Eystein

Boka fant jeg, den heter. "Bakerovnen" forlag Sprossa, Forfatter, Else Rønnevig.

Gavekortet har jeg ikke funnet enda (Er det indratt etter mange uker med bukke, rådyr og elgjakt)

jeg har fått det som et gavekort av min kone, kurset arrangeres nå og da gjerne hos noen som skal sete opp en ovn. Jeg håper det kan arrangeres hos meg neste gang, hvis jeg stiller med tomt, murstein og sement. Navnet på kursarrangøren ligger inne i boken som jeg akkurat nå ikke helt vet hvor er. Vi bygger nytt hus på gården, i tilknytning til terrassen (som forøvrig er en god rev/rådyr/elgpost) skal jeg bygge en slik ovn. Nå bor vi midlertidig i et annet hus på gården og mye står i pappesker på stabbur og garasje... Men skal se etter den i morgen:-)

Jeg skal også bygge en slik ovn og fikk av mine kone i bursdagspresan kurs i å mure vedfyrt bakerovn. I tillegg fikk jeg en bok, boken har også tegninger, info om hvor man får kjøpt ovnsdører til å mure inn. Tips om fyring og oppskrifter med. Har den ikke for hånden her nå, men skal legge ut navn på boken når jeg finner den.

Mine erfaringer med PBGV:

En utrolig hyggelig hund som er glad i ungene, et midtpunkt i familien, både hjemme hos besteforeldre, tanter og onkler.

Det er lett å få familie til å stille opp som passere og det hender de ringer og spør om de ikke kan passe hunden snart.

Hunden slår seg raskt til ro både hjeme og på nye steder. Finner seg en krok og legger seg ned.

Min hund er nå 10 måneder gammel, den har vært med i skogen fra den var valp.

Har vært med på 2 ukers elgjakt og ble kompis med et kobbel store Jämthunder.

Den søker godt og loser rådyr som bare rakkern. Har så langt alltid kommet hjem etter endt los, selv om losen har vart lenge og gått over i et annet terreng.

Det har blitt felt rådyr for den og har sett mange dyr i los for den.

Den har vært etter elg, fugl og diverse dyr, men det ser nå ut til at rådyr er nummer 1. på lista.

Den har et fantastisk humør og er like glad om jeg kommer hjem fra en dag på jobb eller har vært 2 minutter på do.

Den bjeffer ikke ved gjerdet eller lager mye styr når det ringer på døren, ligger gjerne i sengen sin og venter på at gjestene skal komme inn.

Den har over hodet ingen vakthundgener.

Den er frisk og solid, triller ned skråninger, hopper ut i kalde bekker, flyr rett gjennom kratt uten å nøle.

Pelsen må nappes i ny og ne, men den lukter alltid godt og slår ikke ut på allergi hos den mest allergiske i familien.

Den har hatt mange loser på is og skare uten at jeg har hatt problemer med potene, potene viker kraftige, tykke og solide.

I fuktig snø får den noen snøballer under buken og på ørene. Men det har ikke så langt påvirket jaktlyst.

Jeg har hatt andre hunder før, alt i fra Lusernstøver til puddel, men ikke drever.

Det som jeg først og fremst liker ved Petiten er dens gode humør og trofaste væremåte.

Alle blir i godt humør og glade når Bella kommer, uansett hvor gretne og sure de var i utgangspunktet.

Rent bortsett fra punktene over er det en helt grei hund og mine erfaringer er helt nøytrale og balanserte:-)

Jeg har en gammel jakke og bukse fra Magasinet, som jeg har brukt i mer en 10 år. De har en lekk membran, et par dusin hull etter glør fra bålet og hull i en lomme.

Den funker helt fint, mye ventilasjon i gnisthullene.

Har i løpet av årene ikke så mye fokus på hva slags jaktdress jeg bruker. I Membrandressser erfarer jeg at jeg blir våt og kald av kondenns og svette fra innsiden. Men det skldes også at jeg ofte ikke er flink nok til å ta av ullgenser mm å putte i sekken ved forflytning.

