre, og ny stand. Ny reis-kommando, fortsatt ingen oppflukt. Hun gjorde en runde ned i vind, kom tilbake og tok ny kort stand- avanserte. Syntes jeg hørte noe i kanten av plantefeltet, snudde hodet og syntes jeg så en svart flekk som ble borte. Orrhane? Tror det. Men det var såpass mørkt at jeg så den ikke mer, og det var for langt til at jeg hørte særlig vingeslag i vinden. Det var helgas siste sjanse. Det ble ingen fugl i sekken denne helga. Jeg irriterer meg over situasjonen der jeg leste søkte til Frøya feil og havnet over på lørdag. Og jeg irriterer meg på bomskudd og missbruk av tiursjanse senere med Ronja. Burde hatt to tiurer lørdag. Men slik er skogsfugljakta. Oftest vanskelig, noen få ganger enkel. Det er det som gjør det så j...lig moro....! Neste helg blir det trolig hyttetur og kanskje forsøke rypene siste gang iår, kanskje blir det ikke jakt i det hele tatt. Kanskje kommer snøen hjemme, det kan skje mye på fjorten dager. Kanskje var det siste skogsfugljakta for iår. Men da får en ta skiene fatt og forsøke toppjakt. Det er jo også moro... Mvh Dagl Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Dagl Posted December 13, 2016 Share Posted December 13, 2016 Joda, det ble litt jakt i helga også.... På lørdag trodde jeg været skulle være topp. Det har vært kaldt, men det ble nå plussgrader og mykt i skogen. Tåke og litt duskregn... Frøya ble med først, men vi fant dessverre lite fugl. Jeg hørte en orrhane som rensket halsen, men ingen som spilte skikkelig. Ikke fant vi dem igjen heller. Kanskje de har flokket seg og var ett annet sted? Frøya hadde imidlertid en stand i en liten myrhals. Jeg kom opptil, gikk litt på siden. Da jeg ba om reis gikk hun fram, ny stand. Det gjentok seg. Vi nærmet oss kanten av ett hogstfelt bak myra, og jeg fikk bange anelser. Plutselig søkk det i bikkja, og så satte hun dit.. Jeg hørte ikke noe, men tipper fuglen gikk opp tidlig. Jeg var da kanskje 40-50 meter unna. Det var alt som skjedde på den økta. Noterte meg at "gamla" (mangler snart bare en måned på 13 år) gikk godt de to timene vi var ute. 16,7 km i snitt på 9.79 km/t..... Neste økt var Ronja sin. Like ved der jeg har skutt for henne tidligere iår, dro hun an igjen og festet stand. Vi avanserte sammen, noe det har blitt mye av på skogsfugl. Tror hun ikke har selvtilliten til å gå på sjøl for å spikre dessverre. Det gir avanser, og fugl som letter på avstand når den føler for det. Idag avanserte hun ganske langt utover plantefeltet vi havnet på, jeg hørte ikke noe og hadde håp. Tydeligvis bommet hun, for hun gikk tilbake opp en bratt knaus mot kanten av plantefeltet. Her sitter det ofte fugl på toppen, og jeg tenkte det var greit å komme nedenfra... Plutselig hørte jeg fugl som gikk opp til side for oss... Pokker også! Mere jobb ned i vind, så kunne hun ha spikret den! Men jeg får bare håpe hun får erfaringen etterhvert. Det ble en kort blindstand på setet, men hun løste fort ut. Men så jobbet hun igjen utover hogstfeltet, og havnet på en liten høyde der det ofte har sittet fugl. Spesielt orrfugl. Ny stand, nesten krypende. Men nok en gang var det tomt. Jeg smøg meg opp idet hun jobbet videre. Så hørte jeg det lettet fugl. Men jeg så den ikke i tåka.... en fugl.. to .. tre... fire-fem.... Minst fem fugler lettet, kanskje fler. Hørtes ut som tiurer, men kan ha vært røy med også - jeg så ingen i tåka.. Høyst trolig en tiurflokk på denne årstiden. Lettet fra trær alle sammen, men de hadde nok vært nede og beitet. Kanskje slo de seg opp når vi nærmet oss. Men Ronja jobbet videre nedover plantefeltet, og vi fikk en situasjon til - også den tom. Det virket som om det var beitet og luktet fugl over hele feltet... Men kanskje bare vitringsforholdene var ekstremt gode. Mer erfaring må til, men spennende var det jo lell sjøl om en ikke ønsker blindstander og lange avanser. Denne melodien gjentok seg resten av økta. Det luktet tydeligvis godt i været, og fuglen hadde nok vært på