Første støkken Sita satt i meg
Det var i forrige uke at vi var på tur, vi skulle krysse en bekk, og Sita var lite villig, på et finurlig vis kom ho seg ut av selen.
Ho satte avgårde utpå innmarka like ved, der sirkla ho i noen minutter, og saumfarte skogkanten til ho fant et spor. Alt av innkalling blei ubetydelig da ho fant ferske avtrykk! her for bikkja til skogs, rett inn i granfeltet.
Jeg kom halsende etter uten at det virka å bety noe som helst. Jeg fikk den ekle følelsen. Men jeg skimta ho nå og da, ho for på kryss og tvers inni tetta.
Plutselig hører jeg bjeffing! Her var det los, og den forsvant oppover, jeg fauk etter, rød i trynet, *ikkje inn på nabovaldet* -tenkte jeg høyt.
Losen stoppa, og jeg tenkte, javel nå har bukken gått lei og angrepet. Men der kom Sita i mot i full fart, tok ei runde rundt meg, bare sånn slapp sirkling, før ho satte avgårde, og da var det på an igjen. Dette skjedde to ganger før jeg skjønte at her må man bruke omvendt psykologi.
Så på neste "lospause" satt jeg meg ned og klappa gamlehunden-
Det virka, der var det ei sjalu lita frøken som kom tilbake.
Ho ville opp til hjorten igjen, men da var bandet på plass.
Noen gode råd for å få innkalling til å være mer viktig enn spor?
Eller skal jeg bare være glad for jaktiveren og ekstrem jaktlyst?
Noen elghundeiere der ute som har erfaring med dette?