I dress uten membran blir jeg våt utenfra når det regner mye, men opplever også at kroppsvarmen og det at membran ikke hidrer fordampning, gjør at jeg blir raskere tørr. Uten membran er det viktig med ull innerst og i mellomlag, det isolerer også i fuktig tilstand og ventilerer godt ut fuktighet. Holder en knapp på dress uten membran såfremt det ikke er snakk om forhold med mye vind og kulde.

På bukkejakt bruker jeg kun en fleecedress uten noe gnissende for, + neoppren badesandaler. Og når det regner og blåser, som det gjorde i årets første uke, så blir jeg våt til skinnet og kald. Men det kjenenr du ikke når du er nok fukusert på sekstaggren som står å feier hønna i en buske.

Som ungdomskonntakt i en lokal jff er jeg også bevisst på å ikke legge for mye vekt på utstyr, det må ikke bli en hindring for å komme seg ut. Det er i så måte viktigere å lære å få mest mulig komfort ut av det utstyret man har. Sørge for at fuktighet kan fordampe lett. Putte mellomlag i sekken når man går. Kle på seg med en gang man stanser.

De gangene jeg har frøset mest er når jeg har flydd av sted for å bytte post, klatret opp skråniger og bakset i kratt med ullundertøy, uljakke, ullgenser og membransjakke + ryggsekk på. Så til slutt har jeg god, svett og fuktig inne i membrandressen satt meg musestille på post i tre til fire timer. Brrrr...

En av de store fordelene med akkurat marlinen, 1895 gvt, er utkast av patronen til siden. Som gir mulighet for bruk av kikkert med lave montasjer. Ser at de fleste bøyleriflene har utkast opp, og det er vel klønete? Eller?

Fin tråd jeg snublet over, måtte lese fra begynnelsen og ble glad over å oppdage en 45-70 sjel. Har en Marlin i 45-70 selv som jeg har arvet etter min far. Han importerte den fra USA når jeg var guttunge. Fikk hjelp av et utvandret familiemedlem som jobbet i etteretning over der. Han kom og gikk plutselig, og han var glad i våpen. Så han fikk kjøpt inn og sendt over en børse. Var med fattern når han hentet den på tollhuset, det lå den gang nede ved Oslo S, og det ligger der kanskje fortsatt, men uansett. Jeg husker vi satt på Nesoddbåten og skar opp tapen på isoporboksen og dro ut børsa. (det var den gang det ikke var komplett våpen paranoia). Fattern gliste bredt og det var siden en av favorittbørsene hans. Han laget mange ladninger, har mange små serier i våpenskapet. Alle med et tilhørende notat i ladeboken fra prøveskyting. Han lagde også en rådyrladning... Har aldri skutt rådyr med den da treffpunktet er noe avvikende fra elgladningen. Men vurderer å skyte den inn med rådyrladningen til høsten. På elg har det vært en fin børse som er brukt mye der det er mye gåing med hund, kombinert med skuddsituasjoner på kortere hold i skogen. jeg klarer ikke å huske helt når han kjøpte den, men husker jeg brukte den første gang da jeg fortsatt gikk på ungdomskolen. Omtrent i 1980, og da var den ikke ny:-) Mao har over 30 års bruk ikke gitt negative erfaringer...

Takk for svar:-)

Er litt usikker på landsbytullingfaktoren på en skinfille kontra et helt kadaver.

Det er noe karslig over et helt kadaver mens en skinnfille blir mer i kategorien tannbørste, pinne, etc.

Tror jeg foretrekker å bli fersket med et helt kadaver fremfor en skinfille eller en bit tarm i et hårnett hengende i et tau bak meg

Spørsmålet ble høyaktuelt i dette øyeblikk da viltnemda ringte og tilbød et trafikkdrept rådyr.

Har tidligere "gått en tur" med et rådyrkadaver hengende bak meg i tau, slått en runde i terrenget og lagt det fra meg på åteplassen.