bakken. Men da de lettet, satt de i trærne. Jeg så ingen denne økta, men hørte ett sted mellom 15-20 oppflukter (nedflukter...). Noen var nok dog de samme fuglene. Noterte meg interessant at unghunden hadde gått omtrent like langt på tre timer som "gamla" hadde gjort på to.... Neste dag tok jeg Dina med i samme terreng som kveldsøkta på lørdag. Været var nå snudd, trolig til det verre. Nå var det minusgrader og fraseføre. Men heldigvis begynte det å snø, som tok litt av for støyen. Inne i skogen var det fortsatt mykt, så jeg forsøkte å gå minst mulig åpent. Ofte er det ingen god idè å gå samme rute/område som dagen før dersom man har vært borti mye fugl. Så også denne gangen. Dina hadde to-tre blindstander, og jeg hørte fugl en gang - dog på lang avstand. Nytt område derfor på eftasøkta. Her var det urørt viste det seg, og dessuten mindre gammel snø så det var mykere å gå. Men jeg hadde glemt å vurdere vindretningen, og kom til å gå i medvind det beste området.... Men det var ikke noe interessant heller i starten. Etter en drøy halv time fester imidlertid Ronja stand, en usikker en viser det seg. Jeg finner henne litt utpå ett lite hogstfelt med høye furutrær (frø-tre) og planter i små julegran-høyde. Når jeg kommer til avanserer hun litt, men står igjen. Nesa litt høyt, og virker litt usikker. Jeg nærmer meg igjen, tenker det kan ligge orrfugl på plantefeltet. Men plutselig hører jeg tunge vingeslag..... Ser en tiur slipper seg fra ei furu i overkant av feltet, og drar nedover. Opp med hagla, kornet på - men jeg vurderer det for langt. Så slipper en tiur til seg ut, den flyr enda lenger unna..... D...ven, det var nesten! Ser på avstanden etterpå. Det var helt i grenseland, 30-40 meter. Men er fornøyd med avgjørelsen lell, selv om det hadde vært veldig moro med tiurfall nå like før jul..... Vi trasker på. Kvarteret senere, ny stand. Også nå på ett hogstfelt eller i kanten. Kommer til, og det letter ei røy fra en skogsdunge på andre siden. Hører det drar en fugl til også som jeg ikke ser. Pokker - sitter de alle i trærne idag? Men også her lukter det nok godt, og det blir mye avanser og noen blindstander. Jeg liker ikke lange avanser, men må jo bare følge på. Ingenting skjer. Vi kommer "fram" og det dør ut. På ett sted ser jeg imidlertid spor i snøen. Først gamle med litt snø i, så helt ferske. Mange spor! Det må ha vært fler fugler her, en eller to kan ikke ha satt så mange spor. Det må være kullet jeg har vært borti før. Men de sitter ikke der, og vi finner dem ikke igjen. På tilbaketuren gjennomsøker vi flere gode områder. Det blir flere avanser og små blindstander. Ronja har blitt veldig forsiktig. Ønsker meg mer djervhet i inngangen. På en annen side kan det bli mye støkk av det, men heller en av fem situasjoner med spikret fugl i en presis stand, en alle fem forsiktig avanserende og som letter når de vil... Men dette kan man jo ikke lære dem (ihvertfall vet ikke jeg hvordan man gjør det..), og må bare følge opp. Etterhvert skumrer det. Men det blir ennå en stand. Mot ett åpent felt, og Ronja står på toppen av en knaus. Her kan man kanskje lure en fugl om den sitter bak knausen... Så jeg gjør meg klar og smyger over toppen. Men ingenting skjer. Hva nå - trykker den - eller sitter den i ett tre? Finkjemmer buskene rundt med blikket, men ser ikke noe. Kommanderer reis, og Ronja setter avsted. Over åpningen. Jeg synes jeg hører en lyd som kan minne om vingeslag langt foran. Men det kan da vel ikke være... så langt.. Ronja forsvinner i tettskogen bak åpningen. Inne i der blir det ny stand. Forsøker å nærme meg stille, og kommer fram til henne. Hun avanserer igjen, jeg etter. Krysser to tiurspor som går nedover, vi fortsetter rett fram.... Hva nå - det ser ut som om de er nedenfor oss? Men bikkja er sikker, og jeg følger på. Blant unge men høye furutrær mot en litt mer glissen åpning stopper hun. Står i stand. Virker sikker, men nesa høyt. Jeg kommer bak henne, og der slipper