Tanken er å lage et duftspor som kryssende rev kan slå seg innpå. Jeg har ikke nok netter på åte til å erfare om dette har noen praktisk betydning.

Hadde vært artig å høre om andre her har erfaring/kunnskap om dette har noen betydning. Det er jo trist å bli kjent som han landsbytullingen som går rundt i skogen og sleper på et dødt rådyr. Men hvis det gir utelling i form av flere rev, så er det verdt det...

Se det, Cindy ser jo bra ut. Blir spennende å høre dine erfaringer etter hvert.

Apropo TV, så fikk jeg fullstednig nedsmeltning på Bella når "Tre nøtter til Askepott" gikk på TV i jula. Midt ute i filmen er det en jaktsene hvor et kobbel med basseter loser på en rev. Bella satt i sofaen og fulgte med, og når bikkjene og reven kom på tv så begynte hun og lose med. Hun bælja i veg og vill ikke stoppe, så jeg måtte ta henne med ut på en lengre tur for å få kjølt henne ned.

Bella er 10 måneder i dag, og er relativt nynappet. Så video som jeg fikk av oppdretter, der Trude i Star Connection viser napping. Så satte jeg friskt i gang, Tok ikke hele hunden på en gang da det var anbefalt å dele det litt opp. Ble veldig overrasket da jeg regnet med at det skulle bli et brytekamp. Snarere tvert i mot tok Bella det som en kosestund, la seg ned og lot meg rive løs. Kun på snute og i ører var det milde protester. Hun var ikke så veldig langhåret så jeg tenkte å kun tynne litt. Ble relativt fornøyd med resultatet, helt til ungene kom hjem og lo godt. Hunden er jo blitt helt skjev... Lo de.

Nå tenkte jeg at jeg skulle spørre om pbgv eiernes beste nappetips, i mellomtiden skal jeg forsøke å rette opp hunden en smule...

Har ikke noe fasitsvar på dette, men min erfaring er at en mørk børse i snølanskap ikke gjør så mye når du sitter stille. Den bryter opp det hvite og går gjerne i ett med de kvister og kvas du som regels sitter ved eller under.

Problemet oppstår når reven kommer uventet på langs jordekanten eller på annen måte kommer nær deg uten at du ser den. For min del skjer det stadig vekk. Da blir den mørke børsa plutselig veldig synlig når du skal snu på deg. Selv med hvit børse og kamo skal det lite til før reven skvetter og flyr som f...

Det handler, etter min erfaring, vel så mye om hvordan du plasserer deg, hvor stille du sitter og hvordan du først beveger deg når dyret kommer litt "feil".

Virker som reven har godt syn forover og 90 grader ut til siden. Hvis du har is nok i magen og lar den passere litt forbi så er det lettere.

Hei Remmen

Støkkjakt på skogsfugl er en morsom og krevende jaktform. Personlig synes jeg den kanskje er den med det beste spenningsnivået. Det mener jeg selv om jeg jakter mange andre arter og har jaktet bøffel i afrika.

Opplever at det å få en skogsfugl er så gjevt at de fleste leter lenge og systematisk etter påskutt fugl for å få den med seg til hytta.

Det er viktig å skaffe seg egne erfaringer på veien, men en ting jeg ofte lykkes med er å bevege meg raskt noen skritt mot skuddstedet og så stoppe musestille for å lytte. Av med jaktradio og full fokus. En fugl ligger som regel i en bekk eller under en skjørtegrann og bakser med vingene litt. Det høres godt.

Andre som har tips til Remmen?

Rød superhelt, lydløst forsvunnet.

Gikk søndagstur med kone, stedatter og Bella, iført sin splitter nye knallrøde kondomdress.

Bella var skeptisk i ca 15 sekunder og så gikk hun med halen høyt og var veldig fornøyd med den nye drakten. En ekte superhelt, uten kappe.

Har ikke hatt problemer med snø i pelsen, men hun elsker å plaske gjennom gjørme på stien mm så matmor tenkte at en slik dress kunne være fin å ha. Uansett gikk vi etter stien og jeg forsøkte å legge ture til en så rådyrfattig område som mulig.

Bella søker ikke langt vekk når vi går på sti, men når jeg beveger meg i terrenget og spør "hvor er rådyrpusen" da setter hun fart. Bella utforsket noen ferske elgspor og diverse andre spor som var kommet i 3 cm med nysnø, men hun holdt seg i nærheten. Var maks 100 meter unna.

Jeg trener inkalling med jevne mellomrom mens vi går og hun kommer lynraskt på signal. På vei hjemover øker hun takten noe voldsomt og forsvinner bortover stien og vinkler inn i skogen. Umiddelbart høres uttakshyl. Hun bjeffer rakst i falsettt og bass. Min stedattter ble umidderbart engstelig og trodde hunden hadde skadet seg i møte med en større hund. Jeg berolighet henne og vi kunne høre losen stabilisere seg og forsvinne inn over furumoen. Så ble det helt stille.

Vi ventet en stund, ingen lyd. Tusen spørsmål fra stedatter. Jeg beroliget en stund, men Bellas los høres langt og hun sparer jo ikek på kruttet. Kanskje dressen har hengt seg fast i en kvist? Jeg bestemte meg for å følge sporene i nysnøen for å forsikre meg om at ikke noe var galt. Kone og stedatter følger på. Ganske rett følger vi sporene etter Bella og to rådyr. Morsomt å se de stedene dyrene har vinklet, og hvor Bella har løpt 10 - 15 meter forbi før hun runder inn på sporet igjen. Etter ca 1,5 km sier stedatter "hysj". Når vi stopper, og det ikke lenger knaser i skare hører vi losen klinge nede i en bratt dal. Heldigvis alt vel.

Vi setter oss i furumoen og hører losen komme og gå et par ganger. Så kommer losen nærmere og næremere. Plutselig hører vi tramp i skaren og får se rådyrene. De hopper over åpne partier og stopper under tette treklynger og lytter etter losen. Så blir de var klyngen med pekende mennesker og setter farten opp.

Losen kommer nærmere og nærmere, det blir litt færre bjeff når hun er usikker og når hun igjen er dønn på fot går losingen tidvis over i uling. Så kommer den røde pølsa byksene gjennom lyngen. Den ene fremfoten har sklidd ut av dressen og dressen strammer godt over bringa. Hastigheten er redusert av den halvt avrevne drakta, men innsatsen er desto større. Jeg har stilt meg nærme rådyrsporet og hun kommer tett forbi. Jeg kommanderer stopp, hun legger seg logrende på ryggen og løfter bakbeina. Klø meg på magen da pappa:-)

Bella får skryt, kos og godbiter av alle tre. Så tar jeg henne på armen et stykke for å få henne av sporet. Matmor og stedatter som kun kjenner Bella som en kosete, sovende sofahund er imponert over Bellas innsats. Far er skeptisk til hele konseptet med kondomdress i busker og kratt, i hvert fall uten gps halsbånd på. Bedre med gjørme, skitt og snøklumper enn en hund som sitter fast i en busk.

Synes det er lenge til 25. september nå....

Bella synes det er godt å sove 12 timer i strekk i hundesengen.

R

Hva slags trening er best ift støkkjakt på tiur?

Fint om noen kan tipse Remmen om dette, selv har jeg ikke noe fullgodt svar. Mye trening på haglebanen vil jo gi et godt grunnlag, men noe som kan forberede deg godt på tiurens flukt vet jeg ikke. Ofte kaster tiuren seg rundt en buske, gjør helt utrolige vinkler til høns å være. Ofte er tidsvinduet du har på et rent skudd kun ett sekund eller to. Det å beregne mellom hvilke tretopper den dukker opp når er vanskelig.