en seg ut fra ei furu! Får opp hagla, men for sen... Nesten ikke åpning å skyte i. Da slipper en til seg ut - opp igjen med hagla, har den såvidt på kornet, så er den borte... For sen! Hadde jeg vært ennå mer på hugget, så kanskje... Disse var klart på haglehold, men altså for tett. Den lille glenna klarte jeg ikke å utnytte. Men så er da ingen skadeskutt ihvertfall. Kom på den lille lyden jeg hørte tidligere, og fant ut at det måtte ha vært disse to som satte seg opp... Eller det kan ha vært en til som lettet før. Jeg hørte en fugl til etterpå, og Ronja jobbet med noe på slutten nesten i mørket. Var ved bilen litt over klokka fire.. Vanskelige forhold i helga, men det var jammen nesten på et par situasjoner på eftan. Ronja kommer seg, men mangler litt djervhet synes jeg. På en annen side har hun vist seg verdifull ved at det kan gi stand på fugl i trær. Dette forutsetter naturligvis at vitringen slår ned fra trærne. Hun begynner å få en ganske god jaktforståelse og jaktvett. Så får jeg bære litt over med forsiktigheten og lange avanser. Plutselig slår det til og gir resultater, og da gjelder det å følge med.... Antall jaktdager minker fort nå, men det blir noen til før jul... Mvh Dagl Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Dagl Posted December 16, 2016 Share Posted December 16, 2016 Hadde tatt en fridag onsdag for å jakte. Dagen opprant med -7 grader, rimfrost og ingen snø. Ihvertfall ikke ny snø. Bare gammel - bråkete... Været var altså absolutt ikke optimalt, men hva gjør man med en fridag - jo man jakter! Tok med Frøya først, som er eldst. Dog går hun sine to og en halv time bedre enn noen av de andre.... Stand etter en snau halvtime. I ett område jeg vet storfugl liker seg, både på bakken og i trær... Så jeg hadde ett øye på bakken og ett i trærne.. Jeg kom fram, kommanderte reis - full fart, og ny stand. Men løste ut den etter noen sekunder. Tomt! En time senere ser jeg plutselig tiurspor på bakken. Stopper momentant for ikke å ødelegge noe. Bikkja jobber foran, drar på..drar på... og så hører jeg vingesla... Støkk! Men det er egentlig slik jeg vil ha hundene. De skal gå på litt i inngangen, for å forsøke å spikre. Ofte blir det da støkk. Men om de får fuglen til å trykke, så er den låst selv om jeg nærmer meg i bråkete forhold. Denne gangen gikk det ikke. Nesten ved bilen drar hun igjen ut. Stand på 150 meter unna! Jeg er på vei, når jeg går så hører jeg lite. Men ser på peileren at hun har løst ut. Jobber lenge i området, det blir bare en rød prikk på peileren. Trolig var det samme som skjedde. Hun trykket på litt hardt, og fuglen gikk opp. Men den gangen var det stand, og trolig veldig nære! Tre situasjoner får en si seg fornøyd med på slike dager, iløpet av to og en halv time. Vi var ved bilen, og jeg reiste hjem for å bytte hund. Stemnignsbilder: Ronja var neste mann ut. Vi dro til ett kjent område som huser storfugl. Vi må litt borti lia før det blir interessant. I området der vi har hatt opp tiur før, tar hun en forsiktig stand og når jeg nærmer meg begynner hun å avansere. Det går etterhvert oppover, og blir stand. Men bare for å vente på meg, når jeg kommer til så avanserer hun oppover. Jeg forsøker å henge på, husker at en kamerat har sagt at tiur alltid løper oppover for å få mer overhøyde før den letter.. Men jeg ser ingen spor i den sparsommelige snøen! Vi når ett plantefelt der vi har sett fugl mange ganger, men hun avanserer over og opp. I øverste kant ser jeg spor.... Hun går inn i skogen over, men kommer snart tilbake før jeg rekker å følge på. Heseblesende og rød i kinna som jeg er... Hun virker som å gi opp, så det var vel slutten der. Tusler videre gjennom en liten korridor av graner før vi kommer til ett to-år gammelt hogstfelt. Står og speider litt, Ronja er nedenfor meg. Da braker det løs over meg! Jammen satt den der! Men den satt i ei furu, og hadde nok satt seg opp før like før vi kom... Kanskje med tøffere hund, at den kunne trykket.. Det får vi ikke svar på. Men forsiktige hunder gir fuglen bedre valgmuligheter til å stikke av når den vil, og da lurer den oss ofte. Nuvel, vi trasket videre. Ronja hadde noen avanser, som regel oppover. Dette terrenget er ganske bratt, og "far" fikk kjørt seg skikkelig.... Jeg så spor mange steder, så det er tydelig at fuglen har vært på bakken. Men den er utrolig var, og setter seg nok opp i god tid. Mot slutten, da det hadde mørknet ganske betraktelig, begynte hun igjen å avansere. Dro på, jeg hang på. Ble jeg etter, ventet hun på meg. Slik gikk det framover. 