Jeg skjøt en gang en tiur rett over hodet på meg. Så den komme som en kule, lavt over tretoppene, mot meg. Kikket opp. Mellom grantoppene var det en liten flekk med blå himmel. Jeg holdt hagla vertikalt foran meg og dro av et skudd opp i det himmelblå. Traff tiuren som dalte i et "poff" av fjær. Sånt er ikke så lett å trene på.

Av fysisk trening er det nok viktig å gå mye. GPSen min viser ofte 20 - 25 km på en jaktdag. I kronglete terreng, med sekk og børse er det det krevende. Derav tipset mitt tidligere om mange pauser, mye vann og brødskiver. En sliten jeger med lavt blodsukker er en dårlig jeger og en fare for sikkerheten. Spis en brødskive, litt sjokolade, en kopp med blåbær, drikk litt vann og ta en liten blund i lyngen. Er du veldig sliten og setter kursen mot hytta, ta ut patronene av børsa og gå rett hjem. Du vil helt sikkert få en 100 % sjangse på en tiur da, men haglekyting i skog er krevende sikekrhetsmessig i forholdt til bakgrunn. Det krever at du er våken og opplagt.

Ja, og jeg skrev at hvis vi skulle nekte alle som på et eller annet tidpunkt i livet sitt hadde drukket for mye så ville det ikke være mange "verdige" jegere igjen.

Hverken tabletter, bønner, alkohol eller noe annet rusmiddel er ok å kombinere med våpenbruk.

Hvis man over tid er nykter, og har lagt et misbruk bak seg, bør man få en ny mulighet.

Tror f eks det er mange jegere, også her på kammeret som har gjort mye dumt i sin ungdom. Alt i fra å skyte spurv ut av kjøkkenvinduet med luftgevær til å kjøre to på en moped uten hjelm osv.

Du står selvsagt fritt til å mene at alle som har gjort noe dumt skal bli miste retten til i inneha og bruke våpen resten av sitt liv. Men der er jeg uenig med deg. Jeg mener det er viktig å gi folk en mulighet, og at naturopplevelser i alle former ofte er en bra måte å rehabilitere folk på.

Jeg har på ingen måte noen toleranse for rusmidler, eller praktiserer noen gråsoner. Jeg er en streng og klar, det hjelper ofte godt på folk som har vokst opp med for slakke tømmer.

Den eneste forskjellen jeg har registrert på ung og gammel tiur er at unge dumme tiurer ikke blir veldig gamle:-)

I det hele tatt er det mye rart med storfugljakt som gjør den så spennende. Hvis du går gjennom denne samme terrengbiten flere dager på rad så kan du være sikker på at ingen av turene blir like. Den ene dagen ser du ikke så mye som en fjær, dagen etter flyr fuglen opp på to meters hold og skremmer skiten ut av deg, så en annen dag er det ingen fugl å se på bakken, men du ser noen som flyr hit og dit over hue på deg.

Men det er vel det som er fasinerende med storfugljakt.

Den fjerkledde smartingen har en hjerne som en liten rosin, men den klarer stort sett å lure deg hver gang.

Men en ting er jeg helt sikker på. Hadde jeg brukt flere timer på skytebanen, i skytesimulator og tørrtrent mye så hadde nok treffprosenten gått opp...

Du skal ha kred for å vise omtanke og engasjement for dine medmennesker.

Synes du fikk en del lite gjennomtenkt tyn på dene tråden. Det er ikke rent få elgjaktag som stabler seg på beina om morran med kuppelhue etter et snes med drinker på hytta. Det er et problem, likeså om man tar seg en bønne i forbindelse med jakt. Ingen former for rus og våpen er en god kombinasjon, men hvis man skule nektet alle som tok seg en dram for mye noen dager i året både jaktmuligheter og våpen, da ville det ikke bli mange jegere igjen i Norge. Heller ikke inne på dette forumet skal jeg anta.

Har selv et engasjement som ungdomskontakt i en JFF. For mange ungdom som ikke ønsker å delta på vanlig sport, slik som fotball, håndball mm er det vanskelig å komme inn på naturarenaen. Mange har fogså oreldre som dessverre ikke er de beste forbilder. Som sitter inne med ølboksen og ser på sport, og som aldri har vært ute i skogen med et kaffebål. Jeg har opplevd unge som har blitt hekta på jakt, fiske og friluftsliv. Som har kuttet ut dårlige vaner, dårlige venner, fått bedre karakterer på skolen, som har en lysere fremtid på grunn av de verdiene og opplevelsene de har i naturen.

Jeg kunne sikkert, som mange her inne foreslår, å be mennesker med utfordringer dra pokker i vold og holde seg lengt unna skauen resten av livet. Men må nok skuffe kammerets mindretall av grinebitere. Det å inkludere mennesker og vise dem naturens verdier, regler og grenser er nok bedre enn å be dem ryke og reise.

Håper kammeraten din kommer seg på beina og får glede av et langt liv som friluftsmenneske. Lykke til

Flott tråd:-)

Her er mine erfaringer. Som mange sier, går rolig. Stopp ofte 3 - 4 sek før du skifter retning og går videre. Skift retning mye. Mitt intrykk er at fuglen har veldig god kontroll på en jeger som går en rett linje. Da sniker de seg unna på bakken, eller trykker. Ser noen ganger fugl som traver mellom blåbærtuene med hodet lavt.... Hvis du hele tiden skifter tempo og retning blir fuglen veldig usikker på hvor du skal, og da tar de til vingene. Gjerne når du stopper opp. Som om den tror du har oppdaget den.

Prøv derfor å legge stoppene på steder hvor du har litt skuddmulighet, mao ikke inne i en busk.

Ta reimen av hagla og kast den på bålet. Tiuren har en lei tendens til å fly opp når du ikke gidder å bære børsa mer og slenger den litt over skulderen. Bær altid hagla slik at du raskt kan heve den til skulderen.

Sekken din bør ikke ha en tykk skulderrem som endrer anlegget på hagla. Tørrtren anlegget med sekk på ryggen.

Tiuren sitter ofte på kanten av en bærfylllt rabbe, eller i en skråning slik at den kan slippe seg ut og få gratis fart til flukten. Tenk på det når du går og posisjoner deg i fohold til det.

Myke fleeceklær og myke sko hjelper deg å gå mer lydløst, men hvordan du beveger deg er viktigere. En kompis av meg som ikke bruker lydløse kær og kamuflasje skyter langt fler tiur en meg. Han har derimot konstant "trua", beveger seg hele tiden sakte, vinkler, stopper. Han går aldri gjennom en skogteig med tusler att og fram som en bikje som utreder et spor.

Når det gjelder vær er lett regn og regnmyk skogbunn minn favoritt. Letter å gå stille og alle dryppene fra trærne ser ut til å kamuflere mine lyder.

Fraråder deg å gå flere sammen på linje for å støkke til hverandre. En ting er at personer som går rette linjer støkker mindre fugler, men det er også en stor sikkerhetsrisiko. I kupert skog mister man fort oversikt over jaktkamerat, noen sakker akterut, andre går raskere frem, man klarer ikke å holde linjen osv. Gi hverandre god plass, avtal hvor dere går og hvor dere møtes.

Ta ofte pauser, spis mat, kok kaffe og nyt livet. En trøtt og sulten jeger med lite blodsukker jakter dårlig.

Uansett hvilket kaliber du velger så tror jeg du skal få en fatastisk og flott opplevelse.

Selv har jeg både 300 WM, 358 WM og en Marlin 45-70. Favoritten min blandt de tre er 45-70 børsa.

En kort og lett børse som har god presisjon og mye sjel. I motsetning til mange andre bøylerifler har de utkast av hylser til siden, vilket gjør det uproblematisk med kikkertsikte. Kikkerten bruker jeg på minste forstørrelse og da har jeg en børse som er like god på korte hold hvor det er litt action og som er god på 100 meter pluss.