100 meter, 200 meter.. dette kunne da ikke være noe. Så ikke spor i snøen. Jo - der! Men hun gikk forbi dem... Dro på med nesa høyt, og stadig lavere i kroppen. Opp mot toppen (selvsagt oppover....) Oppe på toppen så vi nedover ett bratt skjær og ned ei bratt li med tung og gammel granskog. Nei, her er den ikke Ronja, tenkte jeg! Men hun dro nedover, og i det samme hørte jeg vingeslag...... Også den satt i ei furu nede i lia, omtrent i samme høyde som det vi hadde på toppen... Så den aldri, hørte bare tre vingslag så var den vekk. Trolig hadde vel også denne vært på bakken og beitet, men slått seg opp når vi kom. Mer skjedde ikke, og det var nesten mørkt når vi var ved bilen. To situasjoner her. Fem totalt idag, ingen som var i nærheten av skuddsjanse. Men slik er det, det er veldig vanskelig i slik vær. Men en må prøve, plutselig er tilfeldighetene på vår side.... Stemningsbilde fra solnedgangen: Nye tak til helga - da blir det siste innspurt! Mvh Dagl Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Dagl Posted December 19, 2016 Share Posted December 19, 2016 Da var siste helga over - og for en avslutning.... Det var minusgrader, tåke og rimfrost. Absolutt ikke gode forhold for skogsfugl. Dina fikk være med først, siden hun ikke fikk tid på onsdag. Hun gikk dårlig til å begynne med, av ukjent grunn. Men etter en snau time så jeg at hun jobbet med noe i en myrkant. Tok en kort stand, løste ut og dro an i motvind. Laaaaangt... Jeg fulgte etter sakte, for her har jeg sett fugl før. Hun jobbet videre forbi myrtranga, over en liten furumo og nedover i lia. Ny stand nedi der. Jeg skjønte at det måtte være i kanten av ett hogstfelt nedi der... Men hvordan komme innpå? Helst skulle jeg vært 60-100 meter lavere enn hunden i lia, men nå stod jeg istedet 50 meter over.. fullstendig i bakevja.. Man kan jo gå rundt, men det ville ta lang tid og fuglen hadde sikkert fått nok og flydd før jeg var på plass. Så jeg forsøkte å snike med ned til bikkja. Men halvveis løsnet det, og når jeg kom fram så jeg bikkja utrede. Om den virkelig hadde sittet på bakken vet jeg ikke helt. Kanskje den satt i ett tre. Nuvel, vi trasket videre oppover igjen. Turen skulle bli kort siden jeg også skulle ut med Ronja på eftan, så jeg sneiet inn litt etter planlagt rute. Kommer inn mot en gjenvokst myr med høye trær av alle slag, og en del underskog. Innpå denne myra ble det stand igjen, 50 meter unna. Javel.. Jeg gjorde hagla klar og begynte å bevege meg. Gammelt løv som var frosset på bakken, med rim på. Greiner som er harde i kulda og skraper mot klær og sekk. Egentlig håpløse forhold, men man må jo forsøke. Så jeg søker ut mot en åpning i tetta. Men så løser hunden ut, men kommer mot meg. Jeg får se henne snart, hun kommer smygende og stopper i ny stand 20 meter fra meg. Her kan det ikke ligge noe! Ikke bak meg heller, jeg har jo akkurat gått der! Tar ett skritt til, ser ned - og oppdager at jeg står i en haug av fersk tiurmøkk..... DA slipper den seg ut av ei furu like ved.... Den er i åpningen med ett, jeg får opp hagla å sender på ett skudd. Ser at kvisten spruter, får ikke tid til flere skudd. Det føltes feil ut i skuldra, men kanskje... nei- det måtte bli bom. Lader om, Dina finner retningen og stryker etter. Jeg går noen skritt, hører ett par blask inne i tetta. Ligger den? Nei, det måtte være Dina som ristet seg eller