Den er kort og lett hvilket er veldig kjekt nør du skal bakse gjennom kratt og buskas: Den er morsom å skyte med og når man først er i cowboy og indianerland så hører jo børsa liksom hjeme der. De andre børsene/kalibrene nevnt i dette og de andre inleggene er selfølgelig også godt egnet, hvert på sitt hvis. Men bare Marlinen gir deg den gode følelsen. Jeg ville også tatt med meg min .357 Colt King Cobra i beltet. Nesten så man kunne øsnke å møte en litt sint grizzly i tett alderkratt, senke hånden mot beltet si: Make my day, punk!

God tur:-)

... Er nok innerst inne klar over at det blir i overkant mye trening, men problemet er at både hund og eier mangler evnen til å forholde seg rasjonelt og fornuftig til jakt.

Men forsøker å begrense det. Hvis hun f eks har hatt en los på morgenen, så blir det bare korte tisseturer i bånd resten av dagen. Og jeg tar ettermiddagsjakta alene. Selv om jeg også burde vært holdt litt igjen.

Høres flott ut med Vega, har ikke jaktet i de trakter, men har fisket i Binndal. Det er vel ikke så langt unna?

Føler med deg. Vet av egen erfaring at politi, viltnemd osv viser liten forståelse eller iver etter å hjelpe. Har selv jegere på naboterreng som skyter kalver og geiter i bukkejakta, skadeskyter og finner ikke dyret. Finner påskutte, døde og halvråtne dyr inne på mitt terreng. De oppgir også for stort terreng i valdet sitt. Noe som burde være enkelt å ta tak i, men selv der har ikke viltnemd giddet å bry seg. Den eneste gangen jeg har fått dem til å ta kontakt var det året en av naboene inkluderte mitt terreng i sin søknad om kvote... Da sendte de kun et brev med korrigert kvote til ham, ingen straffereaksjon.

Det norske byråkratiet er nok best på det å utforme kronglete og vanskelige regelverk. Det å følge det opp med kontroll og utøvelse av lov er en sjeldenhet. Har en venn med hjorteterreng på vestlandet som tok tjuvjegere på fersken. Med vitner, børse, bil og vilt. Saken ble henlagt...

Du får prøve å gjøre det vanskelig for dem å slippe hunden hos deg. Sette sperrestein på steder de kan parkere bilene, stenge bom på vei der du har milighet til det, invetere venner til å poste tett på grensen og skyte losdyr når du har kvote igjen.

Men som sagt, føler med deg. Her på berget viser viltnemda en viss interesse for elgforvaltning. Alt annet er av middels interesse. Politiet nedprioriterer jaktsaker, og hvis de bryr seg er det for å stoppe noen som driver med det de tror er ulovlig måneskinnsjakt.

Men vær snill med hunden, den kan jo ikke se grensa:-)

En stor fin bukk.

Hadde den fortsatt gevir? Superbukken hos meg har mistet sine, og dermed store sjangser for å leve en sommer til:-)

Hei Ranger:-)

Fint med inspill.

La ikke bikkja bli for selvstendig. Hunden er ganske selvstendig, men den er også relativt kontaktsøkende så lenge det ikke er ferskt spor i nesa. Forrige helg når vi jaktet gikk jeg sammen med hunden lenge før det ble uttak, da var den innom meg hvert 3 - 5 minutt og sjekket. Den kommer ikke helt inn, men passerer på 15 - 20 meters hold. Bella er av den typen hund som smiler ved å trekke opp leppene, det gjør hun når hun passerer. Ganske vittig å se på.

To timer er veldig lang drevtid for såpass ung petit. - Dette var som beskrevet egentlig to drev, og det lengste hun har hatt. Jeg har vært ute med henne ca 5 ganger i uken i mange uker. Drevtiden har gått fra 5, 10, 15 , 20 minutter til det plutselig spratt opp på en time pluss. Det som i hovedsak har skjedd er at hun har satt ned farten litt og begynt å bruke nesa mer. Som ung og uerfaren setter hun grisefart med en gang hun får noe i nesa og løper rett frem der dyret vinkler. Etterhvert har hun nok lært/erfart at det å sette ned farten og bruke nesa mer fører til lengre drev og færre tap. Ser det veldig godt på Astroen, for noen uker siuden brukte hun lengre tid på å finne tilbake til meg fordi hun overløp sine egne vinkler og måtte tilbake og finne igjen baksporet. Nå går det saktere, men mer presist.

Det jeg ser av utfording på henne er flere ting.

F eks er hun like ivrig på elg og trost som rådyr. Heldigvis er hun forsiktig med elgen, loser litt på avstand og så løper tilbake til meg for å "hente meg". Hun bruker også sitt mørkeste losmål på elg. Høres ut som min brors Jämt når hun morsker seg for elgen. Så jeg skjønner hva hun loser på og kan avlede henne.

Hun er løs i målet, tidligere i høst loset hun i ett sett på spor, på bakspor, på mitt spor og til slutt hele tiden. Dete har roet seg litt nå, hun kommer med et par boff når hun finner et spor, uler til i falsett når det er uttak og øser på ved kontakt. Så kommer hun med et par boff med 10 sekunders mellomrom når hun følger bakfoten hjem.

Hun gjør fortsatt en del repriser, mao at hun løper tilbake til uttaket og begynner på nytt. Like ivrig som første gang. Dette er også noe som det blir mindre av for hver uke. Lengre drev, lavere hastighet og mer kontakt gjør at det blir færre repriser.

Hun kan være stri å koble etter endt los, hun kommer tilbake og holder en "sikekrhetsavsatand" på et par meter. Sliten som en strømpe, men likevel ikke klar for å ha på bånd. Jobber med å ta kobbel av og på flere ganger på tur, slik at det ikke skal forbindes med å svlutte turen. Men hun er ikke lettlurt. Desto nærmere vi kommer huset, desto mer misteksom blir hun på båndet.

Hun er som sagt bare 9 måneder, men har vært mye i skogen. Jeg bor på gård midt i terrenget, jobber på samme sted og kan fleksse om morgenen med å ta noen ekstra lange turer med hunden. Så jeg bør jobbe mer med bytilvenning en skogstilvenning. Var tur med buss, trikk og ferge sist helg. Det ver nok mer spennende en skummelt...

Kommer til å fortsette å trene henne jevnlig så lenge det er lite snø, godt med for i skogen og mildt vær. Så vidt jeg har forstått er detvel ikke aktuelt med jaktprøve før 24 månenders alder, etter å ha fått en eller annen ekstriørpermiering? Til da skal vi være godt samkjørt og trent:-)

God Jul og godt nyttår til alle petit entusiaster:-)

Hadde ny jakt med Bella på lørdag. Losen begynte ett minutt etter at jeg slapp henne. Losen varte i 2 timer, først tap over riksveien så en rask runde og ny Los bare et par minutter senere. Dyrene passerte meg og alle tre postene, men det var omstendigheter som trær i veien mm som forhindret fall nummer to for Bella. Gang nummer to hvor dyrene krysset riksveien ble hunden med. Jeg satt med hjertet i halsen, men det gikk bra. Neste gang skal jeg sitte på post der og snu dyrene før de krysser veien. Etter et par km strakt utras over jorder og en elv slapp hun og kom hjem. Våt og kald og etter flere bekkekrysninger. Må si jeg er ekstremt fornøyd med Bella og pbgv. Fikk mange skeptiske meldinger her på forumet om snø i pelsen, trange søk og sen modning når jeg spurte om rasen. Bella har satt all tvil til side. Hun gjør enkelte feil fortsatt, men 9 måneder og to dager gammel loser hun i to timer, finner dyr selv og skaper stor spenning og glede i jaktlaget. Kjenner at jeg er i ferd med å ta helt av i stolthet her nå. Bella, snuta fra Sandaker, prinsessen av rådyrskogen....