brøt av noe is, tenkte jeg. Men blir ivrig, og kommer meg dit. Ser Dina driver med noe på en islagt grøft... Jammen! - Der ligger den! Det var virkelig vinge slag jeg hørte, tror nok Dina fikk seg ett par kilevinker. Men når jeg kommer fram er den død... Du verden - så fort kan det skje! Det er en tiur av årets produksjon - blir senere veid til 3,76 kilo. Dina`s andre iår, min andre iår også... Jøss! Resten av turen så vi ingenting, men det gjør ikke noe. Ronja fikk siste økta. Vi gikk kjent rute. Veldig ofte går man i de samme spora nesten, når man så sent på høsten har plottet inn hvor fuglene er. Så også nå. Tåka holdt i seg også på eftan. I området der jeg veldig ofte har funnet noe i år, ble det også nå en stand. Men det viste seg å være tomt. Dog hadde det vært en grom kar på bakken...... Tiurspor i rimfrost...... Vi tråkket videre på vår runde, men fikk aldri noen skikkelig sjanse. Ronja hadde flere ganger markeringer og blindstander, men trolig satt fuglen i trærne og slapp seg ut lenge før jeg kom til. Hun står igjen når fuglen drar, så det blir da virkende som blindstand. Hun søkte veldig bra idag, og en gang ble det stand 150 meter unna. Jeg så på peilen at dette var like ved ett sted der det står to-tre godt brukte beitefuruer. Faktisk har jeg skutt tiur der under toppjakt en gang... Så jeg nærmet meg så forsiktig som jeg kunne, og antok at fuglen var i trærne. Jeg gikk inn litt skrått foran bikkja, for å få best skuddfelt. Smyger meg på mose til en åpning. Akkurat i åpningen hører jeg vingeslag og ser en svart skygge... joda, den satt der! Akkurat i den furua jeg skjøt i under toppjakt... Men nå ble det feil allikevel, og jeg så bare ett skimt av den. Dagen ebbet ut med flere stander, men de lettet på for langt hold. Søndag var det Frøya sin tur på formiddagen. Været har vekslet litt, tåka er borte. Det gir mye rimfrost og ett vakkert skue i det sola går opp... Men det var jo vanskelige forhold for skogsfugljakt. Vi fant heller ingenting på turen. Blir dog imponert av Frøya - som snart er 13 år (22 januar) - over fart og intensitet. Utover høsten har hun naturligvis blitt mer og mer i form, og har veldig bra søk nå på slutten. Ronja får igjen eftas-skift søndag. Bytte av terreng denne gangen, men kjent allikevel. Etter en snau halvtime tar hun stand, og jeg jobber meg opp til henne. Men det er tomt. Hun er veldig forsiktig, og nå så sent på høsten med lett fugl blir det en del blindstander. Djervhet i inngang er noe jeg savner hos henne, men det er bare andre høsten hennes så jeg håper hun finner ut av det. Det blir flere slike situasjoner. Som tidligere kan det meget vel hende at det er fugl som letter på lang avstand. Vi får to situasjoner med stand der jeg hører fuglen lette på lang avstand. En gang er vi uheldige da jeg er litt uoppmerksom. Ronja er foran meg, og jeg kjenner akkurat ett vind drag i nakken - da drar en tiur ut av ei furu til høyre for meg. Ronja jobbet nok med det og hadde snappet opp lukt der hun holdt på bak en bakkekam foran meg. Veldig klønete av meg å være så ukonsentrert. Området er ett av de beste, så her burde jeg vært mer på vakt. Vi kom til bilen litt over klokka fire i mørkningen, fikk gikk bikkja litt mat og på med varmedekken, inn i bilen når hun hadde spist ferdig. Siden dette høyst sannsynlig var min siste dag iår (mulig jeg lar meg friste iløpet av uka, men lite trolig), så har jeg min egen lille - litt tåpelige - tradisjon å følge. Jeg snudde meg mot skogen, tok av lua og ønsket alle dyr og fugler God Jul. Og med det ønsker jeg alle skogsfugljegere på Kammeret God Jul og Godt Nytt år! Mvh Dagl Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Fury Posted December 19, 2016 Share Posted December 19, 2016 Nok et flott innlegg Dagl, god jul Sent from my iPhone using Tapatalk Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Recommended Posts
Join the conversation
You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.